Det nordiske vi lærte å elske
Tingenes tilstand: Nordiske arkitekter går ut i skogene, til landsbygda, til kysten. Der finner de ålegras, hamp, halm, rå jord og til og med sopp. Mest av alt gjenfinner de tre, skriver essay-forfatteren. Her representert ved et hus på den danske øyen Læsø, der man har brukt ålegresset som driver i land til taktekking i flere hundre år. Nå utforsker bedriften Søuld nye virkeområder for materialet.
Foto: SøuldFinnes det en felles identitet og kjennetegn, som kan tillate oss å fortsette å snakke om nordisk arkitektur i dag, spør Nathan Romero Muelas.
Av Nathan Romero Muelas
Da Nordisk revy for arkitektur (NORA) sin redaksjon ba meg lese de siste utgavene av arkitekturtidskriftene fra Danmark, Norge, Sverige og Finland, og forsøke å karakterisere nordiskhet i dag, dukket det opp et helt grunnleggende spørsmål: Eksisterer det fortsatt? Finnes det en felles identitet, en samling av kjennetegn utover det geografisk åpenbare, som kan tillate oss å fortsette å snakke om nordisk arkitektur i dag?
Hadde de spurt meg for bare noen år siden, ville jeg ha sagt at det ikke lenger eksisterte noe som var nordisk arkitektur. Arkitektene levde fortsatt på prestisjen til besteforeldrenes kvalitetsarbeid, men de hadde forlatt etoset, verdiene og idealene som gjorde disse verkene mulig.
For en arkitekt utdannet på 1990-tallet ved ETSAM (Escuela Técnica Superior de Arquitectura de Madrid), var «nordisk» synonymt med stille eleganse, formell kontroll eller uttrykksfull tilbakeholdenhet og raffinert håndverk. En tilbakeholdenhet som var i stand til å utøve noe jeg vil kalle «veltalende stillhet», for å bruke tittelen til Carlos Martí «Arís». For oss startet nordisk arkitektur på 1920-tallet, gjennom gullalderen på 1950-tallet, og avtok et sted på 1970-tallet. Og naturligvis tenkte vi på Jacobsen, Lewerentz, Asplund, Aalto, Fehn, Pietilä, Utzon og andre.
Lærere i Madrid, som Rafael Moneo, som møtte og til og med jobbet med noen av disse nordiske mesterne, lærte oss å sette pris på og bli var de subtile særegenhetene ved det nordiske lyset. De viste oss også de tette forbindelsene mellom disse arkitekturene og deres omkringliggende natur, og den intense følelsen av «hjemlighet» som strålte ut fra denne forbindelsen. Ved å studere deres etterkrigs-byplanlegging anerkjente vi også et dypt sosialt, egalitært engasjement i mange av deres bygninger og offentlige rom. Selv på 1970-tallet oppdaget vi deres ubestridelig moderne, tette-lave boligbygging, som alltid satte mennesket i sentrum og holdt sterke bånd til deres tradisjon.
Den unnvikende nordiske: en realitetssjekk
Etter at jeg forlot Madrid og begynte å jobbe i Danmark, innså jeg raskt at ting var ganske annerledes: mesterverkenes arbeid var fortsatt til stede, men det nordiske var vanskeligere å finne. Ved årtusenskiftet led vi alle av 1990-tallets overdrevne tendenser, med ordførerne i hver by på jakt etter «Guggenheim-effekten», og fikk sin egen Calatrava, Nouvel, Hadid eller Koolhaas for å sette, som de sa, byene sine på kartet.
Ordet nordisk var overalt, i enhver arkitekturutstilling, men utover den åpenbare geografiske opprinnelsen, var det, for meg, ikke å finne noe annet sted. De gamle studioene, som Henning Larsen eller Snøhetta, ble store internasjonale selskaper, og generelt kom den største påvirkningen ikke fra deres nordiske mestere, men hovedsakelig fra Nederland. Nederlands pragmatiske tilnærming til arkitektur og til tider kyniske omfavnelse av markedskrefter og globalisme sto i sterk kontrast til den gamle nordiske tradisjonen. I Danmark var Koolhaas og MVRDV åpenbare og direkte påvirkninger på PLOT og BIG, og de har fortsatt innflytelse på Cobe, CEBRA og andre i dag.
Den nederlandske påvirkningen kan beskrives på mange måter, fra forfriskende til lekende til pyroteknisk, men man kan ikke snakke om «tilbakeholdenhet» eller «veltalende stillhet». Hvis noe forble, var det opptattheten av offentlige rom og arkitekturens sosiale dimensjon.
Det var lettere å finne disse kvalitetene hos de eldre, sørlige tilhengerne av de nordiske mestere fra 1950-tallet, som Alvaro Siza og Rafael Moneo, som delte en stille intensitet og smak for abstraksjon.
Nordisk: for cool til å dø
Glødet fra forfengelighetens bål på 1990-tallet glimter fortsatt svakt. Vi har stadig større studioer, vi ser oppkjøp av arkitektkontorer av ingeniørselskaper som søker å øke markedsandeler, og de åpne arkitektkonkurransene har forsvunnet.
Men tidene kan være i endring. Skal man dømme etter de siste nordiske arkitektutgivelsene, kan det spores en formell tilbakeholdenhet, eller kanskje en manglende interesse for formelle spekulasjoner. En del av denne tilbakeholdenheten, denne formelle nedkjølingen, har å gjøre med bærekraft, som uunngåelig fortsatt er et allestedsnærværende tema på sidene i disse magasinene.
I en krise, ikke bare for klimaet, men også for identitet, ser det ut til at nordiske arkitekter har funnet en måte å gjenoppdage seg selv på. Dette, tror jeg, skjer på to relaterte, men litt forskjellige fronter: fokuset på materialkultur og gjenbruk av eksisterende bygninger.
Materialer i sentrum
Arkitektonisk bærekraft blir stadig mer spesialisert og kvantitativ: den må vite, og kunne sette tall på, hvilke materialer og byggeprosesser som bidrar til å redusere karbonavtrykket. I denne prosessen gjenoppdager arkitekter førindustrielle materialer og gamle byggemetoder, og eksperimenterer med naturlige, lokale, fornybare og biogenetiske materialer. Nordiske arkitekter går ut i skogene, til landsbygda, til kysten. Der finner de ålegras, hamp, halm, rå jord og til og med sopp. Mest av alt gjenfinner de tre.
De gjenlærer gamle håndverk og håper å finne en livline til fremtiden, men også en forbindelse til fortiden. Og i denne prosessen kan de være i ferd med å gjenopprette sin arkitektur, fordi disse materialene og måtene å bearbeide dem på nødvendigvis inneholder en del av den nordiske arkitekturens DNA.
Dette har mange positive aspekter: for eksempel var en av kritikkene mot skandinavisk arkitektur de siste tiårene mangelen på strukturell tenkning fra arkitektenes side. Med denne materialfikseringen kan man merke en ny interesse for struktur, hovedsakelig, men ikke utelukkende, i trekonstruksjoner.
Transformasjonstid: et kappløp mot rivningskulen
På sidene av de siste utgavene av norske og svenske Arkitektur, danske Arkitekten og finske Ark, er det svært få nye prosjekter. I stedet er det en overveldende vektlegging av gjenbruk av eksisterende strukturer. Ikke bare de store industrielle strukturer fra det 19. århundre, der utfallet ofte er spektakulært, romslig og utbytterikt. Men også moderne bygg fra andre halvdel av forrige århundre.
Dette er veldig positivt, selv om jeg frykter at det for det meste gjenspeiler arkitektenes interesser (her representert av de ulike redaksjons-teamene) mer enn den faktiske virkeligheten i våre byer. I det danske Arkitekten leser vi for eksempel at for de 40,000 nye boligene som er planlagt i København de neste 15 årene, har ikke myndighetene overveid gjenbruk av eksisterende strukturer. Realiteten er at boliger og andre bygninger fortsatt blir revet over hele Skandinavia. Og at vi går glipp av store muligheter når det gjelder kulturarv og bærekraft.
Overgang til selvransakelse
Begge konsekvensene av bærekraft (materialfokus og renovering) peker mot en introvert søken og et gjensyn av fortiden. Denne introspeksjonen virker viktig for selvinnsikt og forståelse av en felles nordisk fortid. Men det har sine farer: Når jeg blar gjennom publikasjonene, ser jeg for eksempel lite interesse for andre deler av verden. Og, så langt jeg kan huske, er det for første gang mer snakk om materialer enn om prosjekter. Når et prosjekt diskuteres, fokuserer diskusjonen fortsatt på materialvalget eller på delvise, spesialiserte elementer, sjelden på helheten, som inkluderte rom, proporsjoner og form – temaer som pleide å være sentrale i prosjektanalysen.
Den første klassiske bølgen av moderne nordisk arkitektur brakte en nyansert, lokal korreksjon til den triumferende internasjonale modernistiske bevegelsen. Husk hvordan Kenneth Framptons Critical Regionalism fremhever de nordiske landene som eksempler på en lokalt forankret arkitektur. Dagens nordiskhet må muligens også være reaktiv, eller korrigerende. Korrigerende mot hva? Kanskje mot en utydelig, puritansk «grønn globalisme», mer sensurerende enn kritisk, eller kanskje mot nostalgiske sirenesanger om arkaisme.
Uten å ville være en gledesdreper, la meg nevne noen av de farlige skjærene det nye nordiske arkitekturskipet kan måtte navigere rundt:
1. Spesialisering
Mens bærekraft krever spesialister for å levere objektive og pålitelige data, er spesialisering en blindvei for arkitekter, som trenger et bredere, altomfattende perspektiv for å se både treet og skogen.
2. Nasjonalisme
Interessen for lokal kultur er en verdifull innsats, men den kan bli et verktøy for eksklusjon. Hvis vi ustanselig insisterer på våre forskjeller fra andre, på de uoversettelige sannhetene som gjør oss, de lokale, til yppersteprester og de utenforstående til kjettere, kan vi undergrave idealet om et åpent Europa og forfalle til alle slags arkitektoniske nasjonalismer.
3. Moralisme
Den fruktbare friksjonen mellom estetikk og etikk i arkitektur, som hittil har vært en beskytter av kunstnerisk frihet, kan bli utvisket eller direkte eliminert når det miljømessig «gode» automatisk blir ansett som arkitektonisk «vakkert».
4. Ufordøyd tradisjon
Det er en risiko for ukritisk adopsjon av tradisjon og det vernakulære. Verdifulle og nødvendige bestrebelser, som studiet av lokale tradisjoner, kan bli til en nostalgi som glorifiserer ydmyke, defensive praksiser for beskjedenhet og overlevelse. En til saltakshytte, et til vikinglanghus, og vi kan begynne å savne Gehry.
Bygge på sannhet
Det finnes viktige aktuelle bekymringer på tvers av de fire tidsskriftene, som er vanskelige å gripe i konkrete bygde eksempler, men som kan hjelpe oss å belyse denne karakteriseringen av nordiskhet nå. En av dem er den akselererende tilstedeværelsen av kunstig intelligens og de konsekvenser det kan få for vårt yrke. Den andre er byplanlegging, i en ny variant: Det fokus som pleide å være på mennesker som sluttbrukere (hovedpersonene i Gehls Livet mellem husene) har nå snudd mot å bruke byplanlegging som verktøy for å bekjempe klimaendringer. For eksempel er det en stadig tydeligere erkjennelse av at den grønne omstillingen vil kreve enorme arealer for vindturbiner, solparker og lignende, som vil endre utseendet til våre landlige og urbane landskap.
Til slutt finner vi en rekke prosjekter på disse sidene som vitner om en ny gjenoppdagelse, en gjenlæring av byggeskikk. Dette skjer gjennom en slags askese, selvdisiplinen i å gå tilbake til det grunnleggende og til og med nyte de røffe fasene av byggeprosessen. Denne «skjæringen til beinet» som flere små renoveringsprosjekter viser, har en slags katarsisk skjønnhet, den bringer fram et virkelighetsbilde som kan påvirke oss på en måte som ikke er så ulik et Matta Clark-verk.
Denne siden av den nye nordiskheten kan fremstå som noe mer upolert enn dens forgjengere, men den kan være på sporet av noe. La oss ikke glemme at når asketer eller eremitter trakk seg tilbake fra den materielle verden, gjorde de det kun for å se dypere, med klarere øyne, og til slutt for å oppnå et transcendentalt mål.
Det vi ser som delvis eller fragmentarisk i dag, kan være en vei til en ny arkitektonisk helhet, en måte å ikke bare gjenvinne planetens helse, men også universalisme, kunstnerisk frihet, risiko, poetisk kraft og ja, til og med transcendens for vårt yrke. Dette til tider råe slitet med materialer kan være frøet til noe som en ny nordiskhet godt kan bygge videre på: nemlig, arkitektonisk sannhet.
Teksten er oversatt til norsk av Anders Rubing og er hentet fra første utgave av Nordisk revy for arkitektur (NORA) – et nytt nordisk tidsskrift for arkitekturkritikk. Les mer og tegn abonnoment her.