Park og poesi: Om diktning, dyrking, landskap og Olav H. Hauges opphold i Ås 1930

Dualiteten i Hauges virke og i hagekunsten

Om vi leser Hauges dagbøker, som er publisert i sin helhet, forstår vi at tiden hans på Ås preges av en viss uro og dårlig helse. Unge Hauge erkjenner at han må orientere seg mot det praktiske liv og gartnervirket, men trekkes samtidig mot litteratur, filosofi og historie. «I staden for å nytta kvar einaste fristund til lesnad av filosofi og lyrikk, burde eg sysla titt med slikt som høyrer til faget, til dømes plantedriving, stauder, planteskuledrift s.d.b.» skriver han i dagboken 17. april i 1930. 1. juli samme år kan vi imidlertid lese at «[d]et gjeng ikke så verst i drivhusi. Eg hadde venta det verre.» 

Med tiden blir Hauge både fruktbonde og en av Norges viktigste modernister. Han representerer med dette en dualitet som aktualiserer en forening av nettopp det praktiske og formålstjenlige på den ene siden, og det poetiske, undringen og refleksjonen på den andre. Dette setter oss på sporet av en tilnærming til våre gjøremål som jeg tror kan være fruktbar, ikke minst i planlegging og forming av våre fysiske omgivelser, i et samfunn som i stor grad preges av nytte- og systemtenkning.

Det å jobbe systematisk og tenke funksjonelt er vel og bra, men om det i for stor grad styrer tenkningen og hvordan vi tilnærmer oss gjøremål, er jeg redd vi kan miste en viktig dimensjon av syne. Vi vet også at hvordan vi forholder oss til verden henger helt grunnleggende sammen med språket vi har til rådighet. Kan vi inspireres av hvordan Hauge kombinerte gartnerfaglig kunnskap og et poetisk perspektiv? Ikke bare bruker han plantekunnskapen sin aktivt i diktene, også klangen av de latinske plantenavnene var av betydning. Og kanskje er diktningen til gartneren Hauge spesielt relevant i lys av trenden med urban dyrkning som preger mange byrom?

Til et Astrupbilete

Hagekunsthistorien viser oss at maleri, poesi og hage (i utvidet forstand) har stått i et gjensidig inspirasjonsforhold: Idealer – formidlet med malerier og dikt – har inspirert hagekunsten. Og hager – med idealene de representerer – har igjen vært motiver som er beskrevet med ord eller bilde.  En annen variant av et slikt inspirasjonsforhold er dikt om, eller litterære beskrivelser av kunstverk, såkalte ekfraser. Hauges ‘Til et Astrupbilete’ er nettopp et slikt dikt.

Her skildrer Hauge, litt undrende, et sted, nærmere bestemt en hage, i vårnatta, «der hegg og apal stend i syreblad, og blømer». Konkurransen for nytt visningssenter til Astruptunet er nettopp avgjort. Maleren Nikolai Astrups hjem og hage i Jølster er imidlertid allerede nyrestaurert og i dette arbeidet er betydningen av hagen og vekstene tatt på stort alvor. Og når vi vet hvor sentralt motiv Astrups egen hage var for hans kunstnerskap, inkludert årstidsvariasjoner og hagearbeidet, så lukkes på et vis sirkelen hvor maleri, poesi og hage settes i sammenheng med dette diktet. 

Jeg vil insistere på at innen landskapsarkitekturen, og trolig også i mange andre fagområder, kan vi la oss inspirere av det estetiske perspektivet som poesien leder oss til å anlegge. Vi kan utfordre oss selv til å tilnærme oss våre gjøremål med «et oppmerksomt blikk», for å benytte Toril Mois ord. Vi trenger naturligvis ikke uttrykke oss i diktform. Men vi kan anerkjenne at det finnes språklige uttrykksformer for å få fram det som ikke kan telles og måles. Og kanskje kan Hauges lyrikk og hans skildringer gi oss inspirasjon på denne fronten? 

Festsalen fylles med rikt program og et stort publikum

Arrangementet i august, som denne teksten springer ut ifra, var todelt: Først foredrag og refleksjoner belyste både Hauges virksomhet og Universitetsparken fra ulikt hold. Med Erik Werenskiolds veggmalerier, fra nettopp fra 1930, som avbilder frukttrær og bønder i arbeid, ga Festsalen en riktig ramme for seansen innendørs. Andre del bestod av en vandring i Universitetsparken, med faglige innlegg og lesning av utvalgte Hauge-dikt.

Programmet ble innledet av undertegnede med et budskap som jeg har forsøkt å sammenfatte innledningsvis i denne teksten. Deretter snakket Ronny Spaans, professor i nordisk litteratur og litteraturhistorie ved Universitetet i Oslo, om Hauges poetiske forståelse av landskap med utgangspunkt i sitater fra Hauges omfattende dagbokverk. Spaans kjenner godt til Hauge, blant annet gjennom arbeidet med antologien Tid og Hauste inn: 31 forfattarar om Olav H. Hauge (2008) som han redigerte sammen med Hauges enke, Bodil Cappelen. Spaans har også jobbet som journalist i ukeavisa Dag og tid med spesialområde byplanlegging og arkitektur, og har dessuten skrevet boka Kjøpesenterlandet (2017). Med dette grunnlaget ga Spaans også det han kalte en landskapsarkitektonisk analyse av Hauges diktning mot slutten av det så vel underholdende som lærerike foredraget. 

Åsmund Bjørnstad, professor emeritus i planteforedling ved NMBU, fortalte om Hauges bruk av planter i diktene. Med seks egne diktsamlinger og like mange gjendiktninger har Bjørnstad en sammensatt bakgrunn som på sett og vis i seg selv speiler arrangementets tverrfaglige karakter. Med utgangspunkt i kapittelet Plantene i Olav H. Hauges dikting i den nevnte antologien, formidlet han fengslende om nyansene som kommer til uttrykk i Hauges diktning ved bruk av helt spesifikke plantenavn. 

Oddvin Reisæter var professor i dendrologi ved NLH, og Hauges nære venn gjennom hele livet. Reisæter var utdannet hagearkitekt og står også bak utforming av enkeltdeler av Universitetsparken. I Historisk arkiv for norsk landskapsarkitektur finnes Reisæters tegninger av staudebeplantninger for bekkehagen Niagara fra 1940-årene. Planene er ikke bare vakre, de illustrerer også at tanken om å samle og fordrøye vann i grøntanlegg på ingen måte er av ny dato! Vi satte stor pris på at datteren Magnhild Reisæter delte av sine tanker om og minner fra relasjonen mellom faren og Hauge, eller Olav, som hun omtalte ham. 

Moens originale parkplan finnes i Historisk arkiv for norsk landskapsarkitektur ved NMBU. I 1924 ble planen vedtatt som utgangspunkt for omlegging av parken. Arbeidene tok flere år og var i sluttfasen da Hauge oppholdt seg ved landbrukshøgskolen sommerhalvåret i 1930. Store deler av parken utenfor Urbygningen var dermed den gang nettopp etablert slik vi kjenner den i dag. I den nyoppførte Tårnbygningen lå  dessuten biblioteket med boksamlingen som Hauge verdsatte og nevner i dagboken sin. Andre nye elementer i parken tegnet av Moen var Staudehagen og Hirschtrappen. Dette, og mye annet, var tema for førsteamanuensis i hagekunst og landskapsarkitekturhistorie Bjørn Anders Fredriksens innlegg om parken og fagmiljøet på Ås omkring 1930, som først ble presentert inne, med et rikt bildemateriale, og deretter ute, med anlegget selv som den beste illustrasjon. Nylig publiserte han en artikkel her i Arkitektur om parkens historie med utgangspunkt i Moens virke.

Diktvandring i Universitetsparken

Et viktig element ved arrangementet var altså å være ute i det faktiske landskapet som hadde blitt løftet frem gjennom innleggene i Festsalen. Som tidligere parksjef for Universitetsparken har Bjørn Anders Fredriksen vært initiativtaker og ansvarlig for en rekke restaureringsprosjekter den senere tiden. Med solid kunnskap til parken og dens historie ledet han vandringen. Magnhild Reisæter fremførte utvalgte Hauge-dikt på kraftfullt hardangermål for en grepet forsamling.

Første stopp var Staudehagen hvor vi fikk høre diktet ‘Hagen’. Staudehagen er et frodig uterom med bugnende staudeplantinger, en liten, sentrert kanal med vann og i enden av hagen en sildrende vannpost i forlengelse av aksen. En urovekkende værmelding og et særdeles dunkle skyer varslet store nedbørsmengder, og et heftig tordenvær hadde truet gjennomføringen aktivitetene utendørs. Det slo heldigvis ikke til. Og litt lett regn ga ikke annet enn en ekstra dimensjon da Reisæter leste ‘Eg stogga under den gamle eika ein regnversdag’ ved Hirschtrappen under store trekroner.

Med Storeplenen i ryggen gikk ferden videre over Universitetstunet og opp til Thorsrudgården, Havebruksavdelingens gamle instituttbygg fra 1880-årene, overlærerens villa hvor det også var internat for elevene. Her fikk den begeistrede forsamlingen høre diktet ‘Kvardag’. Siste stopp på vandringen var i Eplehagen, hvor Reisæter deklamerte ‘Eg hogg ned den store apalen’ og ‘Du var vinden’. I tillegg til epler, serverte Siv Fagertun Remberg, førsteamanuensis i frukt og bær, et interessant tilbakeblikk på den pomologiske historien på Ås fra 1860 til i dag.

Opprømte og tilfredse rundet vi av vandringen. På vei hjem gikk mange av oss gikk forbi og hilste på eineren ‘Bukken Bruse’ som står på hjørnet av Planteskolebygningen øverst i Åsbakken. Planten er vokst opp fra stiklinger formert fra søyleeineren Oddvin Reisæter og Olav H. Hauge samlet inn i Hestagrend i Viksdalen, Sunnfjord i 1966. Kanskje kan vi si at den er en materialisering av relasjonen Hauge og Universitetsparken, og alt det representerer?

Nina Marie Andersen er førsteamanuensis ved NMBU og sammen med Bjørn Anders Fredriksen, begge ved faggruppen Teori og historie ved Institutt for landskapsarkitektur, vertskap for arrangementet den 29. august 2024.