Fehn i verden

Mange vet at Italo Calvino, Jorge Luis Borges og Jules Verne var blant Sverre Fehns favoritter; deres fiksjoner er på ulike måter viklet inn i hans arkitektur og tenkning. Det er mindre kjent at den reiseglade Fehn mislikte reiseskildringer skrevet «fra stedet», som han betrodde sin skissebok i 1981 da Byggekunst lurte på om han ville skrive en rapport fra New York. «Kan noen bok bli verre?», skrev han til seg selv: boken han hadde i tankene var Goethes Italiensk reise. Vi vet mye om Fehn, Norges mest internasjonalt berømte arkitekt, men det er også bemerkelsesverdig mye vi ikke kjenner til.

Sammen med gode kollegaer ved AHO har vi markert hundreårsjubileet for Sverre Fehns fødsel med tre begivenheter høsten 2024. Utstillingen «Professor Sverre Fehn», kuratert av Nicholas Coates og basert på ukatalogisert materiale Thomas McQuillan med studenter fikk endevende i Nasjonalmuseets arkiver, formidlet Fehns betydelige innsats som lærer og rektor ved skolen. Sammen med McQuillan arrangerte vi årets Fehn-symposium på Domkirkeodden på Hamar under overskriften «Fehn among Others», og vi setter strek med et utvalg av symposiumsbidragene i dette årets siste nummer av Arkitektur. Mangfoldet av formater, perspektiver og personligheter har gitt oss muligheten til å utforske det vi liker å tenke på som «Fehn i verden».

Bildet som danner seg etter årets feiring utfordrer oppfatningen av Fehn som et solitært geni som skapte sine verk alene. Som boken Sverre Fehn, Nordic Pavilion, Venice. Voices from the Archives (2021) dokumenterer gjennom tusenvis av hittil ukjente arkivdokumenter, opererte Fehn i tett dialog med mange aktører, der og da innenfor en geopolitisk kaldkrigs-kontekst og med et distinkt postnasjonalt sinnelag. «Nei, huffameg!» protesterte Fehn da han før åpningen i 1962 ble bedt om å plassere flaggstenger for nasjonenes flagg ved paviljongen, i pakt med biennalens tradisjoner. Denne venetianske mikrohistorien satte oss også på sporet av den omfattende rollebesetningen som var avgjørende for prosess og resultat. Slik er det selvsagt i enhver byggesak, men når det gjelder Fehn er mange betydelige samarbeid og rike kontekster forblitt tilnærmet ubeskrevet.

Fehns sosiale, profesjonelle, kunstneriske og akademiske verden og hans utallige samarbeid utspilte seg både lokalt og globalt. Det lokale kunne selvsagt være internasjonalt: Ingrid Fehn var en avgjørende medspiller gjennom hele Fehns mangslungne karriere, med en i utgangspunktet egen karriere som pianist og som en ledende ekspert og formidler av europeisk samtidsmusikk på det norske 1950-tallet. En felles interesse for det helt lokale, for sted og topografi, virvlet også Fehn og noen av hans nordiske åndsfrender inn i andre og krevende geopolitiske sammenhenger, deriblant i Den demokratiske republikken Kongo og i Saudi-Arabia. I spennet mellom smått og stort, nært og fjernt, går artiklene under banneret «Fehn i verden» tett på Fehns bedrifter blant venner og kollegaer: fra hans første viktige partnerskap med Geir Grung, via dialogen med den finsk-europeiske avantgarden og en rekke internasjonale arkitekter, til hans avgjørende samarbeid med briljante ingeniører.

Fehns arbeid har særlig påkalt seg en fenomenologisk interesse med en tendens til å gravitere mot uangripelige ideer om poetisk modernisme, nordisk lys, natur-sensibilitet, og arkitekturverkets autonomi. I Fehn-resepsjonen står mytene sterkt, kanskje på grunn av hans karisma og forkjærlighet for poetiske dypsindigheter, og fordi den muntlige overleveringen har stått sterkt. I Fehn-historiografien har arkivene knapt vært konsultert, og ettersom mye av materialet er på norsk, finnes det få internasjonale bidrag som tolker liv og verk basert på faktuell bevisførsel. Derfor er vi glade for at glitrende arkitekturhistorikere som Eeva-Liisa Pelkonen ved Yale University og Tom Avermaete ved ETH Zurich, som begge behersker skandinaviske språk, kunne bidra ved årets Fehn-symposium og deretter på trykk. Hamish Loergan ved University of Melbourne og Elke Couchez ved Université libre de Bruxelles utgir straks boken This Is Not a Summer School, og kaster nytt lys over Fehns og AHOs rolle i The International Laboratory of Architecture and Urban Design (ILAUD), basert bl.a. på gta-arkivene ved ETH Zürich.

Når man studerer Fehn på kloss hold, filtrert gjennom de mange konstellasjonene han inngikk i, trer en langt mer interessant skikkelse frem: en pragmatisk, eksperimenterende og improviserende arkitekt, som bredte et herlig slør av humor og fortellinger over sitt virke. Gjennom en serie essayer om Fehn som nå publiseres på arkitektur.no har vi ønsket å vise frem en annen fortid og spore til nye forståelser av Fehns verk.