Om Grønlikaia, havnefrontutvikling og potensialet for en rettferdig urban bærekraft
Med utviklingen av Grønlikaia skal Hav Eiendom fullbyrde transformasjonen av Bjørvika. Også her skal tidligere havneområder transformeres fra grå container-landskap til grønn, levende «fjordby».
Foto: Hav EiendomSamtidig som Hav Eiendom anvender en ambisiøs «smultring»-basert bærekraftdiskurs i planleggingen av Grønlikaia, bygger fortsatt havnefrontutviklingen på en økomodernistisk grønn vekst som tas for gitt.
Av Sebastian Guha Skjulhaug
1
Grønlikaia omtales stadig vekk som «Oslos siste indrefilet», av politikere, journalister og utvikleren selv, Hav Eiendom. Også her skal tidligere havneområder transformeres fra grå container-landskap til grønn, levende «fjordby». Det blir høykvalitets blå-grønn infrastruktur med yrende havnepromenade, flytende øyer og artsmangfoldig naturområde, og energieffektiv arkitektur for maksimal bokvalitet og innovativ næringsvirksomhet.
Hav Eiendom, kommunalt eid gjennom Oslo Havn, har etter hvert fått lang fartstid innen by- og havnefrontutvikling i Oslo. Nå som Grønlikaia skal fullbyrde transformasjonen av Bjørvika, skal eiendomsutvikleren ta lærdom av sosiale og miljømessige svakheter ved tidligere prosjekter og tar utgangspunkt i en mer ambisiøs bærekraftdiskurs.
Gjennom utredningen «Doughnut Economics in Grønlikaia», med det catchy akronymet DEiG, har Hav Eiendom undersøkt hvordan de kan få til en helhetlig, sirkulær og bærekraftig byutvikling på Grønlikaia som følger smultringøkonomiske prinsipper. For å trekke fram noen av de smultringinspirerte målsetningene som kommer fram av DEiG-rapporten1, vil Hav Eiendom at Grønlikaia utvikles som «et internasjonalt forbildeeksempel på kretsløps- og naturbaserte løsninger», som «et område med grunnlag for en urban og økologisk bærekraftig levemåte», og som «et forbilde for en sosio-kulturell bærekraftig byutvikling».
Konseptet om smultringøkonomi ble lansert av økonom og professor Kate Raworth med artikkelen «A Safe and Just Space for Humanity: Can We Live Within the Doughnut?» fra 2012.2 Her argumenterer hun for nødvendigheten av å erstatte en BNP-orientert vekst med en utvikling som setter sosiale og økologiske behov i sentrum. «Smultringen» er en grafisk modell bestående av to konsentriske sirkler. Den indre sirkelen markerer grensen for menneskelig velferd, den ytre markerer planetens tålegrenser og mellom disse to grensene oppstår et smultring-formet rom hvor økologisk trygghet og sosial rettferdighet overlapper hverandre.
Selv om bærekraftambisjonen og -retorikken også har vært tydelig hos Hav Eiendom tidligere, har utviklingen av Bjørvika så langt redusert sosial bærekraft til å handle om tilgang til attraktive rekreasjonsområder med havnepromenade og fjord. Miljømessig sunne offentlige rom har vært sårt tiltrengt på indre Oslos avindustrialiserte havneområder, som har resultert i levende byrom til nytte og glede for mange. Men utover dette er det få tegn til tjenester og institusjoner som henvender seg til marginaliserte grupper i Bjørvika.
På tross av et tydelig kommunalt mål om et boligtilbud «egnet for alle befolkningsgrupper», som definert i Fjordbyplanen, har Bjørvika heller fått et av byens mest ekskluderende boligtilbud med et totalt fravær av sosiale boliger. Mens det kommunale kravet om ti prosent «rimelige utleieboliger», nesten ble oppfylt i form av landets dyreste studentboliger.
At boligutviklingen i Bjørvika avviker fra kommunale mål og sosiale behov må ikke forstås som en uforutsett «feil» forårsaket av kunnskapsmangel. Det er heller utfallet av vellykkede strategier for å maksimere eiendomsverdiene på havnefronten. Som samfunnsgeograf Mari Løken beskriver det i kronikken «Om eierskap og boliger på Grønlikaia» i Arkitektur fra 2023, skapes dermed «et dyrest mulig boligtilbud, eksklusivt for de med høyest betalingsevne. Og så kan røkla få komme og bade.»3
Dette peker på flere sosiale konflikter som ofte underkommuniseres i planleggingen og utformingen av den bærekraftige havnefronten, som for eksempel: hvem tjener og hvem taper på utviklingen? Hvem bygges det for og hvem overses? Hvem tas for gitt og hvem marginaliseres?
Under arbeidet med smultringøkonomien fant Hav Eiendom ut at sosial bærekraft burde romme mer enn det har gjort i Bjørvika ellers. Som det kommer fram av nevnte DEiG-rapport, forutsetter det smultringøkonomiske rammeverket at havnefront-utviklingen «er rettferdig [og] gagner en større del av byens befolkning» og at Grønlikaia derfor burde reflektere en visjon om «inkluderende og rettferdig boligutvikling». De antyder slik at bærekraftens sosiale (rettferdighets-)dimensjon skal spille en viktigere rolle enn før og at boligrettferdighet utgjør en grunnleggende forutsetning for en bærekraftig havnefrontutvikling.
Til tross for en etterlengtet, mer transformativ holdning til urban bærekraft, gir Hav Eiendom samtidig indikasjoner på at Grønlikaia fortsatt først og fremst er et verktøy for økonomisk verdiskapning. De overordnede målene for havnefronten er mange av de samme som før: å «tiltrekke seg innbyggere og næringsliv, som ellers ikke ville etablert seg i Oslo» og å «skape grunnlag for mer turisme fra inn- og utland», som Hav Eiendom påpeker i sammenheng med lanseringen av en rapport om Grønlikaias potensielle verdiskapningseffekter. Her kommer det fram at innflyttere til Grønlikaia alene kan føre til en verdiskapning på 1,6 milliarder kroner, mens Grønlikaia-utviklingen som helhet kan generere en årlig verdiskaping på 4 milliarder kroner. Man kan derfor lure på om det bygges bolig for Oslos mangfoldige befolkning eller for vekst og kapitalakkumulasjon.
Dette peker også på noe karakteristisk ved nye ambisiøse havnefrontprosjekter: de pakkes lett inn i en retorikk og estetikk om en transformativ, progressiv og rettferdig urban bærekraft, men resulterer som regel likevel i spektakulære, kosmetiske miljøtiltak og en profitt-maksimerende, ekskluderende boligutvikling. For å skape forutsetninger for en mer rettferdig havnefront i Oslo, er det derfor behov for bedre, mer kritisk kunnskap om drivkreftene og de sosiale effektene av dagens former for bærekraftig byutvikling – og deretter å utforske andre former for urban bærekraft.
2
I den kritiske byforskningslitteraturen blir dagens bruk av bærekraft i byplanlegging og -politikk stadig kritisert for å vektlegge økonomisk vekst fremfor sosial og økologisk rettferdighet. Jeg vil derfor trekke fram noen eksempler. I forskningsartikkelen «Planning in and for a post-growth and post-carbon economy» (2019), argumenterer professor i grønn politisk økonomi, John Barry, for at dagens dominerende tilnærminger til bærekraftig byplanlegging er formet av økonomisk vekst-baserte diskurser som «bærekraftig utvikling», «øko-modernisme» og «grønn vekst».4 Selv i urbane prosjekter som tilsynelatende vellykket følger en «trippel bunnlinje»-modell om økonomisk, miljømessig og sosial verdiskapning, er det vanligvis den økonomiske verdien som styrer.
I artikkelen blir derfor dagens mainstream-tilnærminger til urban bærekraft karakterisert som «greening business as usual». Med det mener Barry at de eksisterende urettferdige sosiale og økonomiske strukturene ikke blir konfrontert, men heller gjort mindre ubærekraftig gjennom tiltak for «greening» og «dekarbonisering». Slike tiltak er naturligvis nødvendige, men dersom de ikke er del av en strukturell omstilling til urban bærekraft, skaper man heller en grønn, lavkarbon-versjon av et urettferdig system.
Samtidig som det snakkes høyt om store mål for miljømessig og sosial bærekraft i dagens byutvikling, forblir mulighetene for å oppnå disse innskrenket av kravene til den rådende vekstideologien. I forskningsartikkelen «Ecometropolis planning conditioned by the growth ideology», publisert i 2018, påpeker professor i by- og regionsplanlegging, Jin Xue, at dagens bærekraftige byplanlegging er preget av gjentatte mislykkede forsøk på å redusere byens økologiske fotavtrykk og sosiale ulikhet.5 Med utgangspunkt i Københavns byplanlegging, viser Xue at dette kan forstås som et resultat av en dominerende form for bærekraftig byutvikling som tar økonomisk vekst for gitt.
Når urbane bærekraftstiltak må tilpasses en nyliberal og økomodernistisk vekst-agenda, settes kortsiktige økonomiske mål fremfor langsiktige økologiske og sosiale vurderinger, argumenterer Xue. Slik kan urban bærekraft, med et endimensjonalt fokus på symbolske miljø-forbedringer og kosmetisk grønnhet, bli brukt retorisk og estetisk for å opprettholde kapitalakkumulasjon og økt konkurransedyktighet.
I sin forskning ser Isabelle Anguelovski, Panagiota Kotsila og Jonathan Luger, ved Barcelona Lab for Urban Environmental Justice and Sustainability, nærmere på det konfliktfylte forholdet mellom urban bærekraft og rettferdighet. I forskningsartikkelen «The notion of justice in funded research on urban sustainability» fra 2023, argumenterer de for at urban bærekraft som felt lider av et rettferdighets-underskudd, hvor krav om rettferdighet på systematiske måter blir marginalisert og oversett i både politikkutforming og kunnskapsproduksjon.6 Her observerer de at mainstream-bruk av urban bærekraft i forskning og praksis, ofte tar lite hensyn til den sosiale- og miljømessige urettferdighetens strukturelle årsaker og uttrykk. Samtidig blir en slik tilnærming til urban bærekraft ofte «ansett som det eneste mulige alternativet, som en udiskutabelt fornuftig måte å gjøre ting på», som de formulerer det i artikkelen.
Videre beskriver de rettferdighets-underskuddet som et resultat av en «dobbel depolitiserings-prosess», som fører til at eksisterende urbane politiske og sosiale konflikter gjøres usynlige. For det første pågår depolitiseringen når dominerende former for bystyring hverken prøver å utfordre eller stille spørsmål ved eksisterende politiskøkonomiske strukturer, men heller tar dem for gitt. Bypolitikk og -planlegging har derfor en tendens til å behandle urban bærekraft som noe konsensusbasert og konfliktfritt, og tilslører dermed pågående urettferdigheter og rettferdighetskamper.
For det andre, forklarer forfatterne videre, skjer depolitiseringen også i den vitenskapelige kunnskapsproduksjonen om urban bærekraft, som legger rammene for politikkutformingen. På grunn av hvordan og av hvem forskningen finansieres, vil kunnskapsproduksjonen gjerne gjenspeile ominerende maktstrukturer i samfunnet. Som eksempel viser de til at EUs siste forsknings- og innovasjonsprogram, Horizon 2020, i stor grad gjenspeilet økomodernistiske perspektiver, med vekt på diskurser om øko-innovasjon, sirkulær økonomi og grønn vekst. Kunnskapsproduksjonen om urban bærekraft i EU har dermed bidratt til å opprettholde overbevisningen «om at økonomisk vekst og markedsbaserte løsninger er nødvendige for å håndtere miljøproblemer, selv om de er i konflikt med sosial og miljømessig rettferdighet», som forfatterne formulerer det.
Lohavn-tomten, som designes av ADEPT, skal representere Oslos identitet som «møtet mellom land og vann». Bygninger på land skal referere tradisjonell kvartalsstruktur. På fjorden skal det bygges på stolper i mindre skala, med hensyn til det marine livet.
Illustrasjon: Team Adept/Hav Eiendom3
I artikkelen «Advancing Sustainable Urban Transformations» fra 2013, påpeker professor Kes McCormick og kolleger at dagens praksis for bærekraftig byutvikling gir lite handlingsrom for å, på ordentlig, utfordre de underliggende strukturene som (re)produserer urban urettferdighet og «ubærekraftighet».7 På tross av økt bevissthet om byens særskilte rolle i produksjonen av klima-, miljø og sosiale kriser, er det likevel få eksempler på urbane tiltak som gjenspeiler dette alvoret, argumenterer artikkelen. Det har derfor blitt tydeligere at dersom bypolitikken og -planleggingen fortsetter å vike unna «ubærekraftighetens» røtter, mister bærekraftig byutvikling sitt potensial som modell for en sosialt og økologisk rettferdig urban fremtid.
For å gjenopprette potensialet for en reell urban bærekraft, fremmer McCormick og co konseptet om bærekraftig urban transformasjon (eller sustainable urban transformation). Da refererer de til urbane strukturelle endringsprosesser som bygger på flerdimensjonale og radikale grep, i motsetning til de reformative og inkrementelle tiltak som preger dagens bærekraftige byutvikling. For å effektivt og målrettet lede byutviklingen mot en bærekraftig tilstand, argumenterer forfatterne for nødvendigheten av nye former og nye mål for bystyring og -utvikling, med vekt på strukturelle, tverr-sektorielle og eksperimentelle løsninger. Dersom målet er å skape muligheter for genuint bærekraftige urbane fremtider, må bypolitikk og -planlegging starte med å konfrontere de økonomiske og politiske strukturene som ligger til grunn for «ubærekraftige» og urettferdige praksiser.
Det er samtidig viktig å huske at tiltak for urban bærekraft, selv med transformative ambisjoner, både kan gjennomføres på ekskluderende eller inkluderende måter, og bidra til økt eller redusert grad av sosial rettferdighet, som miljø- og samfunnsviter Nathan Bennett m.fl. minner oss på i forskningsartikkelen «Just Transformations to Sustainability» fra 2019.8 For å kunne planlegge og igangsette transformative tiltak for urban bærekraft på måter som bidrar til, og ikke går på bekostning av, rettferdighet, understreker forfatterne at byforskning, -politikkutforming og -utvikling må begynne med å sentrere sosial og miljømessig rettferdighet ved å stille spørsmål som: «Hvem er involvert i beslutninger om [urban] bærekraft? Hvem bør inkluderes i beslutningsprosessen? Hvordan bør beslutningene tas? Hvordan skal det tas hensyn til ulike verdenssyn og kulturer? Hvilke konsekvenser vil beslutningene få på kort og lang sikt? Hvem vil være vinnere og tapere?»
Ved å stille slike spørsmål vil det samtidig bli åpenbart at tiltak for urban bærekraft ikke er en one-size-fits-all type ting. Det finnes ikke noen spesifikk formel eller mal for urban bærekraft som kan overføres fra by til by eller nabolag til nabolag. Som professor i by- og miljøplanlegging, Julian Agyeman, har tydeliggjort i to tiår med konseptet om just sustainabilities, er urban ubærekraftighet og urettferdighet sosialt og kulturelt relative, stedsspesifikke fenomener, og må derfor bli møtt med tiltak som forholder seg til sine sosiale, kulturelle og romlige kontekster. 9 Derav konseptets flertallsform.
På tross av at rettferdig urban bærekraft må forstås og planlegges som en kontekstuell, integrert helhet, foreslår Agyeman og medforfattere likevel en (re)definisjon av bærekraft som kan kokes ned til fire essensielle forutsetninger for bærekraftige og rettferdige steder, som skal kunne anvendes hvor som helst, i hvilken som helst skala. For at politikkutformingen og planleggingen av bærekraftige byer og nabolag skal bli effektiv og vellykket, må den: (1) sikre bedre livskvalitet for alle; (2) nå, og inn i fremtiden; (3) på en rettferdig og likeverdig måte; (4) samtidig som man lever innenfor økosystemenes tålegrenser.10 Med konseptet om just sustainabilities, oppfordres det derfor til en revurdering av sosial rettferdighet som en nødvendig betingelse for urban bærekraft. Som de skriver: «med mindre samfunn(et) streber etter større sosial og økonomisk rettferdighet, både innad i og mellom nasjoner, er det lite sannsynlig at det langsiktige målet om en mer bærekraftig verden kan realiseres.»
4
Med disse perspektivene i bakhodet, kan Grønlikaia-prosjektet tydeliggjøre noen grunnleggende konflikter som preger dagens ambisiøse bærekraftige havnefrontutvikling. Aller først, i kommunikasjonen av prosjektets smultringmodell, indikerer Hav Eiendom at radikale og transformative endringer i byutviklingen er nødvendige for å håndtere utfordringene knyttet til klimakrise, naturødeleggelser og sosial ulikhet.11 Ved å anvende et globalt, langtids- og rettferdighets-perspektiv på miljø og klima, samt vektlegge lokal og global rettferdighet i planleggingen, uttrykker de ambisjoner om å heve standarden for bærekraftig byutvikling.
Som en respons på den endimensjonale og ekskluderende formen for sosial bærekraft som har preget Bjørvika-utviklingen ellers, skal Grønlikaia-prosjektet ta utgangspunkt i en forståelse av rettferdig boligutvikling som «en grunnleggende forutsetning for oppnåelsen av lokal sosial bærekraft», som Hav formulerer det i vedlegget til smultringrapporten. 12 Her skriver de videre at ambisjonene for Grønlikaia er en boligutvikling «som bidrar til sosial inkludering og mangfold, [og] motarbeider segregering», og trekker fram varierte utbyggings- og kjøpsmodeller, og eksperimentelle sosiale boligmodeller, som nødvendige strategier for å oppnå dette. Utvikleren antyder også behovet for radikale grep, i form av en boligutvikling som «utfordrer regelverk og normer og tydelig svarer på behov», uten å presisere hvilke regelverk og normer som må utfordres.
Samtidig kommer en, kanskje noe nedtonet, realitetsorientering om at Grønlikaia-området vil «være svært kostbart å bygge ut og tomtene er attraktive og dette vil sette noen begrensninger på typologi og boligtilgjengelighet», som det formuleres i kapittelet om boliganbefalinger. Dette leser jeg som at tiltak for boligvariasjon og boligrettferdighet står i konflikt med havnefrontens tomteverdier og økonomiske krav, og vil derfor ikke realiseres helt som beskrevet tidligere. Dette peker på noen grunnleggende utfordringer for en genuint bærekraftig havnefront innenfor dagens urbane regime.
Dersom behovet for en havnefrontutvikling basert på attraktiv, konkurransedyktig og profitt-maksimerende stedskonstruksjon ikke utfordres, så vil slike sosialt ambisiøse «forbildeprosjekter» enten bidra lite til, eller gå på bekostning av, lokal sosial rettferdighet på lengre sikt. Hvis havnefronten skal sikre at kunnskapsintensivt næringsliv, høyutdannede, rike befolkningsgrupper og kjøpesterke turister velger Oslo fremfor andre byer, må Grønlikaiaprosjektets tiltak for sosial bærekraft enten tilpasse seg eller konkurrere med dette målet.
Med nye ambisjoner om en rettferdig bærekraft og vedvarende krav om å generere stor urban og økonomisk vekst, forblir bærekraftig havnefrontutvikling en urban strategi med janusansikt. På den ene siden er det en gyllen mulighet til å kanalisere enorme ressurser til sosial og miljømessig rettferdighet, i form av grønne, sunne, inkluderende offentlige rom og et variert, rettferdig bolig og jobbtilbud. På den andre; når man fortsatt prioriterer spektakulær, vekstbasert stedsutvikling tilpasset høyinntektsgrupper, næringsliv og turisme, vil man samtidig ekskludere og forskyve andre befolkningsgrupper, forsterke eksisterende og skape nye, sosioromlige skillelinjer i byen – og slik undergrave målet om en rettferdig urban bærekraft.13
De innledende ambisiøse målsetningene for sosial rettferdighet kan derfor måtte nedjusteres til det ugjenkjennelige, sånn at de blir forenlige med økomodernistiske vekststrategier. Da kan man risikere å stå igjen med retterdighetstiltak som begrenser seg til å redusere de ellers diskriminerende og ekskluderende effektene av en byutvikling rettet mot attraktivitet, økt konkurransedyktighet og grønn vekst.
Jeg mener det er på tide at indre Oslos havnefront utvikles som et sted for økologisk bærekraft og sosial rettferdighet, og nye Grønlikaia har mulighet til å være et steg i denne retningen. Med sin smultringmodell og snakk om menneskers behov og klodens tålegrenser, sosial og økologisk ytelse, lokal og global rettferdighet, er det ikke tvil om at bærekraft-diskursen knyttet til Grønlikaia representerer et slikt steg. Det gjenstår likevel å se om det først og fremst er språket og innpakningen som er up-to-date, eller om denne nyoppdagede rettferdigheten også vil reflekteres i Grønlikaias innhold.
Sluttnoter
1
Hav Eiendom, DEiG: Smultringøkonomi for nye nabolag. (Oslo: Hav Eiendom, 2022).
2
Kate Raworth, A Safe and Just Space for Humanity: Can We Live Within the Doughnut? (Oxford: Oxfam, 2012)
3
Mari Løken. «Om eierskap og boliger på Grønlikaia», Arkitektur 24. Mai, 2023.
4
Barry, John. «Planning in and for a post-growth and post-carbon economy». I Routledge Companion to Environmental Planning and Sustainability, redigert av Simin Davoudi, Richard Cowell, Iain White & Hilda Blanco. (London: Routledge, 2019).
5
Xue, Jin. «Eco-netropolis planning conditioned by the growth ideology: the case of Greater Copenhagen.» ICE Proceedings 171, 3 (2018): 133-142.
6
Luger, J., Kotsila, P. & Anguelovski, I. «The notion of justice in funded research on urban sustainability: Performing on a postpolitical stage or staging the political?» Local Environment 28, 1 (2022): 8-30.
7
McCormick, K., Anderberg, S., Coenen, L. og Neij, L. «Advancing sustainable urban transformation.» Journal of Cleaner Production 50 (2013): 1-11.
8
Bennett, N., Blythe, J., Cisneros-Montemayor, A. M., Singh, G. G. & Sumaila, U. R. «Just transformations to sustainability.» Sustainability 11, 14 (2019): 3881.
9
Julian Agyeman. Introducing Just Sustainabilities. (London: Zed Books, 2013).
10
Agyeman, J., Bullard, R. & Evans, Bob. Just Sustainabilities: Development in an Unequal World. (Cambridge: MIT Press, 2003).
11
Hav Eiendom, DEiG: Smultringøkonomi for nye nabolag. (Hav Eiendom, 2022).
12
Hav Eiendom, DEiG: Vedlegg til hovedrapport. (Hav Eiendom, 2022).
13
Anguelovski, Isabelle. «From Toxic Sites to Parks as (Green) LULUs? New Challenges of Inequity, Privilege, Gentrification, and Exclusion for Urban Environmental Justice.» Journal of Planning Literature 31, 1 (2016): 23-36.