Moen i 100

Moen og parkplanen

Moen var uteksaminert fra NLH som hagebrukskandidat i 1918. Før studiene hadde han vært fire år på kontinentet og studert, samt jobbet i planteskoler og hos anleggsgartnere. Da han ble ansatt som lærer ved NLH fikk han stipend til ytterlige utenlandsopphold, blant annet hospiterte han ved Höhere Gärtnerlehranstalt i Dahlem ved Berlin og var et halvt år i England i 1922. Moen var altså godt skodd for oppgaven med å lage ny parkplan for NLH.²

Siden etableringen av lærestedet på Ås i 1859, var parken allerede endret flere ganger. Først var det en planteskole der Storeplenen ligger i dag. I 1880-årene ble området opparbeidet som et arboret i landskapsstil, tegnet av overlærer Abel Bergstrøm. Etter oppføringen av Urbygningen rundt 1900, ble parken fornyet etter overlærer Hans Mikal Misværs planer. Blant annet tilføyde Misvær en formal rosehage som hovedmotiv på plenen foran Urbygningen. Partiet inneholdt oppstammede roser og arbeidskrevende blomsterbed i 1800-tallsstil. Grusgangene var kantet av smale gresskanter mot bedene. Rosehagen var både forfallen og håpløst utdatert rundt 1920.

Likevel var det byggingen av Tårnbygningen som satte helt nye betingelser for utformingen av parken. Bygningen ble tegnet av arkitekt Ole Sverre og var under oppføring da Moen tegnet på sitt parkprosjekt. Sverre hadde fra 1890-årene lagt premissene for campusutviklingen på Ås, med omfattende ombygginger og utbygginger på lærestedet. Tunbygningene Cirkus, Tivoli og Økonomibygningen ble sterkt ombygget rundt 1900 etter Sverres tegninger.

Urbygningen, som sto ferdig i 1901, var selve flaggskipet i den første satsningen, bygget i nyrenessanse-stil med italienske referanser og svært påkostet i utførelse. I 1919 la Sverre den nybarokke Tårnbygningen ut som en fløybygning til Urbygningen, med Cirkus som den andre fløybygningen. Tårnbygningen ble lagt med lik avstand til Urbygningen som Cirkus. Rommet mellom de tre bygningene dannet et areal med proporsjonen 1:2. Selv om bygningene var ulike i størrelse og lå på ulik høyde i terrenget, så var det en viss balanse mellom dem i og med at de hadde lik gesimshøyde.³

Tårnbygningens plassering medførte at den eldre landskapsparken ble delt i to. Moens løsning ble å betone Urbygningen som hovedbygning og legge hovedaksen ut fra denne. Cirkus og Tårnbygningen fikk en mer underordnet rolle og ble delvis tonet ned med treplantinger. Det skrånende terrenget på tvers av midtaksen fra Urbygningen var uheldig i et nytt arkitektonisk formet parkrom. Moen løste dette i 1924-planen med et nedsenket plenområde, en «Sunken Garden» på 50 x 100 meter, kantet av lave gress-skråninger og med gangveier på sidene. Proporsjonene på Storeplenen ble 1:2, en referanse til Sverres bygningsplassering, men med rektangelet snudd 90 grader og dimensjonert etter linjer fra Urbygningens fasade.

I nordre del av Storeplenen ble det anlagt en rektangulær speildam der Misværs blomsterhage hadde ligget. I syd ble parkrommet avsluttet med en apside, et halvsirkelformet parti kalt Halvmånen i Moens tid, men som i dag heter Viftebedene. Halvsirkelen aksentueres av søyletrær, opprinnelig søylealm (nå søyleagnbøk) med pionbed mellom, og rommet avgrenses med hekk og tremasser bak. 

Forsterket eksisterende kvaliteter

I nyklassisistisk ånd tas proporsjoner og linjer fra de tre bygningene opp i parkkomposisjonens flater, gangveier, murer og trapper. Urbygningen har tre arker eller risalitter, det vil si fremskutte partier, i hele bygningens høyde. Midtlinjene fra siderisalittene gir plasseringen til de to gangveiene langs Storeplenen. Bredden på midtrisalitten tas opp i trappeanlegget ned til Speildammen, samt i bredden på midtaksen flankert av to parallelle hekker helt syd i parkrommet. Midtaksen var ikke åpen mot syd i 1924-planen og kom som en revisjon i prosjektet rundt 1930.

Den viktigste tverraksen på Storeplenen går fra takrytteren på Tårnbygningen, via Speildammen til Hirschtrappen og Hirschstatuen. Det ble i denne aksen i 1924-planen tegnet et lite parterre foran Tårnbygningen, men det ble ikke etablert. Årsaken kan være at østre del av Storeplenen ble ikke ferdigstilt før tidlig på 1930-tallet.

Moen var inspirert av funksjonalismen og reviderte prosjektet til større sammenhengende plenflater. Blant annet ble det nedsenkede partiet av Storeplenen utvidet østover mot Tårnbygningen, slik det er i dag. Den ene gangveien over Storeplenen ble sløyfet, og traseen over plenen kun antydet med lave trapper i hver ende. Blomsterprakten som parterret skulle gitt, ble erstattet av to langstrakte bed i vinkel langs murene som skulle rammet inn parterret, og det ble også lagt inn to rektangulære bed nærmere Tårnbygningen.

Tydelig allerede i 1924-planen er Moens videreføring og forsterking av noen kvaliteter fra det eksisterende parkanlegget i landskapsstil. Misvær hadde i sin parkplan fra rundt 1900 søkt å binde omgivelsene inn som del av parken, med utsikter til det åpne jordbrukslandskapet i syd. Misvær eller Bergstrøm hadde også fått i stand en ny adkomstvei fra Drøbakveien i syd. Denne ble lagt slik at man fikk utsikt inn mot Urbygningen i en siktelinje på skrått inn fra adkomstveien, før veien bøyde av og førte gjennom parken og til slutt munnet ut på Urbygningens forplass.

Både adkomstveien og skråaksen ut fra Urbygningen videreførte Moen i sin plan. Han etablerte en tilsvarende skråakse på andre siden av hovedaksen, slik at de tre siktelinjene dannet en klassisk barokk «gåsefot». Barokkens klart definerte utsikter og skarpskårne tremasser kom Moens park likevel ikke i nærheten av, han spilte under realiseringen snarere på antydningens kunst, noe som gjør parken mer underfundig og spennende å oppleve.

Parkprosjektet hadde en langvarig fødsel. Så sent som i 1940-årene etablerte Moen en akse som tok utgangspunkt i Tårnet og førte mot nordvest gjennom hele den eldste landskapsparken og opp til drivhusene (i dag SKP). Blant annet ble deler av en eldre allé hugget. Den førte fra Tunet og ut til den gamle kongeveien i nord. Noen av almetrærne som Moen bevarte etter alleen står der ennå i dag. Skråaksen er med på å lage overraskende blikk mot Tårnet fra flere steder i anlegget.

Trapper, murer og fargebruk

I nyklassisismen fikk trapper og murer en svært viktig rolle for å danne romlige sekvenser i parkene, slik det tidligere hadde vært i renessansen og barokken. Noen direkte kopiering av historiske motiver og materialbruk var det imidlertid ikke snakk om for Moen. Han benyttet for eksempel gjennomgående støpt betong i parkens trapper og murer. Mange av murene og trappene ble avdekket med trinn av skifer. Moen benyttet trapper både til å aksentuere og løse opp akser. På Hirschtrappen er dobbelttrappen symmetrisk og et fondmotiv sett fra Tårnbygningen, mens tilsluttende murer og trapper er skarpt, men mer ledig tilpasset terrenget uten forsøk på symmetri. Trappene i parken ble utformet med opphøyede murvanger som er med på å gi trappene et mer monumentalt preg. For variasjonens skyld ble gjerne deler av murene erstattet med tregjerder, noe som også gav transparens og spill i lys og skygge.

Vannbassenger og vannfall er benyttet i to av trappeanleggene i parken. I Staudehagen nord for Tårnbygningen er en dobbeltrapp med en liten vannpost mellom. Et løvehode i stein spruter vann ned i et lite basseng, og gir liv og lyd til anlegget. Her er også en liten kanal omgitt av frodige staudebed. Det andre trappeanlegget med vann er hovedtrappen ned til Storeplenen fra Urbygningen. Her er vannfallet grandiost og buldrende. Vannbassenget er såpass stort at det tidligere ble brukt som plaskedam for barna i Ås.

Moen hadde også en gjennomtenkt fargepallett for parken, som det tidligere har vært lite oppmerksomhet rundt. Murene og trappene rundt Storeplenen var alle fargesatt med en mørk teglrød, nesten burgunderrød farge. I tillegg til å kontrastere med de grønne flatene og trevolumene, fungerte fargevalget som en visuell referanse til teglbygningene. Alle tre bygningene har ulike farger på teglfasadene, og Moen la seg på en litt mørkere tone til trapper og murer i parken.

Denne fargetonen er tilbakeført de siste årene og gir mer rettferdighet til Moens originale prosjekt. En varm fargenyanse tas også opp med rødlig ringeriksskifer i helleganger og som avdekking av trapper og murer. Nyproduserte benker, etter Moens detaljtegning fra 1929, er malt rødbrune. Moens tegning spesifiserer alternativene rødbrun maling eller brun oljebeis. Han ser ut til å ha tatt avstand fra tidens ofte hvitmalte benker, som gjør at benkene stikker ut som blikkfang i det grønne. Moen ønsket nok et mer neddempet preg.

Trærne ved storeplen

1924-planen viser en svært skjematisk angivelse av parkens treplantinger, i hovedsak som skraverte felt. Planen har hovedvekten på parkens romprogram, snarere enn beplantningen. Hvis vi studerer gamle flyfoto ser vi riktignok at det dels ble plantet tett i tett med trær i store felt, noe som raskt ga romlighet til den nye parken. Alm dannet hovedbestanden syd for Storeplenen, mens det i sydenden av Tårnbygningen ble plantet en bøkelund.

Som supplement til masseplantingene var frittstående enkelttrær og tregrupper svært sentralt i Moens parkkomposisjon, selv om det ikke synes på 1924-planen. Strategisk plasserte grupper av eiketrær danner en innramming av Storeplenen i syd, med masseplantingene som bakgrunn.

Bevaring av eksisterende trær ble i prosjektet stadig viktigere for Moen, og er med på å gi det sentrale parkrommet mer særpreg og dynamikk enn 1924-planen viser. I sydenden av Storeplenen står en svært stor flerstammet kinapoppel, Populus simonii, en etterlevning fra det tidligere arboretet. Treet var trolig plantet i 1880-årene og står litt utenfor senter av midtaksen. Sett fra Urbygningen er treet det sentrale parkrommets åpenbare fondmotiv. Moens parkplan har ikke treet inntegnet, så det var opprinnelig meningen at treet skulle hugges. Moen hadde imidlertid store kvaler med å effektuere huggingen. Han skal ha gitt instruks om hugging til sine parkansatte – men så gitt kontrabeskjed i siste liten.⁴

De store terrengendringene for den nye parken gjorde det umulig å bevare alle de tidligere trærne. Spesialtilpasninger ble gjort for enkelte trær, som en rødask med hvitspettede blader, Fraxinus pensylvanica ‘Acubifolia’. Moen la inn en støttemur og trapper for å bevare terrenget rundt treet slik at det kunne bestå. En skjermalm, Ulmus laevis, kunne også bevares på Storeplenen mot Tårnbygningen, hvor nivået ikke ble endret. Ved Hirschtrappen klarte Moen å bevare en malerisk gruppe med platanlønn, som han benyttet som visuell ryggdekning for Hirschstatuen fra 1930, til minne om tidligere direktør Johan L. Hirsch.

Parkområdet ved falsenstøtten

Vest for Tårnbygningen var det også behov for oppgraderinger. Sentralt i området sto Falsenstøtten som ble reist i 1864, til minne om grunnlovsmannen Christian Magnus Falsen (1782-1830) som var sorenskriver på Vollebekk. Husene på Vollebekk ble revet rundt 1860 og lå der støtten ble reist.

Moen ga parkområdet et mer landskapelig tilsnitt enn Storeplenen. Slyngende stier førte rundt i området. Han bant også stiene sammen med et planlagt stisystem på høydedraget Fougnerhaugen i nord, som allerede tidligere var opparbeidet som arboret med ulike bartrær. Mot Drøbakveien ble det bygget en dobbeltport og et gjerde med støpte portstolper og i akse fra porten la han en trapp som et fondmotiv, og adkomst opp til Falsenstøtten.

Utenfor Tårnbygningens vestfasade ble det anlagt en hippodromformet avdeling med hekker, som skulle være et demonstrasjonsfelt for en ny type gravfelt, urnelunder. Dette viser parkens rolle som studieobjekt for undervisningen i hagearkitekturfaget. Urnelunden var der kun i få år. Agnbøkhekkene ble fjernet sent i 1940-årene og plantene benyttet til treplantinger rundt det nye idrettsanlegget Storebrand, som Moen hadde tegnet som del av parkanlegget ved Samfunnet. Moen var også en av pådriverne for byggingen av Samfunnsbygningen, som sto ferdig i 1934.

Arven etter Moen

Etter at Moen døde i 1951, ble videre utvikling av det sentrale parkområdet ikke lengre prioritert, men det kom likevel til flere nye parkområder i ytterområdene av campus, knyttet til nye instituttbygg. Fordelen var at den nyklassisistiske parken ble skånet for de store endringene. Fra sent i 1980-årene ble det et nytt fokus på kulturarven som parken representerte, og parkdriften fikk etter hvert et oppsving med revitalisering av parken under parksjef Thor Johansens ledelse fra 1990-årene. I 2006 forelå et forslag til verneplan for parken, men først i 2014 ble de eldste bygningene og parken fredet som kulturmiljø, som del av Verneplan for kunnskapssektoren.

I jubileumsåret for parkplanen står Universitetsparken fram i nyrestaurert skikkelse, etter flere år med omfattende restaureringsarbeid. Kulturmiljøfredningen fra 2014, sammen med en forvaltningsplan fra samme år, har ligget til grunn for prioriteringene, og baserte seg på tidligere kildegransking og forskning.⁵ I stillingen som parksjef fra 2015 til 2022 var undertegnede ansvarlig for faglig ledelse av restaureringsarbeidene. Prosjektering har i stor grad blitt utført av landskapsarkitekter i Parkenheten ved NMBU. De store anleggsprosjektene er utført med innleide entreprenører, mens NMBUs egen driftsenhet har stått for mindre grøntarbeider og de fleste plantingene i den historiske parken. Bruk av egen gartnerstab har vært helt essensielt, med fagfolk som har kunnskapen og muligheten til å følge opp arbeidene over tid. Mindre restaureringstiltak er utført av gartnerne i mindre travle perioder, med noe innleid hjelp.

I forbindelse med Samlokaliseringsprosjektet, med flytting av Veterinærutdanningen og Veterinærinstituttet til Ås, ble det i samarbeid med Statsbygg og LINK Landskap mulig å få ryddet opp i den historiske parkens nordre avgrensning. Den gamle Kongeveien hadde blitt delvis utslettet på 1960-tallet og en ny bred bilvei anlagt gjennom parken. Veisystemet ble lagt om slik at Kongeveien og alleen igjen fører frem til Urbygningen, slik som den gjorde på Moens tid. Alleen har nå blitt en viktig ganglinje på campus, og gir den historiske parken en verdig avslutning.

Fra asfalt til grus

Fjerning av asfalt og gjenetablering av grusdekker i store deler av den historiske parken, har kanskje vært tiltaket som har hatt størst effekt for parkopplevelsen i den historiske parken. Grus var enerådende som dekke på campus fram til 1950-årene, da asfalt mer og mer tok over. Grusdekke er også videreført i store deler av Uraksen og øvrige deler av det nye anlegget, for helheten og som et fremtidsrettet, permeabelt dekke. I 2024 erstattes asfalt med grus også på Universitetstunet.

Etablering av storgatesteinrenner for å lede bort overflatevann har vært nødvendig mange steder, særlig i forbindelse med gjenetablering av grusarealer. Rennene er benyttet i større utstrekning enn originalt, som ledd i åpen overvannshåndtering på campus. Flere steder følger rennene kanten av gangveiene og fungerer da også som naturlige ledelinjer. Samtidig er vannrenner kun lagt langs veier der det er behov og de fleste steder er det ingen kanting mellom grus og gress.

Da parken ble fredet i 2014 var mye endret siden Moens tid. Særlig var det de mange murene og trappene som var nedslitt og noen helt fjernet, slik som Hirschtrappen. Trappeanlegget ble revet i 1960-årene etter eskalerende forfall og det var lagt en gress-skråning som erstatning. Rekonstruksjonen av Hirschtrappen, som ble gjort 2016-17, har vært et stort løft for å få tilbake helheten i det sentrale parkrommet. Rekonstruksjonen ble basert på et masteroppgaveprosjekt av Henrik Høye Lysgaard, i tillegg til utfyllende undersøkelser i grunnen der den nøyaktige plasseringen av trappen ble funnet. Selv om trappen var revet, lå nederste del av muren og trappen bevart. Fargeanalyser av den originale pussen viste en burgunderrød farge som første fargelag, noe som også ble valgt på den nye trappen. Selve konstruksjonen ble laget i støp som opprinnelig, med liggende bordforskaling, slik at avtrykket fra bordene synes.⁶

Murene ved Hirschtrappen er som i Moens tid beplantet med ulike klatreroser og klematis. Noen av sortene er de historiske som var der i 1930-årene, som ‘New Dawn’ og ‘Wilhelm’, mens andre er aktuelle historiske og moderne sorter egnet til undervisningen. Nedenfor Hirschtrappen er en tidligere grusplass tilbakeført, og det er lagt en hellevei med Ringeriksskifer langs Storeplenen slik det tidligere var. I fugene mellom hellene vokser gress, slik det var vanlig i mellomkrigstiden.

En blomstrende park

Hvert år er det nye sommerblomstplantinger i Viftebedene, tegnet av NMBUS gartnere. Viftebedene ble etablert rundt 2000 av parksjef Thor Johansen for å revitalisere parken etter flere tiår med stagnasjon. Bedene var ikke der i Moens tid, men Johansen lot seg inspirere av Moens urealiserte del av 1924-planen, som viser sirkelsegmenter og en sentral fontene. Moen forenklet konseptet i realiseringen til en halvsirkelformet plenflate kantet med søylealmer og pionbed mellom.

Søylealmene er erstattet av søyleagnbøk, mens pionene faktisk har stått på samme sted helt siden 1930-årene. Bedet er opprustet, men med de originale sortene og deres plassering beholdt. Plantingen er enkelt, men genialt planlagt, med mørkerøde pioner mot sidene og så gradvis lysere og lysere sorter inn mot midtaksen. Effekten er slående og kanskje ment som et slags perspektivisk illusjon sett fra Urbygningen. Et slikt luftperspektiv benyttes i malekunsten når det lages en disig bakgrunn i landskapet for å gi dybde. Tilsvarende vil de stadig lysere nyansene av pioner gi ekstra dybdevirkning i enden av Storeplenen.

For øvrige bed rundt Storeplenen som er opparbeidet i senere år, har det vært viktig å bruke de proporsjonene og plasseringen av bed som Moen formgav, men ellers å tilpasse til undervisningen og nåtidig plantebruk. For eksempel er det benyttet stauder i større utstrekning enn det var i Moens tid, da det var mange flere rosebed med lave roser som krevde mye skjøtsel og sprøyting.

Svanedammen (eller Andedammen) var kjernen i det første parkanlegget utformet av Bergstrøm i 1860-årene. Dette parkanlegget med sine frodige trær, en gedigen vannflate med vannliljer og en flokk med ender er ett av Universitetsparkens mest populære områder. Moen bygget videre på det eksisterende damanlegget, men utvidet dammen litt nordover, og fikk i 1940-årene laget et utløp som ble til bekkehagen Niagara.

Dette «verdens minste fossefall» ble etablert under Moens ledelse, men ble tegnet av Oddvin Reisæter, som da var Moens stipendiat.⁷ Partiet har fire kulper med små vannfall mellom og er restaurert i etapper fra 2015-2017. Staudeplantingene er av de samme artene og sortene som opprinnelig. Niagara viser mangfoldet av hageplanter knyttet til fuktige miljøer som var i bruk i 1940-årene og tidens til dels spreke fargekombinasjoner. Bekken er i dag del av overvannssystemet i parken og er videreført i et nytt løp fram til Uraksen og videre gjennom det nye campusområdet.⁸

Selve Svanedammen har også fått et kjærkomment løft, med ny kanting av flettverk av hassel. Prosjektet er utført av NMBUs gartnere i etapper over tre år på vårparten. Flettverket skal stå under vann og hindre erosjon av damkanten. Grusgangene omkring dammen er tilbakeført til slik de var på Moens tid, og de originale funkisbenkene med grove planker og steinføtter er istandsatt.⁹

Anlegget ved Studentsamfunnet og idrettsarenaen Storebrand er restaurert og sto ferdig i 2021. Det var det siste store prosjektet Moen fikk utført og sto ferdig i slutten av 1940-årene, etter et formidabelt dugnadsarbeid fra studentenes side. Utformingen er i dag tett opp til slik det var da det var nytt, men med tartandekke på løpebaner i stedet for koksgrus som opprinnelig. Det er beholdt gress på fotballbanen av hensyn til fredningen. Den tilsluttende originale gresstribunen er forsiktig istandsatt og grusgangen omkring banen og fram til tribunen er tilbakeført.¹⁰

Post mortem

Hva hadde Moen tenkt hvis han hadde kunnet besøke Universitetsparken hundre år etter at han laget parkplanen? Kanskje var det mye han ville stusset på i campusutviklingen. Likevel ville han nok bli forbauset over i hvilken grad parkanlegget hans har tålt tidens tann og blitt tatt vare på. Kanskje blitt litt rørt også, ettersom han var sin egen største kritiker, og kanskje aldri var helt fornøyd. Det vitner realiseringen av parken om, med en stadig endring og foredling av prosjektet underveis.

Moen ville kunne gledet seg over at områdene han planla fremdeles er sosiale rom i universitetets og Åsbygdas liv. Storeplenen er parkens storstue ved store feiringer, som den årlige immatrikuleringsfesten for å ønske nye studenter velkommen. Samfunnet og idrettsparken er i bruk mer enn noen gang. Ikke minst ville Moen satt pris på at det i dag er en driftig parkavdeling og et stort fagmiljø som tar vare på og videreutvikler Universitetsparken. Han satset i motvind og alene.

Kilder

Aspesæter, Olav, 1987, «Linjen for hagekunst», i: Strømme, Erling (red.), Magne Bruun (red.) og Dagfinn Tveito (red.), Norges landbrukshøgskole: Hagebruk og hagekunst i 100 år. NLH, Ås.

Blichner, Bente Clara, 1989. Olav L. Moen (1887-1951): en landskapsarkitekt i brytningen mellom nyklassisisme og funksjonalisme. Hovedfagsoppgave i landskapsarkitektur, NLH.

Fredriksen, Bjørn Anders, 2017, «Rekonstruksjon av Hirschtrappen», i: Årbok 2016-17, NLA, s. 74-76.

Fredriksen, Bjørn Anders, 2019, «Restaurering av verdens minste fossefall», i: Årbok 2019, NLA, s. 118-119.

Fredriksen, Bjørn Anders, 2022, «Restaurering av Svanedammen på NMBU», i: Årbok 2022, NLA, s. 140-141. 

Fredriksen, Bjørn Anders, 2023, «Storebrand på NMBU», i: Årbok 2023, NLA, s. 168-169. 

Jørgensen, Karsten, 1988, «Olav L. Moen og nyklassisismen i norsk landskapsarkitektur, i: Byggekunst nr. 3, 1988, s 170-177. 

Jørgensen, Karsten, 2019, «Olav L. Moen. Første professor i hagekunst i Norge», i: Osuldsen, Jenny Blandina (red.), Utestemmer: pionertid i norsk landskapsarkitektur 1900- 1960, s. 83-116. Orfeus. 

Lysgaard, Henrik Høye, 2013. Rekonstruksjon av Hirsctrappen i UMB-parken. Masteroppgave i landskapsarkitektur, UMB. 

Historisk bildemateriale fra Historisk arkiv for norsk landskapsarkitektur, NMBU og NMBUs fotoarkiv.