Mitt forhold til naturen og arkitekturen på stedet hvor jeg bor, inneholder en stor selvmotsigelse.

Da jeg for snart fem år siden bestemte meg for å flytte tilbake til fødestedet mitt, den gamle industribyen Notodden i Telemark, skyldtes det delvis en lengsel etter disse to størrelsene. Jeg ville nærmere naturen, og jeg ville hjem, til industribygga. Av en eller annen grunn har fascinasjonen min for disse brutale kolossene bare blitt større med årene, i takt med at jeg har forstått mer av hvilket historisk sus barndommens landskap bærer i seg.

Så vi snudde oss rundt og flytta inn i en freda ingeniørbolig tegna i 1912, en hvit trevilla til prisen av en ettroms i Oslo. Huset ligger i området Tinfos kulturmiljø, som er del av Rjukan-Notodden industriarv, innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 2015. Flere gamle ingeniørboliger ligger på rekke og rad sammen med én, stor direktørvilla. Og i enden av gata ligger røde småhus tett i tett, med hver sin hageflekk: arbeiderboligene i det som lokalt kalles Hyttebyen.

Skjønt, det hvite huset vårt er egentlig en etterligning, det er gammelt nytt. Det opprinnelige huset brant ned i 2000, og fordi det var freda måtte man bygge huset opp igjen, helt likt, originaltegningene ble fulgt til punkt og prikke. Stadig møter jeg på folk som har hatt et eller annet med huset å gjøre. Arkitektkontoret, som nå har tilhold i en av de gamle industribygga på Tinfos, ga oss originaltegningene og bilder av huset etter brannen. En kar på malebutikken sa han hadde vært med å bygge huset, det ble gjort ordentlig den gangen, sa han stolt, materialene var av kvalitet. En annen mann, som leverte oss ved for vinteren, sa han hadde jobba med å sette inn vinduene på huset. Men originaltegningene hadde ikke gitt noen føringer på hvordan korrekte sprosser og beslag skulle se ut, så han og kollegaen hadde valfarta gata vår og husene fra samme tidsepoke, kopiert og justert til det ligna.

Å bo i et freda hus forplikter. «Har dem først vært så dumme å kjøpe sånna hus, får dem ta konsekvensene av det», som en bekjent av meg sa. Og av og til oppstår det noen absurde situasjoner i vårt forsøk på å forstå hva bevaringa består av, hvor langt vårt ansvar strekker seg.

Det er fylkesantikvaren som er Gud over hva vi kan og ikke kan gjøre med husets fasade. Men da jeg ringte ham for å høre hvilken farge jeg skulle male huset i, slik at det ble riktig, kunne han ikke svare. Han sa bare at jeg måtte male med linolje, og at fargen måtte være den samme.

Da jeg ringte den lokale malermesteren som hadde malt det nye huset etter brannen, skjøt han malingskoden fra hofta et halvt sekund etter at jeg hadde gitt ham adressa (en-åtti-fem-perlegrå!). Han sa at fylkesantikvaren kom til å insistere på at vi skulle bruke linolje, men at han hadde malt med Drygolin, og at jeg burde fortsette med det.

Hagene i gata er også freda, og på et tidspunkt ble det skrevet en rapport over utformingen og hvilke vekster som er tidstypiske og derfor tillatt å plante. Her står det at lupiner er flott, men arten ble rødlista to år etter at rapporten ble skrevet, og er i dag en forhatt og lumsk type som dreper alt langs sin vei. Hagen vår var bare en gressplen og en skråning full av skvallerkål da vi flytta inn, det var ingenting å ta vare på. Vi må bevare hagen ved å bygge den opp igjen, men det koster både tid og penger.

Det finnes altså et vell av føringer for hva vi kan og ikke kan gjøre med huset. Men når det kommer til hva vi kan og ikke kan gjøre med naturen, virker føringene langt mer tilfeldige og mye mindre strenge.

Etter at jeg flytta hjem, har jeg, som man pleier å si, kommet nærmere naturen. Det handler om en fysisk nærhet, at den er lettere tilgjengelig og derfor tilbringer jeg mer tid i den. Men det handler også om en større nærhet på et personlig nivå. Ikke for å si at jeg kjenner navnet på alle mulige arter, på alskens flora og fauna. Men observerer man et stykke natur over tid (og det behøver ikke være spektakulært, selv om mange tror det – det kan finne sted rett utenfor vinduet ditt, om du er så heldig å ha utsikt til natur), så ser man uutgrunnelige sammenhenger, naturens evige sykluser, man kjenner seg som del av noe større. 

I takt med at dette forholdet (mitt og naturens) har tiltatt i styrke, har jeg også på nært hold observert hvor stor andel av naturnedbygginga norske kommuner står for. Med jevne mellomrom dukker det opp saker der et byggeprosjekt får forrang fremfor naturhensyn, selv når naturen i området er funnet å være av verdi. Der jeg tror det finnes regelverk man må forholde seg til, viser det at seg at det alltid er mulig å gi dispensasjoner, om det i det hele tatt er nødvendig, for det virker ikke som om naturvernet er særlig sterkt i utgangspunktet.

Hver for seg kan omfanget av nedbygginga virke lite – et område i elva fylles ut, noen furutrær i en svær skog hugges, en gjeng rødlista salamandere omplasseres lenger vest, elgen må finne nye tråkk. Men også disse små tilfellene, avgrensa innenfor et lite geografisk område, rommer en dypere sammenheng, bare man ser nøye nok. Når næringsinteresser og naturinteresser barker sammen, taper naturen alltid. Bit for bit bygges naturen ned, og totalen er ganske overveldende.

Jeg tror du kan sette fingeren hvor som helst på Norgeskartet og finne tilsvarende, lokale saker. Om det er matjord som må vike for en ny batterifabrikk, villrein som står i veien for utbygging av et nytt hyttefelt, en europavei som skal gå gjennom skoger klassifisert som «svært viktige».

At flertallet i norske kommunestyrer stemmer for dette, har sine grunner. Naturen taper fordi norske kommuner settes i konkurranse med hverandre, de kniver om at den neste, store bedriften skal legge drifta si hos dem, mindre kommuner sliter med fraflytting og er desperate etter å få arbeidsplasser, tilflyttere, gjøre seg attraktive i kampen om arbeidskrafta, spille på lag med selveste framtida. Da gjelder det å ikke framstå som en «nei-kommune», uten tanke på at den som sier ja til noe, alltid sier nei til noe annet.

Når prosjektenes lønnsomhet regnes i harde penger, kommer naturens verdier alltid dårlig ut i regnskapet.

Dette roper jeg opp om, jeg tar fyr innvendig når jeg atter en gang leser om en sak der naturen ikke har en sjanse, jeg skriver om det. Og her ligger selvmotsigelsen. For samtidig som jeg legger hendene varsomt mot trestammen, skriver og degger jeg for en by hvis hele eksistensgrunnlag bygger på naturødeleggelser – man temma vannkrafta, grunnla og utvida industrien, den slo ned som ei bombe på et sted der man for det meste drev med jordbruk og skog. Stedet eksploderte, og naturen i området ble rasert. Folk strømmet til industrien, den ga slekta mi jobb, byen identitet, og hvem vet, kanskje er industrien også grunnen til at jeg og mange med meg i det hele tatt er her, at den brakte våre forfedre og -mødre sammen i et vilt kalas blant elvevann og tømmer, industriovner, jern og elektriske gnister.

Men jeg kan ikke skjønne annet enn at det personlige forholdet mange her har til industrien, kveila inn i den som de er, også gjelder deres forhold til naturen. Da vi flytta hit kommenterte kjæresten min på tettheten av turbukser på butikken. Og inntrykket mitt er at de fleste bruker mye tid i skogen og på fjellet, de fisker og jakter og går tur til krampa tar dem. At ikke engasjementet for naturen derfor er større, overrasker meg. Kanskje er det først når ens egen favorittløype rammes at man rykker til, kanskje virker det for vanskelig å forhindre nedbygginga, kanskje tror og håper mange på at luftslottene og fremtidsvyene en dag skal bli sanne for byen de tross alt vil at skal lykkes.

Lokalt har vi blitt enige om at vi ønsker å bevare industriarven. Siden nedgangsstemninga på slutten av 80- og starten av 90-tallet, da industrien la ned eller flagga ut, er de fleste i dag stolte av historien og røttene til byen (og en ny næring kan skimtes i horisonten: turisme!) Etter industriens fall var det mange som bare ville «rive driten», rive de gamle fabrikkene ned. Hvorfor skulle de stå som tomme minnesmerker over oppsigelser, usikkerhet og pengetrøbbel? For mange tok det tid å se byggene som verdifulle, at de var mange små brikker i historien om norsk industri og velstand, om arbeiderbevegelse og velferdssamfunn. 

Det er vanskelig å forklare verdien av stammer som strekker seg i det uendelige, av regn i fjeset på en tur alene. Verdien til den sjeldne vadefuglen ingen husker navnet på. Salamanderens bittelille, men essensielle rolle i hvilken framtid som skal komme.

Selv om vi allerede vet at den er verdifull og under press, må vi kanskje tillegge oss et enda mer langsiktig perspektiv når vi snakker om naturen og hvorfor bevare den. I den framtida har de ikke-prissatte verdiene naturen rommer, økt uendelige ganger. Skal det være noe for framtida å ta vare på, kan vi ikke «rive skiten», vi må begynne bevaringa nå. Bare slik kan lengselen etter natur og industribygg fortsatt lokke noen hjem et sted langt der fremme.