Mennesket og naturen

De fleste har opplevd å gå en tur i skogen eller på fjellet og fått "ro i sjelen". Pulsen vår senker seg når vi er i naturen. Hjernen opplever naturens mønstre som beroligende. Vårt første betalingsmiddel var vakre skjell. Naturens mønstre har intuitivt verdi for oss. Felles for mønstrene er at de har en såkalt fraktal struktur – det vil si at det ikke finnes noen rette linjer, kanter og flater, eller en minste enhet, i den virkelige verden.

I kunsten og arkitekturen har mennesket idealisert de «rene linjene» og «det enkle uttrykk». Definisjoner av perfeksjon handler ofte om reduksjon, til et nivå der vi ikke lenger kan fjerne noe uten å ødelegge. Samtidig vet vi at naturen er uendelig kompleks, og vi opplever ofte en harmoni i møte med naturen og elementer vi gjenkjenner, bevisst eller ubevisst, som natur.

Men naturens kompleksitet er ikke uten struktur, og kanskje er det nettopp denne naturlige strukturen vår hjerne og vårt sanseapparat relaterer seg til på et ubevisst plan og gjør at vi slapper av, i kontrast til den mer statiske støyen av inntrykk og uttrykk som de menneskeskapte miljøene utgjør. Fibonacci-sekvensen, det gylne snitt og Benfords lov er eksempler på beskrivelser av slike naturlige strukturelle mønstre. Hvis vi ser på bladet av en plante, krystallene i et snøflak, formasjonene av skyene eller bølgene, hvordan vinden stryker gjennom mektige trekroner, så vil vi kunne finne de samme mønstrene. Til tross for at de er uendelig komplekse og alltid unike, evner likevel menneskehjernen å forenkle denne kompleksiteten ned til noe forutsigbart, og vi gjenkjenner blomsten som et individ i sin art, og selv et barn kan tegne et snøflak. De fleste vil kanskje synes at det er lettere å tegne en blomkål enn en sky. I fysikken skiller man mellom «perfekte fraktaler» og «tilfeldige fraktaler», for å beskrive nettopp denne forskjellen mellom forutsigbare mønstre, som blomkålen, og uforutsigbare mønstre, som skyene.

Naturen som vår identitet

Forfatteren Johann Wolfgang von Goethe er kreditert utsagnet «musikk er flytende arkitektur, og arkitektur er frossen musikk». Som en kontrast til naturen og naturlige mønstre er både arkitektur og musikk ofte en komposisjon av harmoniske elementer – samstemmighet. Samstemmighet kan vi også tenke på som samtidighet – at noe inntreffer likt. I naturen vil dette aldri forekomme – det er på mange måter det motsatte av natur. Den amerikanske forfatteren Annaka Harris peker på et interessant aspekt ved denne naturlige disharmonien i sin bok «Conscious: A Brief Guide to the Fundamental Mystery of the Mind». Nevrovitenskapelig forskning antyder at bevissthet er tett knyttet til sammenhengen mellom nettopp disse små avvikene i samtidighet i naturen og hvordan hjernen tolker og synkroniserer sanseinntrykk – opplevelsen av nåtid.

I tilfeller der denne funksjonen i hjernen frakobles, opplever den berørte personen at det blir vanskelig å skille mellom hva som er en selv og hva som er verden rundt. Sammenhengen mellom naturens mønstre og menneskets evne til å skape forenklede bilder av verden kan synes å være sentralt i vår opplevelse av å være individer. Hvis vi skulle sett for oss en dystopisk fremtid der naturen ikke lenger finnes i våre samfunn, så kan vi altså risikere å miste noe sentralt for vår opplevelse av å eksistere.

Mennesket som sansende vesen

Farger er også uendelig komplekse. Gjennom historien har vi lært å forenkle dette, og gjenskape fargene vi sanser fra naturen med naturlige og syntetiske pigmenter. Vår «regnbue» har ikke alltid vært slik vi oppfatter den i dag. Mennesket har gjennom historien lært å sanse, og gjenkjenne farger, basert på hva som omga oss i våre liv. I likhet med hunder i dag var vår opprinnelige oppfatning av farger trolig i større grad basert på opplevelsen av kontrast – en slags svart/hvit verden – enn nyansene som vi i dag forstår som farger. Fargesyn ga tidlige mennesker fordelen av å kunne skjelne frukt fra øvrig vegetasjon. Vår evne til å sanse og tenke farger har altså vokst frem over lang tid, i møte med en verden av naturlige mønstre. Alle våre sanser er et produkt av å leve og interagere med verden rundt oss. I en verden uten natur ville vi trolig aldri utviklet sanser eller hjerne som i dag definerer oss som mennesker. Et paradoks er at vi i en rent menneskeskapt verden sannsynligvis ville mistet forståelsen for nyanser, og utviklet oss til en forflatning av oss selv, med en binær opplevelse og forståelse av verden.

En verden uten natur

Verden slik den ser ut i dag er en verden styrt av ideen om økonomisk vekst, med forutsetning i et enormt uttak av begrensede ressurser på kloden. Vi produserer stadig nye bærekraftstrategier og vedtak om å jobbe for felles mål, men utviklingen er like fullt et tap av urørt natur. FNs naturpanel viser oss at kun 3% av verdens havområder er frie fra menneskelig påvirkning, og 75% av alle landområder i verden er betydelig omdannet. I en geologisk sammenheng har disse endringene skjedd på et øyeblikk. Alt skjer innenfor et uendelig komplekst system vi aldri fullt kan forstå, men som vi har stadig mer avanserte måter å beskrive. I 2020 ble det estimert at den samlede vekten av alt vi har produsert for første gang veide mer enn vekten av alle dyr og planter på jorden. Den ukentlige globale produksjonen av menneskeskapte ting er i dag mer per innbygger enn din egen kroppsvekt, og utviklingen fortsetter bare i samme retning.

Naturen som premissgiver for design

Verden må finne nye løsninger for å unngå dramatiske klimaendringer. Vår måte å designe løsninger må endres. Naturen, vår premiss for eksistens, må danne grunnlaget for all design.

Det mennesket vi kjenner oss selv som, er på den ene siden produktet av å leve i, med og av naturen. På den annen side er vårt behov for å skape en selvstendig identitet en sterk drivkraft, og noe sentralt i det å oppfatte oss selv som menneske og individ. Men i en verden der overvekten av ting, bokstavelig talt, er skapt av mennesker, reiser behovet seg for å knytte oss tettere til naturen igjen.

Arkitekturhistorien er formet av regler og elementer som skiller oss fra naturen. Behovene som har ligget til grunn for designvalg i samfunnet har i stor grad handlet om kortsiktighet og mennesket som individer. Negative konsekvenser for økosystemet har vi notert i boken for etterpåklokskap.

Arkitekturfremtiden bør trolig preges av motsatt tilnærming: Til grunn for våre designvalg må vi i større grad ta utgangspunkt i langsiktige behov for mennesket som fellesskap, som et produkt av naturen. Da vil naturen selv være premissgiveren, og samfunnets designløsninger vil bli kompatible med økosystemet vi lever i. Dette er en radikal endring av tankesett som vil kreve tid for å utvikles og modnes. Innovasjonsprogrammer som Futurebuilt og Gnist er nødvendige arenaer for å prøve ut og diskutere veien fremover. I samfunnets jag etter effektiv drift og raske resultater, må vi ikke gjøre den feilen at vi nedprioriterer nytenkning og langsiktig utvikling.

Hvis vi ikke gjør denne innsatsen nå, vil fremtidige kriser fremtvinge endringene, for vi er uunngåelig bundet til å være del av naturens balanse. Hvorvidt vi vil oppleve dette som dramatiske, uønskede omveltninger eller bevisste, gradvise tilpasninger er avhengig av om vi jobber med, eller mot, denne utviklingen.

Og kanskje bør vi også reflektere over følgende: Hvis vi er produktet av å sanse natur – hva vil vi da være i en verden uten natur?