Nøster opp i byutviklingen

Den levende havna

Bilder av havneområdene i Damsgårdssundet i Bergen fra tjue år tilbake viser et mangfoldig miljø av sammensatte industribygg, midlertidige telt og kraner. Sommeren jeg drev kantinen til Nor-Cargo på Dokken i Bergen, var et eventyr av salt sjø, støyete havnearbeid, et nydelig lys som ble reflektert av vannflaten, og en av de siste somrene man kunne sykle over høyden og rett ut på kaien. Jeg kokte egg og lagde smørbrød med små kruspersillekvaster. La wienerbrød i kjølemontere og kokte kanne etter kanne med kaffe. De som kom innom for å kjøpe lunsj var lastebilsjåfører, sjøfolk, kranførere, vaktmestere, lagerarbeidere og en og annen fisker. Ikke mange år etter ble det satt opp gjerder og havnen ble avsperret for folkene i byen.

Avsperringen av havnene, enten ved hjelp av motorveier eller sikkerhetsgjerder, har over tid skapt en forestilling om at sjøkanten ikke er felleseie. Havneområdene er noe de kommunale foretakene, som forvalter tomtene i havnen, står fritt til å regulere. Foretakene som utvikler disse havneområdene, er aksjeselskap med styremedlemmer fra det private næringslivet.

De største byene i Norge har de siste tiårene sakte, men sikkert planlagt og utviklet alle de tidligere industri- og havneområdene sine. Dette har vært områder avskåret fra bykjernene av veier og jernbane, og bevisstheten om hva de kan bety for byene er fremdeles i utvikling.

Det tidligere jernbanebygget i utkanten av Middelalderparken i Oslo, kalt Borgen, var i 20 år et stort og sammensatt verksted for kulturproduksjon, med både atelierer, øvingslokaler, lydstudio, scenografer, arkitekter, møbelsnekkere og andre håndverkere. Bygget og arbeidsfellesskapet ble foreviget av Ingrid Lønningdal i en bok som var like sammensatte og fargerik som bygget. Den ble utgitt etter at bygget var revet for å gi plass til oppbevaring av jernbaneskinner til Follobanen sitt dobbeltspor. Borgen hadde da vært rivningstruet i mange år på grunn av Oslo kommune sitt fjordby-prosjekt, som kort sagt gikk ut på å ta i bruk tidligere havne- og industriområder til bolig, rekreasjon og næring. Her kan ikke kikkerten som ble brukt til å se inn i fremtiden ha vært veldig fokusert. For i dag fremstår rivingen av Borgen både som en umusikalsk ødeleggelse av et verdifullt kulturminne, men også av et bygg som kunne tilbudt noe av verdi for utviklingen videre.

Fra borgen til Bergen

I forbindelse med rivingen av Borgen hevdes det gjerne at kulturaktørene kommer for sent på banen i planprosesser. Dette er sikkert riktig. Kunstnere, håndverkere og lettindustribedrifter aksepterer stilltiende at denne nomadetilværelsen er en del av en produksjonsbedrifts tunge lodd. Men god byutvikling er det ikke, og her er det kommunen selv som må sette betingelsene.

Det gjelder ikke minst i Bergen, hvor havneområde etter havneområde utvikles etter det som kan synes som samme modell som i Oslo.

Dokken er Bergen sin containerhavn med over 220 000 kvadratmeter tomt i kommunalt eie. Dette er store ressurser for kommunen, men mye av inntjeningen vil gå med til å dekke sanering av et gammelt gassverk, og etablering av ny godsterminal på Ågotnes på Sotra, en utbygging som heller ikke er uten konsekvenser. I Bergen har kommunen valgt å utvikle Dokken gjennom Dokken Utvikling AS, som i henhold til eierstrategien «(...) skal drives etter forretningsmessige prinsipper, og sørge for både ønsket byutvikling og økonomisk avkastning. Samtidig skal selskapet legge særlig vekt på sitt samfunnsmessige ansvar og prinsippene for bærekraftig byutvikling, herunder arbeide for variert boligsammensetning og til ulikt prisnivå».¹

At kommunen har oppnevnt Eva Hagen, tidligere administrerende direktør i HAV eiendom, som har vært en viktig aktør i utviklingen av Fjordbyen i Oslo, sier noe om ambisjonene for havneområdet.

Men hva bygges?

Hva har de sjønære utviklingsområdene Kristiansholm, Bontelabo, Nøstet, Dokken og de gamle verftstomtene i Laksevåg til felles, utover at de ikke lenger forventes å tilby rimelige lokaler for lager, håndverk og produksjon?

Eiendomsutvikling på tomter langs sjøkanten i Bergen har de siste ti årene fått en særpreget struktur som viser et møte mellom det vi oppfatter som «vestnorsk kystbebyggelse», med smau, kroker og saltak – men likevel med den skalaen som forventes i nye utviklingsprosjekter. Både på Kristianholm, Laksevåg og Nøstet er det kystlandsbyen som tilsynelatende er forbilde, til tross for at arkitekturen langs sjøkanten i Bergen snarere har bestått av sjøhus og sammensatte industribygg, som nærmest har grodd fritt.

Når vi i dag hovedsakelig bygger boliger langs sjøkanten, mangler vi et språk for dette som tilhører havnen. Kanskje er det slik at et landsbyaktig nabolag er å foretrekke framfor bygningstyper man kjenner bedre fra lettindustri? Her skiller derimot planene for Dokken seg fra de andre utviklingsprosjektene. Her er det byen som skal få sin utvidelse, representert ved kvartalsstrukturen fra Møhlenpris. Men er det spor av havneaktivitet?

Morten Hammerborg er forfatter av Bergenseren, utgitt i tallrike opplag på Universitetsforlaget. I boken Hva vi lagde ved sjøen som Fragment ga ut til utstillingen «The Ocean» på Bergen Kunsthall høsten 2021, forteller han om hvordan Bergen sin identitet er knyttet til mangfoldet i havnen og havneaktivitet: «700 år med lag på lag av aktivitet i hesteskoen rundt vågen. Hvor rikfolk og fattigfolk deler området mellom seg. Ludvig Holberg blir sjokkert når han ser rikfolk rulle tønner sammen med arbeidere på havnen i Vågen. Det er et arbeidsfellesskap gjennom 700 år knyttet til havnen.»

Dagens aktivitet på Dokken er en slik mangfoldig sammensetning av møbelsnekkere som leter etter treverk fra fjerne himmelstrøk, atelierfellesskap og lagre for Havforskningsinstituttet sine forskningsfartøy – men også for asiatiske matbutikker i sentrum, i møte med kranførere og lastebilsjåfører. Havnelageret er en festning og en maurtue, og et mysterium for byens innbyggere som i dag ikke har adgang til havnen. Og i likhet med Borgen, er det også det som gjør at dette kulturmiljøet er i fare. Kulturprodusenter i industri- og havneområder under press må opptre som en blanding av kommunikasjonsrådgivere og jurister for å beholde og sikre arbeidsmiljøer av uvurderlig verdi for en by. Men vil vi forsvare et miljø som fremstår som lukket for resten av byen? Og klarer vi å se hva som gjør slike steder så verdifulle?

Den funksjonsdelte byen

Kjartan Fløgstad skriver i boken Osloprosessen at «i den avindustrialiserte byen ser innbyggerne ikke lenger hva det er de lever av». Hvis de nye boligområdene i fremtiden bare blir boliger, kontorer og noen butikker på gateplan, så er både Bergen sin identitet som havneby og bergenseren sin selvforståelse som en verdensborger, med bedre kontakt med resten av Europa enn Oslo, i fare med å viskes ut.

I dag er det slik at den funksjonsdelte byen, hvor folk bodde i trygg avstand fra den støyende og forurensende industrien, ikke lenger har en plass i fortellingen om hvordan vi skal bo og arbeide i fremtiden. I fremtiden skal vi bo og arbeide i gangbaserte nabolag og byer, gjerne illustrert med byer som Barcelona, som har en ambisjon om å bli selvforsynt fra egen bioregion innen 2054.²

I norske byer er det lang avstand til dette forlokkende fremtidsbildet av 15-minuttersbyen. Kanskje mest av alt fordi tomtepolitikk ikke bidrar til en slik utvikling. Jeg skriver litt om dette i innledningen til Hva vi lagde ved sjøen: «De fleste som eier en tomt vil til enhver tid bygge det som lønner seg. Industri og produksjon, enten av kunstnere, av mat- og nisjeprodusenter, vil aldri kunne betale de samme kvadratmeterprisene som boligkjøpere kan betale. Har kommunen av ulike årsaker ikke lenger mulighet til å regulere områder med en god blanding av reguleringsformål som også gir muligheter i fremtiden?»

Svaret er selvsagt sammensatt. Skal vi ha et mangfold av arbeidsplasser, må det finnes tomter regulert til produksjon og lettindustri i alle nye utviklingsområder, men det må også finnes boliger for de som skal arbeide i disse yrkene, og ettersom ny produksjon fordrer avansert kunnskap, må vi også inkludere kunnskapsproduksjon. 

Arven fra Olav Kyrre

Hans Jacob Roald sin fengende bok Byplanen – en historie om utviklingen av Bergen by, handler i stor grad om Bergen som en havneby med havneaktivitet og arbeidsdeling mellom havnene, siden Olav Kyrre grunnla byen i 1070.

I dag har vi både det som kalles en flerkjernet byutvikling, som den utviklingen vi nå ser i tidligere havneområder, og den lineære byutviklingen langs bybanetraséene. I begge tilfeller savnes en bred samtale om både kvaliteten på det som bygges og hvilken arkitektur som oppføres. Snuoperasjonen på begynnelsen av 80-tallet, som skulle gi nytt liv til Bergen sentrum, handlet om å vri holdningen fra likegyldighet til omsorg for byen. Det resulterte i en rekke opprørte debatter, ikke minst om fornyelsen av Torgallmenningen. Men det er likevel det engasjementet vi burde ønske oss i dag når havneområdene utvikles, både for arkitekturen og for mangfoldet av produksjon og mennesker i ulike livsfaser og med ulik økonomi. For, som Roald skriver så treffende: «Heldig er den by som kan mobilisere slik energi om seg selv og sin egen skjønnhet.»