FRA ARKIVET: Illusjon og virkelighet

Amerika

Vi er oppdratt til å tro det vi ser. Fotografiet er ofte blitt brukt som dokumentasjon og bevis. Vår tids bildeteknologi gjør at vi ikke lenger kan stole på det vi ser. Det som var gårsdagens håndfaste bevis, er plutselig blitt dagens og morgendagens illusjon. Dokumentasjon og verifikasjon blir illusjon og manipulasjon; sannhet blir løgn, og løgn blir sannhet. Vi lever i skinnet og illusjonen. Sted, rom og tid går i oppløsning. Vi bygger overglassede byrom hvor vi lager sommer om vinteren, og vi bygger ishaller hvor vi går på skøyter om sommeren. Trær og fossefall flyttes innendørs, og naturopplevelsen får vi stort sett gjennom TV-skjermen. Tidsdimensjonene oppløses, både den lineære tiden og tidssyklusene. Vi venter ikke på sol og sommer Vi reiser til varme og sollys midt på vinteren.

I tidsskriftet Profil, nr. 2 1988 skriver der franske filosofen Jean Baudrillard en artikkel med tittelen «År 2000 vil ikke finne sted». Med analogier fra fysikken beskriver han hvordan dagens informasjonsteknologi er med på å akselerere budskap og prosesser i et slikt omfang at tiden utviskes og begrepet historie mister mening. Vi lever i illusjonen – i simulasjonen. Sterkest merker vi denne utviklingen i USA.

I 1986 ga Jean Baudrillard ut boka Amerika. Få har gitt en bedre skildring av kvaliteten i det overflatiske og illusoriske ved USA:

«USA er den virkeliggjorte utopi hvor det virkelige og det uvirkelige oppløses i hverandre. Det finnes ingen løgner, det finnes kun simulasjon, og man må være utopisk for å tro at tingene kan være så naive og overflatiske. Intet annet land har denne graden av ulegemliggjørelse. Amerika er modernitetens opprinnelige versjon, uten noen fortid – en kulturs nullpunkt.»

Og om amerikanerne sier han: «Jeg forlanger ikke annet av amerikanerne enn at de skal være amerikanere. Jeg forlanger ikke at de skal være intelligente, fornuftige eller originale. Amerikanerne lever i en evig simulasjon, i tegnenes evige øyeblikk. Det er noe mirakuløst ved kunstige paradiser når de antar en hel (u)kulturs store proporsjoner. De merker ikke selv noe til simulasjonen. De er dens fullkomne ytre form, men de har ikke noe språk for den, da de selv er selve modellen».

Los Angeles – himmelen på jorda 

Livet i skinnet og illusjonen er spesielt utviklet i California. Ikke noe annet sted har jeg merket kvaliteten ved den amerikanske overflatiskheten som i Los Angeles. LA er det materialiserte bil det av den amerikanske drømmen – kinematografen, filmheltene, solnedgangen, Disneyland og bilene. Å bevege seg på LAs freeways gir en uvirkelig følelse av virkeligheten.

Simulasjonen er total. Du blir retningsblind og fartsdøv. Bare vaiende palmer signaliserer noe vertikalt i en eneste horisontal strøm av biler, der du er helt prisgitt tegnenes univers. RIGHT LANE MUST EXIT. Er du havnet i feil fil, er du dømt til utgangen av freewayenes sorgløse ferd, og du kastes brått inn i en fysisk og ofte voldelig verden hvor du knapt vet hvor du er, og hvor du har problemer med å orientere deg på grunn av smogen som legger sitt himmelgule slør over informasjonsskilt og andre landemerker.

Ingen andre steder har jeg opplevd de lukkede enklaver av glassoverdekte rom så overraskende som i Hotel Bonaventure i det slumaktige Down Town i Los Angeles. Intet annet sted har jeg opplevd fotgjenger- og sykkelveger så forførende som på Venice Beach i LA – et sted som fascinerer ved å være virkelig og uvirkelig på samme tid.

Farvel til det entydige og kausale

Vi lever mer og mer i tegnenes og bildenes verden. Samtidig har ny, grunnleggende innsikt i fysikk og matematikk fortalt oss at det er vanskelig, for ikke å si umulig å forutse kausale og entydige sammenhenger. Der det i tidligere paradigmer var mulig å uttrykke symboler for entydig likhet og utsagn som «vil skje», så er dagens utsagn «vil ha en tendens til», «ha en mulighet til å skje». Vi er fanget i utilstrekkeligheten i vå- re språk og våre symboler. Mange snakker om tegnets krise.

Selve fundamentet for funksjonalismens byplanteori var basert på en ukritisk tro på kausale og entydige sammenhenger mellom byens ulike funksjoner. Å samle like funksjoner i samme område og forbinde disse med tilstrekkelige transportsystem var det sentrale prinsippet.

Funksjonalismens forestillinger om kausale sammenhenger var hentet fra den mekaniske maskinen. Automobilen og flyet sto sentralt i denne forestillingsverden. Men mens funsjonalistene nysgjerring og fascinert kikket under dekslet og ned i motoren til en Ford eller Daimler-Benz, hadde den danske fysikeren Bohr med sin kvanteteori allerede forkastet entydige kausale forbindelser for atomenes bevegelser.

Funksjonalismens krise og sammenbrudd henger nøye sammen med den form for årsak/-virkning hele teorien var bygd på. For hverken det enkelte menneske eller samfunnet kan forutsees eller styres etter denne formen for logikk.

Mange profeter har stått fram i kjølvannet av funksjonalismens sammenbrudd. Begrepet funksjonalismen er sterkt bundet opp til ideen om det moderne – det moderne prosjekt. Troen på fremskritt, utvikling og teknologi har preget den vestlige verden i et halvt århundre, fra århundreskiftet til godt ut på 1960-tallet.

Begrepet postmodernisme har etablert seg utover 70- og 80-tallet innen litteratur, bildende kunst og arkitektur. Begrepet er slett ikke entydig, men har et par sentrale trekk. Mye av det som har utviklet seg innen postmodernismen, tar utgangspunkt i språk og språkfilosofi på en eller annen måte. Arven fra Saussure med oppmerksomhet på tegnet og det betegnede står sentralt. Franske strukturalister som Levi-Strauss og Roland Barthes har gitt grunnleggende bidrag. Et annet trekk ved postmodernismen er gjenoppdagelsen av historien. Greske søyler og kapiteler trekkes fram som sannhetsvitner for de evige verdier: man omdefinerer og sjonglerer med historiske motiv for å skape kompleksitet og variasjon. I forlengelsen av Saussure har semiotikken inspirert arkitekter og planleggere på ulike måter til å lage teorier og utvikle nye ismer der man setter lit til kausale sammenhenger mellom form og mening for hus og bystrukturer.

Men like farlig som å bygge teorier om mennesker og samfunn på bilmotorens logikk, er det å lage teorier basert på naive forestillinger om sammenhenger mellom visuelle inntrykk og formers innhold og mening. Det viste Christopher Alexander med sin artikkel «The City is not a Tree», allerede i 1966.

Byforming – et begrep uten mening

Byforming er blitt et hokus pokus-ord der man på ulike måter forsøker å gi hus og byer almengyldig mening ved bruk av bestemte former.

De fleste teoriene synes å ha røtter i gamle Euklid, perspektivtegningen og en slags forestilling om at det er et statisk forhold mellom den som betrakter et objekt (f.eks. et hus eller en gate) og subjektet som betrakter. Enkle og banale forestillinger om form og mening kan være morsomme og underholdende i kåseriform og i bildebøker. Et illustrerende eksempel på denne formen for naivitet finner vi i Thomas Thiis-Evensens nyutkomne Byforming – et bidrag til estetisk plan for Oslo. Thiis-Evensen presenterer eksempler på det han mener er gyldige relasjoner mellom figur og innhold. Ovenfor er det vist eksempler på dette. Under overskriften, Formens struktur, presenteres sammenhenger mellom form og begrep som: geometrisk eller amorft, tungt eller lett, stigende eller synkende, åpent eller lukket. Formen til høyre øverst i figuren er amorf i forhold til den til venstre, som er geometrisk. Hvordan henger dette sammen med geometrien i Mandelbrots fraktaler? På samme måte kan vi stille kritiske spørsmål til de andre formene i figuren ovenfor.

Men kuriositeten og morsomheten kan fort bli skremmende alvor om man nå forsøker å bygge byen etter slike naive forestillinger. Tankene går til 30-årenes Berlin og Albert Speers akser for Hitlers nye hovedstad. Form er forførende – og kan være farlig for enkeltmennesker og samfunn om koblingene mellom form og mening bygger på forenklede forestillinger. En primitiv form for formalisme er like ødeleggende og meningsløs som en ureflektert funksjonalisme.

Kroppens hevn

«Utviklingen av den moderne, europeiske sivilisasjonen skjedde gjennom en tukting av kroppen. For å kunne tjene som redskap for rasjonelle planer, måtte kroppen disiplineres og innføyes i kollektive rytmer som ikke uten videre var iden- tiske med dens egne. Tuktingen skjedde gjennom oppdragelse, arbeid og i sosial omgang. Norbert Elias og Michel Foucault betrakter på hver sin måte denne kampen mot kroppens uberegnelighet og egenvilje som selve kjernen i sivilisasjonsprosessen. Hvis de har rett, er det ikke merkverdig at kroppen av og til hevner seg. I tider med utbredt sivilisasjonstretthet vender kroppens domene – sansene, erotikken og estetikken – tilbake.» Overskriften og sitatet er hentet fra Trond Berg Eriksens bok: Nietzsche og det moderne, fra 1989 (s. 214).

Jeg tror observasjonen er riktig og viktig. Derfor vil vi være mer opptatt av Foucault enn av Marx og Mao ved avslutningen av det 20. århundre. Om vi i nesten et helt århundre har viet begrepet politisk økonomi stor oppmerksomhet, vil vi i de kommende tiår feste oppmerksomheten mot begrep som politisk anatomi.

Vi har i lang tid viet det visuelle kunstig mye oppmerksomhet, både innen kunst, arkitektur og byplanlegging. Tiden er moden for å gjenoppdage de andre sansene gjennom form, hus og byer. Det er en dramatisk forskjell mellom det å sitte og bli plassert sittende for å bli sett. Gjenoppdagelsen av det fysiske gjennom kroppen går via begrep som å oppleve, å oppdage, å oppfinne; og ikke gjennom begrep som registrere, observere, analysere og konkludere. Metaforer vil være mer nyttige enn kunstige forsøk på å beskrive sammenhenger ved hjelp av kausale modeller eller semiotiske språkregler.

Uvante og utrenede som vi er med å operere med andre former for sammenhenger enn de entydige og kausale, vil vi av og til oppleve vold i sin nakne hjelpeløshet. Men som Albert Einstein klokelig har sagt: «Violence sometimes may have cleared away obstructions quickly, but it never proved itself creative».

Hvis man vil ha begrep om hva kroppslige hus og byer kan være, fins det en rekke steder å besøke, f.eks. Marrakech i Marokko, Varanasi i India eller Kyoto i Japan. Djemaa el Fna, gjøglernes torg, i Marrakech åpenbarer et mangfold av mennesker, former og farger som er helt ufattbare om du ikke har erfart det selv.

Varanasi ved Ganges i India er et eventyrsted uten sidestykke. Byen er full av liv som skal dø. Religionen fører hundretusener av døende til rituelle bad i Ganges, og med ett forstår en hva vann og elver har betydd for svært mange kultur- er opp gjennom tidene. I en by som Varanasi skakes gamle og innlærte forestillinger om liv og død, om rett og urett, om mennesker og dyr, om fattig og rik. Sanseinntrykk gjennom lys, lyder og lukter gjør deg ør og uvel, samtidig som du fylles av en merkelig rus gjennom opplevelsen av det fysiske. Sterke farger i gule, oransje og røde nyanser blender deg. Lyder fra mennesker, dyr og motorkjøretøyer er så intense at du har problemer med å orientere deg. Lukter fra ferske sitrusfrukter blander seg med kloakklukt og sursøte dunster fra de mange likbål.

Min erfaring og mine kunnskaper forteller meg at det er i Japan forståelsen for det fysiske er utviklet lengst, gjennom mat, kunst og arkitektur. En kjent japansk treskjærer som nærmet seg 70 år, ble intervjuet om sitt livsverk. «Du som har slik lang erfaring i å skjære i tre, du skjærer deg vel aldri selv,» var et av spørsmålene. Han viste frem hendene sine fulle av store og små arr og sa: «Det er først når du kjenner at kniven går inn i din egen kropp, at du kan ha begrep om hva det betyr for treet å bli skåret i.»

Jeg har aldri opplevd det fysiske så enkelt og likevel så direkte og sterkt uttrykt som i ulike steinhager i Kyoto. Lys, form, farge og tekstur danner en estetisk helhet som henvender seg til det taktile like mye som det visuelle, og til hørsel og smak.

Hus og byer for kropp og sjel

Overfokusering på øyets lyst og det vi kan peke på og beskrive med gamle gode Euklids geometri, har preget vår vestlige sivilisasjon i 2000 år. Ved inngangen til dette århundre skapte Einstein nye forestillinger om rom og tid. Kvanteteorien og ny kunnskap om mikrokosmos har gitt helt nye paradigmer for det endelige og det uendelige, for kaos og orden, for entydighet og mangetydighet. En rekke teorier om kaos har etablert seg som et eget område på slutten av 1980-tallet. De nye teoriene avdekker orden der det før var kaos, og kaos der det tidligere syntes å være orden. Mandelbrots matematiske fraktaler er en del av dette området. Ken Wilber har introdusert det holografiske paradigmet, og Fritjof Capra laget en bestseller av sin Tao of Physics. Integrasjon og helhet er sentrale begrep innen denne nye kunnskapen.

Hvorfor svarer arkitektur og byutvikling på disse utfordringene? Jeg mener begrep som skala, integrasjon og taktile kvaliteter er viktigere enn begrep som akser, typer, balanse og harmoni. Det er viktigere å bygge, leve og bo enn å lage bilder til å se på i tidsskrifter og kunstbøker. Om jeg skal nevne et par arkitekter som nærmer seg visjonen om kroppslig arkitektur, må de bli Alvar Aalto og Aldo van Eyck. Den førstnevnte for hans følsomme bruk av former og materialer i de taktile delene av møbler og hus. Dører og dørhåndtak er verdt et eget studium av Aaltos store produksjon. Ved en omvisning i Finlandia-huset i Helsingfors gjorde guiden et spesielt poeng av å vise dametoalettet. Aaltos sans for kroppens basale funksjoner kommer her klart til uttrykk. Kanskje arkitektundervisningen skulle starte med å prosjektere bad og toaletter, møbler og husgeråd før man gikk løs på huset.

Aldo van Eycks kvaliteter i denne sammenheng finner jeg i hans evne til å omforme utfordrende paradokser som «tree is leaf and leaf is tree – house is city and city is house – a tree is a tree but it is a huge leaf...». Van Eycks konsentrasjon om hus for barn bringer også nærhet til kroppen. Barn hopper, ligger og går. Barn sover, kryper og står. Dette har gitt van Eycks hus en sjelden rikdom i skala, form og farger.

Tolkningskrise og tapet av det fysiske

Gjenoppdagelsen av det fysiske handler om mye mer enn å skape god arkitektur og bygge gode byer. Det handler om å gjenskape intimitet og tillit til oss selv og våre fysiske omgivelser. Og det handler til syvende og sist om handling – både individuelt og kollektivt. Og kan hende det haster. Historien om Black Monday på New York-børsen, 19. oktober 1987, da illusjonen om pengesirkulasjonen brøt sammen, er kanskje bare symptomer på det som kan hende dersom kontrollen og styringen av livsviktig informasjon glipper.

Tegnenes kollaps, den medfølgende tolkningskrise, sammen med mangel på kontakt med det fysiske i oss selv og verden rundt oss, kan lett føre oss inn i fysiske konfrontasjoner hvor det ikke er noen veg tilbake.