En mosaikk av virkeligheter: Fehn i USA

Mens Fehns karriere hadde startet sterkt og tilsynelatende bare ble bedre utover 1960- og begynnelsen av 1970-tallet, var midten av 70-tallet mindre vellykket. Oppdraget med Skådalen skole ga velkomne midler, men ble møtt av flere utfordringer, og i 1975 ble prosjektet gjenstand for en svertekampanje i Dagbladet under overskriften: “Betonghelvete for døve barn”.³ Dette var forståelig nok sårende, og Fehn leverte inn en klage sammen med Arne Gunnarsjå til Pressens Faglige Utvalg. En invitasjon fra en bekjent i Chicago ble et lykketreff og et velkomment påskudd for en fornyende pause fra situasjonen i Oslo.

Peter Pran ble uteksaminert ved Arkitekthøgskolen i Oslo i 1961, før han reiste til Chicago på slutten av 1960-tallet for å studere ved Illinois Institute of Technology. Han var vitne til opptøyene i Chicago i 1968, og hans afroamerikanske kone ga ham et spesielt innblikk i den strukturelle rasismen som var utbredt på den tiden. Som student arbeidet Pran for Mies van der Rohe med Berlins Neue Nationalgalerie. I 1975 skrev Pran, nå ved Skidmore Owings Merrill i Chicago, til Fehn at han hadde spist middag med Harry Weese, “en av de fremste arkitektene i Amerika i dag,” som hadde spurt ham: “Kjenner du Sverre Fehn? Fehn er den beste arkitekten i Skandinavia i dag.” Pran avsluttet med: “Vi håper å se dere begge her i Chicago i nær fremtid.”⁴

Fehn søkte reisestøtte fra Arkitekthøgskolen i februar 1976 for å besøke USA, men først et år senere fant reisen sted.⁵ Våren 1977, like før han la ut på en tidagers tur til New York og Chicago med kollegaen Odd Østbye, sendte Fehn inn en ny søknad – denne gangen for ett års permisjon fra høsten 1977.⁶ Den ble returnert fordi komitéen mente den var for vag – et gjentakende problem for ham.⁷ Da han sendte den inn på nytt, nevnte han sin tidligere reise til Marokko og en vedvarende interesse for «muralsk» arkitektur. Men destinasjonene forble heller uspesifikke: “Amerika og Asia”.⁸

Fehn hadde aldri vært i New York, men han opprettholdt en nær tilknytning til Paris, etablert ved begynnelsen av 1950-tallet, og reiste dit regelmessig. Tilsynelatende samme uke som han sendte inn søknaden om USA-reisen på nytt, deltok han på Yves Saint Laurents vår/sommervisning i Paris, der Andy Warhol og Catherine Deneuve også var til stede. Han skisserte en av modellene og noterte at han hadde hatt en “nydelig dag uten arkitektur, bare figurer – én farge og alle farger, ett stoff med alle stoffer – for ikke å nevne de røde fjærene!”⁹

Da han ankom New York i slutten av april 1977, besøkte han først Mies van der Rohes Seagram Building, der han laget en rekke skisser. Av spesiell interesse var det snittmessige forholdet mellom plassen og lobbyen. Skisseboken ser New York som oftest i snitt, som et landskap – som dype fjorder fylt av vær. Noen dager senere besøkte han The Cooper Union for the Advancement of Science and Art i downtown Manhattan. Brevene og skissebøkene hans angir ikke motivasjonen for å besøke skolen, men Hejduk hadde nylig fullført en total rehabilitering av Foundation- bygningen, reist i 1859 av Peter Cooper for en gratis utdanning til arbeiderklassen innen praktiske fag, kunsthåndverk, og ingeniørfag. Ombyggingen beholdt kun det ytre skallet, og bygget ble fylt med en hyllest til Le Corbusiers arkitektoniske vokabular.

I sin introduksjon til en forelesning av Fehn, holdt tre år senere ved skolen, fortalte Hejduk historien om deres møte. Fehn hadde ringt og “wanted to come down to see the Cooper Union school of architecture, and he told the secretary that he was also interested in Le Corbusier. And I said, Look I'm so tired of hearing that people are interested in Le Corbusier, tell him to forget it. And she did so. She said, Look, we're not interested in seeing anyone who is interested in Le Corbusier. Then about five minutes later he called up again and said that he wanted to speak to me, and I knew that I was going to have to talk to him for the next ten or fifteen minutes, so I said I'll talk to him and tell the guy off.”¹⁰ Men Fehn insisterte, og de møttes den påfølgende onsdagen på Cooper Square. De startet besøket øverst, der Fehn skisserte croquissalen i 6. etasje, og notert noe mystisk, “Becketts Sluttspill.” Senere beveget de seg ned til arkitektavdelingen i tredje etasje. Fehn foreviget dette møtet med en løs skisse av en smilende, pekende Hejduk, hans ansikt opplyst av lys gul fargeblyant.

En tidlig flyvning to dager senere tok Fehn og Østbye til Chicago, der Fehn gjentok snittskissen av Seagram Building, nå med Sears Tower og bygningens forhold til Lake Michigan: “Chicago er en by med mye vann.” Senere på dagen dro de til Frank Lloyd Wrights Unity Temple, der han tegner og noterer seg “et fantastisk snitt,” og så til lunsj med Pran-paret, Weese-paret og Candela-paret, som Fehn avbilder ovenfra, med navnene til deltakerne og kommentaren, “en svært distingvert lunsj.” Tilbake i New York tok de turen til New Haven – “praktfullt med alle damer i en bil” – der de besiktet et hus av Richard Meier (muligens Smith House), Louis Kahns Yale Center for British Art, og avsluttet kvelden med et besøk på en «jazzbar». Søndag ble de inviterte hjem til Hejduk der samtalene, ifølge Fehn, var “interessante og grenset meget bort i det absurde.”¹¹

Året etter New York-besøket i 1977 inviterte Fehn Hejduk, som var i Europa i et annet ærend, til å komme til Norge og besøke Storhamarlåven. Hejduks begeistring for prosjektet, som han kun hadde sett i et nummer av Byggekunst Fehn hadde vist ham, ble forsterket da han opplevde det selv. De eneste dokumentariske sporene av dette besøket er et par reisedikt av den typen Hejduk ofte skrev, et med tittelen "Oslo Hotel" som med all sannsynlighet gjengir Fehns historie om hvordan biskop Mogens Lauritssøn av Hamar i 1522 seilte til Roma i en lav båt dekket av skinn. Det andre, en etterligning av Alain Robbe-Grillets «objektive symbolisme», med tittelen “Oslo Room”, er en studie i fatal erotisme.¹²

I løpet av 1970-tallet hadde Cooper Union sikret seg et «Carnegie Distinguished Professorship» som tillot skolen å invitere spesielt utvalgte praktikere for et opphold. I 1979 underviste Aldo Rossi ved skolen i denne kapasiteten, og etablerte et forhold mellom Cooper og den italienske scenen. På bakgrunn av sitt besøk på Hamar – som han underlig nok staver «Hawaii» – rettet Hejduk denne invitasjonen til Fehn for våren 1980. Fehn svarte med det som for ham var et høyt tempo – bare en måned – og aksepterte tilbudet entusiastisk. Senere samme år skrev Hejduk et bekreftelsesbrev til det norske Utdanningsdepartementet – dette fant sted da professorer fortsatt ble utnevnt av kongen i statsråd – som bekreftet at stipendbeløpet var 15 000 amerikanske dollar. Denne summen, for et opphold på omtrent seks uker, ville ha overgått hele hans årslønn ved Arkitekthøgskolen, og for Fehn, som ustanselig var blakk, var stipendet både en økonomisk og omdømmemessig gevinst.

Fehn reiste til New York i april 1980 for å tiltre gjesteprofessoratet. Skisseboken fra denne turen er mindre ekstatisk enn den fra 1977, mer reflekterende og forberedende. På første side, nedtegnet på flyet ifølge ham selv, reflekterer han på engelsk over sin lesning av Jorge Luis Borges' novelle "Averroes' søken" som funderer over Aristoteles' Poetikken og kompleksiteten ved kulturforståelse og tolkning på tvers av grenser. Borges' tekst lyder: “He felt sleep coming upon him, he felt a chill. His turban unwound, he looked at himself in a metal mirror. I do not know what his eyes beheld, for no historian has described the forms of his face. I know that he suddenly disappeared, as though annihilated by a fire without light…”13 Fehn tolker dette med en personlig vri med en skisse der en mann vender seg bort fra sitt eget speilbilde, men etterlater ansiktet på speilet. Fem år senere, i katalogen til utstillingen av den kinesiske Terrakottahæren ved Henie Onstad Kunstsenter, inkluderte Fehn en av disse skissene med bildeteksten: “Tegnet jeg utstillingen om Keiserens hær på flyet til New York vinteren 1980?” Spørreformen minner om den såkalte Betteridges lov om overskrifter i journalistikk, som sier at “Enhver overskrift som slutter med et spørsmålstegn kan besvares med ordet nei.” I en ironisk vending insisterte daværende direktør Ole Henrik Moe i et intervju, funnet i Henie Onstad Kunstsenters arkiv, at “med all respekt for Sverre Fehn, så var jeg også svært aktiv i utformingen (…) Jeg sa at jeg ville ha speil, og slik ble det.”¹⁴

Både på sin reise i 1977 og i 1980 ble Fehn trukket til samlingen av Morandi-malerier på Metropolitan Museum of Art. Giorgio Morandi var gjenstand for kunstnerisk fascinasjon i New York-miljøet i disse årene, og Fehn var intet unntak. Mens interessen for Morandi ofte kretset rundt hans «ukunstlete komposisjoner» og formale klarhet, ble en annen dimensjon sentral for Fehn: horisontens posisjon i stillebenene. Morandi malte på et lite bord på sitt soverom i Bologna, og i studiene av disse krukkene og flaskene markerte bordkanten en virtuell horisont. I sin skissebok oversatte Fehn disse formene til arkitektoniske rom, der Morandis virtuell horisont blir jordens overflate og krukkene volumer gravd ned i den.

Ved Cooper fikk Fehn primært ansvaret for en liten gruppe tredjeårsstudenter, som han ga et prosjekt om et Morandi-museum. I Nasjonalmuseets arkiv finnes et brev til Fehn fra en av disse studentene, som inkluderte et lysbilde av sitt Morandi-prosjekt. Men i tillegg til denne undervisningsoppgaven, holdt Fehn åpne ukentlige forelesninger i et lite rom i 3. etasje om sitt arbeid, og fungerte som en omreisende kritiker, noe det var stor etterspørsel etter. Studentene var begeistret for Fehn. I tiltrekningen av deres karismatiske professorer ble de for første gang eksponert for en arkitekt hvis tanker var like opphøyde som deres, men som også hadde bygget dem, noe New York-miljøet hadde hatt svært liten anledning til å gjøre.

Fehn fant sin plass i dette høytsvevende miljøet. Hans beskjedne væremåte, ofte med et humrende smil, var eksotisk for disse bryske newyorkerne, mens hans realiserte prosjekter var misunnelsesverdige. Han kultiverte en noe ironisk identitet som mannen fra det fjerne nord, der somrene var korte og vintrene mørke. Denne selvironiske holdningen kan ha vært en måte å plassere seg selv på blant disse newyorkerne og deres semiotiske spill. I New York fant Fehn en by med “kraft til å dø” – noe som synes å bety at dens makt og storhet forbereder den på dødelighetens uunngåelighet. Han bemerker i skisseboken: “New York har kraft til å dø, og i dødsøyeblikket fødes ideer – og fantasi (som all religion). Og dette gir liv.”¹⁵

Senere den høsten noterer han i skisseboken at magasinet Byggekunst har spurt om han kunne skrive et reisebrev fra New York, men at et slikt brev ville være “for direkte. Kan en tenke noe kjedeligere enn direkte rapporter? Reiseskildringer fra stedet. Selv Goethes «Italiensk reise». Kan noen bok bli verre?” I stedet foretrekker han “de presise formuleringene vi finner hos Jules Verne, mannen som aldri beveget seg utenfor Paris (en løgn) og skrev de vidunderligste reiseskildringer.” For Verne, mener han, var “det ingen grense mellom jord, himmel og helvete. Skriv en om New York i New York. De store byers skjønnhet ligger i akseptagen av dovenskapen, overnattingen, venten. Paris / New York”.¹⁶ Senere gjorde han et første forsøk på å skrive ned denne teksten. Det er tydelig fra de mange overstrekningene og notatene at han selv satt ved tastaturet. “Reisen er en sammensatt mosaikk av realiteter, New York,” begynner han. “Det står deler av Egypten i New York. En stol, en persisk miniatyr, en lampe,” som erkjenner bevegelsen av disse objektene over kloden. “Hendelser har ingen geografisk forankring på kloden,” konkluderer han.

Under sitt opphold på Cooper veiledet Fehn en diplomstudent ved navn Bruce Bergendoff, som hadde studert vikingskipets middelalderske håndverk før han møtte Fehn, hvilket gjorde ham mottakelig for Fehns herkomst. Etter at han ble uteksaminert fra Cooper, skrev han til Fehn i Oslo og spurte om han kunne komme til Norge for å jobbe, men mottok intet svar. Hejduk sa til Bergendoff: “you should just go and show up on his doorstep.”¹⁷ Og det var nettopp det Bergendoff gjorde da han ankom Oslo i 1981. Ankomsten var heldig for Fehn, som ikke hadde noen på kontoret sitt (hjemme) på den tiden og var i et tidlig stadium med å tegne et bidrag til Vasa-skipkonkurransen i Stockholm. Bergendoff brakte med seg både den fantasikraften og eksepsjonelle ferdighetene i blyanttegning som var kjennetegnende for Cooper-stilen. Hans milde skyggelegging og klare linjer er tydelige i det endelige bidraget. Konkurransen viser mange av Fehns tilbøyeligheter på dette tidspunktet – horisonten som arkitekturens nullpunkt, den historiske gjenstanden som er gravd dypt ned, og det lange snittet fra overflaten til artefakten under. I disse årene med gjentatte kontakter med New York og Hejduk tok Fehns opptatthet av døden og horisonten form. I april 1982 skrev Fehn til Hejduk, som vanlig unnskyldende for at han skrev sent, og fortalte ham at Hejduks verk ofte dukket opp i hans forelesninger i Oslo. Gjennom Bergendoff hadde Fehn «hørt viskninger» om at Hejduk hadde vunnet en stor konkurranse i Berlin, og oppdaterte Hejduk om sitt eget nåværende arbeid med Vasaskipkonkurransen: “Our whole concept belongs to a journey in the past.”¹⁸

Året etter, i mars 1983, sendte Fehn inn en ny søknad om reisestøtte for å delta på en utstilling av hans arbeider ved Architectural Association of Minneapolis, med åpning 7. april.¹⁹ Et brev fra Peter Pran i mai, som takker Fehn for en middag de hadde hatt sammen med Clevon og Hejduk-paret i New York, stadfester hans nærvær der på denne turen.²⁰ Pran gratulerer ham med utgivelsen av monografien The Thought of Construction, som ble utgitt samme år av Rizzoli New York. Boken skulle bli avgjørende for å gjøre Fehns arbeid kjent i USA.

Et udatert curriculum vitae i arkivene til Nasjonalmuseet i Oslo oppgir et gjesteprofessorat ved Yale School of Architecture i 1984. Denne datoen er tvilsom; Yales nettside oppfører ham som Eero Saarinen Visiting Professor of Architectural Design i 1986. Fehn søkte uansett igjen i 1984 om forskningspermisjon. Igjen ble søknaden returnert, med ønske om flere detaljer. I sitt svar klargjorde Fehn at han hadde noen spesifikke problemer å jobbe med. For det første ønsket han å studere innvirkningen av topografi og klima på arkitekturens utforming; for det andre, mer gestuelt, ville han se på “de grunnleggende menneskelige handlingers betydning for arkitekturen”. Og til slutt, mest markant, “den konstruktive tanke i forhold til dødsbegrepet. Utarbeidelsen av disse temaene må utvilsomt betraktes som forskning,” konkluderte han. Det er ukjent hva Forskningsrådets reaksjon på denne listen kan ha vært.

Fehns møte med USA satte et tydelig, kanskje uventet, preg på hans tenkning. Hans vennskap med Hejduk og hans kontakt med Cooper Union og Yale School of Architecture styrket hans tro på arkitekturens evne til å heve seg over det praktiske. Det amerikanske skolesystemet tok imot ambisjoner og eksperimenter og utvidet grensene for hva bygninger kunne være og hva de kunne bety. Fehn, som kom med en poetisk filosofi som forente eksistensiell tenkning med konstruktiv klarhet, fant i den amerikanske konteksten et overbevisende speil for sine egne undersøkelser.

Sluttnoter

¹

https://www.pritzkerprize.com/announcement-sverre-fehn

²

https://www.pritzkerprize.com/sites/default/files/inline-files/1997_Essay_0.pdf.

³

Dagbladet, 20. desember 1975.

⁴

Brev fra Peter Pran til Sverre Fehn 5.2.1975. Sverre Fehns arkiv, NMK.2008.0734, Korrespondanse 1975–1979. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Arkitekturavdelingen (forkortet: NM).

⁵

Brev fra Fehn til Høgskolerådet AHO, 3.2.1976. Ibid.

⁶

Brev fra Fehn til Høgskolerådet AHO, 3.2.1977. Ibid. 

⁷

Søknad sendt i retur med påskrift: «Sendes tilbake til professor Sverre Fehn. 3-mannsutvalget behandlet din søknad på møte 15. februar i år. Utvalget besluttet å sende saken tilbake til deg med anmodning om å gi noe nærmere opplysninger om hvor du tenker å reise og på hvilken måte du akter å komplettere fagområdetstoffet.» Ibid.

⁸

Brev fra Fehn til Høgskolerådet AHO, 14.3.1977. Ibid. 

⁹

Skissebok “Paris 1977 våren”. NMK.2008.0734.140. Ibid

¹⁰

John Hejduks introduksjon til Fehns forelesning ved Cooper Union, 19.3.1980. Cooper Union Archive. 

¹¹

Skissebok «Fehn / New York 1980». Sverre Fehns arkiv, NM.

¹²

John Hejduk, Mask of Medusa: Works 1947–1983 (Rizzoli, 1989). 

¹³

Jorge Luis Borges, Collected Fictions (Penguin,1998), 241.

¹⁴

Notater intervju med Ole Henrik Moe, Henie Onstad Kunstsenters arkiv. 

¹⁵

Skissebok “Fehn / New York 1980. Sverre Fehns arkiv, NM. 

¹⁶

Skissebok “Fehn –1980 høsten”. Ibid.

¹⁷

Telefonsamtale med Bruce Bergendoff.

¹⁸

Brev fra Fehn til John Hejduk, 23.4.1982. Korrespondanse 1980–1985, NM.

¹⁹

Brev fra Fehn til AHO, 14.3.1983. Ibid.

²⁰

Brev fra Pran til Fehn, 1.1.1983. Ibid.