Fra metropol til provinsiell hængerøv

Noen år etter «Parcelhuskvarter på højkant» kom Thomsen og partner in crime Jokum Rohde med fotoboken København con amore (2006). Det er en uforbeholden hyllest til det København de elsker aller mest: 1970-tallets «ramponeret hverdagskøbenhavn», som allerede da var i ferd med å forsvinne fra bybildet. I innledningsessayet «Hverdag, eventyr og tilfældighed» forsøker Thomsen å utmeisle storbyens vesen. For at en storby skal fortjene sitt navn, noterer han, må den være «[k]olossal, kompleks og kompakt». Som helt avgjørende kvaliteter ved selve storbyopplevelsen fremhever han trekløveret hverdag, eventyr og fornemmelsen av tilfeldighet, det ikke-planlagte.² Slik knytter han an til sentrale kvaliteter ved den klassiske storbyen. Dette er også kvaliteter som fremheves i bysosiologien, i tradisjonen fra Simmel til Sennett. Og «cocktailen», sier han i «Parcelhuskvarter», summen av det hele, begynner først å «sprinkle» når alle ingrediensene ristes godt og grundig sammen.³

I en tidligere artikkel har vi tatt for oss Thomsens storbyentusiasme slik den fremkommer i tallrike essays og dikt, hans begeistring for den klassiske storbyen – som fysisk form, som livsform og sosialt univers, som erfaring og sanseopplevelse.⁴ Nå konsentrerer vi oss om hans byutviklingskritikk, eller bypolitikk, som han selv kaller det. København spiller som vanlig hovedrollen, men Thomsens skriverier har langt videre gyldighet.

Kompakthet under press

Blant det som skaper storbyatmosfære, er fysisk kompakthet helt sentralt. København er etter de fleste målestokker ganske så kompakt. Byen er for eksempel dobbelt så tettbebygd som Oslo. Mye av Københavns tradisjonelt kompakte karakter knytter Thomsen til den tunge karrébebyggelsen i sentrale byområder, men også til hva denne tidligere rommet av bakgårdsbebyggelse.

Men denne kompaktheten har lenge vært under press, ifølge Thomsen. En åpenbar grunn er mellom- og etterkrigsmodernismens funksjonsinndeling av byen og den nye bebyggelsens generelt luftigere skala. Dette er en måte å bygge by på som i ulike varianter har blitt videreført langt inn i vår tid.

Etterkrigstidens sanering av hele bygårder og kvartaler er en annen grunn. Den Sorte Firkant på Nørrebro er et slikt område. Det omtrentlig 250 mål store området huset en gang det Thomsen omtaler som et byområde med en enestående karakter, et unikt kompakt bymiljø, en selvstendig kultur og en «trykkoger af et folkelig kvarter». Mye av bebyggelsen ble revet og erstattet med nybyggeri engang på 70-tallet. En gate som Stengade – lys, luftig, avfolket – er for ham et deprimerende eksempel på hvordan en bydels identitet kan bli fullstendig knust. Gaten kunne like gjerne ha ligget i forstadskommunen Herlev som på Nørrebro, som han sier det.⁵

Et annet utviklingstrekk som har bidratt til å gjøre København mindre kompakt, er gårdrydningene under byfornyelsen fra omkring 1990. Storstilt oppgradering av og heving av boligstandarden i den eldre murgårdsbebyggelsen innebar at mylderet av bakgårdshus ble fjernet, på samme vis som under byfornyelsen i Oslo indre øst. For Thomsen representerer dette et stort tap av tetthet og kompakthet, dette som jo skulle være urbanitetens byggesteiner:

«Men endu en sot har ædt sig ind på storstaden og i bokstaveligste forstand udhulet herligheten, nemlig gårdrydningene. For ud over den særlige intensitet, der kun findes, hvor handel, trafik og beboelse mikses i gaden, og den frihet der først opstår, når en perlende diversitet af mennesker på én gang civiliseres af borgerlige omgangsformer og i ly av metropolens anonymitet udfolder hver deres særpreg, kræves det en høy grad av bebyggelsesmes sig tæthed for at gøre en by til en storby.» 

Ingen tvil om at man hadde de beste hygieniske og menneskelige grunner til å rive bakgårdene, medgir Thomsen. Det var neppe verken sunt eller særlig trivelig for far, mor og barn å bo i en fuktig og mørk stueleilighet i fjerde bakgård. Men han skulle ønske at man hadde gått mindre radikalt til verks og ikke fjernet hele villnisset av bakhus, kanskje bare nok til at lys og luft kunne flyte litt friere og dertil forbedret leilighetene ved å slå sammen de aller minste. Da hadde byen i dag hatt langt flere boliger å tilby f.eks. nye studerende og våre dagers mange single. For hvem sier at hver eneste bolig i hastighetens tidsalder skal være tilpasset en full kjernefamilie som har tenkt å bli boende resten av livet? Og like så viktig hadde man da kunnet bevare «et unikt københavnsk miljø, der med sine mange mennesker og sin labyrintiske hemmelighedsfuldhed» økte «fornemmelsen af at befinde sig i en spændende, stemningsmættet og ikke altid helt overskuelig storby». For å miste orienteringen hører på mange plan også med til storbyoplevelsen, skriver han.⁶

Det er også mer idiosynkratiske grunner til at han savner den tette, labyrintiske bakgårdsbebyggelsen. Fantes det egentlig «noget mere sexet?» For hans erobring av København falt sammen med at han var blitt gammel nok til å utforske sexlivet: «[I] mange år boede de piger, der inviterede én med hjem på divaneseren, netop den slags steder»; først fordi de unge damene stadig bodde hjemme og senere fordi de fikk sine egne små leiligheter med et soveværelse ut mot gården, «hvor man i dyner, der duftede dejligt fremmedartet, vågnede til en ny dag i det grå og milde lys mellem murene».⁷

Bakgårdsbebyggelsen vil neppe få sin renessanse. Samtidig er fortetting en tendens i tiden også i København. Det gleder Thomsen stort at man i flere av de nye kvarterene, blant annet i Nordhavn, «er holdt op med at importere den luftige forstadsskala til de indre bydele, og nu bygger med de smalle gaderum, der giver den rigtige byfornemmelse».⁸ Miljø og klimahensyn er sentrale beveggrunner for denne vendingen, likeså gjenoppdagelsen av den tradisjonelle kompakte byens urbane kvaliteter. En innflytelsesrik figur som Thomsens landsmann Jan Gehl lurer her i bakgrunnen. Men kompakthet av den type som Thomsen etterlyser, vil vi likevel neppe se igjen. I dag skal nye hensyn og funksjoner ivaretas.

Det gjelder ikke minst ambisjonen om å tilføre byen mer grønt. Thomsen er mindre entusiastisk. Ikke bare til de nevnte gårdrydningenes grønngjøring av bakgårdene, men òg til det grønne som synlig innslag i gatebildet, dette som opptar plass og punkterer mye av bymessigheten. Hvorfor, spør han seg med referanse til oppgraderingen av det hektiske Nørreport-området, er «ordet ’grønt’ så højhelligt, at al argumentation må forstumme, når det bringes på bane, og hvorfor må vi ikke have et lille stykke kompakt urbanitet i et Danmark, som for resten af pengene er én stor græsplæne?»⁹ Om man som ham snur på det, kan faktisk storbyen, storbyjungelen, «også ses som det siste stykket uberegnlig og kaotisk natur, der det er mulig at fortabe sig i og forholde sig til som Andethed i en verden, hvor ‘det, der ikke er storby’ er langt mer gennemkultiveret end et tumultarisk slumkvarter».¹⁰

Bilens forvisning fra bygatene

Bilens plass i byen har vært under sterkt press de siste tiårene. En gjengs posisjon er at den skal ut av sentrale bygater, av grunner vi alle kjenner. Også dette er synspunkt som finner lite gjenklang hos Thomsen. Der trafikk og bil omtales i forfatterskapet, er det nesten utelukkende i positive vendinger, som et vesenstrekk ved storbyen. Og, spør han og forfatterkollega Frederik Stjernfelt seg i Bilen ind i byen (2008), hvor drepende har det ikke vist seg å være for handels- og byliv å gå i motsatt grøft av etterkrigstidens bil- og motorveifetisjisme, ved å forvise bilen fra bygater som er bygget for trafikk og i enhver forstand lever av den.¹¹

Selv om det er godt av veien for hans bopel, skriver Thomsen på starten av 2000-tallet, finner han nesten daglig en unnskyldning for å sykle ut til Nordre Frihavnsgade, bort på Gamle Kongevej eller ned i Store Kongensgade. «Under påskud af at købe Darjeeling Supreme, bøttekort og charcuterievarer» går han rundt «og sniffer dén herligt intense stemning, der kun opstår i tætte storbyområder, hvor der – alt sammen på én gang og midt i mellom hinanden – stadig både er beboelse og, butikker og kørende trafik».

Men det blir stadig lenger mellom «disse gnistrende gadestrækninger» som nå «henligger som citater af en storbykultur, der har opløst sig i funktioner, som ikke berører hinanden indbyrdes, men lever hver deres isolerede og én-dimensionale tilværelse i skikkelse af enten trafik, beboelse eller handel». Det gjelder innfartsveiene, hvis kjempekonstruksjoner og brølende trafikk fullstendig dominerer de trøstesløse nabolagene de gjennomskjærer. Det gjelder de rene boligområdene, «hvor der til gengæld er bomme og vejbump og man helst kun må køre i barnevogn, hvor ingen butik er at se i miles omkreds, hvor der er stokroser og søndag hele ugen og legende børn og stille som graven». Men ikke minst gjelder det:

«[D]e uvirkelige shoppingzoner, hvor man venligst bedes parkere udenfor, før man på lette eccofjed svæver ind i disse mærkeligt simulerede byer-i-byen og hengiver sig til varefetichismens disede vellyst, hvad enten settingen nu er storcenteret på en mark i Taastrup, eller dén del af København, der før hed Indre By, og nu som i enhver anden større by kaldes City.»

Denne hardhendte adskillelsen av storbylivets komponenter, fortsetter han, er et resultat av helt bevisst byplanlegging, godt hjulpet av folks egen adferd: Besluttes det politisk å oppføre et monstrøst storsenter, og legger opplandets beboere etter hvert alle sine innkjøp der, ja, så stenger gatens lokale butikker ned. Når disse så inndras til boligformål, oppstår to hele rene funksjonssoner som så skal hektes sammen av gigantiske veianlegg. «Men med denne udskillelse forsvinder lige så præcis den festlige oprømte mangfoldighed, der udmærker storbyen frem for alle andre steder.»¹²

I den tette byens «oprømte mangfoldighet» har også bilen en sentral plass. Thomsen og kollega Stjernfelt fremhever «trafikkarters sameksistens» og dens betydning for storbylivets «særlige elektrisitet» og atmosfære. Og hvordan bilen også understøtter «det mangefacetterede handelsliv», som jo er en kjerne i urbaniteten. Derfor stiller de seg skeptiske til forslaget fra Københavns rådhuspolitikere i 2008 om å stenge fire store, gamle brogater for biltrafikk, «angivelig for at skabe ‘strøg’, hvor gående og cyklister skal slentre og shoppe». De potensielle følgene mener de er lette å få øye på:

«Før gågadevæsenet bredte sig, rummede brokvartererne hver især nogle stærke og intensive handlegader. (….) På Nørrebro løb Blågårdsgade som en dirrende livsnerve af sporvogne, biler og tæt handel af enhver slag. I halvfjerdserne blev den omlagt til gågade, men i motsetning til gågaderne i Indre By forsvandt intensiteten fuldstændigt.»¹³

Heldigvis for de to storbyentusiastene ble det ingenting av ideen om å utestenge bilen fra de fire store brogatene. Spørsmålet er likevel om tidsånden her ikke er mer mot enn med dem.

Gentrifisering og forskjønning

Storbyens kompleksitet er ikke minst knyttet til menneskene som bor og lever der. Vestens storbyer er i dag på mange måter langt mer befolkningsmessig sammensatte enn før. Verden har inntatt gater og torg, manifestert i et mangfold av ansikter og fremtoninger, lukter, farger og lyder, vareutvalg og kulinarisk bredde, omgangsformer og verdiorientering. På samme tid har sentrale deler av de samme byene mistet mye av sitt tidligere mangfold. Sentrum og sentrumsnære strøk har fått økt attraktivitet som boligområde, særlig for en voksende middelklasse. Det samme gjelder for uteliv, fritidssysler og turisme. Tidligere arbeiderstrøk gentrifiseres, mens gamle industri- og havneområder «nygentrifiseres» og transformeres til dyre boligstrøk eller prestisjebydeler med en utstudert funksjonsmiks. Bakteppet er tunge prosesser av avindustrialisering, globalisering og entreprenørisk bypolitikk. København er intet unntak. Thomsen kommer stadig tilbake til den sosiale ensrettingen som har preget indre by og brokvarterene de siste tiårene, i tråd med slike bredere gentrifiseringstrender.

Det var et ganske annet København han i sin tid flyttet til. «Bevares, vel var der opgange i Trondhjemsgade der ikke var for alle og enhver, og der var nok også de færreste departementschefer, som havde adresse på Enghavevej.» Men i store deler av 70-tallets København bodde folk av enhver type og fra alle sosiale lag «i vild og inspirerende forvirring mellem hinanden», i det som av en gutt fra lille Store Heddinge opplevdes som en «berusende social vægtløshed». En gutt «som lige var blevet fladtrykt af provinsens skånsesløse stratifikation, hvor man – med verdens grimmeste ord – under ingen omstændigheder måtte mænge sig, hverken med dem, der var lidt mer, lidt mindre eller lidt annerledes enn én selv». Nå kunne han med ett gå inn i et hus hvor det i «en og samme opgang boede en professor i egyptologi, en brovtende blikkenslager, en mand som sov hele dagen, fordi han var tjener på natværtshuset Hop Op I Frøen, en arbejdsløs, en pillen kontormus og en affarvet kone, som ingen anede hvem var.»¹⁴

Men mye av det som fantes da han kom til København, er et par tiår senere totalforvandlet eller helt borte. Det inkluderer området rundt hans barndoms skole og legendariske Minefeltet, vertshuskvarteret som var tilholdssted for bohemer, kunstnere og eksentrikere, og:

«De mennesker, der engang boede omkring Sølvgades Skole, er sammen med titusendevis af andre blevet tvunget ud i forstæderne, husene er enten revet ned eller sat i stand i en grad, så hele kvarteret, ligesom Minefeltet, nu ligner, hvad det er: Et dyrt og halvtomt museum. Indre By er ikke længere en bydel, men en mosaik af rigmandskvarterer så tavse som graven, annekser til Tivoli, eksklusive shopping-zoner for nordkystens pendlere og fællesarealer for almuen, med frit slag for at drikke sig hjernefuld, lade det vælte ud af alle åbninger og prygle hindanden efter landskampen.»¹⁵

Også brokvarterene hadde på det tidspunktet skiftet ham. Allerede i 1991 skriver han at det ikke er «meget tilbage af Vesterbro og slet ikke af Nørrebro, som nu ligner en hvilken som helst hængerøv af en provinsby.»¹⁶ En av flere varsellamper begynte å blinke «når ejendommene skulle males i de militant smagfulde pastelfarver, man havde stiftet bekendtskab med på rejser til sydeuropæiske byer». Det man ikke tok høyde for var at disse byene jo var «farvesat efter et ganske andet lys og vejrlig end de vidunderlige københavnske gul- og rødstenshuse, hvis murværk efter 100 års patinering stod og changerede i tusind spillevende gå nuancer, der døgnet og året rundt skiftede med lyset og skyerne og virkelig ga denne storby sin helt egen majestetiske regnværsidenitet, så fuldstændig forskellig fra f.eks. London, Moskva eller Paris.»

Enda et tydelig tegn på at en «styg, gammel lejekaserne er blevet genfødt som hyggelig selvejerrede», har å gjøre med en saktegående, men temmelig konstant og ubønnhørlig befolkningsutskiftning. På lengre sikt har det vist seg virkelig drepende for fornemmelsen av København som storby, ifølge Thomsen: «For lige så sikert som amen i kirken» forsvinner de opprinnelige beboerne langsomt ut av husene som er omgjort til andelsboliger, «indtil foreningerne – og til sidst hele kvarterer – udgøres af en næsten fuldkommen homogen middelklasse af akademikere, kunstnere og lidt smartere erhvervsfolk».

Utviklingen har flere årsaker, sier han. Det er kun ved førstegangskjøp en andelsleilighet virkelig er billig. Videre styres tilgangen til foreningene via ventelister som typisk fungerer sånn at nåværende beboere gjennom sine anbefalinger har stor innflytelse over hvem som inviteres inn når en leilighet blir ledig. Gitt at prisen på andeler nå ligger betydelig høyere, betyr det at ufaglærte, uførepensjonister og bistandsklienter som har bodd i huset siden foreningen ble opprettet, sjelden har mulighet til å fylle ledige leiligheter med folk og bekjente fra eget sosialt lag. Andelene kan raskt omsettes til priser som er helt utenfor disse menneskenes rekkevidde. Retten til å «‘få én ind i huset’» går derfor videre til en beboer som kan mønstre en betalingsdyktig bekjent. Slik oppstår det en «‘apostolsk succession’ af folk, som ligner hinanden på en prik», inntil huset etter noen år er helt tømt for andre enn middelklassemennesker. Det passer så altfor godt, skriver han videre, med København kommunes ønske om å lokke gode skatteborgere til byens attraktive sentrale deler og skubbe alle de «omkostningstunge hundehoveder ud i sydhavnen og nordvestkvarteret». Han blir rasende ved tanken på at man i havnen oppfører rikmannsleiligheter uten boplikt, «mens mennesker der er født og opvokst på vesterbro eller nørrebro ikke får et ben til jorden i deres egen bydel».¹⁷

Etter hvert har gentrifiseringen bredt om seg til store deler av det sentrale københavn. «Fra at være en stor, beskidt regnvejrsby med forfalden industri og korridorlejligheder, som alle flygtede fra – de borgerlige mod parcelhusene, de alternative mot nedlagte landbrug», går strømmen i dag motsatt vei. København er blitt det aller hippeste. Unge mennesker fra hele landet med pengesterke foreldre i ryggen kjøper opp leiligheter i tidligere arbeiderstrøk «og indretter økologisk juicebar i stuen og storbyhaver på taget, mens resterne af den forrakede fortid køres bort, og sprækkerne lukkes, så mørket ikke trænger ind». «Don’t get me started», advarer han leseren i en av sine seneste bøker. Det er gentrifiseringens uheldige konsekvenser han er opptatt av, som at man i dag må helt ut til steder som ytre fredriksberg for overhodet å møte eldre mennesker på gaten. I byens indre deler er ellers ikke bare aldersforskjeller, «men forskellene i det hele taget», på retur til fordel for en «smagfuld monokultur, hvor vi alle går i samme klasse, og alting er så opdateret, at tiden næsten står stille».¹⁸

Slik «en by ikke [er] en rigtig storby uten social diversitet, er den også kun i udvikling, så længe den hele tiden får tilført nyt blod». Thomsen er redd den voldsomme kapitaliseringen av boliger på litt lengre sikt vil forstene københavn. Det er knapt lenger mulig «for en ung mand at pakke sin papkuffert i nakskov eller hobro og rejse til hovedstaden for at give sit bidrag til fremtiden, mens han fløjter frank sinatras: ‘start spreading the news, / i’m leaving today / these little town blues are melting away…’».¹⁹ Utviklingen i norske storbyer, og særlig oslo, er dessverre ikke veldig annerledes.

En annen side ved dette, anfører thomsen, er at en sentral bestanddel i byens atmosfære er blitt borte. Det at arbeiderkulturen er feid ut av gatebildet, har gjort københavn betraktelig fattigere. Han er på det rene med at når denne kultur forsvinner, skyldes det primært at arbeiderklassen i gammeldags forstand nesten er blitt borte. Han medgir også at han skal være den siste til å anklage den middelklassen som han selv er så gjennomført preget av. Men verden blir nå engang mer spennende når den består av flere forskjellige slags mennesker. Han minnes slike «frække tøser, man pludselig gik i skole med, de hed randi og june og spurgte, om man ville med om til toiletterne og ha en smøg». Og slikt et språk «der gnistrede hen over disken i smørrebrødsforretningen, hvor en professor i erhversjura blev betjent af en pige fra enghave». For «som den tilflyttede århusianer carsten thau har sagt, faldt det i københavn flere vitser af ved et enkelt butiksbesøg, end han hørte på en hel uge hjemme». Når det nå er ganske mange år siden han har overhørt den karakteristiske københavnske rapkjeftetheten, skyldes det for thomsen at gentrifiseringen har «skåret både toppen, bunden og alle kanter af den multisociale tumult» og omskapt københavns centrum og de indre brokvarterene til en «homogen middelklassefæstning med dertil hørende normer».²⁰

Man skulle kanskje tro thomsen var begeistret for et annerledes samfunn som christiania, københavns fristad. Det er han ikke. For der frisjelene «tidligere bidrog til festen ved at kunne bo hist og her og alle vegne i byen», så er dagens christiania, slik han ser det, et uttrykk for samme nedslående segregering av befolkningsgruppene som middelklassens erobring og homogenisering av de gamle bydelene. Han finner ikke at en «etnisk ren enklave af bohemer er mer interessant end en by af småborgere, for enhver er på én gang unik og almindelig, og kun at ville vide af originaliteten er fuldt så postuleret som en dyrkelse af normaliteten er forløjet og tyrannisk».²¹

For thomsen er det imidlertid en aldri så liten trøst at det fortsatt finnes spor og lommer i byen av førgentrifiseringens københavn. Den erotiske stemningen han knytter til bakgårdene, «udstrækker sig til hele 70’er-københavn». Han kan «næsten blive ophidset af butiksfacader som ’pigalle bukseshop’ på frederikssundsvej og ’la palma frisør’ på falkoner allé» fordi deres billige estetikk minner så mye om årtiets pornoblader, «hvor aktørerne (i modsætning til nutidens pornomodeller, som er uvirkelige væsener med hårdtpumpede silikonebryster og alt for lange ben) fuldstændig lignede kassedamen nede fra supermarkedet, der havde fået 500 kroner kontant for at ligge med den fine i vejret».²² Han finner det også herlig å støte på en tidslomme som ’perleporten’, hvor estetikken fra kolonihagene og bevertningene så å si er oversatt til en frikirke. Enda et «kig igennem tidstunnelen» får man ved kaffebaren på ålekistevej, hvor han

«ikke kan undgå at blive rørt over skiltet, der med teksten forkæl dig selv viser en æggemad, et stykke med leverpostej og ét med spegepølse, for tænk, at der har været en tid, hvor selvforkælelse ikke bestod i et samtalekøkken, en jordomrejse og et syret, centralstyret bang og olufsenanlæg, men i tre flade håndmadder».²³

Hverdagsurbanitets forvitring

Forkjærligheten for byens menneskeblanding er tett sammenvevd med det Thomsen mener er et annet viktig bidrag til ekte storbystemning, nemlig hverdagsligheten. Det prosaiske dagliglivet slik det utspiller seg i stort og smått. Men hverdagslivets rytmer og aktiviteter er i endring. Det gjelder særlig handelstilbud og innkjøpsvaner og hvordan og av hvem byrommene brukes.

En stor trussel for Københavns del i denne sammenheng, slik Thomsen og Stjernfelt utlegger det i Bilen ind i byen, er den tidligere omtalte innføringen og mulige innføringen av gågater i brokvarterene. Det vil resultere i at handelen, spesielt hverdagshandelen, dør ut og flyttes til nitriste, men akk så bilvennlige kjøpesentre som «dræner den rigtige by for liv».

Hva gågatene har fått av konsekvenser i indre by, med sitt store gågatenettverk, er en litt annen historie. Her forsvinner ikke handelslivet helt, men hverdagsbutikkene og de mange spesialforretningene siver gradvis vekk. De erstattes av den type butikker «hvor man ikke handler, men ‘shopper’ – tøjbutikker, souvenirbikse, gaveboder og tarvelige turistfælder som ‘Guinness World of Record Museum’», for ikke å glemme en voksende mengde av samme luksusbutikker som overalt ellers i verden. Denne utviklingen har bidratt til å gjøre «byens historiske centrum til en typisk turistzone med det dertil hørende lumre blikk på sig selv, som omskaper det virkelige København til temaparken ‘København’».

Derfor, bemerker Thomsen og Stjernfelt, er det klare grenser for hvor stor del av en by som kan «citere sig selv på denne parfumerede måde»:

«For det første er det herlige ved urbaniteten jo netop dens hverdagslighed – no-nonsensefølelsen af, at her har mange mennesker seriøse ærinder af vidt forskjellig karakter, lige fra vejarbeide og skolegang til advokatkontor, mens denne gnistrende aktivitet på Strøget erstattes af turistens flade og initiativløse slentren.»

For det andre «har den mængde handel, der har en sådan slentren som mål», en øvre grense. Samtlige handelsdrivende i brokvarterenes hovedgater kan ikke «leve af at lange teenagekluns og udspekulerede gaveartikler i tidløst italiensk design over disken». Og for det tredje skal en by ikke innrettes kun med tanke på turister, men også på dem som faktisk bor der. Når vanlige barnefamilier skal bo i byen, «så skal der kunne hentes og bringes, og i ulvetimen skal der købes og transporteres paller af protein i et byrum» som ikke kan tilrettelegges «for de ørkesløst spankulerende alene». I det hele «henter en by først og fremst sin atmosfære fra alle de alminnelige mennesker, der befolker og beånder den».²⁴

En annen side ved byen som tiltagende konsum- og rekreasjonsmekka, er alskens festivaler, konserter, show og utendørsutstillinger. At tilstelninger og events som dette har fått økt betydning, reflekteres i fagbegrepet «festivalisering». For Thomsen viser det seg i at byen er «blevet én stor scene». Men, noterer han, når kunsten er å finne overalt, «mister den selvsagt sin Andethet». Han savner både kunsten og den banale hverdagsby og «ikke minst dén forskel imellem dem, der tillod dem at komme til syne i forhold til hinanden».

«Hvor ble hun af, den halvgamle dame, der smuttede ud og ind mellem bilerne i en nusset housecoat og med et franskbrød under armen?» Hun forsvant, svarer han, med en tid hvor de mennesker som ferdes på gatene faktisk også bebodde dem. Motsatt av i dag, hvor gaten mest befolkes av besøkende og hvor det mange steder, selv for personer med god inntekt, er utenkelig å kunne bo i storbyens midte. Som i en by som London, der stadig større deler av byen er forbeholdt de styrtrike som åpenbart foretrekker å oppholde seg alle andre steder enn i sine prestisjeleiligheter. For dem er boligen først og fremst investeringsobjekter, som «det meste af tiden ligger mærkeligt mørklagte hen som juveler i lukkede skrin». I en slik situasjon, fortsetter han, får vi et Europa hvis historiske bykjerner både er blitt alt for tømte og alt for fylte: tømte for lokalt liv og overfylte med de samme turistattraksjoner og flagship stores som i enhver annen storby og med en anmassende rekke av profilerende kulturtilbud. I en ikke så fjern fremtid vil man fremfor å være i Paris befinne seg i temaparken Paris, en metaby hvis aura nok hentes fra de skjønne museer, bygninger og boulevarder, men som ikke minst «lever af henvisningen til et forsvundet folkeliv».²⁵

Hvor må man så gå for å oppleve hverdagsbyen i dagens København? Helt borte er den nemlig ikke, skal vi tro Thomsen. Sett bort fra kjøpesentrene, der han aller nødigst setter sin fot, må man bare lenger ut fra bykjernen. Etter brokvarterene, men før forstedene «med deres stisystem mellem lysende højhuse» ligger det et «sagtmodig bælte af bydele, utviklingen er gået let henover i sin iver efter at bevare byens ældre deler og bygge fræmtiden længere ud». Men uansett om minstejenta skal på danseskole eller tiden er kommet for å bestille festsanger og leie selskapslokaler til 25-årsjubileet, «og hvad enten man vil have syet hynder til sommerhusets kurvestole eller glæde sin hustru med alt inden for broderi og strik», ja, da er det steder som Sundby, Valby, Vanløse, Brønshøj, Husum, Søborg og Emdrup som leverer varene. Det er også her «man kan aflægge vidnesbyrd i frikirken Nyt Håb». Her er verken lekebutikker, bakere eller isenkremmere del av en kjede. Og her myldrer det med «specialbutikker og kammeratslige klubber for enhver hobby og afteninteresse». Husk derfor «å gå av buss 350S hvis du bygger modeljernbaner, vil lære at håndtere en harmonika, holder neonfisk, flyver med små fjernstyrte helikoptere, opdrætter racekatte, spiller bridge, dyrker dykning» eller kanskje «leder efter noget næsten uopdriveligt inden for antenner, gardiner og brugte kærlighedsromaner i pæn stand».²⁶

En ny bykultur

Helt siden middelalderens livegne søkte friheten i fremvoksende bysamfunn, har byen og etter hvert især storbyen symbolisert og representert frihet, anonymitet og et vell av muligheter. Det er også klassiske storbykvaliteter som dette Thomsen stadig løfter frem, i kontrast til provinsens trange og mer gjennomsiktige og lukkede verden. Det paradoksale er, slik Thomsen ser det, at hele Københavns atmosfære gradvis er forandret i retning av det mer provinsaktige. Mye av skylden legger han på andelsboligforeningene, som slik han beskriver det i «Parcelhuskvarter» ikke bare fører med seg en ny befolkningssammensetning, men også en ganske annen kultur.

Og her snakker han ikke om en forloren verden som den i humorserien Huset på Christianshavn, der folk løper inn og ut dørene til hverandre. Snarere tvertom, slik han husker det: «Den indbyrdes kommunikation bestod mest i at banke på rørene, når underboen larmede». Utover det var eneste felles anliggende «at rakke ejeren ned». I det hele tatt lot man i det før-gentrifiserte København hverandre i fred «og opretholdt mellom den private og den sociale sfære et sundt borgerligt skel, som markeredes af døren ud til trappen, for lejligheden var netop et sted, hvor man kunne slippe for alle socialsfærens anmassende krav». Med dagens andelsbolig forholder det seg motsatt; her kan man verken «være anonym eller sig selv, fordi denne vigtige grænse er blevet vagere, eftersom ens egen lejlighed i en vis udstrækning også er de andres anliggende, og farven på dørmatten hurtigt kan udvikle sig til et betændt politisk problem».

Thomsen er fullt innforstått med andelsboligens fordeler. Som innehaver av en slik er man befridd for usikkerheten, begrensningene og avhengigheten det medfører å være prisgitt en eier som kanskje også er litt av en hai. Man er fristilt fra «ejerboligmarkedets hjerteløst liberalistiske ‘vind eller forsvind’-økonomi». For førstegangskjøperen – altså når man kjøper leiligheten man tidligere leide – er det «oven i købet næsten altid økonomisk overkommeligt at blive herre i eget hus».

Men når man plutselig eier det man før kun leide, og dessuten eier det sammen med husets øvrige beboere, skjer det etter hans oppfatning en mentalitetsendring som påvirker hele bygårdens sosiale mikrokosmos. En leieleilighet var sjelden et sted man aktivt hadde valgt, men derimot en bolig man tilfeldigvis og kanskje med en smule flaks hadde fått i hende. De andre beboerne var noen fremmede mennesker som nå engang bodde i samme oppgang. Nå er man medeier med en ganske annen innstilling både til seg selv, naboer og andre: «At blive andelshaver kan kort sagt lokke småborgeren frem i selv den bedste, og tolv emsige småborgere, som sammen ejer et hus, der oven i købet helst skal stige støt i verdi, er et ganske andet sted at bo, end den klassiske københavnske karré.»

Sett fra helikopter forekommer København ham som en samling hule tenner, for bak fasadene er gårdsrom i hele gaters lengde ofte ryddet slik at det kan overskues fra hvert et vindu. Det gir naturligvis foreldre en trygghet alltid å vite hvor de har barna, medgir han, men det innskrenker samtidig barnas liv konstant å være overvåket, ikke bare av mors blikk, men av øyne fra inntil fire gater. Hvordan kan man nå «trække bukserne ned på pigerne, ryge smøger og banke nogle snotunger i fred», undrer han seg. Men det er ikke bare barna som overvåkes, «det er i vid udstrækning også hinandens kommen og gåen og almindelige figureren, der udstilles i det hav af vinduer, som vender ud mod den indre tomhed».²⁷

Thomsen spør seg om Byen bak regnen, som landsmann og mesterfotograf Krass Clement har kalt en av sine bøker med foto fra et København av i går, virkelig var «mer konform end vor tids grønne økologiske cykelby». Her er man rett nok utkledd som hipster, men har samtidig «internaliseret en borgerlighed, der kender hver en skreven og uskreven regel om hensigtsmæssig adferd i trafikken, i andelsboligforeningen og i parforholdet». Det slår ham at i motsetning til en situasjon der selv bohemen har fått sin egen offisielt sanksjonerte enklave (jf. fristaden Christiania), var hans barndoms samfunn ispedd mange små fristeder. Som «kiler skød [de] ind i normaliteten i form av skure mellem jernbanesporene, ukloakerede havebyer, barakbeboelser og spontant sammenflikkede klondykes, hvor som helst et terrain vague bød sig til». Uten at han vil idyllisere fenomenet, var det den gang slik at «allehånde fribyttere og utilpassede eksistenser trivedes og tåltes som verken helt udskilt eller fuldt integrerede».²⁸

Det er ikke nødvendigvis kun økonomiske årsaker til at de opprinnelige beboerne forsvinner i den gentrifiserte delen av København, mener Thomsen. Kanskje de rett og slett trives dårlig med den fremvoksende nye kulturen som, slik han ser det, slett ikke hører hjemme i en storby. «Hovedstaden er blevet overtaget af folk, der nok sværmer for en romantisk Woody Allen-forestilling om at leve i storbyen», men som i praksis ikke makter å legge av seg villastrøkets normer. København har slik utviklet seg til å bli intet mindre enn et «kæmpemessigt parcelhuskvarter på højkant»:

«Hvor der hviskes om særlingen på femte t.v., hvor aggressive og selvretfærdige opråb pryder opslagstavlerne (‘Hvor tid skal det siges? Der må IKKE stå cykler i mellemgangen!!!!!!!’), hvor højtidelige rundskrivelser fra bestyrelsen indskærper dette og understreger hint og henviser til gældende regler og trufne beslutninger i en naragtig, hjælpeløs kancellistil, mens man gnider næser og griller og holder arbejdsweekend, og konfirmerer konformismen. Idealet er Kartoffelrækkerne, Brumleby, Haveforeningerne og alle andre steder, hvor suset fra storbyens heksedel er fadet ut i så flad en hyggefis, at man ængstelig må spørge sig selv: Og hvor er det så, jeg har oplevet det her før? Denne klamme kombination af forsorent fællesskab og kiggen skævt til det skævbenede og til dem, der humper rundt uden for hækken? I provinsen, selvfølgelig, i Store fucking Heddinge, såmænd.»²⁹

Det opprører ham når restene av ekte storbyliv kommer under press fordi folk absolutt vil bo midt i metropolen og samtidig krever at «her skal være så net som i Nærum». Når folk flytter inn i sin nye romantiske og svindyre storbyleilighet, «kommer det åbenbart helt bag på dem, at der føres højrøstet tale og lugter af tis og nikkes skaller på værtshuset henne på hjørnet». Underskriftskampanjer som krever slike lokalbevertninger stengt, kan han mildt sagt styre seg for. Hvis man absolutt vil flytte til det indre av Vesterbro, synes han heller ikke det er kledelig så å møte opp i menighetsrådet med krav om å få narkomanene fjernet fra plassen foran Mariakirken, der de alltid har hatt et fristed og hvor kirkens folk hjelper disse menneskene som ingen andre vil ta i.³⁰

Thomsen peker her på en eiendommelighet i mange av dagens storbyer. Når sentrale byområder igjen blir attraktivt bosted for middelklassen, blir mentaliteten fra forstedene og landsbygda de forlater gjerne med på flyttelasset. Det er et utviklingstrekk ikke minst faglitteraturen fra USA rapporterer om. Men vi kjenner det igjen hjemmefra også, som i hovedstadens nye fjordby. Her bosetter folk seg for å leve nye og aktive liv nær sentrumstilbud og byliv. At andre lever det selvsamme bylivet rett utenfor stuevinduet deres, og kanskje på måter og i fremtoninger de ikke hadde sett for seg, oppfattes likevel som vanskelig. Thomsen har begrenset toleranse for slikt: Den som vil leve i byen må innrette seg på urbanitetens prinsipper – med dertil hørende tetthet, støy og larm, friksjon og menneskemangfold. ³¹

«Progressiv nostalgi»

Om vi vender tilbake til cocktailen vår, summen av det hele, begynner den altså først å «sprinkle» når alle ingrediensene ristes godt og grundig sammen. Det vil si når vi står overfor en stor, kompakt og funksjonsblandet by der hverdagspreget dominerer, der man finner betydelige innslag av eventyr og tilfeldighet, der befolkningsmangfoldet er stort, handlegatene intense og trafikkartenes sameksistens bidrar til den store festen og mangfoldet av sanseinntrykk. 

København har vokst og blitt en god del større og mer «kolossal» i senere år. Det kan Thomsen godt like. For «hvad end man mener om de enkelte byggerier, er det herlig at se den dag for dag vokse sig endu større – på Islands Brygge, i Ørestaden og langs havnen»³² og etter hvert også mange andre steder.³³ Videre er han svært fornøyd med at man i flere av de nye utviklingsområdene igjen har begynt å bygge tettere og mer bymessig. Også på andre områder har byen forandret seg i positiv retning. Det gjelder blant annet innvandringen, som har «beriget hovedstaden med en helt annerledes air av international storby» enn den hadde tidligere. Likeså har det nye utendørslivet, «der året rundt myldrer omkring caféerne», tilført byen «en sand storbykvalitet, som virkelig har ændret gadebilledet».³⁴ 

Dette kompenserer likevel ikke for det samlede tapet av metropolske kvaliteter, hevder Thomsen. Ikke bare har byen mistet mye av sin tidligere kompakte karakter. Bilens fortrenging fra sentrale bygater, daglighandelens forflytning til kjøpesentre og økt turismefokus, har bidratt til en hverdagsurbanitet som er tynnet ut til fordel for en ekspanderende bykultur med vekt på opplevelser, kunst og kultur, shopping og annen rekreasjon. Gentrifisering har samtidig gjort store deler av det sentrale København langt mer sosialt ensrettet enn før og gitt opphav til en storbyfremmed nabolagsmentalitet. Attraktivitetstenkning og forskjønning har dertil gjort det av med det kaotiske og odde som tidligere preget store deler av byen, altså «før man begyndte at pudse hvert eneste dørhåndtag og indrette gaderummet som en nydelig dagligstue». Alt i alt, konkluderer han, har slike forhold «taget storbybruset af byen og gjort den til et ikke så lidt kedeligere Københavnstrup».³⁵ 

Thomsen er tydelig på at hans egen københavneroptikk er høyst subjektiv, formet av bakgrunnsforhold som oppvekst i provinsen, tilværelsen som nyfrelst innflytter til storbyen, personlige preferanser og alder (født 1956). (Det samme gjelder forhold som kjønn og etnisitet, må vi anta) En bok som København Con Amore ville «naturligvis have set ganske anderledes ud, hvis den var blevet til bare et årti tidligere, hvis dens ophavsmænd havde været af et andet naturel eller tilhørt en helt anden generation». Hva så med det nye København? Det overlater Thomsen og kollega Rohde «trygt til de unge mennesker, som lige nu sluger byen og om femten år vil lave en lignende bog med øje og sensibilitet over for ting, vi ikke har sans for, men som skal have tid til at få en historie ved at blive del af nogle andre menneskers levede liv».³⁶ 

Samtidig: Thomsens langvarige københavnske «feltstudier», hans innen- og utenfrablikk, hans skarpe observasjonsevne og inngående kjennskap til og sensibilitet overfor sitt studieobjekt og dets utvikling over tid, kombinert med sterke analytiske evner og en sjelden språklig sensitivitet, gjør byskriveriene hans svært så potente og fulle av kondenserte innsikter. Mange av de overordnede utviklingstrekkene Thomsen beskriver og diskuterer, gjenfinnes i andre storbyer. Det gjelder altså også her i landet og kanskje spesielt for Oslo: gentrifisering, ambisjonen om å skape bilfritt byliv, konsumkultur og kommersialisering, «festivalisering» og turistifisering, hverdagsurbanitetens svekkelse. 

Skjønnlitteratur à la Thomsen gir en sjelden erfaringsnærhet som beriker vår forståelse av byen. Rent allment består skjønnlitteraturens styrke i at den på sitt beste evner å uttrykke og fremvise en langt bredere spennvidde av hvordan vi opplever og erfarer verden enn hva gjengs bruksprosa gjør. Den bringer oss tett på vår egen erfaringsverdens mer eller mindre kaotiske blanding av inntrykk og sansninger, følelser og emosjoner, forestillinger og drømmer. Det gjelder selvsagt også for livet i byen og hva det gir av erfarings- og opplevelsesmangfold. Skjønnlitteraturen kan slik gi oss et unikt innblikk i urbanitetens grunnleggende bestanddeler, altså byen og bylivet som sfære for sosial og kulturell erfaring. 

Det som kjennetegner god skjønnlitteratur, inkludert mer litterære former for sakprosa som det Thomsen utforsker, er hva vi med litteraturviteren Toril Moi kan kalle et oppmerksomt språk.³⁷ Skjønnlitteraturen har den fantastiske egenskapen at den kan få oss til å se det vanlige og hverdagslige med et nytt blikk. Den hjelper oss med andre ord å gripe det vi med vanens blikk så altfor lett overser, så som bylivets mange merkverdigheter, pussigheter og uventede hendelser. Og akkurat dette, altså å lære seg å se med et friskt og fornyet blikk på hva byen og bylivet egentlig byr på av erfaringsmangfold, er en egenskap som mange av oss kunne hatt godt av å kultivere, inkludert byutviklingens sentrale aktører. Et oppmerksomt litterært språk er slik et uvurderlig hjelpemiddel for å favne hva bylivet rommer av erfaringsmessig mangfold og nyanser, tvetydigheter og paradokser.

På ett vesentlig punkt skiller Thomsen seg fra de fleste andre skjønnlitterære forfattere som tematiserer byen. Der de fleste nøyer seg med en slags beskrivelser og i mindre grad reflekterer rundt hvorfor ting er blitt som de er, beskriver Thomsen storbyens erfaringsunivers på måter som nesten alltid setter oss på sporet av byutviklingens større sammenhenger. Han tematiserer med andre ord også byutviklingen mer eksplisitt og prinsipielt. Heri ligger noe av Thomsens storhet. I et fortettet og stilistisk suverent språk klarer han å formidle dype innsikter både om storbyerfaringen som sådan og sentrale kjennetegn og utviklingstrekk ved sin hjemby København. Og det på en så overbevisende og levende måte at det gir gjenkjennelse – og overføringsverdi – også til lesere i små og store byer andre steder. Især gjelder det i essayene. Mange av temaene Thomsen her eksplisitt eller implisitt behandler, har sitt motsvar i sentrale temaer i faglitteraturen om by og byutvikling. Det er de klassiske storbytrekkene han besynger og diagnostiserer, altså selve storbymoderniteten. Og det gjør han på et rikt, levende og sylskarpt dansk som samtidig effektivt og med betydelig snert torpederer lettvinte fraser og klisjeer om den samtidige storbyens utviklingsretning og erfaringsverden.

Thomsens sorg over at mange av den tradisjonelle storbyens kvaliteter kan synes tapt, er, slik han selv sier det, et eksempel på at «selv en regressiv følelse kan give anledning til en progressiv erkendelse».³⁸ For selv om Thomsen som person nok kan påstås å ha nostalgiske tilbøyeligheter, kan det se ut til at det nettopp er det som ansporer ham til å skrive bypolitiske tekster som fremstår som ganske så radikale i sitt konsekvente og iherdige forsvar for storbymoderniteten som idé og praksis. Dette er en storbymodernitet som, av grunner vi har forsøkt å belyse gjennom Thomsen byskriverier, er på vikende front.

Det som står på spill med vår tids rådende byutvikling, er, slik Thomsen ser det, altså storbymodernitetens rike og mangfoldige form for urbanitet. En slik diagnose kan det nok være fristende å avfeie som pur nostalgi. Vi mener det vil være forfeilet. Man trenger ikke si seg enig i ett og alt av Thomsens analyser (hans utfall mot bilfrie gater og grønngjøring av byen vil nok falle mange tungt for brystet). Men det som for oss fremstår som aller viktigst, er at han så presist, elegant og ikke minst erfaringsnært tvinger oss til å stille noen mer prinsipielle spørsmål ved vår tids byutvikling. Det gjelder særlig for større byer som København og, må vi nesten legge til, vår egen hovedstad.

For kanskje er det nettopp slik at måten vi i dag moderniserer byen på – gjennom boligbygging (på markedets premisser), transformasjon av tidligere industri- og infrastrukturområder, tilrettelegging for «menneskevennlig» og bærekraftig byutvikling, turisme osv. – risikerer at noen av storbymodernitetens aller viktigste verdier og kvaliteter forringes eller blir borte på veien? Det er spørsmål av denne typen Thomsens bypolitiske skrifter konfronterer oss med, spørsmål som kan – og bør – rettes mot enhver form for byutvikling.

Vi lar forfatteren selv få det siste ordet, med et konsentrat av det han i senere år har omtalt som «progressiv nostalgi»:

«Jeg indrømmer blankt, at jeg længes tredive år tilbage til en by, der var noget så møgbeskidt og støjende, kikset og kaotisk, tudegrim og samtidig en stor, stor skønhed. Men jeg nægter simpelthen, at det skulle være mig, der er nostalgisk, hvis man med dette begrep forstår en sentimental og regressiv drift mot fortiden, for det er nemlig lige så nøjaktig denne drift, der styrer dagens København. Jeg derimod – jeg længes tilbake til tiden, inden hovedstaden blev en rigtig hængerøv af en førmoderne, kommunitaristisk megaflække. Jeg længes tilbake til fremtiden.»³⁹ 

Sluttnoter

 

¹

Sluttnoter «Parcelhuskvarter på højkant», fra Repremiere i mit indre mørke (Vindrose, 2009). Gjengitt i Samlede Thomsen (Gyldendal, 2021), s. 745. 

²

«Hverdag, eventyr og tilfældighed», fra København Con Amore (Vindrose og Ny Carlsberg Glypotek, 2006; bok skrevet sammen med Jokum Rohde), s. 19. 

³

«Parcelhuskvarter på højkant». Samlede Thomsen, s. 745.

⁴

«En storbyens kronikør (del én)», Vinduet 7. juni 2024, https://www.vinduet.no/essayistikk/en-storbyens-kronikoer-del-en-om-soerenulrik-thomsen-av-sverre-bjerkeset-og-jonny-aspen/. Artikkelen ble etterfulgt av en annen artikkel, der vi byvandrer med Thomsen i et København av i går og i dag: «En storbyens kronikør (del to)», Vinduet 10. juni 2024, https://www.vinduet.no/journalistikk/en-storbyenskronikoer-del-to-soeren-ulrik-thomsen-intervjuet-av-sverrebjerkeset-og-jonny-aspen/

⁵

«Hverdag, eventyr og tilfældighed». København Con Amore, s. 25.

⁶

«Parcelhuskvarter på højkant». Samlede Thomsen, s. 750.

⁷

«Hverdag, eventyr og tilfældighed». København Con Amore, s. 28. 

⁸

«Jeg har noget i klemme med København», Politiken 8. oktober 2023.

⁹

«Tumultarisk transit», Politiken 21. april 2012. Gjengitt i Samlede Thomsen, s. 926–927.

¹⁰

«Farvel til Det Blå Rum», fra En dans på gloser (Vindrose, 1991). Gjengitt i Samlede Thomsen, s. 549. 

¹¹

«Bilen ind i byen» (skrevet sammen med Frederik Stjernfelt), Weekendavisen 25. januar 2008. Gjengitt i Samlede Thomsen, s. 886.

¹²

«Parcelhuskvarter på højkant». Samlede Thomsen, s. 744–745. 

¹³

«Bilen ind i byen». Samlede Thomsen, s. 883–886.

¹⁴

«Parcelhuskvarter på højkant». Samlede Thomsen, s. 748.

¹⁵

«Vejen mellem to skoler», fra En dans på gloser (Vindrose, 1991). Gjengitt i Samlede Thomsen, s. 581.

¹⁶

«Farvel til Det Blå Rum». Samlede Thomsen, s. 549. 

¹⁷

«Parcelhuskvarter på højkant». Samlede Thomsen, s. 747–748. 

¹⁸ 

En hårnål klemt inde bag panelet (Gyldendal, 2016), s. 81. 

¹⁹

«Hverdag, eventyr og tilfældighed». København Con Amore, s. 23.

²⁰

«Hverdag, eventyr og tilfældighed». København Con Amore, s. 22.

²¹

«Hverdag, eventyr og tilfældighed». København Con Amore, s. 22.

²²

«Hverdag, eventyr og tilfældighed». København Con Amore, s. 29.

²³

«Hverdag, eventyr og tilfældighed». København Con Amore, s. 26.

²⁴

«Bilen ind i byen». Samlede Thomsen, s. 884–885. 

²⁵

En hårnål klemt inde bag panelet, s. 67–68.

²⁶

En hårnål klemt inde bag panelet, s. 33–34.

²⁷

«Parcelhuskvarter på højkant». Samlede Thomsen, s. 751–752.

²⁸

En hårnål klemt inde bag panelet, s. 101–102.

²⁹

«Parcelhuskvarter på højkant». Samlede Thomsen, s. 749.

³⁰

«Hverdag, eventyr og tilfældighed». København Con Amore, s. 27.

³¹

«Bilen ind i byen». Samlede Thomsen, s. 885.

³²

«Hverdag, eventyr og tilfældighed». København Con Amore, s. 21.

³³

«Jeg har noget i klemme med København», Politiken 8. oktober 2023.

³⁴

«Hverdag, eventyr og tilfældighed». København Con Amore, s. 21.

³⁵

«Parcelhuskvarter på højkant». Samlede Thomsen, s. 744.

³⁶

«Hverdag, eventyr og tilfældighed». København Con Amore, s. 13–14.

³⁷

Torill Moi: «Å lese med innlevelse», Morgenbladet, 21.–27. oktober 2017.

³⁸

«Jeg har noget i klemme med København», Politiken. 

³⁹

«Parcelhuskvarter på højkant». Samlede Thomsen, s. 752.