Glasshuset slår sprekker

Jeg vil derfor arrestere Eirik Høyer Leivestad på et par punkter. Arkitekturopprøret kan si og mene både det ene og det andre som legfolk, men dette handler ikke om en ukritisk separasjon av estetikk fra faglig kompetanse og profesjonalitet slik Leivestad skriver. Det er snarere berettiget kritikk fra både legfolk, og fagfolk, av det spesifikke elementet av vårt felles fagmiljø som har opprettet institusjonell ortodoksi om anti-visuell arkitektur.

Anti-visuell, fordi innenfor samtidstradisjonen er det visuelle ikke et mål, men et biprodukt av en prosess som fokuserer på tilnærmet alt annet. Særlig skjønnhet er blitt et kontroversielt ord i visse kretser. Dette står i sterk kontrast til den klassiske tradisjonen, der arkitekturen er en kunst på grensen til vitenskap, om hvordan en går frem for å bringe nettopp skjønnhet inn i verden.

Kraft og motkraft

Leivestad har altså rett i å beskrive Tradisjon som diametralt motsatt til det forhenværende (paradoksalt nok), men har han rett i beskrivelsen av Modernismen som Tradisjonens eksistensielle trussel? Modernismen er altså her definert som innovasjon, progressjon, teknologi, og uttrykket av disse i formgivning, som han argumenterer videre.

Kan det ikke heller ha seg slik at rollene Leivestad beskriver er negativer, og at det sanne bildet først kommer for en dag når man fremkaller bildet av den renessansen som utfolder seg? Den klassiske tradisjonen var nemlig utryddet som levende praksis, men er blitt systematisk gjenreist av akademiske og praktiserende tungvektere (som Leon Krier, Branko Mitrovic, og Robert Adam) i globalt samarbeid de siste 30 årene, organisert gjennom INTBAU. Det finnes idag kontorer som har gått langt for å drive tradisjonen fremover som det den er, med behersket iterativ utvikling, heller enn å jobbe den inn som et gimmick-aktig element i samtidsarkitekturen som mange gjorde på 1990-tallet.

Det vi ser er konturene av et motbrudd med andre ord. Kan hende er det tradisjonen som er en eksistensiell trussel mot samtidsarkitekturen? Kan det ikke tenkes at de som kjemper for sin institusjonelle maktposisjon i dag er kjellermenneskene Dostojevskij snakket om, og at rollene er reversert?

Romantikk og nostalgi

At Leivestad tar opp spesifikt Ruskin bør heve noen øyenbryn. I likhet med mange arkitekturteoretikere forøvrig, skiller han ikke mellom kritikk av arkitekturens formale, visuelle kvaliteter, og ideene assosiert med dem. Ruskin argumenterte at estetikk er etikk, i likhet med professor ved AHO Tine Hegli, som på Debatten den 30.november 2023 speilet Ruskin sine ord med presisjon, men da med bærekraft som etisk målestokk. Ruskin var av den romantiske skolen, og talte for at de grunnleggende verdiene i arkitekturen ligger i nettopp gode materialer, ærlig konstruksjon, håndverk, og demonstrasjon av produksjonsmetoder, riktignok med et fokus på uttrykk for menneskelig skaperkraft. Setter man derimot fokuset på nyanvendelse av teknologi, ender man opp med temmelig moderne tanker om hva arkitekturen skal være. 

Det viser seg at Ruskin slettes ikke var noen formalist. Både Ruskin og Dostojevskij kritiserer krystallpalasset ut ifra ideene de assosierte det med, og ikke med bakgrunn i krystallpalassets form. Det er verdt å nevne at Ruskin også kritiserte den klassiske tradisjonen med samme begrunnelse! Ruskin tilhører med andre ord ikke vår leir fullt og helt, siden han var moralist og etiker, heller enn formalist. Det blir derfor misvisende å sette opp Ruskin som representant for den samtidstradisjonelle leirens teorier og tankegods alene. 

Akt II: Den klassiske teorien 

Den klassiske tradisjonen vi snakker om har jo en teoritung base utenom Ruskin, som sjeldent diskuteres. Det finnes en lang rekke tenkere som har lagt grunnlaget for arkitekturen som en vitenskap for skjønnhet. Fra Platon med hans kosmos, techne, og etablering av symmetri, harmoni, og proporsjon, til Vitruvius’ nedskrivelser av romersk arkitekturpraksis, gjennom renessansen, og frem til Beaux Arts- bevegelsen: Skjønnhet har aldri vært kontroversielt som konsept, og skjønnhet har alltid vært en uttalt del av målet bak arkitekturen.

Dersom man er belest i tidligere tiders arkitekturteser og teori, fremstår det som mildt absurd at det i dagens arkitekturdiskurs sås tvil om skjønnhet som kvalitet overhodet. Selv i antikken finner vi begrepet diskutert i dybden, og det fremkommer av kildene at for grekerne var formens  iboende skjønnhet særskilt viktig – altså at en form kan være bærer av skjønnhet i seg selv, gjennom proporsjon og geometri. 

Iboende skjønnhet

Hos Platon finner vi en tidlig forestilling av hvordan kunst (det moderne kunstbegrepet eksisterte ikke, en kunstner eller arkitekt var etter grekernes mening kun en håndverker) kun er imitasjon av imitasjon. De formene grekerne benyttet seg av, fremkom tilsynelatende av forsøk på å nærme seg de ideelle formene bak naturen, men som ikke var å finne 1:1 i naturen selv, siden naturen i seg selv kun var en imitasjon av det ideelle. Kun gjennom iterative forsøk og erfaring, kunne grekerne utvikle de klassiske søyleordnene opp mot det uoppnåelige idealet de hadde satt for seg selv. Denne iterative utviklingen har fortsatt opp igjennom årtusener frem til selv vår tid. Platon og grekerne viser oss at formene ikke tilhører en viss tid eller trend, men en viss kvalitet, og vi bør bruke former for deres meritt.

Polykleitos, blant antikkens fremste skulptører, gir oss den praktiske siden av samme mynt. Han skrev det tapte verket «Kanon», men er sitert av blant annet Galen i at gjennom sammenstilling av de mest perfekte eller velproporsjonerte delene, og med proporsjonalt samsvar delene imellom, får man også skjønnhet i en helhet. Han definerte begrepet «symmetria», som er noe veldig annet enn det moderne symmetribegrepet, men heller en slags intuitiv forståelse av hvilke former og størrelser som er passende opp mot hverandre. Vi snakker her om en lærbar og systematiserbar definisjon av skjønnhet, som er basisen for klassisk komposisjon og syntaks den dag i dag.

Betinget skjønnhet

Til sammenligning er den skjønnheten Ruskin og 1800-tallets romantikere forfektet, langt mer beslektet til en annen side av samme mynt. Innledningsvis nevnte vi at vår samtids tanker om arkitektonisk kvalitet ofte dreier seg om mange andre ting enn byggets visuelle fremtoning. På samme måte var den romantiske bevegelsen opptatt av å finne skjønnhet i ting som slettes ikke oppfylte grekernes tanker om perfeksjon og harmoni. Ruiner, med sine smuldrende murer, krokete trær med døde grener, syke og døende mennesker, for ikke å snakke om alderdom, og virkelig nostalgi av den typen vi «anti-modernister» ofte blir beskyldt for å drive med.

Goethe beskrev romantikk som «det sykelige», og det klassiske som «det sunne». Det er utvilsomt noe sannhet i denne beskrivelsen, men at det «sykelige» appellerer til oss som mennesker er like sant, og dette er noe samtidens klassiske tradisjon også opererer med. Den skjønnheten man finner i det sykelige kommer ikke fra objektet i kraft av dets form, men snarere fra de relasjoner man som observatør bærer med seg. En ruin appellerer ikke til din sans for balanse, harmoni, renhet, eller friskhet, men heller til nostalgi, til fantasi og til forgjengelighet. Hvilke referanser og erfaringer man allerede besitter, påvirker derfor i hvor stor grad man vil sette pris på denne typen kvaliteter. I en slik praksis virker jo faktisk skjønnhet subjektivt, men dette er et ufullstendig perspektiv …

I praksis handler det om å skape verk som styrker seg med tidens tann. Som arkitekt kan man legge opp til dette ved å tenke på faktorer som patinering og bruk, allerede på tegnebordet. Innen samtidens klassiske tradisjon ignorerer vi ikke betinget skjønnhet, for man må anerkjenne at skjønnhet er todelt for å kunne operere med et helt og ikke et halvt skjønnhetsbegrep. Den klassiske metoden jobber ikke kun i lengde, bredde, høyde, men også i tid. Man benytter seg av materialer som ser vakrere ut når de patinerer, istedenfor å tape seg når bygget ikke lenger er skinnende nytt. Man benytter seg av former som er vakre i seg selv, og som heller ikke taper seg når trender blåser over.

Modernitetens insistering på teknologisk presisjon, og flaterenhet, undergraver selv den betingede skjønnhetens plass i moderne praksis. Når referansene og erfaringene til samtidsarkitekter skiller seg for vidt fra de som er delt blant befolkningen forøvrig, risikerer disse arkitektene at deres intensjoner og baktanker faller gjennom hos både sine klienter, og hos det bredere publikum. Det er dette gapet mellom referansebiblioteker, heller enn fagkunnskaper, som skiller den såkalte elitens smak fra den som nå blir betegnet som kompetansefiendtlig populisme. Dette er ikke en farlig motreaksjon, slik Leivestad insinuerer mot slutten av sin tekst, det er en helt naturlig reaksjon på arkitektur som ignorerer helt grunnleggende menneskelige behov.

Akt III: Renessanse?

At skjønnhet er noe alle mennesker føler på og verdsetter regjerer det liten tvil om. Den ovennevnte teoretiske todelingen i skjønnhet finner også støtte i vitenskapen. Mennesket er et rasjonelt og tenkende vesen, men evolusjonslæren forteller oss at vi også er dyr, styrt av instinkter, og rester av en lang og traumatisk utvikling som art. Vårt sanseapparat er universelt blant mennesker, og våre hjerner ser ikke ut til å være vesentlig ulike hverandre noe sted i verden. At vi tar inn og prosesserer sansedata noenlunde likt virker innlysende, men det er til dags dato vanskelig å fullt ut kvantifisere. Det finnes allikevel hypoteser om skjønnhetens evolusjonære formål og opprinnelse. Preferanse for symmetri (i moderne forstand) kan komme av at man hadde bedre overlevelsessjanser ved å velge sunne partnere med symmetri i trekk. Preferanser for diverse farger og former kan ha med evolusjonære fordeler ved å diskriminere i disse, for å finne trygg og sunn mat, og unngå giftige og farlige planter og dyr like fullt. Dette er ikke et forsøk på å redusere skjønnhet til ren biologi, men vi må anerkjenne at den heller ikke er frikoblet fra det.

Dette synet maler ingen opphøyet visjon om skjønnheten som en stor eller viktig kamparena for menneskelig prestasjon og ånd, snarere tvert imot. Uansett er det fortsatt ikke slik at vi kan kaste av oss lenkene av vår fortid som primitive dyr. Vår instinktuelle entusiasme vekkes stadig av de samme årsaker som våre forgjengere for tusenvis av år siden, og det er ikke et poeng i å motsette seg disse aspektene av menneskelig natur, med mindre målet er fornektelse av skjønnhet som en primært visuell erfaring. Et humanistisk syn på formgivning fordrer at vi designer for oss, for mennesker, og da må vår delte natur behandles som klient, og ikke som en ukomfortabel sannhet til sjenanse for det opphøyede idealet om det rasjonelle mennesket.

Den klassiske tradisjonen lider ikke av noen eksistensielle trusler. Den har vist en bemerkelsesverdig evne til å gjenoppstå igjen og igjen. Tradisjonen er i praksis udødelig, fordi menneskets behov for skjønnhet er evig. Den eksistensielle trusselen mot samtidstradisjonen er en annen sak. Er modernismen en intellektuell tradisjon opprettholdt av institusjonelle standarder og elitistiske dogmer om at man vet best, eller en ærlig intellektuell bevegelse som kan ha mistet bakkekontakt med sitt publikum?

Som demonstrert i andre akt av denne teksten er det ikke slik at den klassiske tradisjonen ikke er elitistisk heller, eller at den ikke har et intellektuelt bakteppe verdt å diskutere. Forskjellen ligger i hva bakteppet har som mål å utrette. Spørsmålet er i bunn og grunn ikke om vi skal ha teori, men snarere om hvilken teori som fungerer best for å nå de målene vi har satt oss fore. Den klassiske teorien er et system som sikter på å skape lettfattelig og allmenn skjønnhet. Dette handler ikke om stilpreferanse, men om hvordan vår persepsjon oppfatter formene vi bygger. En totalt u-utdannet person fra hvor som helst i verden skal kunne stå foran en tradisjonelt utformet bygning og sette pris på sine velkomponerte omgivelser. Hen skal kunne nyte, uten å måtte fortape seg i syntaks og historiske referanser, men også ha muligheten til å lese arkitekturen som fagperson dersom hen er spesielt interessert. Dette perspektivet løfter arkitektkompetansen til å være en mestring av formgivning til fordel for menneskelig visuell nytelse, i skjønn symbiose med funksjon og konstruksjon: Venustas, utilitas og firmitas, slik Vitruvius beskrev det for 2000 år siden.