Hotel Union Øye og Arkitekturopprøret

Jeg mener at vi også i dag må verne om rommet til å tenke nye tanker og være åpne for å utvikle forestillingen om det vi ikke har sett før – som på Øye i 1891. Og slik jeg ser det, står ikke det i motsetning til å ta folk sine erfaringer og mangfoldige innspill på alvor i planlegging og formgiving.

Tvert imot; det er kanskje nettopp et fruktbart samspill mellom arkitekturfaget sin integritet og det rike settet av forestillinger blant folk som kan gi oss formsvar for utfordringene i vår egen tid – slik vi blant annet kan se det i arkitekt Lucien Kroll sine boligprosjekter på siste del av 1900-tallet. Jeg skriver dette selv om jeg er klar over at handlingsrommet for arkitekten i våre dager kan være trangt i det store volumet av byggesaker.

Hva så med prosjektet på Øye vurdert som tilføyelse der viktig kulturarv skal vernes? Vern av kulturarv dreier seg om å bevare arven ikke bare i vår egen tid, men også å bringe den videre til generasjoner etter oss. Det fordrer en viss ydmykhet overfor sporene etter kultur og sosiale normer som ikke nødvendigvis samsvarer med vår tids idealer.

Hotell Union Øye er vernet som et regionalt verdifullt reiselivsminne – ett av fire bevarte trehotell i fylket. De fire hotellene varierer mye innbyrdes både i størrelse, form og grad av autentisitet, og dermed blir særtrekk ved den enkelte bygningen viktig ved siden av mer representative kjennetegn.

Presentasjonen i Arkitektur legger særlig vekt på en endret holdning innenfor kulturminnevernet fra den første saken i 2009-2011 til prosjektet ble tatt opp igjen høsten 2019. På Arkitekturopprøret sine nettsider blir prosjektet sin historie framstilt som «en lang kamp med antikvariske myndigheter». Det er nok riktig at utfallet av prosessen i 2011 da Riksantikvaren endte med å trekke en innsigelse, ga føringer for hvordan fylkeskommunen møtte saken åtte-ni år seinere.

Jeg mener likevel disse framstillingene ikke er dekkende og delvis misvisende fordi de gir inntrykk av at utfordringene var de samme i de to bygge- (og plan-) sakene. Dermed avgrenses diskusjonen til et spørsmål om stilpreferanser framfor bygningens samlete framtoning og hotellet som formidler av historie rundt framveksten av en ny næring.

Som artikkelen påpeker, hadde romprogrammet blitt redusert. Men vel så viktig var det at hele konseptet for hvordan programmet kunne løses, var endret: Mens kapasitetsutvidelsen i 2009 var forutsatt løst som en ny fløy med et volum klart større enn den gamle bygningen, ble nå romprogrammet brutt ned på et mindre tilbygg i forlengelsen av hotellet sin fløy langs veien, et frittstående nybygg kalt «låven» for personalrom og konferansesal og en egen gruppe bolighus i «klyngetun» for gjesterom. Da saken kom opp igjen og hele situasjonen altså kunne organiseres på en annen måte, var det lett for eier, konsulent og myndighet å møtes og starte en god dialog om prosjektet.

Hotellbygningen har vært gjennom flere endringer siden 1891 med et funksjonalisme-påvirket tilbygg på hovedplanet rundt bygningens mest framtredende, sørvestre hjørne og nye takløft for gjesterom i 3. etasje, men også med fjerning av karakteristiske element som den opprinnelige halvvalm-arken i østenden av bygningen.

Men bygningens asymmetriske bygningsform med to fløyer i vinkel og hovedinngangen i sammenføyningen mellom de to fløyene har likevel vært kjennetegn for bygningskroppen i hele den 130-årige historien til hotellet. Hovedmotivet i bygningen er den breie, tverrstilte fløyen vendt mot fjorden med særlig ornamentrike fasader og med den store gavlen mot veien. Fløyen langs veien er noe slankere, litt tilbaketrukket fra veien og med et lavere møne som ligger inn mot de store takflatene på den tverrstilte kroppen. Hotellet framtrer svært ulikt om man kommer sjøveien eller nedover fra dalen.

En ny tverrstilt fløy i østenden slik det ble skissert i 2009 - like brei og høy som fløyen mot vest (men mer enn dobbelt så lang) og med en gjentakelse både av gavlmotivet mot veien og arker/verandaer på tverrfløyen, søkte å gi hotellet en tilnærmet symmetrisk front mot veien. Hele hotellet sin henvendelse ville vendes og endre et særtrekk ved akkurat dette kulturminnet.

Dessuten: Når jeg leser artikkelen i Arkitektur, er det opplevelsen av fortettet historie som slår meg - en form for intimitet som hører interiøret i den gamle bygningen til. Jeg våger denne påstanden: Et nytt stort volum utformet som en lang fløy med «mer av det samme» kunne nettopp tynne ut og svekke noe av denne sære kvaliteten både i bygningens ytre og indre.

Jeg mener det ikke er riktig å si at fylkeskommunen først og fremst ønsket kontrast for 12-13 år siden selv om det begrepet nok ble brukt. Samspill i volum og bygningskroppene sin hovedform var en forutsetning også for fylkeskommunen, men antikvarisk myndighet ønsket et mye tydeligere skille i formgivingen enn det vi ble presentert for. Fylkeskonservatoren så det slik at gamlehotellet burde få være mer i fred med sine kvaliteter og sin særlige historie. Den nye tilføyelsen kunne samtidig innebære ny attraksjon til hele situasjonen i samtale med det gamle.

Da prosjektet ble startet opp igjen i 2019 og programmet ble splittet opp, ga det hele bygningsmiljøet en struktur med ulike områder der det var mulig å håndtere delene av programmet på hver sine måter.

Fylkeskommunen argumenterte innledningsvis fremdeles for at den nye frittliggende bygningen og gruppen av gjestehus kunne tolke konseptet «låve» og «klyngetun» mindre bundet av bestemte forbilder. Det fikk vi ikke gjennomslag for, men det ble heller ikke så viktig for oss. Det avgjørende var vernet av selve gamlehotellet. Tilbygget kunne nå løses i et underordnet volum som en forlengelse av fløyen langsetter veien, og da så vi det som uproblematisk å videreføre utformingen (litt forenklet) også på et detaljert nivå slik som oppdragsgiveren ønsket.

Reetableringen av gavlen med halvvalm i østenden er både et nikk tilbake i tid og en måte å aksentuere asymmetrien og hierarkiet i bygningskroppen sine ulike deler. Den halvsirkel-buete spisesalen fra 1930-tallet og halvvalm-arken balanserer hverandre som ulike tilføyelser på hver sin side av hovedgavlen og inngangspartiet.

Artikkelen i Arkitektur gjentar ideen om at kontrast står sterkt i Venezia-charteret fra 1964. Hans Jacob Hansteen har påvist at det bygger på en misforståelse. Artikkel 9 i charteret sier i norsk oversettelse: «… tilføyelser som regnes som uunnværlige av estetiske eller tekniske årsaker, (skal) innordnes i den arkitektoniske komposisjonen og bære preg av vår tid». Preg av vår tid vil være et resultat av en rekke formstyrende faktorer som er virksomme i tiden. Ulikheter i form skjerper oppmerksomheten vår og gir oss som brukere informasjon som vi orienterer oss etter og kan handle i forhold til. Men kontrast i betydningen klare motsetninger er ikke et tema her og har etter min oppfatning ikke vært målet for fylkeskommunens rådgiving og behandling av saken på Øye.

For egen del vil jeg si at kontrastering i form og materialbruk kan være meningsfullt hvis virkemiddelet blir brukt slik at ulike former gjensidig forklarer hverandres egenskaper og framtoning (kvaliteter) og slik kan skape handlingsrom. Men uten en analyse av formål og virkning blir kontrastering i seg selv en tom begrunnelse for valg av form. Et ensidig fokus på ytre kjennetegn blir etter mitt syn galt enten man knytter det «tradisjonell» eller «moderne» estetikk.