Modernistenes upålitelige historiefortellinger

Om den påståtte grumsete praksisen fra tidlige modernistene

Ellefsen skriver at Andenæs beskriver en «(…) påstått politisk grumsete praksis fra Le Corbusier, Philip Johnsen og Mies van der Rohe», noe som kan villede leseren til å tro at Andenæs sine påstander er feilaktige. Snarere enn å insinuere at Andenæs er en upålitelig kilde, burde Ellefsen heller sette seg på biblioteket og lære seg litt nyere arkitekturhistorie, spesielt den historien som omhandler brytningen mellom to estetiske paradigmer den klassiske tradisjonen og modernismen – som slår igjennom på 1920-tallet.

Da kan vi lettere skille hvilke teser som er godt historisk forankret og hva som bare er modernistisk propaganda, med tilsvarende lav grad av pålitelighet. Et sted å starte kan være med James Stevens Curl artikkel «Hitler’s revenge: The RIBA Journal confuses architectural history» publisert i The Critic 21. januar 2023[2]. Stevens Curl dokumenterer Andenæs sine påstander, og vel så det[3]. Le Corbusier sin lefling med autoritære regimer er velkjent stoff, selv om kuratorer både i Norge og i Frankrike fremdeles i vår tid forsøker å dekke til eller unnlater å fortelle om hans fascistiske tilbøyeligheter[4]. Le Corbusier var begeistret for fascisme - både teoretisk men også rent praktisk: Han forsøkte aktivt å manøvrere seg i posisjon til å øve innflytelse på Vichy regjeringens byplanpolitikk som en slags arkitektur og byplan-diktator i Paris – noe han ikke lyktes med. 

Helt tilsvarende er historien til Ludwig Miës van der Rohe også forsøkt pyntet på av ettertidens modernistiske kronikører – ja til og med i hans Wikipedia-artikkel[5] retusjeres bort arkitektens famøse forbindelser til Tysklands ferske nasjonalsosialistiske politiske regime. Men retusjeringen er ikke helt vellykket, som vi skal se i denne artikkelen. Både Walter Gropius og Miës van der Rohe sendte inn forslag til ny sentralbank allerede i 1933 (se figur 1 og figur 2), etter at Adolf Hitler overtok makten. Miës van der Rohe gikk mye lenger enn det og undertegnet ett opprop til støtte for nazistene sin nye kulturpolitikk (se figur 4), hentet fra den München-baserte nazi-avisen, Völkischer Beobachter (18. august 1934), og i brevs form hilste han med «Heil Hitler!» - rett før sin egen signatur (se figur 3). Bildet i figur 3 er hentet fra Stevens Curl bok Making Dystopia[6].  

Philip Cortelyou Johnson, berømt for introduksjonen av modernismen til USA, hadde så sterke nazi-sympatier og så tette bånd til det tyske nazi-regimet at FBI begynte å holde øye med ham tidlig på 1930-tallet. I forbindelse med ett besøk i Berlin, kjørte Johnson 1. oktober 1932, på oppfordring av en venn, til et Hitlerjugend-stevne[7] som ble holdt på et stort felt i Potsdam, utenfor Berlin. Det var første gang han så Hitler, og den dagen opplevde han en revolusjon av sjelen, en åpenbaring han til slutt ville beskrive som «helt febrilsk»[8].

Mange tiår seinere fortalte Johnsen til Franz Schulze: «(…) Du kunne rett og slett ikke unngå å bli fanget av begeistringen av det, av marsjsangene, av crescendoet og klimakset av det hele, da Hitler endelig kom for å tale for mengden». Johnson tegnet også en variant av den tyske svastikaen for de amerikanske nasjonalsosialistene, National Union for Social Justice Party. De ble også kalt de amerikanske gråskjortene, og var ledet av Charles Edward Coughlin (1891-1979).

Nasjonalsosialismens arkitektur

Ellefsen skriver at «(…) Det faktum at det nasjonalsosialistiske Tyskland tok oppgjør med «det ensartede» i kulturen, inkludert 1930-åras funksjonalisme, er et slektskap som opprøret ikke liker å bli minnet om», men er analysene til Ellefsen sannferdige og korrekte? Adolf Hitler var selv pragmatisk innstilt til arkitektur, uten spesielle stil-preferanser. Likevel var det enighet internt i partiet - som Hitler antagelig bifalt - at nazi-arkitekturen burde deles i tre arkitekturstiler:

1) En forenklet neoklassisme - som typisk uttrykt ved Albert Speer sin stil – brukt for å vise frem nasjonens storhet via store proporsjoner.

2) Tradisjonsarkitektur basert på tyske lokale byggetradisjoner – hentet fra landsbygd, landbruksområder eller aller helst fjell-arkitektur, med alpene som en favoritt.

3) En mer funksjonsorientert stil (les: modernistisk) for industribygg og militærbygg.

Som Stevens Curl observerer var denne estetiske tredelingen en helt vanlig tilnærming i mange europeiske land i denne perioden, helt uavhengig av politisk regime. Sosialistiske, sosialdemokratiske, konservative og liberale regimer opererte med en slik deling i stil avhengig av bruksområde.

Hvis Ellefsen har den tyske arkitekten og nazisten Paul Schultze-Naumburg i tankene, så stemmer det både at han var tradisjonsarkitekt og anti-modernist. I Die Kunst der Deutschen og Ihr Wesen und ihre Werke setter han forrang for tidløse idealer og klassisk skjønnhet, mens han så på modernismen i kunst og antagelig arkitektur, som en degenerert effekt av raseblanding. Schultze-Naumburg fikk derimot begrenset gjennomslag for sine ideer. Albert Speer fikk oppført stadioner, flyplasser og hadde ideer om en dom i Berlin med likhetstrekk til Pantheon. Men på samme tid fantes det også mange andre anti-modernister i og utenfor Tyskland som ikke var nazister, i land som England, Frankrike og USA, og som hadde helt andre grunner til å avvise modernismen[9].  

Ellefsen skriver videre at «(…) Nyklassisismen var demokratiets og humanismens arkitektur, men ble politisk pervertert av den germanske og monumentale reduksjons-klassisismen». Mange av oss utenfor arkitekturfaget lurer: Er det vanlig å servere slike tabloide påstander fra kateteret ved arkitekthøyskolen i Oslo? Her driver Ellefsen enten historieforfalskning bevisst, eller så forenkler han så mye at fortellingen blir gal. Nyklassisismen sammenfaller i tid med demokratiets inntreden i Europa. Men nyklassisisme i seg selv er bare arkitektur – uavhengig av hva datidens arkitekter eller nåtidens arkitekter selv har tolket inn i den. Nyklassisisme er helt uten ideologi, det er en arkitektonisk stil. Men det slutter ikke her – han fortsetter: «(…) Ingen arkitekter ville forståelig nok ta i klassismen i de første tiåra etter krigen og fram til den post-moderne revisjonen.»

Er det sant det vi leser? Var det virkelig slik at norske arkitekter ikke ville ta i klassisismen etter krigen på grunn av det nazistiske Tyskland? Sannheten var vel den at klassisk og tradisjonsbaserte ferdigheter var i fritt fall over hele Europa – helt siden tidlig på 1930-tallet ved alle arkitekthøyskoler - også i Norge. Kompetansen falt, og den falt fort. De fleste praktiserende arkitektene etter krigen hadde ikke lært seg klassiske tegneferdigheter. Den lille gruppen eldre arkitekter som fremdeles hadde klassisk skolering, gikk enten over til å tegne funkis eller resignerte. At påskuddet for norske arkitekter til å ikke tegne klassisk lenger fordi noen nazister i Tyskland likte klassisk, viser vel egentlig hvor sekterisk arkitektmiljøet i Norge var blitt – allerede i 1945. Oslo sine borgere elsket sine klassiske byområder i mai 1945, selv om byen i stor grad var påvirket av tysk 1800-talls arkitektur.

Fortellingen om modernistene som historiens helter

I sin gjennomgang av Det Nye Nabolaget, finner Ellefsen på historie mens han skriver «(…) Slik middelklassen i Norge på 1930-tallet valgte funksjonalismen som sitt uttrykk, kan det også være at de gentrifiserte nåtidige urbane kommer til å velge det tradisjonelle og tilsynelatende trygge». Middelklassen valgte ikke funksjonalismen i Norge på 1930-tallet – de syntes den var fæl. Det var de to norske ny-konverterte modernistene Thoralf Christian Hauff (1889-1963) og Kristofer Lange (1886-1977) som valgte gammal-funkisen for dem på Sinsen.

Ellefsen skriver videre «(…) Men det fantes i arkitekturen helt fra begynnelsen av 1900-tallet et ønske om å være samfunnsmessig relevant, bruke de teknologiske mulighetene som var tilgjengelige, utfordre gjennom byggekunsten og skape habitat som ga rom for vår tids livsformer». Med vår tids livsformer mener han kanskje den gryende bilismen? Noe vellykket habitat for middelklassen var Sinsen ikke. Tvert imot, Sinsen-arkitekturen var anti-sosial og samfunnsnedbrytende. 1890-tallets Grünerløkka fremstår i dag langt bedre tilpasset vår tids livsformer enn det gammal-funkisen fra 30-tallet på Sinsen gjør, med sine monotone fasader uten ornamenter og ubrukelige fellesarealer – plener som bare kunne brukes til plenklipping med noen monotone rekker av trær og busker satt opp som primitiv «dekor» inntil og mellom blokkene (se Figur 6 og Figur 5).

Oppsummerende analyser

Ellefsen oppsummerer ganske tidlig i sin artikkel «(…) Det gir mening også å se Arkitekturopprøret som en enhetsfront der kampen mot dagens byutvikling er det som binder opprøret sammen og gir det legitimitet, mens mange grumsete og svakt funderte synspunkter er å finne blant både opprørets tilhengere og ledere». Vi leter og leter i artikkelen, men finner ikke konkrete eksempler på «grums» eller «svakt funderte synspunkter». Han skriver videre at «(…) Arkitektonisk kvalitet dreier seg om noe annet enn fasade og bygningsform! (…)», noe som mange lett kan være enige i – uten bruk av utropstegn.

Men hva dette andre viktige for arkitektonisk kvalitet er, skriver Ellefsen ikke noe om. Fasade og bygningsform er viktige aspekter ved arkitektoniske kvalitet. Dagens arkitekter tegner ikke gode fasader og de lager ikke gode bygningsformer. Da er det ikke rart det blir bråk og uvennskap mellom befolkning og fagfolk.

Som så mange av sine meningsfeller leter Ellefsen etter politiske farge på modernismekritikken – som om det skulle kunne gi en form for beskyttelse. Modernistiske arkitekter og byplanleggere, eller urbanister (hva nå det er), virker så marinerte i politikk at de ikke klarer å se verden, arkitekturen eller debattene tydelig. Kanskje er det så mye ideologisk modernisme-dugg på Le-Corbusier-brillene at det er vanskelig å se noe som helst?

Vi skal være takknemlige for at denne teksten til Ellefsen ble skrevet. Artikkelen viser hvor avsondret arkitekter har vært for oss andre i nesten 80 år. Et slikt kunstig skille kan oppheves. James Stevens Curl kommer til Oslo 12. Mai 2023 for å fortelle historien om hvordan modernismen – mot alle estetiske og rasjonelle odds – klarte å erobre seg ett verdensherredømme som Den Internasjonale Stilen. Robert Venturi og postmodernismen kan ikke løse arkitekturens eller byplanleggings problemer i vår tid. Karl Otto Ellefsen, du er hjertelig velkommen til seminaret– vi skal holde av ett sete til deg [10]. Ulf Andenæs kommer også.

Noter

[1] Artikkelforfatteren har fått tillatelse fra James Stevens Curl til å bruke hans arkivmateriale til denne artikkelen. Siden Stevens Curl sine arbeider ikke er kjent i Norge, har jeg lagt ved evidens for alle påstander av en viss betydning. Jeg vil også takke Colum Mulhern, Nikos Salingaros og ikke minst James Stevens Curl for kommentarer på ett tidligere utkast til denne artikkelen.

[2] Artikkelen finnes elektronisk tilgjengelig her.

[3] I boken «Making Dystopia: The Strange Rise and Survival of Architectural Barbarism» Oxford University Press, publisert i 2019, legges mye av grunnlaget for den modernisme-kritikken som blir presentert i artikkelen «Hitler’s revenge», referert over.

[4] Le Corbusier beundret Mussolini, og forsøkte å komme inn i den fascistiske Vichy regjeringen i 18 måneder – uten å lykkes skikkelig. Han ønsket å bli en slags diktator for arkitektur i Frankrike, men endte opp med en mindre betydningsfull byråkratisk stilling i Vichy regimet. Om jødene skrev han i ett brev til sin mor: «Jødene går gjennom en veldig vanskelig tid. Noen ganger er jeg angrende. Men det virker som om deres blinde tørst etter penger hadde korrumpert landet». I ett annet brev skriver Le Corbusier "(…) Hvis han er seriøs i sine erklæringer, kan Hitler krone livet sitt med et storslått verk, gjenskapingen av Europa." På høyden av krigen to år senere beskrev han Hitler som ’glimt av godt’, og ønsket velkommen til den store ’oppryddingen’ som var i ferd med å skje. "Penger, jødene, frimureriet, alt vil være underlagt loven. Disse skammelige festningene vil bli demontert. ", fra The Tribune 30 mars 2015: internet-lenke. Basert på Xavier de Jarcy: Le Corbusier, une fascisme français, Albin Michel, Paris 2015.

[5] https://en.wikipedia.org/wiki/Ludwig_Mies_van_der_Rohe

[6] Bildet er hentet fra J. S. Curl bok Making Dystopia. Dokumentet har J.S. Curl funnet i Akademie der Künste, Berlin, Archiv der Preussischen Akademie der Künste, PrAdK 1106 p.37

[7] Hitler Jugend-stevnet Reichs-Jugendtag 1932 som Philip C. Johnson deltok så helhjertet og entusiastisk på, er også dokumentert mer utførlig i New York Times.

[8] Fra artikkelen til Marc Wortman: Famed Architect Philip Johnson’s Hidden Nazi Past, Vanity Fair, 4. April 2016.

[9] Blant de mange skeptikere til modernismen finner vi: Sir Reginald Blomfield (1856-1942), Sir Edwin Lutyens (1869-1944), C. F. A. Voysey (1857-1941), M. H. Baillie Scott (1865-1945), S. E. Dykes Bower (1903-94), J. N. Comper (1864-1960).

[10] Registrering kan gjøres her.