Imot naturen

Turisme og stedsskapning

Statens vegvesen bygger for det meste veier som får oss fra A til B, men noen ganger også reisemål. Da driver de med stedsskaping. Dette gjør de i Nasjonale turistveier i form av merkevarebygging. Her er de med på å utvikle Norge som reisemål.

Arkitekter og kunstnere som har vært koblet på prosjektet har løst sine bidrag til dette på ulike måter.

Jeg skal ta for meg kunstprosjektene i denne teksten. Her finner vi mange store navn som skal trekke et publikum fra hele verden. Som Heiers vannpumpe på Gaularfjellet, vil mange av prosjektene noe mer enn å bli turistdestinasjoner.

Samtidig er det relevant å spørre om kunsten i Nasjonal turistveier har en del å gå på som stedsskapings-prosjekter. Og hvorvidt henger hele prosjektet litt igjen i nasjonalromantiske forestillinger om norsk natur?

Statens veivesen har lange tradisjoner som oppdragsgiver for kunstnere. Kunst i offentlige rom i Norge er gjerne finansiert av det offentlige ved at det settes av en andel av byggebudsjettene til kunst. Men det er først og fremst Statsbygg som følger opp dette. Nasjonale turistveier er det største og mest profilerte kunstprosjektet knyttet til veianlegg i Norge.

Også derfor er det viktig å diskutere det de faktisk gjør.

Kunst og arkitektur: Ulike strategier

I sitt essay til katalogen som ble laget til utstillingen Nasjonale turistveier i 2007, peker Karl Otto Ellefsen på at arkitekturprosjektene har det til felles at de handler om å løfte fram det som er karakteristisk for landskapet.

Arkitektene vil gjennom arkitekturen la oss oppleve og overvelde av naturen som omgir oss.

Kunstnerne, derimot, vil også få oss til å reflektere, og gjerne kritisk, over hvor vi er, og hva vi gjør ute i landskapet. Denne tilnærmingen har røtter i strategier som har blitt benyttet i kunstfeltet i flere tiår.

Et godt eksempel er bidraget til den anerkjente sveitsiske kunstnerdouen David Fischli & Peter Weiss. De har gjennom hele sin karriere undersøkt hva som skjer når man flytter helt vanlige bruksting man kanskje ikke legger spesielt merke til, ut av den sammenhengen de vanligvis befinner seg i, og inn i en ny. Slik får de oss til å innta en mer undrende holdning til våre omgivelser. Deres arbeider har gjerne også et humoristisk tilsnitt. Deres mest kjente verk er The Way Things Go, en film der de viser ting de har stablet oppå hverandre i studioet sitt som raser over hverandre som en langsom dominoeffekt».

Som sitt bidrag til Nasjonale turistveier har de balansert en stein på 93 tonn oppå en annen. Verket fra 2012 befinner seg på Valdresflye.

Hva i all verden er det som har skjedd her, vil de at vi skal spørre oss selv om. Er det en isbre som har flyttet den, eller er dette noe mennesker står bak? Er vi utenfor sivilisasjonen, eller er det hele iscenesatt? Er vi egentlig bare konsumenter av en vare, også her?

Da jeg så et fotografi av verket første gang (jeg har dessverre ikke hatt muligheten til å reise opp for å se det), tenkte jeg «hvor er verket?» Det kan være at akkurat dette verket går mange hus forbi – man trenger spesialkunnskaper om istiden for virkelig å kunne undre seg over dette. Men forhåpentligvis er det mer slående når man opplever det i virkeligheten.

Verket har også en «tvillingskulptur» i Hyde Park i London, som er laget på akkurat samme måte, og de to skulpturene utgjør egentlig ett og samme verk. Skulpturen i Hyde park skiller seg mer ut fra omgivelsene, fra gressplenen og parken i bakgrunnen. Ser man de to skulpturene i sammenheng kommer poenget tydeligere fram.

Dette er et skånsomt og reversibelt inngrep i naturen. En bærekraftig måte å lage kunst på. Slik rommer det kanskje også kritikk av andre prosjekter, som er større inngrep i naturen. 

Institusjonskritikken

En av de få norske kunstnerne som er invitert til å bidra, er nevnte Marianne Heier. Hun jobber med det som kalles institusjonskritikk. Heiers arbeider åpner for et kritisk søkelys på samfunnets ulike institusjoner. Hun undersøker de formelle institusjonene, som Nasjonalmuseet. Men også de uformelle, som ritualer av typen «påsketur på fjellet».

Institusjonene er for Heier «skulpturer» som samfunnet lager. Som kunstner vil hun løfte disse «skulpturene» fram slik at vi kan undersøke dem, og hvordan de former samfunnet og livene våre.

Som jeg viste i starten av teksten, løfter hun med vannpumpen på Gaularfjellet spørsmålet om vi er med på å opprettholde et globalt klassesystem ved å ta del i et nasjonalt rituale som tur på fjellet er.

Kan det å ta del i norsk hverdagsliv føre til undertrykkelse? Koblingen mellom Nasjonale turistveier og UNICEF kan også åpne for et kritisk søkelys på institusjonen utviklingshjelp (eller utviklingssamarbeid): Er slik hjelp og fjellturer to sider av samme nasjonale selvbilde? Er utviklingshjelp egentlig noe vi bruker for å underbygge vårt nasjonale selvbilde som et rikt, vellykket og generøst folk?

Når man gir noen en gave, kommer de som mottar den i en slags takknemlighetsgjeld. Å gi en gave kan også være en måte å demonstrere overlegenhet på. Gjennom vannpumpen på fjellet inviterer Heier oss til å reflektere over disse sammenhengene.

Mennesket for tett på naturen?

Både Heiers og Fischli & Weiss sine prosjekter i Nasjonale turistveier er det man kan kalle konseptuelle. Det er ideen bak som styrer hvordan kunstverket er utformet. Kunstneren fanger nysgjerrigheten ved å vise oss noe overraskende. Dette skal pirre oss slik at vi graver videre, og får med oss de dypere lagene også.

Litt sånn fungerer også verket til Mark Dion. Dion er en engelsk kunstner med en fascinasjon for utstillingsmontere. Først og fremst den typen man finner i gammeldagse vitenskapelige samlinger. I mange av sine arbeider viser han gjenstander i slike montere.

Prosjektet han lagde for Nasjonale turistveier i 2012 ligger på veien mellom Lærdalsøyri og Aurlandsvangen. Også her har han samlet sammen en hel masse gjenstander. Han viser dem ikke i en monter, men i en hule som kan se ut som et bjørnehi. Bjørnen er også der, en utstoppet bamse som ligger sovende som en slags Smaug, dragen i Hobbiten, hvilende og voktende på skatten sin.

Men skatten til bjørnen er bare en haug med skrot. Det er et fjell av ting vi ikke har lyst til å møte når vi går tur i fjellet. Har menneskene kommet for tett på naturen? Eller naturen for tett på menneskene? Søppelet er ved nærmere ettersyn ting og tang kunstneren har kjøpt på loppemarkeder opp gjennom årene.

Tematikken, forsøpling av naturen, er kanskje litt overtydelig. Men Dion får fram poenget. Vi blir lokket inn i hulen og der er det umulig ikke å få med seg budskapet. Dion vil tydeligvis gi oss en liten kalddusj.

Rom for mer enn kritikk

En annen norsk kunstner som bidrar, Jan Freuchen, står bak et verk som sammenliknet med de konseptuelle oppleves som mer poetisk. Verket befinner seg på Vevang ved Atlanterhavsvegen. Det består av noe som kan se ut som biter av en søyle fra antikken, som ligger nesten som en pølse utover landskapet.

Det ligger totalt 40 biter i fjæresteinene og det kan se ut som søylen har blitt knust etter å ha blitt slengt inn mot land av bølgene. Her skaper Freuchen en kobling mellom antikk kultur og arkitektur på den ene siden og naturen på den andre. Tilhører naturen også en tapt fortid, som antikkens templer? Er dette blitt noe vi bare kan lengte etter?

Som sagt handler Nasjonale turistveier om merkevarebygging. Noen av prosjektene bærer mer preg av dette enn andre. Disse fremstår litt som det man kan kalle «Plop art». Det vil si kunstverk som ser ut som de kunne vært sluppet ned fra helikopter og som ikke har noen klar kobling til stedet ut over det.

Dette vil jeg si gjelder Roni Horn sine skulpturer i Havøysund, som vises i et bygg tegnet av Jensen og Skodvin arkitekter. Verket består av to skulpturer i glass som veier 4,9 tonn hver. De er lekre og taktile. Her har man virkelig tatt seg råd til dyre materialer, og å hyre en veldig anerkjent kunstner. Men du kunne fått tilnærmet samme opplevelse av verket i et hvilket som helst museum, for eksempel.

Matias Faldbakken er en annen kunstner med et stort navn i den internasjonale  unstverden, som har bidratt til Nasjonale turistveier. Bidraget hans har også en litt vag kobling til stedet. Han har skapt en 260 kvadratmeter stor granittmosaikk som kan brukes som parkeringsplass. Den befinner seg langs fylkesveg 27, og fra plassen har man utsikt mot Rondane. Mosaikken er basert på en tegning Faldbakken har laget av en skulptur fra middelalderen i tre, som han har brukt i flere andre arbeider. Her ligger det kanskje en kobling til det norske landskapet som man også forbinder med stavkirker og andre bygninger fra middelalderen. Men tegningen, som er en ganske røff strektegning, minner ikke spesielt om en middelalderskulptur. Og mosaikk har aldri vært spesielt utbredt på den norske landsbygda, så vidt jeg vet.  

Veien videre

I Nasjonale turistveier har Statens Vegvesen gjort det modige og visjonære grepet å sette av en andel av veimidlene til kunst, slik staten også gjør når for eksempel Statsbygg bygger nybygg. Resultatet har blitt et verdenskjent arkitektur- og kunstprosjekt. Jeg vet ikke hva denne kunsten har generert av inntekter for reiselivsbransjen. Men antakeligvis er det langt mer enn man har investert.

Prosjektet viser hva man kan oppnå når man satser på arkitektur og kunst. Likevel kan man oppleve, sett fra et 2023-perspektiv, at prosjektet har mer å gå på. Man kunne skapt prosjekter som legger grunnlag for også andre aktiviteter enn turisme.

Er de spennende nok, kommer turistene uansett. 2.0- versjonen eller 3.0-versjonen, eller hvor langt man nå har kommet, kunne til og med flytte fokus vekk fra reiseliv helt og holdent, og over til hvordan kunst kan være driver i lokalsamfunn ellers. Og samtidig representere helt andre typer identitet enn den tradisjonelt norske og nasjonalromantiske. Da kunne prosjektet fått et nytt og annerledes publikum, og også generert verdier for kanskje enda fler.