Det universelle mangfoldet – en rapport fra UIA verdenskongressen i København

En ny bevegelse for dette århundret

Det virker være stor enighet om at vi må ha inkluderende prosesser når vi planlegger og bygger samfunn, og mange som adresserte dette under kongressen. En av kongressens unge headliners er arkitekt og aktivist, eller «archtivist» som hun kaller seg selv, Nyasha Harper-Michon. Hun starter med å utfordre status quo, for hvordan tar vi faktisk handling for konferansens undertittel Leaving no one behind?.

I presentasjonen tar hun et oppgjør med reference man, eller referanse-mannen, som hun omtaler som «1,80 meter høy, cis-mann, hetero, funksjonsfrisk, øvre middelklasse».

– Det er den tilsynelatende menneskelige normalen - som er brukt som utgangspunkt i omtrent alt, fra stolene du sitter på, avstanden mellom dem, til denne bygningen og gatene utenfor. Og hvis referanse-mannen ikke ringer en bjelle, hva med den vitruviske mannen eller Le Corbusiers «Modular Man», spør Harper-Michon retorisk.

– Historisk sett, har byene våre blitt utformet av og for referanse-mannen, og denne fortsatte nærsyntheten ser bort ifra kvinner, barn, eldre, folk som tilhører LGBTQ+, folk med farge, folk med funksjonsvariasjoner – og til og med de fleste menn! Som du kanskje skjønner, han er grunnen til at vi kvinner ikke kan finne offentlige toaletter når vi er ute for eksempel – eller grunnen til at rullestolbrukere ikke har tilgjengelighet til mange offentlige bygninger, sier hun.

Harper-Michon mener vi må ta en mye mer inkluderende innstilling til design og utforming. Hun snakker om systemendringen vi står ovenfor, og proklamerer at vi trenger en ny bevegelse for dette århundret, «5 point of Archtivism,» med en referanse til LeCorbusiers toneangivelse «Towards an Architecture» med 5 punkter for en moderne arkitektur, utgitt i 1923 – for nøyaktig hundre år siden.

Her refererer hun til at vi trenger arkivister som har ulike fokus og talenter, men som samspiller og drar i samme retning. I hennes begrep trenger man ikke være arkitekt for å være arkivist, men en som påvirker sine omgivelser på ulike måter: gjennom sosial inkludering, naturbaserte løsninger, sirkulære løsninger, teknologiske- og entreprenøriske- og tverrsektorielle løsninger.

Hører vi alle stemmene?

Under «Collaborate for a Regenerative Future – Hearing All Voices» i den Nordiske paviljongen, ramser Jenny Grettve, arkitekt og grunnlegger av Malmø-baserte When!When!, opp en rekke grupper som vanligvis ikke er med i planleggingen:

– Kvinner, arbeidsledige, statsborgere født i andre land og som ikke snakker nordiske språk, flykninger, statsborgere som er introverte, barn, trans-miljøer, statsborgere som oppfører seg utenfor normen, aktivister, eldre, dyr, planter, trær, statsborgere i fengsler eller andre institusjoner, stressede aleneforeldre og så videre.

Selv beskriver hun When!When! som et feministisk systemforandrings-designbyrå, som gjør mye hands on og for å teste idèer hele tiden. Hun har åpnet en plass som heter Anon, en fysisk møteplass i bykjernen av Malmø. Der ønsker hun å invitere inn offentligheten og diskutere bærekraft.

­– Man kan si at vi har vært endel av det patriarkalske samfunnet, som vi har hatt i flere tusentalls år, bygger på hierarki, at en skal bestemme over en som skal bestemme over noen andre, men det matriarkalske samfunnet er et sirkulært samfunn, der alles rolle er viktig og der ingen bestemmer over noen andre, og vi samspiller med hverandre. Mennesker, natur, vekster, liv biodiversitet, sier hun.

Ta vare på det vi har

Mange tenker kanskje at fordi universell utforming er inkludert i TEK 17, trenger vi ikke vite mer om de bakenforliggende faktorene som handler om universell utforming, sosial bærekraft og brukerinvolvering. Likevel er det ikke nok å lese de tekniske forskriftene. I omstillingen vi står overfor må vi bruke vår kreativitet til å inkludere ulike brukerbehov, fordi om vi skal transformere og ombygge – og samtidig skape inkluderende byrom, boliger og offentlige bygg.

Per i dag møter vi mange utfordringer og det et mange steder som ikke er inkluderende, og som dermed ekskluderer – bevisst eller ubevisst. Vi må øke kunnskapen om dette – og forståelsen om at tilgjengelighet for mennesker med ulike funksjonsvariasjoner, faktisk handler om inkludering i demokratiet, om verdige liv – og ikke bare møte teknisk forskrift eller tilpasning for en brukergruppe. Alle vil i løpet av livet ha en funksjonsvariasjon, enten midlertidig eller mer permanent så, det handler egentlig om å tegne for oss alle!

NAL har tidligere skrevet en artikkel om bakgrunnen for universell utforming, som du kan lese her.

Universell utforming og barns rettigheter

Vi tok en prat med Sidse Grangard. Hun er seniorforsker, arkitekt, ph.d, forskningsgruppeleder i Forskningsgruppen Universelt Design samt redaktør for Rumsans, en nettside som fremmer sosial bærekraft og universell utforming.

Sidse har også studert på AHO, jobbet og forsket på tema i den norske konteksten.

– Det ble meget tydelig at vi ikke er opptatt av de samme problemstillinger i de forskjellige landene som deltok. Forskjellene ble svært tydelige. Man kan et øyeblikk tenke at utfordringer i Skandinavia kan fremstå som luksusproblemer sammenlignet med situasjonen med land i Asia, Afrika eller Syd-Amerika, forteller Grangard, og fortsetter:

– En opplevelse som var meget sterk, var paneldebatten «Healing Architecture With a Children's Perspective.» Her deltok Inger Therese Hoff, arkitekt MNAL i Nuno Arkitektur og president i Sonja Victorias Stiftelse. Etter at hennes datter Sonja Victoria fikk kreft bare seks måneder gammel og bodde over halvparten av livet på et sykehus, fikk familien erfare hvordan hun fikk den beste kreft-behandlingen, men hvordan de fysiske strukturene i sykehuset ikke la til rette for helsefremmende livskvalitet eller familiens tilstedeværelse – noe som er uhyre viktig for barn som er langtidsinnlagt på sykehus eller andre institusjoner.

– Hoff fortalte om og viste fotos fra da hun bodde på sykehuset med sin kreftsyke datter. Det var så tydelig, at de fysiske rammene ikke støttet opp om familiens behov for å få en hverdag til å fungere på sykehuset – eksempelvis det å kunne sitte omkring et bord og spise kveldsmat – og at det kan være vanskelig å få plass til en familie i en pasientrom med seng og nattbord, dimensjonert for èn person, forteller Grangard videre.

– Et tema i denne paneldebatten var at barn leker uansett om de er syke eller ikke. Alle barn leker, og vil gjerne utfordres motorisk, fysisk og sanselig – og har bruk for det. Det kunne være interessant at få enda mer fokus på barn og lek, i et universelt utformings-perspektiv. Barn og unge er faktisk litt oversett innen universell utforming, avslutter Grangard.

Gir sykehusbarn et ansikt

Inger Therese Hoff forteller selv at de er veldig takknemlig for at de blir tatt på alvor under verdenskongressen.

– Jeg forstod da vi var der, at dette er ikke et nasjonalt problem, men en internasjonal problemstilling. Barns rettigheter skal ivaretas og det stiller krav til hvordan de fysiske omgivelsene utformes, spesielt for barn i sårbare livssituasjoner.  Voksne skal alltid handle til barnets beste, da må vi bygger med plass til hverdag, lek og trygghet, og omgivelsene må gi mulighet for livskvalitet; som å kunne se ut av vinduet, uten å bli holdt opp av en voksen. Det kunne aldri Sonja, forteller Inger Therese Hoff.

– Hvordan jobber dere med påvirkning?

– Vi har gitt barn på sykehus et ansikt gjennom å fortelle historien vår og vi har vært tydelige i media. Vi snakker med politikere, rådgivere og lobbyister på Stortinget, forvaltere av barns rettigheter som Barneombudet og Norges Institutt for Menneskerettigheter. Vi deltar på seminarer, vi arrangerer seminarer. Vi er pådrivere for å vise frem foregang eksempler og inviterte i fjor med oss ledelsen ved Sunnaas sykehus på befaring til Mary Elizabeths Hospital i København. Vi gir ut Sonja - et tidsskrift om barn, sykehus og arkitektur.

Hoff avslutter med en oppfordring om at alle arkitekter må bruke arkitekturen som verktøy for å dekke menneskelige behov og skape omgivelser som gir livskvalitet.

– Når vi ser at det ikke blir godt nok, synes jeg at vi som fagfolk skal tørre å si ifra. Hvis ikke arkitekter tar mennesker i forsvar, hvem gjør det da? sier hun.

Kritisk arena

Verdenskongressen i arkitektur, en global samling av arkitekter, ser ut til å ha blitt en kritisk arena for å fremme og diskutere bærekraft og universell utforming i ulike sammenhenger.

I en stadig mer sammensatt verden, der mangfold diskuteres på tvers av samfunnslag, er universell utforming ikke bare en nødvendighet for tilgjengelighet, men også en bro som knytter mennesker sammen i et demokratisk samfunn. Utforskning av hvordan universell utforming kan bane vei for en inkluderende demokratisk prosess som omfavner alle stemmer, uavhengig av bakgrunn, evner, eller utfordringer, blir derfor en stadig viktigere del av arkitekturens fagutvikling.

Eva Storrusten er arkitekt MNAL og fagrådgiver i Norske arkitekters landsforbund. NAL følger opp temaet med et kurs om inkluderende arkitektur i Bergen 31. oktober. Les mer om kurset her.