Klimatrusselen kjennes reell først når folk blir våte på beina
Vandkunsten har uttalt at de vil revidere måten man planlegger byer på, og at utviklingen fremover skal skje på vannets og naturens premisser.
Illustrasjon: VandkunstenDen nylig gjennomførte konkurransen om Fingerplanen 2.0 for København søkte en hundreårsvisjon for byen. Programmet turte å be om det langsiktige og helhetlige i motsetning til de bitvise private reguleringsforslagene som har preget byplanlegging i mange tiår.
Av Karl Otto Ellefsen
Siden 1947 har utbyggingen av Stor-København basert seg på «Fingerplanen», der håndflaten rommer København by, og veksten i forstadskommunene er konsentrert til bybånd, i fem fingre skilt av kiler med åpent land. Planen bygde på prinsipper for byutvikling som først ble tegnet ned i mellomkrigstida, for eksempel i Fritz Schumachers plan for Hamburg fra 1919 og i Patrick Abercrombies plan for Greater London fra 1944. Stockholm fikk sin plan som styrte drabantbyutvikling i 1952, og Generalplanen for Oslo fra 1950 tilpasset prinsippet med fingre og grønne kiler til en by med markagrenser og betydelig terreng.
Det synes å ha vært konsensus i hele Europa, øst og vest, at byer skulle vokse på denne måten. Når Fingerplanen for København har fått ikonisk status også internasjonalt, skyldes det at den er tydelig og gjenkjennelig som figur, og kanskje også på grunn av den lett rørende historien bak tegnet. Hånda på kartet er planen, og mannlige arkitekter som var til stede har fortalt at omrisset er avtrykket av håndflata til en ung kvinnelig tsjekkisk assistent. Mer betydningsfullt er det at planen ble fulgt, kom til å forme den danske metropolen og skille tydelig mellom det bygde og «det åbne land».
Akademisk Arkitektforening i samarbeid med Dreyers Fond tok i 2024 initiativ til konkurransen med undertittelen «En konkurranse om hovedstadsområdets fremtid». 43 gjennomarbeidete prosjekter, alle fra danske kontorer, ble levert inn til konkurransens første fase. Juryen valgte ut fem forslag som gikk videre til andre del av konkurransen. Vandkunstens forslag En decentral organisme vokser frem ble i januar 2025 kåret til vinner.
Hadde arkitektforeningens medlemmer ventet seg en ny iøynefallende figur som framtidig byutvikling skulle følge, må de ha blitt skuffet. Langt de fleste forslagene bygde videre på den 75 år gamle Fingerplanen og diskuterte hvordan den skulle tolkes og brukes i lys av vår tids utfordringer: Havet som stiger og truer denne usedvanlige lavtliggende og flate byen. Naturmangfoldet som på et eller annet vis må gjenopprettes. Hvordan binde denne digre bymessige organismen sammen med nye former for mobilitet, og hvordan organisere regional overkommunal styring og forvaltning?
Vinnerprosjektet har tittelen ”En decentral organisme vokser frem”, der Vandkunsten forsøker å se utfordringene med stigende havvann, trengsel på veiene og manglende liv i hovedstadens utkant som et potensial.
Illustrasjon: VandkunstenMålet for Arkitektforeningen er å reise en nødvendig diskusjon om langsiktig byutvikling i en periode der forutsetningene endres radikalt. Sett fra dette perspektivet representerer alle de leverte forslagene en pool av innsikter, argumentasjoner og ideer. Å gå på en langsiktig og nærmest territoriell oppgave som Fingerplanen 2.0 krever både en tydelig virkelighetsforståelse og fagpolitiske valg.
Vandkunsten har vært en kraft i dansk arkitektur siden tegnestuen bygde sine tett-lav-prosjekter i 1970-åra. I motsetning til det glatte (jeg oversetter «slick»), veldetaljerte og profesjonelle formspråket som synes å prege dansk arkitektur både lokalt og som eksport, har Vandkunsten i flere tiår vært i stand til å kombinere det kritiske og innovative med det salgbare. Gode eksempler i Norge er Kulturhuset på Hamar (2014) og tegnestuens boligprosjekt i Bjørvika (2021).
Vinnerforslaget er realistisk og representerer på mange måter «state of the art» i byplanlegging, men gjør diskusjonen av verktøy og handlingsorientering – hvordan når vi fram – til en sentral del av planen. En decentral organisme vokser frem er tematisk bygget opp og gir svar på ulike typer utfordringer. Hvordan man håndterer konsekvensene av klimaendringene er det vanskeligste spørsmålet, når vi ikke lenger kan håpe at 1,5 graders målet holder, men forvente at de som i dag går i barnehage i Norge vil oppleve støveldypt vann i operaens foaje.
Grunnen skal i størst mulig grad ta vare på vannet, men i tillegg må havstigning håndteres med skrittvis tilbaketrekning (Kastrup og store deler av Amager ligger under vann på plankartet). I den nære framtid er bølgebrytere og lave diker foreslått, og på lang sikt høye diker. Kostnadene vil jo være enorme. I den spekulative, men absolutt vekkende serien «Familier som våre», forlater danskene landet fordi kostnader og tekniske utfordringer med å stanse havet blir for store. Vi blir fortalt at hollenderne for lengst har gitt opp å bygge diker.
Den originale Fingerplanen over København fra 1947.
Illustrasjon: EgnsplankontoretMålet om å verne eller bevare 30 prosent av all natur på land, hav, innsjøer og elver innen 2030 har konsekvenser for dansk arealbruk. I tillegg er målet at 30 prosent av all natur som er delvis ødelagt skal være restaurert innen 2030. Bevaring av landskap framstilles som en vanskelig sak også i vårt grisgrendte land, men er i realiteten kun avhengig av politisk vilje og evne til nytenking.
Den danske metropolen dekker derimot hele Sjælland, og dersom danske myndigheter ikke velger å avfolke nordlige deler av Jylland, hviler statistikken på hva en kan restaurere i København. Under tema Landskap og biodiversitet foreslås det «å flette naturen sammen med våre byer», altså å følge prinsippet om naturen i byen, og ikke se byen som en bygd organisme omgitt av restaurert landskap. Naturparkene forbindes både til gode for mennesker og andre biotoper.
Vandkunsten foreslår uredd en ny jordreform for å bryte ned monokulturene i dansk landbruk og vil i nye energi-landskap «samtænke fødevare og grøn energiproduksjon». En av de to andrepremiene, Mere landskap – Mere by forfattet av landskapsarkitekter i MASU Planning, går enda lengre og bruker det de kaller en «landscape first»-tilgang til videreutvikling av hovedstadsområdet.
Forslagene under tema Sammenheng, infrastruktur og organisering er mindre nyskapende: Styrking av kollektivnettverk med lettbaner på tvers, hurtigere radielle forbindelser inn mot metropolens sentrum og finmaskede nett av sykkelstier er både fornuftige og gjennomførbare, men sanne meg, bilene blir ikke borte av den grunn. Illustrasjoner av motorveger ved Gladsaxe gjort om til grønne korridorer forutsetter også en kommende revolusjon i mobilitet, der både varetransport og persontransport løses av kollektive og digitalt styrte tilbud. Hva dette innebærer for by og byplanlegging spørres det ikke om.
København har de tre siste tiårene, i likhet med Paris, Amsterdam, Hamburg og London, ført en usedvanlig vellykket politikk for å kultivere de indre byområdene. Baksiden av dette er sterk gentrifisering i byen og til dels forfall i deler av randsonen. Forslagene om la decentrale stationsnære bymiljøer vokse frem og veksten skje i periferien er på ingen måte originale. Derimot synes ikke innsikten om at dette krever en politikk som fremmer gjenbruk og kultivering av det allerede bygde, og bevisst statlig satsing på utvikling av lokale attraksjoner, å ha fått rotfeste.
Å begrense statlig politikk i byperiferien til krav om tetthet, slik tilfellet har vært i Norge, sikrer på ingen måte kvalitet. Den berømte elefanten i rommet dreier seg om graden av vekst, og hvor veksten i så fall skal skje. Forblir befolkningen i København stabil? Vil byen vokse på grunn av behov for tjenerskap og høyt utdannet arbeidskraft? Og vil byen akseptere å ta imot klimaflyktningene som helt sikkert vil banke på døra? Andrepremievinneren Den blå metropol tar på nytt opp idéen om Ørestaden, foreslår ny bro mellom Helsingborg og Helsingør og en by-ring lagt over den danske fi ngerplanen som kan styre vekst også til Lund, Malmø og Skåne.
Målet om å gi plass til mangfoldighet og en blandet by for fattig og rik vil støttes av de flest fagfolk, spørsmålet er hva som skal til. Trolig dreier det seg om dramatiske virkemidler. For å unngå spekulasjon gjenbruker Vandkunsten forslaget om «bopælspligt i København» og vil gjenopplive og sterkt utvide den danske statslånsordningen som ligner på de norske husbanklånene, slik Husbanken virket i den sosialdemokratiske perioden. Det hele krever reorganisering av ansvar og beslutningsprosesser, der overkommunale organer bygges opp, og det kommunale selvstyret i plansaker blir redusert.
Ordføreren i Albertslund, en av de mange kommunene i København som rammes av planen, skal humoristisk ha uttalt at vinnerforslaget er stalinistisk. Byplanlegging bør nå dreie seg om å balansere mellom sterk styring ovenfra og å samtidig åpne for initiativer nedenfra. Men mye tyder på at kommunal suboptimalisering av egne interesser er utilstrekkelig for å løse de problemstillingene metropolen står overfor. Disse diskusjonene har arkitekter stort sett abdisert fra. Konkurransen om hovedstadsområdet dokumenterer at byplanlegging ikke bare dreier seg om prosess, men også om å forfølge langsiktige mål. Arkitekters evne til syntese og formgiving også i stor skala er i denne sammenhengen fortsatt verdifull.