Kunst i kirkens navn

Kirkekunst er kulturarv

Så lenge det har vært kirker, har det vært kirkekunst. På de urgamle stavkirkene finner vi fabelaktige treskjæringer. Fra middelalderkirkene er det bevart rikt ornamenterte alterskap, mens utsmykning av mer abstrakt karakter er blitt alminnelig i den moderne arbeidskirken.

«Kirkene er blant våre fremste kulturminner i Norge, og i flere norske kirker finnes middelalderkunst som er helt unik, også i verdenssammenheng», sier riksantikvar Hanna Geiran.

I middelalderen ble kunst importert fra Europa, men også produsert av dyktige håndverkere her hjemme. Mye kunst og kirkeinventar overlevde reformasjonen. Det ble gjenbrukt, omarbeidet eller lagret og glemt. Nøysomhet og geografi kan ha vært medvirkende til at storstilt ødeleggelse av katolsk kirkeinventar aldri fant sted her til lands. «Lutherdommens bevarende makt» har ført til at Norge har velbevart kirkekunst i ypperste verdensklasse.

Som følge av kirkeloven av 1851, ble mange middelalderkirker revet på slutten av 1800-tallet. Nye krav førte til at små middelalderkirker ble erstattet av større, mer moderne kirker. Deler av gammel bygningskropp eller interiør ble stedvis innlemmet i de nye kirkene, slik at også disse ble til unike kulturminner, med elementer fra ulike perioder. I andre tilfeller ble gjenstander fra nedrevne kirker reddet. Samlingen av middelalder kirkekunst på Universitetsmuseet i Bergen regnes i dag for å være blant de fineste i Europa. 

I kirker med ulike kunstarter representert i et tidsspenn på tusen år, har mennesker funnet trøst og trygghet og et glimt av en høyere himmel midt i hverdagslivets slit. Åpne for alle, tilgjengelige for folk flest. På langs og tvers av landet, fra domkirker til avsidesliggende kapeller. Påkostede materialer, de fineste håndverksteknikkene, praktfulle fremstillinger av trosfortellinger og kristne symboler. Kirkekunsten har vært fast følgesvenn for mang en kirkegjenger – og kanskje deres eneste møte med «finkulturen».

Kunsten å være kirke

I dag er kirkerommets innhold nedfelt i et regelverk: 

Kirkerommet skal ha et hovedalter med alterring, døpefont og prekestol, og noen kirker har egen lesepult. I tillegg til dette kommer den kunstneriske utsmykning i rommet, tekstiler i de liturgiske farger, alterlys, dåps- og nattverdutstyr, prosesjonskors og lystenningssted. Mange kirkerom har også bønnesteder til individuell meditasjon og stillhet. Pipeorgelet er kirkens tradisjonelle hovedinstrument. Ved bygging av nye kirker skal det settes av plass til et orgel, for at kirken skal godkjennes.

Med andre ord er det klare føringer for regien i et kirkerom. Som liturgien er en ramme av ord og handlinger i gudstjenestens faste ledd, er gjenkjennelige elementer i kirkerommet en fast ramme omkring menigheten. Ordet «kirke» kommer av det greske ordet kyriaké, «det som hører Herren til». Kirken er til for de som samles der. 

Kirkemøtet, kirkens høyeste organ, uttaler videre:

Kirkerommet med sitt inventar og utstyr skal tjene til Guds ære og fremme menighetens gudstjenestelige liv. Kirken kan ta all kunst, alle kunstformer og alle kunstuttrykk i bruk i kirkerommet med dets liturgiske inventar og utstyr, så sant det tjener det kristne budskap og lar kirkerommets særlige egenart komme til utfoldelse.

Til Guds ære! Ordløs tale skal gi form til Ordet. Det usynlige skal synliggjøres. Et budskap og en formidabel befaling.

Uttrykk og kontekst er altså uløselig knyttet sammen. Den kristne rammen er grunnmuren i alle kunstneriske uttrykk, mens det visuelle språket er fritt og det kreative handlingsrommet vidåpent. Selv om kirkekunst fortsatt er billedkunst, kunsthåndverk og skulptur, er den i økende grad også arkitektur, design og utsmykning. Flere profesjoner slipper til. Uttrykk, format og materialer er i endring, mens mandatet er forankret i hele den kristne kulturarven.

Sivilarkitekt Espen Surnavik vant konkurransen om å tegne nye Våler kirke etter at den gamle brant ned. Han satt ord på utfordringen. «Den nye kirken skulle bli den nye rammen rundt lokalbefolkningens viktigste livsmarkeringer, fra fødsel til voksenliv og død. Oppgaven var å hente tilbake rommet som var gått tapt, rommet hvor man var døpt, hvor man var konfirmert og hadde giftet seg i generasjoner. Man kan si at det var en umulig oppgave, men like fullt var dette byggherrens ønske og forventning.»

Hver nye kirke er et forventet praktverk. Reist på de fineste plassene, omgitt av slekters gang og bygget for evigheten. Arkitektkonkurransen om Våler kirke, med 239 utkast fra 23 land, viser at kirkeoppdrag stadig er ettertraktede arkitektoppgaver. Og at kirken fortsatt er en vesentlig oppdragsgiver innenfor monumentalbygg. Gjennomregulerte krav til teknisk kompetanse har åpnet dørene for større kunstnerisk påvirkning fra arkitekt, interiørarkitekt og designer, alle de som jobber på et digitalt underlag.

Moderne prosjektering er millimeterkunst, samtidig som kunsten kan være friere, mer assosiativ. Og mens kunstnere fortsatt skaper kirkekunst, bidrar arkitekten oftere til å skape sømløse møter mellom arkitektur og kunst, vakkert eksemplifisert i nye Vennesla kirke, der kunstverket til Tor Lindrupsen er forbilledlig integrert i alterveggen. Kanskje kan man mene at kirkekunst har dreiet fra kunst i kirke til kirke som kunst.

Brukermedvirkning har nådd kirken. Gudstjenestereformen fra 2011 oppfordrer til større fleksibilitet i gudstjenester, økt deltakelse fra menigheten og mer aktiv bruk av kirkerommet. Dette stiller i praksis krav til universell utforming og handlinger som involverer og henvender seg til alle aldersgrupper. Programmering, fleksible løsninger og romopplevelse treffer interiørarkitekten midt i deres kjernekompetanse. Et godt utført oppdrag er Nyfelt og Strand Interiørarkitekters konsept for Eiksmarka kirke. Lekker, minimalistisk innredning leverer full fleksibilitet til menighet og lokalsamfunn, samtidig som uttrykket er svevende sakralt.

Det finnes mange designoppgaver blant kirkerommets løse inventar, små og store objekter. Prosesjonskors, lysglober og kirketekstiler er eksempler på liturgisk utstyr som finnes i enhver kirke. De har symbolsk verdi og praktisk funksjon knyttet til kirkelige handlinger. Utforming tilpasses kirkens historie, utsmykking og materialitet. Konseptutvikling skjer i samråd med menighetsråd og godkjennes av biskop, samt riksantikvar om kirken er fredet. Dette gjelder for alle endringer eller tilføyelser i kirkerom.

Kirken er blitt et hardt arbeidende bygg. Mange steder er den lokalsamfunnets eneste kulturarena og samfunnshus. Den skal romme korøvelser, speidermøter og tacomiddager. Bryllup og gravferd. Og store julekonserter med kjente artister. Den skal tåle slitasje. Inventaret skal være verdig og varig, samtidig fleksibelt og mobilt. Men framfor alt skal helheten være meningsbærende – fra arkitekturen, til kunsten og helt ned i den minste lysestaken.

I spenningsfeltet mellom gjenstander, rom og visjon, oppstår det en slags fjerde dimensjon –opplevelsen. Knapt noe er vel mer personlig og opplevelsesavhengig enn troen. En følelse, ofte flyktig, så vanskelig å sette ord på at vi støtter oss til kunsten og kirkens rikholdige skattekiste av symboler og uttrykk. Det må være håpet til alle som utformer kirkekunst og kirker som kunst at følelser blir satt i sving. At den som vandrer gjennom en åpen kirkedør, troende eller ei, møter et levende vakkert rom. Kirkerommet. 

Et sted for livet

Rikt og levende. Et rom for å bli beveget og falle til ro. For det lyseste og det mørkeste. Et hverdagsrom med et evighetsperspektiv. Slik oppfatter jeg mitt eget kirkerom, Lommedalen kirke.

For en tid tilbake opplevde menigheten et dødsfall som preget lokalmiljøet. Det satt i gang tanker hos daværende sokneprest Elise Bjerkreim-Bentzen:

«Kirken har alltid vært et sted som husker på mennesker. Hvordan minnes vi den som er død? Den vi mistet, den vi ikke lenger kan være sammen med? Det oppstod en idé om en minnenisje, et sted som «ville minnet oss som er i kirkerommet på at Gud rommer alt mellom fødsel og dåp og død og grav».

Et ønske om et nytt og uprøvd uttrykk begynte å ta form, en ny måte å bruke kirkerommet på. Som designer ble jeg spurt om å bidra til å tenke rundt dette. Det ville jeg gjerne. Å skape et uttrykk for sorg føltes som et privilegium, en viktig oppgave. Viktigere og større enn de fleste oppgaver som vanligvis fyller arbeidsdagen.

Tankene modnet gjennom lange og gode samtaler, og nærvær i kirkerommet. Sammen var vi flere som satt ord på det vi ønsket å bringe fram. Symbolikk og kunstnerisk uttrykk tok form. Prosessen var fin - og langsom nok til å romme undring og varsom omtanke.

Kirkerommet, arkitekturen var rammen. En sidenisje i det roligste hjørnet ble valgt. En gullstråle hengt ned. En forbindelse mellom himmel og jord, mellom sorgen og håpet, mellom døden og oppstandelsen. Under strålen en munnblåst glasskrukke for å samle glassteiner, som «tårer», gravert med navnet til hver avdøde. Vi er av jord og blir til jord. Glasset er jord, foredlet gjennom trykk og ild.

Uttrykket er stillferdig, vakkert og verdig. Krukken er lyssatt fra undersiden. Et varmt og glødende lys skinner langs gullstrålen. Minnene har fått et sted.

På Allehelgensdag leses navnene på de som har gått bort i løpet av året. Glasstårene bæres frem og legges på alteret. Og slik er minnenisjen blitt mer enn en utsmykking. Den knytter til seg ritualer som blir til nye tradisjoner. For det vi gjør, gjør noe med oss.

Tro og levd liv kan få plass i liten kunst.