En allmenn arkitekturkritikk

Dere, – vi blir syke av det stygge. Lege, professor i allmenn- og sosialmedisin, samfunnsdebattant og forfatter Per Fugelli (1943-2017) visste dette allerede før det var gått så langt at Arkitekturopprøret måtte ta til orde, og han advarte oss. 13. september markerte sju år siden vi mistet en av de viktigste stemmene innen den moderne helse- og sosialpolitikken – og, vil jeg påstå, innen arkitekturdebatten og dens til stadighet omdiskuterte retorikk. Rundt disse dager droppet også nyheten om at Arkitekturopprøret skal «profesjonaliseres» – hva det vil bety for opprørernes samfunnsstemme at AO nå blir medlemsorganisasjon, gjenstår å se.

Fugelli fikk aldri vitne AOs framvekst i Norge, til dét var sykdommen kommet for langt. Jeg skal ikke her spekulere i hvordan protagonisten vår ville forholdt seg til dagens opprør, men heller peke på de punkter som Fugelli og opprøret tilsynelatende har (hadde) til felles å ville fremme: demokratiet, miljøpsykologien og allmennspråket.

Herunder ligger altså den tidvis trettende, men likeså viktige «stygt/pent»-debatten stadig og ulmer – hvis adjektiv gjerne kan anses å representere den liberale venstresiden på en slags imaginær språkskala. I tillegg til Fugelli og AO finner man på denne siden av skalaen representanter som tidligere Oslo-byplansjef Ellen de Vibe – men legg merke til at skalaen kun dreier seg om språkbruk og ikke estetisk standpunkt; de Vibe og Arkitekturopprøret er ikke alltid enige om hva som er stygt og pent, og har eksempelvis svært ulik oppfatning av det omdiskuterte nybygget Vertikal Nydalen. Heldigvis trenger man ikke være enig i alt for å erkjenne viktigheten av hverandres stemmer.

Fugelli var en retoriker som evnet å prate allment og med glimt i øyet om selv de alvorligste temaer, kjent som han var for sin lunefulle humor. Ifølge ham utgjør arkitekturen «landets anatomi, men den formgir også menneskets anatomi». Ordene er hentet fra hans tale om Arkitektur og helse på den NAL-initierte Arkitekturdagen 2016, året før hans bortgang – tilfeldigvis også samme år som Arkitekturopprøret ble stiftet i Norge. Fugelli tok med denne talen til orde for en mer miljøpsykologisk byutvikling, og indirekte også for en allmenn diskurs, når han i finalen ytrer følgende: «Dere, – vi blir syke av det stygge». Denne setningen er jeg altså ivrig tilhenger av – skjønt i akkurat denne fortellingen kan jeg nok ikke skylde på Løren for min sykdom.

Fortellingen som følger skal forhåpentligvis minne leseren på hvem det egentlig er vi bygger for, vi såkalte arkitekter – gjennom en personlig anekdote forkledd som en arkitekturkritikk, slik Fugelli selv gjerne talte i bilder. Byggverket som vil bli offer for min kritikkdebut er å anse som et av de mest allmenne, praktisk betingede byggene vi har i byen vår (om «byen» inkluderer periferien av ring 3). Og ettersom hensikten med enhver evaluering burde være å lære noe til «neste gang» (skjønt jeg håper det er lenge til oppføringen av neste nye Oslo Legevakt), anser jeg det her som spesielt hensiktsmessig å basere en kritikk en mer, vel, nøktern, brukeropplevelse.

Og hva utgjør vel i dette tilfellet en mer nøktern brukeropplevelse enn den opplevd gjennom en febersvettende pasients øyne, hvis svette stadig pipler ned i de forannevnte øyne og tåker til både syn og sans!

Men jeg må her advare leseren: for når jeg nå begir meg ut på min første offentlige arkitekturkritikk risikerer jeg å levere et underskudd av arkitektoniske begreper og dyp materialforståelse. I så fall vil jeg altså skylde på feberen som herjet i kroppen da jeg var og inspiserte dette snart domfelte byggverket. I tillegg vil jeg fokusere mest på byggets indre, og dét til tross for at jeg er i ferd med å utdanne meg til landskapsarkitekt. Dette kan forklares av to ting: det var stupmørkt da vi ankom bedømmelsesobjektet, og etter å ha ligget postoperert innendørs i en hel uke var det på et vis kun det innendørse jeg identifiserte meg med der og da.

Jeg kan dog alt røpe at det blir en lykkelig slutt både for meg og for bedømmelsesobjektet, og heldigvis for dét, for ellers ville jo nybygget til 3 milliarder gått totalt mot sin hensikt!

Del 1: En Bolt-tur inn i framtiden

«God dag! God dag! God dag, dere som oversetter det kapitalistiske manifest til bygg og by!» Slik innledet Fugelli talen sin denne høstdagen i 2016. Og ja, han snakker til oss. Selv innleder jeg min fortelling på en mer tradisjonell måte; ja for det var en gang en isete vinternatt i februar, året er 2024, at jeg hadde gleden av å besøke den nye såkalte storbylegevakten ved Sinsenkrysset. Og som leseren sikkert har forstått; ikke fordi jeg var blitt invitert til å skrive om dette relativt nyreiste komplekset. Men snarere tvert imot fordi min kropp tilsynelatende ikke håndterer den postoperative fase med sine sterke medikamenter særlig godt.

Klokka var omtrent halv elleve om kvelden da nøden meldte seg – jeg måtte på legevakten. Men den ligger jo ikke her lenger, hvor ligger den nå, jo, der, ja, hva med kollektivtransport, nei, for langt, for glatt, for vondt, det får bli en Bolt, tre minutter, den er her om tre minutter.

Min tålmodige samboer blir heldigvis med meg, holder meg stødig i hånda de få meterne over isen fra ytterdør til Bolt, og hjelper min herjede kropp inn i bilen. Men Bolt-sjåføren vet neppe at passasjeren han nå skal ta til legevakten alt er operert én gang, for det blir en usedvanlig krappsvingete tur – liksom det tilsynelatende gikk litt fort i svingene rundt bordet på kommunekontoret når tomta for den nye legevakten skulle fastslås (en personlig teori er at beslutningstakerne – ute på Oslo-befaring i bil med notatblokka i fanget – selv var i en omtåket tilstand da de ankom den potensielle tomta for første gang, etter å ha sittet fast i rundkjøringen i Sinsenkrysset, rundt og rundt og rundt, før sjåføren til slutt fikk staket ut riktig avkjørsel).

Så der sitter jeg, da, klamrer meg til døra, knokene helt hvite og hendende klamme, mens vi nærmest letter i svingene, snart passerer vi Ring 2, så 3. Men etter knappe ni minutter er det ingen tvil om at vi er framme, «L e g e v a k t e n» lyser mot oss i hvite sans-seriffer. Der og da føles det godt. Ingen tvil. Det er her jeg skal få hjelp (samme følelse fikk jeg aldri ved ankomst hos den forhenværende legevakten i Storgata – selv tredje (og siste, altså) gangen min der, ble jeg i stuss ved inngangspartiet, hvilket man slettes ikke har overskudd til i en slik situasjon).

Som nevnt er det få bygg som er så praktisk betingede som en legevakt. Den skal være effektiv. Den skal ha semi-offentlige og semi-private rom. Den skal oppleves som trygg for den besøkende, men naturligvis ikke gi så god komfort at det blir et sted man foretrekker å være.

Mottaksrommet ved den nye legevakten er likevel så estetisk tiltalende at det – hadde det ikke vært for de hjerteskjærende inntrykkene av medmennesker som har det vondt – godt kunne vært et sted man foretrakk å oppholde seg ved en annen anledning og allmenntilstand. Gulvet er så vakkert at det nærmest er umulig ikke å legge merke til, selv når den indre gradestokken kryper oppover mot rundt tall.

Enda vakrere blir det med viten om at terrazzogulvet er støpt sammen av overskuddsstein fra nye Nasjonalmuseet. Videre sørger den utstrakte bruken av treverk for å gi rommet en aura av både varme og stabilitet, nettopp når man trenger det som mest. På de høye spileveggene som rammer inn rommet i sin helhet – fremdeles et godt stykke under den diffuse himlingen – kan man blant feberfantasiene skimte en form for fargerike, tilsynelatende selvlysende kunstverk. De samme type spilene utgjør en lav skillevegg midt på gulvet og separerer dem som er utsatt for «skade» og oss som er kommet med «sykdom».

Systemet fungerer som følger: La deg ved ankomstdør bli tatt i mot av et personale like varmt og stabilt som interiøret av treverk, la dem også gjerne vise deg hvordan du trekker din kølapp, enda det er svært intuitivt, ja du ser visst litt fortumlet ut, velg så din side – venstre for skade og høyre for sykdom – og sett deg til slutt ned på en av de ledige stolene i ankomstsalen og studer gulvet i en times tid – for ikke å snakke om glassveggene som stadig skifter mellom transparent og et hvitt, kalk-aktig belegg.

På et tidspunkt bøyer samboeren min seg over til meg, hvisker frustrert: «Det er som om glasset aldri endrer karakter mens man ser på, man titter bort i ett sekund og plutselig er ruta hvit igjen! Nesten som magi...» Så er det omsider ens egen tur til å tre inn i ett av de åtte – ja hva skal man si – samtalerommene, hvis disse forannevnte glassveggene utgjør. En aldeles genial løsning, orker jeg å tenke, idet jeg lukker døra bak meg og blir møtt av en blid sykepleier bak en stor datamaskin. Jeg snur meg ikke for å se, såpass trygg føler jeg meg altså, men jeg antar at hun trykker på den magiske knappen som gjør at glasset som nå skiller meg fra de andre ventende pasientene der ute, går i hvitt.

Når sykepleieren har fått den informasjonen hun trenger, henviser hun meg videre til riktig avdeling. Jeg skal til B, Mage. Det er ikke langt å gå, bare inn en dør og gjennom en liten korridor, min samboer får også lov til å være med videre. Avdeling B er overraskende fullt for en søndag klokka tolv å være. Heldigvis er det akkurat to ledige seter igjen, og vi setter oss ned med de andre mageverkende (notat 1 til Oslo Legevakt anno 2300: flere sitteplasser på avdeling B, Mage).

Del 2: Arkitektur som beroligende middel

Jeg tviler på at den bleke damen ved siden av meg legger merke til hvordan gulvet møter veggene (det gjør i hvert fall ikke jeg der jeg sitter), men det hun trolig registrerer er hvordan setet føles på rygg og bak etter drøye to timer på ventebenken. Og det hun nok ubevisst påvirkes av er fargepaletten som omgir oss, små klatter her og der, som med sine duse, jordnære toner trolig virker nervepleiende, uten å gi inntrykk av falsk optimisme – som den påtvungne fargebruken ved helseinstitusjoner ofte lider av. Jeg tviler generelt på at den bleke damen og resten av mine medpasienter reflekterer særlig over hvordan romligheten på avdeling B får dem til å føle seg – som at den nærmest hjemlige romstørrelsen gir en viss følelse av trygghet. Men jeg tror de fleste ville sagt seg enig i at dette er et ganske godt sted å vente med vondt.

Hadde det derimot sømmet seg å kritisere ventetiden i en arkitekturkritikk hadde jeg saktens gjort det, men såpass dannet er jeg altså. Problemet mitt er dog at jeg, som tidligere nevnt, alt er operert, og attpåtil nettopp i mageområdet, og dermed er jeg på tidspunktet svært ukomfortabel med å sitte – uansett hvor god stolen måtte føles mot baken. Så jeg reiser meg og blir stående, etter hvert sakte gående, fram og tilbake, fram og tilbake. «Arkitekturen kan være vårt beroligende middel», «arkitekturen kan være vårt beroligende middel», «arkitekturen kan…». Fugellis mantra runger i skallen, men akkurat nå kreves det visst sterkere saker.

Dermed vekkes snart min fars arvede gener – eventuelt oppdragelse – til live: man må spørre for å få. Jeg prøver å huke tak i en lege som farer forbi, uten hell. Så ser jeg en mann som går bort til en vegg og begynner å prate til den – når jeg går nærmere ser jeg at han heldigvis snakker gjennom en liten luke, utvilsomt den mest diskré pasientluka jeg noen gang har sett, og det får meg til å føle at bygget er litt magisk, at det huser flere hemmelige ganger og rom, som igjen rommer det nyeste av det nye innen teknologi, og kanskje, tenker jeg, vil taket plutselig lette og komplekset forvandle seg til et romskip og...?

Feberen er visst på vei opp. Jeg subber helt bort til den lille luka, gjør som jeg er blitt lært og ber fint, forklarer at jeg er operert og greier. Så blir jeg geleidet gjennom en korridor og får adgang til et rom, blir fortalt at her kan jeg hvile i mellomtiden, mens vi venter på legen. Det er et undersøkelsesrom av påfallende raus størrelse, hypermoderne (så moderne at legen som senere skal utrede meg tilsynelatende ikke har fått helt dreisen på apparatene enda). Videre oppleves det som uhyre rent, og kaldt – i termisk forstand. Sykepleieren som har fulgt meg inn erkjenner dette, gir meg et pledd der jeg ligger på sykesenga. De jordnære fargene fra venterommet på avdeling B har fått bli med inn. Samboeren min er også fremdeles med på slepet, men må stadig nøye seg med en hard stol.

Mens jeg ligger her og sakte, men sikkert begynner å kjenne effekten av smertestillende (endelig i medikamentell form), har jeg plutselig overskudd til en liten refleksjon. På AHO – skolen som har lært meg det meste jeg i dag kan om landskap, by og bygd – vil jeg si vi har en ganske liberal språkpolicy, i hvert fall i klassene jeg har vært så heldig å få være student i.

Der lærte jeg at jeg stort sett kan bruke de ord som faller min munn mest naturlig – så lenge jeg begrunner hvorfor (hvilket de Vibe også gjør, på sin måte, i kommentaren om Vertikal). Hvorfor-et er jo nettopp det som gir oss hva-et på forbedringspotensialene, og om flere begrunner sine synsinger på lignende vis har man etter hvert en indikator – slik burde det i hvert fall være om man følger demokratiets prinsipper.

Fugelli på sin side har hele medisinteorien i ryggen når han illuderer fra sin talerstol; under talen fra 2016 referer han på et tidspunkt til «den store helsetenkeren Claude Bernard», og hans begreper milieu interieur («inne i kroppen; […] cellene, organene, blodet, sjelen») og milieu extérieur («de ytre omgivelsene; havet, skogen, naturen – og arkitekturen»). «Milieu extérieur», postulerte Claude Bernard, «former milieu interieur: omgivelsene påvirker menneskets helse – det gjelder også arkitekturen».

Arkitekturopprøret, som på et slags vis avløste Fugelli på talestolen – ikke som fagperson, og definitivt ikke som poet, men som forkjemper for vakker, grønn, tilgjengelig arkitektur – henviser rakrygget til tall fra miljøpsykologiske undersøkelser som endelig bekrefter at trivselen, og følgelig folkehelsen, gjør det best under grønne trekroner, omgitt av klassisk arkitektur (et begrep vi i det siste har sett at rommer flere nyanser). På den måten har også disse etter hvert tallrike opprørerne argumentene på plass for sine hvorfor-er. 

Det later derimot ofte til at arkitekten selv har misforstått sin rolle, undervurdert sitt samfunnsoppdrag og overvurdert sin egen kunstner. Vi bygger nemlig ikke by for at arkitekten skal kunne skryte av sine nyskapende former (eller les: ofte tilsynelatende tilfeldige og ineffektive former – motsatt av sense of coherence, som Fugelli nevner i forbindelse med «en annen stor helsetenker, Aaron Antonovsky»). Byens arkitektur angår oss alle, enten som utsikt eller husly – i hverdag og i nød. Og den skal kritiseres og bestemmes av dem som bruker byen: folket. «Ikke vær et ettall på jorda. Bry deg om flokken din», er et av Fugellis mest kjente sitater. Det stammer riktignok ikke fra talen på NALs fagdag, men kunne like gjerne vært rettet direkte mot den norske arkitekturstaben.

Del 3: Hjelpen er her!

Jeg må ha sovnet, for plutselig våkner jeg av at legen røsker i dørhåndtaket. Hun er omsider kommet for å gi meg de beroligende ordene jeg har reist hele denne veien – forbi Ring 3 – for. En times tid senere, når klokka akkurat er passert fem om morgenen, kan vi endelig reise hjem.

Som to søvngjengere subber vi nedover korridoren, samboeren min og jeg, og jeg forventer at febershowet skal være over for denne gang – derfor blir jeg forfjamset når den ene veggen, som viser seg å egentlig være en stor dør, glir til sides, og to enda større vektere bykser ut, de galopperer rett forbi oss i en dramatisk scene av tykk røyk og rødt og blått pulserende lys, og til enda større forfjamselse ser jeg at også samboeren min følger dem med store øyne. Så er de brått ute av syne igjen, lyset er tilbake i sin hvite uniform, lufta like stillestående som for sekunder siden.

Idet vi passerer samtalerommene på vei mot utgangsdøra, går den ene glassruta i hvitt igjen. «Fett», sier samboeren min, før vi slenger oss inn (se: jeg setter meg naturligvis rolig inn, men det høres ikke like, vel, fett ut i en avslutning) i vår app-praiede Bolt og setter kursen hjemover.

Og riktignok; det nye legevaktmottaket til Oslo er fett. «Et steg inn i fortiden», skrev Ulrik Eriksen i sin kritikk i Morgenbladet like etter åpningen i november, men da hadde han neppe rukket å være pasient der. For pasienten selv innfrir bygget på alle (begge) vis: fint er det (og litt magisk!) og frisk ble jeg (en relativ påstand). Ja sånn sett ville trolig Fugelli vært fornøyd. For en allmenn legevakt er bare et banalt eksempel på at arkitekten kan – og skal – være med å bidra til god folkehelse. Faktisk går Fugelli i sin tale så langt som å kalle oss leger, vi som «tegner tvangstrøyer og frihetens vinger på folk», vi som «bygger og river helse».

Og slik lyder talens siste ord – arkitekt, lytt og lær:

Kroppen kan juble i naturen og i arkitekturen

Sjelen fryder seg i det vakre og det utfordrende

[…] Arkitekter, dere kan gi menneskene naturmedsin, lykkepiller for ånden

[…] Arkitekter, dere er leger

*Arkitekten setter seg ned med skisseblokk og penn, rensker halsen for svevende arkitektspråk og egen selvrealiseringstrang, og ser sin medborger inn i øynene*

Så... hvordan har du det – sånn egentlig?