Det skjønne stedet i den digitale tidsalderen

Et profilert og programmert landskap

Ser vi tilbake på året 1993, var nasjonen inne i de siste forberedelsene før OL på Lillehammer. To år tidligere ble World Wide Web åpnet for offentligheten. På de 30 årene som har gått, har både samfunnets organisering, forventninger og idealer orientert seg vekk fra en analog og over mot en digitalt frembrakt virkelighet. Den verdenen som møter oss gjennom våre medier, som nettbrett og smarttelefon, er ikke bare overført fra ett sted til et annet, men også tolket og programmert før den blir tilgjengelig for oss.

Slik er det for eksempel når vi som turister stiller oss opp for å fotografere. Der vi tidligere så motivet gjennom en søker som reflekterte naturen foran oss, ser vi nå inn i en skjerm som allerede har prosessert den samme naturen etter et definert program. Kvaliteter er erstattet av kvantiteter, og relasjoner er erstattet av posisjoner.

Hva har skjedd med turistveiene i denne tiden? Svært mye. Utviklingen av de 18 strekningene pågår kontinuerlig. Sluttdatoen for prosjektet er stadig skjøvet på. Nå er den satt til 2029.

Og hvordan har så turistveiprosjektet utviklet seg i denne perioden? Tja, umiddelbart kan det virke som om det viser oss et landskap, et natursyn, som har stått stille i 30 år.

Til dels skyldes det prosjektets evne til å skape sin egen virkelighet. Prosjektet har utviklet sin egen stil og sin egen historie. Gjennom skilting langs vei, egen logo, vakre nettsider og hyppige bokutgivelser, har prosjektet regelmessig bekreftet den helheten som det selv etterstreber. ^{(5, 6, 7, 8, 9)} Prosjektet kan oppfattes som et eget landskap der forholdet mellom menneske og natur kommer til uttrykk både i publikasjoner, retningslinjer, installasjoner og veistrekninger.

Til dels skyldes den manglende utviklingen at landskapet vi faktisk ser, er blitt til som produktet av en profil, tema og sekundær målgruppe slik det er definert i Vegdirektørens bestilling: «Profilen skal framheva naturopplevinga og vera eit utgangspunkt for marknadsføringa». ^(3:20-21) Når vi leser disse profilene, Langs blå fjell, Der vegen svevar, Høg himmel, Langs frodige fjordar og nakne fjell, så ser vi at opplevelsen allerede er definert. Alle vi som oppdager turistveiene på nettet eller blar oss gjennom godt illustrerte bøker, er allerede sluset inn i et ferdig utformet landskap. Vårt forhold til naturen er med andre ord ferdig programmert av en statlig, kommersiell aktør som tar ansvar for våre unike landskapsopplevelser. Både det vi ser og hvordan vi bedømmer det, foreligger i et godt beskrevet program. Landskapet som fremstilles, skal være et svar på Vegdirektørens bestilling.

Der program og profil opphører

Det ville likevel være for enkelt å avgrense turistveiprosjektets landskap til det som det skaper selv. Det interessante med turistveiprosjektet, og det som veldig ofte fremheves, er jo det som også skjer når vi trer ut av profil og program og begir oss fryktløse ut i naturen, «… der åbner sig for ‘den frit modtagende’ ved synet af ‘himlens rolige blå’, ‘den brune bjergkæde’, ‘den grønne skov’». ^(10:29) Slik har vi verdsatt naturen som landskap i mange hundre år. Måten det skjer på har imidlertid endret seg.

I den digitale tidsalderen må vi først lukke våre applikasjoner og nettlesere. Deretter må vi åpne bildøren, forlate en verden av infotainment og driver assistance systems, og selv tre inn i en natur «…der for en følsom og sansende betragters syn er æstetisk nærværende». ^(10:29) Til vår store overraskelse lever og ånder vi da i en natur som unndrar seg våre ellers uforløste forsøk på total kontroll og programmering.

Turistveiprosjektet bruker stort sett dette frislippet veldig godt. Det gjelder særlig de mindre prosjektene som i større grad spiller opp mot landskapet enn legger beslag på det. For eksempel finner vi dette idealet i den nylig åpnede rasteplassen Trælvikosen på Helgelandskysten. Uavhengig av om vi programmessig følger profilen og kjører fra tinder og brefall til øyrike og frodig kyst, eller motsatt vei, så ser vi at stedet er utformet som en anbefaling om hvordan naturen skal erfares som landskap. Erfaringen og iakttagelsen overlates likevel til den veifarende selv:

Turistvegprosjektet skal bidra til at besøkende er i naturen fremfor å se på den, med mål om at de i større grad oppdager og utforsker naturen, og gjennom dette bygge bevissthet rundt hvordan vi tar vare på den. ⁽¹¹⁾

Ved å overlate identifikasjonen med naturen til hver og en, så bekrefter vi kanskje ikke den definerte profilen. Vi trenger heller ikke å kjenne til den. På den andre siden tar vi del i en ferd som fortsatt lar oss erfare sammenhengen mellom vår egen kropp og stedets karakteristika. Også reisen mellom de artikulerte stedene langs veien blir en utgave av moderne hagekunst. Landskapet utfolder seg som et spill mellom kroppens bevegelse, øyets søk, og de mange fortellingene som er knyttet til stedene på veien.

Turistveiprosjektet tilbyr oss et landskap der hver og en av oss fortsatt blir overlatt til våre egne erfaringer og vurderinger når vi trer ut i naturen. Dette idealet er ikke av ny dato. Opp gjennom historien har mennesket oppsøkt og kultivert naturen med skiftende motivasjon og virksomhet. Turistveiprosjektet viderefører tradisjonen fra så vel dannelsesreiser som hagekunst og nytelsen av naturskjønnheten. Vi ser påvirkningen fra de nord-amerikanske parkveiene i første halvdel av 1900-tallet. Og vi leser fragmenter fra de ulike tradisjonene i navnene Nasjonale turistveier, Norwegische Landschaftsrouten, Norwegian Scenic Routes.

Det skjønne stedet i det programmerte samfunnslivet

De nordamerikanske parkveiene ble anlagt for turens og landskapets skyld. Også turistveiene tilbyr et alternativ til den ordinære bilreisen: «Ein turistvegstrekning skal vera eit alternativ til hovudtransportårene» ^(3:16) og «[v]ed utviklinga av turistvegane skal fleksibiliteten i vegnormalane utnyttast». ^(3:22) Som hagekunst representerer turistveien en kontrast og et tillegg til det programmerte transportlivet. Stedene og strekningen blir et locus amoenus, et skjønt sted, og representerer et avbrekk og en pause fra våre vanlige gjøremål.

Det skjønne stedet er et nøkkelmotiv i den pastorale landskapssjangeren ^(12:112). Motivet blir ofte fremstilt med beitemarker, gjetere, litt vann og en rolig plass. Det pastorale motivet må likevel forstås som noe mer enn en landlig scene som formidler en drøm om en tapt fortid eller en idyllisk fremtid. Det viser oss adskillig mer enn det vi kan se på en kjøretur i naturskjønne omgivelser ^{(13, 14)}. Motivet forklarer oss også mye om hvordan forholdet mellom menneske og natur har kommet til uttrykk til ulike tider.

I pastoralen formidles denne holdningen i vekselvirkningen og samspillet mellom det programmerte samfunnslivet på den ene siden og den uprogrammerte naturerfaringen på den andre siden. Motsetninger blir avdekket, definert og avstemt. Litteraturviteren Leo Marx har fremhevet hvordan det pastorale motivet også defineres av en motkraft, counterforce, et korrektiv som utfordrer og nyanserer motivet ^(15:363).

Slik har pastoralen virket gjennom mange tusen år. Et godt eksempel gir kunsthistorikeren Malcolm Andrews fra 1700-tallets England, da pastoralen ble fornyet som litterær form:

Pastoral was a means of escaping imaginatively from the pressures of urban or courtly life into a simpler world, or, one should say, into a world which had been deliberately simplified as a contrast to the social complexities of the city. ^(16:5)

Den imaginerte flukten foregår fra et negativt ideal på den ene siden, slik vil vi ikke ha det, til et positiv ideal på den andre siden: sånn burde det være. Idealene gjenspeiler på godt og vondt hvordan vi tenker at verden ser ut. Samspillet og vekselvirkningen mellom positive og negative idealer går som en rød tråd gjennom pastoralens mange tusen år gamle historie ^(17:21). 

Mellom Veidirektørens bestilling og enkeltmenneskets erfaring

Turistveiprosjektet kan også forstås som et bidrag til den pastorale landskapstradisjonen. Motivet, slik det kommer til uttrykk i profilene, vil da kunne forstås som enten negativt eller positivt ut fra den sammenhengen det settes inn i.

I Vegdirektørens bestilling gjenkjenner vi idealer som kollektiv kontroll, og i den enkeltes estetiske erfaringer finner vi idealer som individuell handlefrihet. I denne motsetningen ligger relasjonen mellom enkeltmenneskets erfaring og den offentlige virksomhetens programmering. Da fremstår profilen som et negativt ideal. Gjennom Vegdirektørens bestilling tar den eierskap til selve erfaringen av naturen som landskap.

Men vi kan også sette motivet inn en annen sammenheng. Turistveienes profiler gjenspeiler for eksempel et positivt ideal sammenlignet med veien som transportåre. Samfunnet er i dag bygget opp som en bilbasert transportverden. Vi kjører bil over alt og over de korteste strekninger. Vi erfarer landet i hastigheter og distanser som avviker fra kroppens og jordoverflatens naturlige begrensninger. Turistveiene vektlegger da reisens kvaliteter fremfor å prioritere hensynet til transport og systemeffektivitet. 

Fra progressiv drivkraft til reaksjonær motkraft

Samspillet og vekselvirkningen mellom idealene i turistveienes profiler gjenspeiler innflytelsen og posisjonen til aktører med ulik makt og innflytelse i samfunnslivet.

Når turistveiprosjektet ikke bare betraktes ut fra arkitektur, kunstinstallasjoner og reiser, men også som en samfunnsaktør, vil motivets betydningsinnhold igjen variere.

I forhold til de enkelte lokale interessene vil turistveiprosjektet fortsatt virke som en drivkraft. Prosjektet har skaffet seg en jevn tilgang på økonomiske midler og sitter også på en rekke formaliserte beslutningsverktøy. De utvalgte strekningene skal ikke ha overordnet transportfunksjon, det åpnes opp for fravik fra veinormalen, og det gis anledning til å fremme innsigelse mot planforslag som forringer kvaliteten på turistveiproduktet ^(18:17). Havvind utenfor Atlanterhavsveien og motorsportanlegg i Hardanger er eksempler på tiltak som turistveiprosjektet selv har engasjert seg mot ^{(19, 20)}.

Men mot de virkelig store drivkreftene virker likevel prosjektet mer som en motkraft. Turistveiprosjektet har gjennom sin tid med skiftende regjeringer, forvaltningsideologier og kunnskapssyn nærmest utviklet seg som et parallellsamfunn som har holdt fast på jordoverflaten som mål for sitt virkemiddel. Der turistveiprosjektet i 30 år har orientert seg ut fra naturen slik den kan erfares langs en helt konkret strekning, har andre offentlige og private initiativer tilsynelatende forlatt jordoverflaten helt. Dette gjelder både krefter innenfor direktoratet selv, Statens vegvesen, men også andre svært innflytelsesrike drivkrefter som vi bare delvis kan spore opp og identifisere.

Innenfor den digitale innhegningen

I det pastorale motivet representerer den uprogrammerte naturen et tilfluktssted for så vel kropp som sjel. Tradisjonelt ble dette motivet lokalisert i et område som lå et stykke unna forfatterens eller planleggerens nærmiljø. I den digitale tidsalderen trer vi derimot inn i Arkadia bare ved å slå av de digitale signalene som innhegner oss til enhver tid og på ethvert sted. Å trykke på avknappen er imidlertid lettere sagt enn gjort. I de årene som turistveiprosjektet har utviklet sine landskap, har også den virtuelt baserte parallellverdenen kolonialisert vårt hverdagsliv. Å trykke på avknappen er lettere sagt enn gjort:

Behovet for et uangripelig sted der man kan søke tilflukt, har helt siden antikken eksistert blant mennesker i siviliserte samfunn, men er nå under angrep av den overvåkingskapitalen som skaper en verden «uten utgang» ^(21:33)

I den digitale tidsalderen handler ikke lenger bare fristedene om å kunne opprettholde landet som fellesgode. I vel så stor grad handler det nå om å bevare den ufortolkede naturen og estetiske naturerfaringen som legitimt beslutningsgrunnlag.

Den digitale inngjerdingen av våre jordiske liv representerer derfor en radikal gjentagelse av den materielle inngjerdingen av allmenningene som motiverte nytolkningen av pastoralen i England på 1700-tallet.

Med Raymond Williams ord utgjorde allmenningene steder der alle var frie til å tre ut av sine sosiale forpliktelser og hverdagslige bekymringer:

When the pressure of a system is great and is increasing, it matters to find a breathing-space, a fortunate distance, from the immediate and visible controls. What was drastically reduced, by enclosures, was just such a breathing-space, a marginal day-to-day independence, for many thousands of people. ^(22:107)

I den digitale tidsalderen handler ikke lenger bare fristedene om å kunne opprettholde landet som fellesgode. I vel så stor grad handler det nå om å bevare den ufortolkede naturen og estetiske naturerfaringen som legitimt beslutningsgrunnlag. I den digitale innhegningen avskjæres vi gradvis fra den estetiske erfaringen av jordoverflaten som grunnlag for å ta valg. Den uprogrammerte naturen diskvalifiseres som rettesnor og felles referanse. Vi har i stadig mindre grad både mulighet og evne til å utforme våre forestillinger med en natur som ikke allerede er kartlagt, tolket og kategorisert. Nærmest umerkelig innhegnes vi av begrensningene som ligger innenfor en digitalt orientert samfunnsorden.

På nettet kan vi besøke Steilneset på en bitende kald vinterdag. Etter noen klikk til vandrer vi utover tråkkhellene i Trælvikosen en morgen der steinene ligger i flukt med det blikkstille vannspeilet. Eller, det er som om vi skulle gjøre det. Når vi endelig kommer dit, så ligger begge stedene gjerne innhyllet i tåke, regn og regnbyger. I vekslingen mellom en materielt og en virtuelt basert virkelighet blir balansen mellom erfart og programmert natur uklar. Hva er referansen for idealet og hvilke samfunnsaktører definerer nå vårt forhold til naturen? 

Bortenfor naturens begrensninger og menneskelivets forpliktelser

I løpet av de 30 årene som har gått siden initiativet til dagens turistveiprosjekt ble tatt, har våre liv i stadig større grad blitt programmert inn i systemer vi bare til dels kan velge å avvise. Våre holdninger og meninger blir definert innenfor de rammene som programutviklerne selv setter. Vegdirektørens bestilling av turistveiprofiler fremstår som sympatisk åpen i en virtuell verden der også våre private profiler blir fremstilt på bestilling av usynlige beslutningstagere.

Vi forføres emosjonelt; det appelleres både til vår moral (spar strøm) og vår fornuft (vi trenger mer strøm). Stemningsdrevne meningsmålinger med forhåndsprogrammerte spørsmål skaffer beslutningene tilstrekkelig legitimitet. Det er som om vi tar valgene selv. Og det er som om vi må rettferdiggjøre andres valg – selv. Vi blir programmert inn på en scene der vi naturligvis bifaller de gode kreftenes kamp slik de iscenesetter seg selv i ord og handling.

Uten et felles korrektivt, som naturerfaringen tross alt representerer, så blir vi gradvis fratatt vår egen evne til å vurdere spillets gang. Med den amerikanske litteraturviteren Ken Hiltners ord, risikerer vi å ende opp “… like that of an audience member (spectator) so obsessed with the human action on stage that the scenery is completely ignored, even though something altogether extraordinary is happening there”. ^(23:39) Vi blir så betatt av det verbale spillet som foregår på de digitale samtaleplattformene, at vi mister evnen til å se oss omkring.

I den digitale tidsalderen blir vi både programmert inn i en systemverden vi ikke kjenner valgene bak, men vi blir også avskjermet fra å se de materielle konsekvensene av våre fortellinger. Innflytelsesrike aktører, som i svært stor grad setter premissene for fremtidig bruk av land- og havområder, har bare i begrenset grad andre enn sine egne formål for øye. Mektige organisasjoner som for eksempel helseforetakene, samferdselsforetakene, sammenslutninger som Oslo Science City eller bransjeorganisasjoner som Fornybar Norge genererer alle fortellinger som rettferdiggjør de eksklusive kravene de retter mot store landområder.

Samtidig legges det opp til offentlige beslutningsprosesser der ideelle, virksomhetsrelaterte premisser og virkninger for blant annet landskapet ikke lar seg avstemme mot hverandre. Her er to eksempler.

De nasjonale målene om å bygge et motorveinett med fartsgrense 110 km/t fikk for noen år siden stor tilslutning og ble lagt til grunn for en rekke veiprosjekter. Når disse prosjektene ble dyre og de irreversible terrenginngrepene betydelige, ja, da var det ikke prinsippet om 110 km/t, men landskapet som var vanskelig.

Ambisjonen om å binde østlandsområdet sammen med dobbeltspor ble planlagt med stasjoner som skulle kunne ta imot tog med tre sett. I dag håndterer for eksempel Nasjonalteatret, Skøyen, Lysaker og Sandvika to sett. Når intercityprosjektene ble dyre og svært kontroversielle var altså dette basert på en premiss som ville kreve ombygning av mesteparten av stasjonsnettet rundt hovedstaden. Byggingen av lange plattformer ble likevel gjerne omtalt som både «robust» og «fremtidsrettet». 

Det skjønne prosjektet

Den digitale tidsalderens samfunnsliv og -systemer skaper både nye pastorale relasjoner, men også helt nye betingelser for estetisk erfaring og skjønne steder. Fortsatt kan vi vandre trappene ned mot fjorden ved Hellåga. Fortsatt kan vi kjøre over Sognefjellet uten å se andre forandringer enn den som naturen selv tilbyr. Vi kunne gjøre dette for mange år siden også. Men som en kontrast til en virtuelt basert verden blir betydningen annerledes i dag.

Både turistveiene og prosjektorganisasjonen representerer en uvanlig stabilitet. I motsetning til svært mange andre av de store naturforbrukende virksomheter som vindkraft, veibygging eller hyttebygging, så outsourcer ikke turistveiprosjektet sine argumenter til grønne utopier, visjonære bærekraftprogram eller kommersielle miljøsertifiseringssystemer. Turistveiprosjektet skal rett og slett bare få flere til å kjøre bil gjennom Distrikts-Norge.

Som motkraft til de store drivkreftene har turistveiprosjektet holdt fast ved at mennesket lever sine liv inne for begrensningen av en ufortolket natur. Turistvei-prosjektet holder oppmerksomheten rettet mot den naturen som hver og en av oss kan ta del i, vurdere og verdsette. I den digitale tidsalderen er dette en prestasjon i seg selv. Med sin jordiske forankring opprettholder mange av turistveiene denne muligheten for hver og en av oss. Både steder, strekninger og prosjektet som sådan kan oppfattes som fristeder i dagens digitale samfunn.