NOTHENG: Kystens katedraler

Tunge tak i henget

Ett av de få bildene som viser hvordan arbeidet i nothengene foregikk ble tatt i 1951 av fotograf Sverre A. Børretzen i magasinet Aktuell og er fra Henningsvær i Lofoten.

Fiskerne har akkurat kommet i land etter en lang dag på Lofothavet. Noen i mannskapet gjør opp fangsten. Andre er sendt opp i nothenget for å bukte nota over spølene der oppe. Under dem arbeider noen for å få enden opp til guttene som er sendt opp under taket.Prosessen med å tørke nøtene var en forlengelse av fisket. Etter bruk måtte skader repareres, nota renses og henges til tørk før ny bruk. En våt not kunne ikke ligge mange timene på land før bomullstrådene ble svekket eller ødelagt.

Metoden for å henge opp nøtene i henget kunne variere. Mange dro nota helt inn i enden av henget og buktet den utover til hele nota var på plass. Andre startet ytterst og skjøv notbuktene på glatte planker innover i henget. Etter hvert utviklet man systemer som gjorde at man kunne bruke vinsjen om bord i båten som trekkraft. De største nothengene fikk senere elektromotorer som drev rullene i henget og lettet på de tunge takene.

Minst én gang i året måtte nøtene også impregneres, eller barkes som man sa. Nota ble da lagt i et stort kar, gjerne av tre, fylt med barkelauge. Dette var opprinnelig tørket og knust bark fra ulike treslag, løst opp i vann. Etter hvert kom mange nye barkestoffer i handelen. Felles for dem var at de utnyttet tretjæren i røtter og bark fra mange eksotiske treslag. Mest brukt var det de kalte «kateku», røtter fra ulike treslag fra varme land.

Også etter barkingen var nothengene viktige når de nyimpregnerte nøtene skulle tørkes og gjøres klare for ny sesong.

Stolpe opp og på skrå

Gran eller furu, hva er best? Meningene var forskjellige. Men som regel hadde man ikke noe valg, man måtte ta det som enklest kunne skaffes. Enkelte bygget opp nothengene av rekved de fant i fjæra.

Langs kysten vår var det bare få som kunne finne lange nok og rette nok stolper til nothengbyggingen i sitt nærområde. Ofte ble stolpene derfor fraktet lange veier, fra de skogrike områdene inne i fjordene og med båt ut til viker og holmer på kysten.

Det krevde kunnskap å velge ut de beste stammene for nothengbygging. Etter felling og kvisting måtte barken skjæres av. Dette arbeidet ble gjerne gjort på vinteren, slik at de barkede stolpene fikk tørke til utpå våren. Bearbeidingen av stolpene måtte gjøres grundig. Ofte ble høvelen tatt i bruk for å fjerne alle skarpe kvister som kunne gjøre at nøtene hektet seg opp og fikk rifter som innebar tidkrevende bøting.

Studerer man nothengbyggene, finner man tydelige mønstre. Stolpene ble satt opp i rekker og rader med rundt tre meter avstand. Hengene kunne ha ett eller flere langsgående rom, alt etter plassen man trengte. Enkeltheng, dobbeltheng eller kanskje til og med trippelheng.

Stolpene ble stivet av – på langs og på tvers. Noen ganger gikk avstivingen inn i selve bygget, andre ganger ut av det. Løsningene ble valgt etter tomta man disponerte. På utsatte steder sikret man nothengene i tillegg med wire fra toppen av bygget og til fjellet under. Noen steder ble rundtømmer erstattet av kraftig boks både i selve stolpekonstruksjonen og til avstiving.

På yttersidene og mellom rommene ble det satt opp gangbaner, slik at en mann kunne arbeide på hver side av opphengene, tett oppunder taket. Ruller og hjul ble montert inn for å lette arbeidet.

De tidligste hengene var uten tak, men etter hvert ble tak det vanlige, oftest av bølgeblikk. Noen ganger ble også deler av sideveggene kledd med luftig panel. Tak og vegger kunne beskytte mot regn, men viktigere var beskyttelsen mot sola, som også kunne svekke bomullsnøtene.

En viktig del av nothengbygget var kaiene. De kunne bygges av stein eller tre, gjerne stein innerst og tre ytterst. Igjen var plassering og terreng det som avgjorde. Derfor finner man ingen notheng som er helt like, selv om familielikheten er stor.

Nothengene ble bygget solid, de måtte tåle mye. Tunge nøter som vinden kunne svinge på, belastet bygget voldsomt. De stod også gjerne svært utsatt til. Derfor hendte det ikke sjelden at de blåste ned. Hele notheng kunne bli løftet opp og sendt i bakken som pinneved.

Norges største

Jeg møtte Torgeir Hjellen i Spjelkavik for tre år siden. Få kunne som han forklare hvordan nothjellene fungerte og betydningen de hadde.

– Alt dette handlet om silda, fortalte Torgeir. I mange år kom sildestimene inn til vår kyst i ufattelige mengder og fra like etter jul og frem mot påske kunne snurpere fra hele kysten håve inn havets sølv, som i gode år ble til gull for fiskerne. På 1950-tallet var områdene utenfor Ålesund de viktigste og Spjelkavik ble sildeflåtens viktigste servicested. Driftige sunnmøringer bygget opp store landanlegg med bøteri, barkeri og gigantiske notheng. I dag står bare ett igjen, Hjellens Notbøteri. Det er til gjengjeld det største av dem alle, nå fredet, og restaurert tilbake til slik det var.

Hjellens Notbøteri ligger innerst i fjorden og består av tre sammenhengende heng som danner en markant stolpefront mot sjøen. Den første delen ble satt opp i 1932 og de neste i 1939 og 1949. Til sammen mer enn 100 meter.

Mens de andre store anleggene ble revet og erstattet med nye industribygg, ble Hjellens stående til forfall og utsatt for vær og vind. Først på 2000-tallet innså man verdien av å bevare et slikt gigantanlegg som et viktig industriminne. I begrunnelsen la vernemyndighetene særlig vekt på at man her hadde et komplett anlegg fra en viktig industriperiode på kysten. I mer enn 10 år har det foregått antikvarisk rehabilitering av anlegget.

Fortsatt gjenstår det en del arbeid for at alt skal være sikret på forsvarlig måte. En utfordring er også hvordan man kan gjøre anlegget tilgjengelig for interesserte og hvilken bruk man kan se for seg her.

Nothjellene er bygdas sjel

Tre godt bevarte nothjeller, som man kaller nothengene i nord, står på rekke og rad og rammer inn Foldvik i Gratangen. Ingen andre steder har gjort mer for å bevare et gammelt miljø og samtidig bruke det som en viktig del av vår tid. En gang var det syv store nothjeller her. De tre som står igjen forteller hvor viktig Foldvik var både som hjemmehavn for store sildesnurpere og for krevende ekspedisjoner i ishavet.

Den midterste av hjellene er den eldste. «Mikanilsabrygga» ble satt opp i 1918 og ombygd i 1951. Margaret Guve er etterkommer og har brukt all kraft på å ta vare på hjellen og brygga. I dag et levende museum som brukes til store og små arrangementer. Lundberg-hjellen ble satt opp i 1949 og er i dag et symbol på utviklingen fra notbruk til moderne ringnotfiske og oppdrett. «Håkon Jensa», med brygge og krambu, ble utformet slik vi ser den i dag i 1952 og er nå serveringssted og lokale for kystlaget, som hvert år arrangerer en godt besøkt kystfestival og marked.

I mange år har Sverre Nymo vært en drivkraft for å verdsette kystkulturen. Han mener at de tre nohjellene har vært helt avgjørende for den statusen Gratangen har fått som kystkulturkommune. Ikke noen andre steder er et så komplett miljø bevart, noe lokalbefolkningen etter hvert har sett verdien av. Engasjementet rundt bevaring har bare vokst med årene, og fra planer om rivning på 1980-tallet, er det nå stolthet over kulturen og miljøet som styrer bevaringsarbeidet. Det fører til at også andre bygninger og anlegg vurderes som bevarings- og ikke rivningsverdige.

Foldvikmiljøet er unikt, men også sårbart. I tillegg til omfattende dugnadsinnsats er det behov for støtte for å ta vare på de store og vedlikeholdskrevende hjellene. Viktigste og mest utfordrende er det å skape interesse blant de unge for bevaring og engasjement rundt kulturminnene. Ingen i den oppvoksende slekt har sett nothjellene i bruk, langt mindre deltatt i bruken.

Nedgang i folketallet og fraflytting vil nok dessverre forutsette at det offentlige må påta seg mer av bevaringsarbeidet i framtida, der dugnad til nå har vært en viktig innsatsfaktor, mener Sverre Nymo.

Venner av et landemerke

På Sålneset på Bjarkøy i Troms har venner gått sammen og skapt en kraft som gir resultater. Venneforeningen har overtatt det gamle trippelhenget fra 1950-tallet, jobbet dugnad og overbevist myndighetene om å bruke ganske mange millioner kroner for å reparere det svært forfalne henget.

Sålnesets Venner er unntaket. De aller fleste gjenværende notheng er i privat eie. Selv om man gjerne ønsker å bevare sitt notheng, skorter det ofte på kraft og penger. Noen ganger er eierskapet også splittet opp på flere, der noen vil verne og andre rive.

Også i nothengtiden var det ulikt eierskap til nothengene. De fleste tilhørte en skipper eller et rederi. Mange steder satte fiskarlagene opp notheng for sine medlemmer. Senere ble notheng også satt opp av fiskekjøpere og sildoljefabrikker som service for sine leverandører.

Noen av de mest verneverdige nothengene i Norge er i dag i offentlig eie, av en kommune eller et museum. Private kan få støtte til rehabiliteringstiltak, men de store beløpene er forbeholt noen få.

På Bjarkøy var nettopp eierskapet et viktig argument for å gi milliontilskudd. Engasjementet og kraften som ligger i at mange går sammen om et bevaringsprosjekt, talte for å bidra til istandsettingen. Hele kaia som stod under nothenget måtte for eksempel skiftes ut del for del.

Venneforeningen var også en garanti for aktiv bruk. På Sålneset vil man gjerne at nothenget både skal fortelle en historie og være viktig for ny bruk som samlingssted, kulturarena og reisemål for båt- og bilfolk. Ny bruk gir også argumenter for å tillate enkle tilpasninger for nødvendige servicefunksjoner, som bygg i bygget eller nye tilstøtende bygg. 

Lekeplass og sosial møteplass

Selv om ikke mange notheng står igjen, har mange langs kysten sterke minner og opplevelser knyttet til dem. Noen som arbeidsplass, men langt de fleste som lekeplass, et skjermet sted for ungdom som ville være i fred og som samlingssted for alt fra bryllup til kirkekaffe.

– Dette var en tid da vi barn fikk lov, sier mange som husker.

De kunne være sammen med de voksne som arbeidet. Disse i nøtene som hang til tørk. Klatre i stiger, rutsje ned stolpene og krype under kaiene.

– Vi ramlet nok på sjøen av og til, men som regel gikk det jo bra, minnes de som vokste opp med hengene.

Funksjonen som møteplass var naturlig. Mange notheng lå sentralt plassert. Her var havnene gode og båtene kunne legge til. Nothengene ble steder som brakte mennesker sammen og som kunne fortelle om nytt og gammelt.

I lange perioder stod nothengene tomme og fristende når fisket var i gang og båtene tok bruket med seg til feltene. De store byggene kunne brukes til så mangt.

– Vi laget ballbinge og arrangerte turneringer med lag fra nabobygdene, forteller den kjente spilleren og treneren Åge Hareide. Han vokste opp i en fiskerfamilie på Hareid på Sunnmøre.

Også etter at nothengenes tid som viktige funksjonsbygg var over, stod byggene der. Lokket og fristet. Hvem turte hoppe fra takene først?

Jeg har gått gjennom oppslagene i avisene om ulykkene. Både barn og voksne har mistet livet under arbeid og lek i nothengene. Men langt oftere gikk det bra, og de ga opplevelser for livet.

Kultur og kapital

– Kultur og kapital kan bli et godt ekteskap, sier fiskebåtreder og stedutvikler Inge Halstensen i Bekkjarvik sør for Bergen.

Det har han lært av en sunnmøring. Etter å ha restaurert og bygget om de gamle bygningene fra det gamle handelsstedet, fullførte han verket med å glasse inn det gamle nothenget. Nå står det ferdig som et kombinert museum og musikk- og kulturscene. Til sammen et moderne service-og opplevelsessenter ut mot havet.

Da jeg besøkte Inge og Bekkjarvik for et par år siden, var han i tett dialog med kulturmyndighetene i Vestland. De var enige om at den beste måten å bevare nothenget på for fremtiden var gjennom bruk. Men hvordan det store og åpne stolpebygget kunne tilpasses ny bruk var ikke opplagt. Diskusjonene handlet om hvor mye glass man kunne sette inn uten å ødelegge konstruksjonens særpreg. Kunne man sette opp et tilbygg for nødvendige servicefunksjoner på en tilfredsstillende måte? Hvor kunne man plassere toaletter og andre nødvendigheter?

Selv små endringer av nothenget stilte krav til byggeprosessen, like omfattende og strenge som om det var et nybygg man ville oppføre i strandkanten.

Da jeg møter Inge Halstensen igjen i 2023 smiler han fornøyd. Han synes bruken av fem millioner på å omforme nothenget til et kulturhus har vært en god investering.

– Det jeg er mest fornøyd med er nok helheten. Det at vi har klart å lage et kulturhus som fungerer for opp til 600 mennesker og samtidig har klart å bevare nothengets spesielle karakter, er jeg stolt over, sier han og ser frem til å ta imot hundrevis av gjester som gjerne vil oppleve dette nye og samtidig gamle.

For noen år siden ble Riksantikvaren bedt om å uttale seg om hvorvidt innglassing av notheng kunne forsvares og vilkårene som måtte settes. Det skjedde etter en langvarig diskusjon rundt fremtidig bruk av nothenget i Son i Oslofjorden. Noen av kravene kan oppsummeres slik:

• Den opprinnelige konstruksjonen må vernes.
• Alle tiltak må være reversible.
• Det må stilles strenge krav til glass, rammer og kvalitet i gjennomføringen.

Byggesøknaden i Bekkjarvik var den første her i landet som tilfredsstilte disse kravene og våren 2023 var byggearbeidene ferdige.

Nå møtes du av store glassflater, men som stopper oppunder gangbanene og rullene. Innenfor de nye veggene er det lunt, men også luftig. En stor scene, publikumsarealer og bord for enkel servering er plassert mellom den historiske utstillingen av gamle bruksbåter og utstyr fra vår fiskerihistorie.

Glasshenget i Bekkjarvik er testet ut med konserter, teaterforestillinger, moteoppvisning og konferanser. Nothenget er tatt i bruk og har blitt et tilskudd til alt Halstensen har bygget opp i Bekkjarvik. Spisesteder, overnattingsplasser, butikker, leiligheter og kontorer.

Kultur i ekteskap med kapital har ført nothenget inn i vår tid og mange ser på Bekkjarvik som et eksempel til etterfølgelse. Nå kommer et tilsvarende prosjekt i Son.

Nothenginspirerte nybygg

– Tenk at vi også kan få en katedral midt i Oslo, sa en gammel nothengelsker da han fikk høre om planene i Bjørvika. Etter en omfattende konkurranse valgte juryen ut Norconsult og Urbaniqs forslag om et nothenginspirert opplevelsesbygg i den såkalte buffersonen i Bjørvika. De la spesielt vekt på verdien av å se hen til tradisjonell byggeskikk på kysten, fremfor et moderne signalbygg.

Også tidligere har nothengene inspirert arkitekter som har fått i oppgave å forme nye institusjonsbygg i strandlinjen. Mest kjent er Lofotakvariet i Kabelvåg, fiskerihøgskolen i Tromsø og kystmuseet i Øygarden. I alle disse prosjektene er utformingen preget av den langstrakte og høyreiste formen som særpreger nothengene.

I flere nye byggeprosjekter er stolpebyggene en tydelig inspirasjon. I Askvoll nord for Bergen har arkitekt og professor Arild Wåge tegnet et forslag til et nytt fjordhotell i nothengstil. Øverst plasserer han rommene. Under kan man se for seg åpne arealer for arbeid med fisk eller utstyr for båter og kajakker.

På Fitjar har arkitekt Jan Kjetil Nielsen tegnet hytter, boliger, kontorbygg og restauranter inspirert av nothengene. Han er spesielt opptatt av hvordan det store nothengrommet kan gi mange ulike bruks- og klimasoner.

På Kampen i Oslo arbeider Håkon Aasarød i Vardehaugen med det nye kystmuseet på Træna som også skal fungere som et møtested og en opplevelsesarena. Han bruker både nothengenes høyreiste stolpekonstruksjon og båtens mer avrundede former i sitt prosjekt. Aasarød har lenge vært fasinert av industribygg, som nothengene var. Det åpne uttrykket som samtidig åpner for endring. Det fleksible som skaper mulighet for variert bruk.

De siste tiårene har vi sett hvordan for eksempel brygger, sjøhus og rorbuer har gått fra å bli sett på som krevende hindringer på vei inn i det nye, til å bli utviklet til merkevare og kjennetegn for kystbyggeskikken. Nothengene har med sin størrelse og særpregede form potensiale til å supplere og noen ganger kanskje bli et alternativ til blikkbyggene med flatt tak, som gjerne krever utsprengning av store tomteområder.