En bærekraftig fremtid begynner med det eksisterende

Hvem bestemmer hvilke bygninger som er verdt å ta vare på?

Hvilke bygninger anses som verdifulle i byens historie – er det bare arkitektoniske mesterverk som anses som bevaringsverdige, eller er det rom for å bevare hverdagsbygninger som reflekterer byens sosiokulturelle utvikling? Mange av bygningene som rives er ikke de som vanligvis trekkes frem som arkitektoniske ikoner, men snarere hverdagsbygninger som er en del av byens kollektive hukommelse og infrastruktur i tiår eller mer.

For aktører som OBOS, Selvaag og Mustad Eiendom som spiller en sentral rolle i norsk byutvikling, kan valget om å transformere fremfor å rive, signalisere en forpliktelse til bærekraft og vilje til å ta ansvar for miljøet. Vi vil oppfordre dem til å utforske innovative løsninger for eksisterende bygninger. Dette vil ikke bare bidra til å redusere miljøbelastningen, men også sende et sterkt signal til bransjen om hva som er både mulig og nødvendig.

I foregangslandet Danmark diskuteres også riveproblematikken. I sommer ønsket et flertall i København kommune å innføre forbud mot nedriving. Teknik- og miljøborgmester i byen, Line Barfod, støtter forslaget og sier at loven bør endres av hensyn til det arkitektoniske og kulturarvmessige, samt klima og materialeforbruk. Dette sender tydelig signaler om en holdningsendring, og er et konkret eksempel på hvordan endringer skjer gjennom politiske vedtak. Her i Norge har ACAN Rivingsgruppe fremmet behovet for et tydeligere lovverk i Norge, hvor «bør» blir til «skal» for å redusere unødvendig riving. 

Lilleakerbyen i Oslo er et område som har stort transformasjon- og ombrukspotensial. I dag står et titalls funksjonelle bygninger i fare for å bli revet. Mustad Eiendom eier området og fremmet i 2022 et planforslag der de ønsker å rive et titalls bygninger, flere av dem bare noen tiår gamle. Søker man på «klimastrategi» på Oslo kommunes hjemmesider, vil man kunne lese at «Oslo har som mål å redusere klimagassutslipp med 95% innen 2030». Hvis de faktisk mener dette, burde de oppfordre Mustad og andre eiendomsutviklere til å transformere fremfor å rive.

Bevaring og ombruk som et alternativ til riving

Å rive et bygg som allerede har et solid fundament, er ikke bare et økonomisk tap, men også en betydelig miljøbelastning. I en tid der vi bør se på alle mulige måter å kutte CO2-utslipp, bør transformasjon være det åpenbare førstevalget. Så hvorfor velges fortsatt riving fremfor bevaring? Skyldes dette liten vilje til å utforske, manglende kompetanse eller simpelthen ignoranse?

Mange oppfatter transformasjon som en kostbar og kompleks løsning. Hvordan kan vi som arkitekter tydeliggjøre at arkitektur bør spille en større rolle i samfunnsøkonomiske vurderinger? Med riktig kunnskap om byggrenovering kan det både være bærekraftig og økonomisk fordelaktig – og ikke minst en lærerik og spennende mulighet til å utforske innovative løsninger!

Ifølge SSB står byggebransjen for 15 % av Norges totale klimagassutslipp og genererer 40 % av landets avfall. Riving skaper store avfallsmengder som må reduseres, mens bevaring og ombruk kan redusere dette betydelig og samtidig støtte Norges mål om en sirkulær økonomi. Bør det ikke være et større politisk ansvar å innføre strengere rammer og forventninger til bevaring? 

Manglende lønnsomhet, teknologiske begrensninger og strenge regelverkskrav gjør det utfordrende å øke ombruk og materialgjenvinning i byggebransjen. For å fremme en sirkulær økonomi må byggenæringen utvikle systemer som sikrer at materialer sirkuleres mer effektivt, med redusert svinn og begrenser behovet for nye ressurser. Ifølge en rapport fra Bygg og Bevar (Samfunnsøkonomisk analyse av redusert avfall i byggebransjen), er avfallsforebygging det mest effektive grepet for å oppnå raske resultater, ettersom det reduserer avfallsmengder direkte ved kilden.

Likevel er ombruk krevende, da det ofte innebærer høye kostnader, omfattende dokumentasjonskrav og tekniske utfordringer som gjør det mindre lønnsomt i praksis. Hvordan kan vi stimulere utviklingen av teknologi og innovasjon som løser disse utfordringene?

Hvorfor ser vi ikke verdien før det er for sent?

Det er ironisk at vi ofte ikke ser verdien av en bygning før den er truet med riving. Det virker som at aldring gir bygninger en verdi de tidligere ikke ble tilskrevet, men hvorfor må en bygning være x antall år før vi anser den som bevaringsverdig?

I tv-serien Arkitektens hjem viser Bjørn Tandberg hvordan ny teknologi og moderne arkitektur kan integreres i eldre bygninger. Vi må utvikle mer kompetanse rundt hvordan vi kan bevare det som fungerer, samtidig som vi tilføyer nødvendige elementer og tilpasser det eksisterende bygget til nye behov. Arkitekturutdannelsen bør derfor prioritere dette temaet høyere, slik at vi er bedre rustet for arbeidslivet. Dette handler ikke bare om teknisk kunnskap, men også om å styrke vår troverdighet og rolle som forvaltere av det bygde miljøet og sikre at vi kan ta dette ansvaret videre i bransjen.

Men hvordan kan vi engasjere oss og ha oversikt før det er for sent? ACAN Norge, sammen med Sally Future Manifestation Lan, har opprettet rivingskart.no for å kartlegge bygningene som trues av rivning, allerede er revet eller kanskje har blitt reddet. Dette er et godt tiltak for å opplyse og skape et samfunnsengasjement. 

Samfunnsøkonomisk gevinst bør være en sentral vurdering i byutvikling, men det må være en åpenhet for å diskutere begrepet. Kortsiktige besparelser ved rivning kan føre til høyere langsiktige kostnader, som tap av kulturarv, miljøbelastning og redusert kvalitet på det urbane landskapet. Vi må derfor ta et helhetlig perspektiv på verdiskapning, der bærekraft og bevaring også sees som investeringer  for Norges fremtidige byer og samfunn.

Hverdagsbygninger og stedets ånd

Hver bygning som rives, tar med seg mer enn fysisk struktur. Den representerer ofte minner, historier og identitet – både for individene med tilknytning til stedet, og for samfunnet som har utviklet seg rundt den. De fungerer som kulturelle og sosiale anker, og når de forsvinner mister vi en viktig del av byens kollektive hukommelse. De har en immateriell verdi som ikke kan måles i kroner og øre, og bidrar til stedets sjel og karakter, og er en del av det sosiale landskapet som folk knytter seg til – og som binder oss sammen. 

Dette gjelder særlig hverdagsbygningene – de som ikke nødvendigvis er arkitektoniske mesterverk, men som likevel danner rammen rundt folks liv. Å rive disse kan føre til tap av byens identitet, samt historien til stedet. Bygningene er bærere av fortellinger om byens utvikling, både det hverdagslige og det ekstraordinære. Ved å bevare og transformere eksisterende bygninger, kan vi sikre at disse historiene fortsetter å være en del av byens fremtid.

Renovering av eldre bygninger for å øke energieffektiviteten kan være både lønnsomt og miljøvennlig, da det gir oss muligheten til å bevare kulturhistoriske verdier samtidig som vi reduserer energikostnader og klimagassutslipp. Som studenter mener vi at transformasjon bør vurderes grundigere enn riving, med tanke på samfunnsøkonomisk gevinst. Bevaring styrker ikke bare fellesskapsfølelsen, men også vår kollektive identitet.

Byggsektoren har et stort ansvar for bærekraftig utvikling, og det er på høy tid at vi i Norge diskuterer hvordan vi kan bevare mer og rive mindre – for klimaet, våre kulturminner og god byutvikling.