Praktikaliteter og poesi: Fehn ved ILA&DU

AHO i ILA&DU

Dette essayet beveger seg fra poesien i Fehns forelesning til det praktiske arbeidet i ILA&UD som organisasjon. ILA&UD ble grunnlagt av den italienske arkitekten, læreren og redaktøren Giancarlo de Carlo i Urbino i 1976. Mens tidligere sommerskoler i arkitektur, som CIAMs sommerskoler (1949–53), hadde en tendens til å invitere individuelle studenter og ideologisk koordinerte lærere, inviterte ILA&UD et begrenset antall skoler bestående av både studenter og lærere, sammen med fremtredende byplanleggere, arkitekter, teoretikere og historikere. Denne strukturen ga ILA&UD en karakteristisk dualisme, der de ulike skolenes kulturer ble innpasset i den overordnede pedagogiske plattformen.

Dette essayet vil si mindre om hvordan ILA&UD påvirket Fehns tenkning eller kulturen ved AHO, selv om det finnes hint om dette i arkivmaterialet, og i stedet vektlegge den særegne rollen den norske gruppen spilte i løpet av ILA&UDs første tiår.

ILA&UD var definert av sin organisasjonsstruktur. I løpet av det åtte uker lange «residential course» jobbet deltakerne med designprosjekter, arbeidet i den urbane konteksten, fulgte forelesninger og deltok på seminarer.⁷ Arbeidet strakk seg likevel utover sommerkurset og inkluderte diverse aktiviteter gjennom året, blant annet den «permanente aktiviteten» som ble gjennomført på hver enkelt skole og presentert ved samlingene. De første årene lanserte temaene medvirkning og gjenbruk. Like viktige var ILA&UDs publikasjoner: årsrapportene, presentasjon av arbeid fra tidligere kurs og bulletinene som ga jevnlige oppdateringer mellom samlingene. I tillegg kom de mellomliggende seminarene og konkrete urbane designprosjekter for henholdsvis Genova i 1980 og Pistoia i 1983.

AHO var involvert i ILA&UD fra starten i 1976, sammen med ETSA Barcelona, KU Leuven, MIT, ETH Zürich, og studenter fra flere italienske skoler under banneret til University of Urbino, som ikke hadde en egen arkitekturskole. ⁸ Arkitekturhistorikeren og -teoretikeren, professor Christian Norberg-Schulz deltok på ILA&UDs første styremøte i 1975. Inviterte skoler og gjester ble ofte hentet fra De Carlos personlige nettverk. Team X-medlemmer som Alison og Peter Smithson var faste gjester, og De Carlo utviklet nære relasjoner med mange av lærerne som deltok. Gitt et vennskap som strakk seg tilbake til 1950-tallet, var det ingen overraskelse å finne Fehn blant de inviterte.⁹ Til tross for den tilsynelatende rigide strukturen og relative homogene deltakerlisten, representerte ILA&UD et bredt spekter av teoretiske tilnærminger. 

Forskjellene ble tydelige gjennom de mellomliggende seminarene, hvert under ledelse av en av skolene. I 1982 ble seminaret arrangert av AHO i Oslo: Hovedforedraget ble holdt av Norberg-Schulz under tittelen «The Creation of Place, and Modern Architecture». Fehn foreleste om «Traditional Norwegian Architecture and the Modern Solution», ledsaget av et besøk til Villa Schreiner fra 1959. Med sin murkjerne omgitt av rikt detaljerte oppholdsrom i tre, illustrere huset temaene i Fehns foredrag. Som Fehns samarbeidspartner Per Olaf Fjeld har bemerket, søkte ikke boligene hans fra denne perioden å gjenskape tradisjonelle boliger, men reflekterte sesongmessige tilpasninger som Fehn identifiserte i tradisjonelle nordisk boligarkitektur; der eksempelvis skyvbare vegger åpner huset mot landskapet om sommeren, eller danner ly rundt ildstedet om vinteren.¹⁰ Mens enkelte forelesninger tok for seg typiske ILA&UD-emner som brukermedvirkning og gjenbruk, tematiserte Norberg-Schulz og Fehn i tillegg spørsmål om «tradisjon» og «erfaring». Til forskjell fokuserte KU Leuvens seminar i 1979 og MITs konferanse i 1980 først og fremst på brukermedvirkning i designprosjekter, mens seminaret ved Universitetet i Zagreb i 1981 dreide seg om den urbane revitaliseringen av Split.¹¹ Oslo-seminaret antyder derfor endringer i ILA&UDs intellektuelle profil med AHOs økende interesse for stedet.

Det er likevel viktig å ikke overdrive forskjellene mellom skolene slik de fremstår i de offisielle dokumentene. Selvfølgelig var det ulikheter. Til tross for at De Carlo insisterte på ILA&UD var et ikke-hierarkisk miljø,¹² mente Oslo-studenter at ILA&UD kunne fremstå som anti-demokratisk fra et nordisk perspektiv, samtidig som de var «aware that these tendencies could be based on deeper cultural differences between the Italian and Norwegian way of running things… Oslo now has a strong tradition of student democracy – why not use our experience?»¹³ Tilsvarende skriver Per Olaf Fjeld, selv en ILA&UD-deltaker, i et tilbakeblikk at «as a Nordic group…closeness to nature underpinned by a broad collective understanding of social needs and rights were the driving force…[at] ILA&UD this was challenged by other preferences».¹⁴ Fehn visker derimot ut noen av de skarpe skillene som enkelte kritikere så mellom de nordeuropeiske skolenes tendens til å se arkitektur som et produkt av sosiologiske prosesser og brukermedvirkning på den ene siden, og søreuropeiske skoler som mer interessert i arkitektfaglige spørsmål om detaljering og formgivning på den andre.¹⁵ Fehns foredrag og prosjekter fra 1979 reflekterte begge posisjoner, i hans grunnleggende interesse for hvordan bygninger er bebodd – uten at det poetiske og arkitektoniske ofres.

Å lese byen

ILA&UD fremmet fra første stund diskusjon fra ulike ståsted, og deltakerne brakte med seg sine egne kulturer, metoder, fordommer og preferanser.¹⁶ Samtidig etablerte de noen fellestrekk, som engasjementet for levd liv og miljø, uten å abstrahere dette til det ILA&UD kalte «tom formalisme» – en reduksjon av design til et visuelt anliggende. ¹⁷ Utfordringene med å introdusere nye grupper utenlandske studenter i et fremmed miljø fordret pedagogiske strategier for at de skulle kunne forstå den byen de skulle jobbe med på relativt kort tid. Den viktigste blant disse strategiene var å «lese» byen.¹⁸ Dette var en metode for å identifisere sosiale og materielle lag gjennom observasjon, analyse og tegning.¹⁹ Muligheten til å jobbe og bo på stedet og involvere seg med fagutøvere med ulike bakgrunner, åpnet for nye måter å praktisere arkitektur på, hinsides føringene fra de enkelte skolene. Som AHO-studenter bemerket i 1982, var det overraskende likheter mellom italienske fontener og havnefronten i Oslo: begge var «a meeting place of water and land, people and trade».²⁰ Studentene returnerte til Oslo med nyvunnet innsikt fra ILA&Ud, og påvirket på denne måten AHOs interne kultur.²¹

Noen av disse effektene blir tydelige gjennom ILA&UDs omfattende korrespondansearkiv. Etter den første workshopen i 1976 skrev Oslo-studenten Petter Bogen til De Carlo at «it has been (a hell of) a good experience, I have learned a lot. The combination of debate and a close social life, and conflict caused by this professional and personal relationships probably gave many of us new perspectives on studies and work».²² Sammen med studenter fra Leuven, Roma og MIT hadde Bogen jobbet med nye lokaler for Universitetet i Urbino i et forhenværende kloster fra 1500-tallet. De andre studentene ønsket å åpne bygningen for sosiale funksjoner og offentlig sirkulasjon. Bogen var uenig – som antydet i brevets referanser til «debatt» og «konflikt» – og foreslo i stedet å lukke av et privat gårdsrom til bruk for lokalbefolkningen og studenter i en form som gjentok «the existing family-boarder relationship in the many ‘affittacamera’ around town".²³ For å bestemme bruken av området og for å fremme samarbeid mellom beboerne ville representanter for ulike grupper forhandle gjennom møter tilrettelagt av ILA&UD. Dette ønsket sto i skarp kontrast til flere av Bogens jevnaldrende, spesielt studenter fra Spania og Italia, som arbeidet med forslag som dreide seg om større arkitektoniske gester snarere enn småskala-medvirkning og diskusjon. I sitt svar til Bogen skrev De Carlo anerkjennende om hvor godt han likte «your political approach to the problems of present society». 

I 1976 ble Oslo-gruppen ledet av arkitekten Peter Butenschøn som da var amanuensis ved AHO. Hans kritiske problematisering av ideer om medvirkning kom tydelig frem i hans foredrag i Urbino: «Norwegian and other European experience, shows that an opening-up of the planning process through invitation to user participation has tended to aid those who already hold an unfair share of decision-making power, the well-educated upper class.»²⁴ Fremfor en slik «passiv» form for medvirkning gikk han inn for en omfordeling av makt gjennom «demokratisk planlegging», som kanskje hadde funnet et mulig uttrykk i Bogens forslag. Butenschøn fryktet, som han skrev til De Carlo, at AHO ble mindre sosialt engasjert under påvirkning av «Norberg-Schulz and [Jan] Digerud [who] represent the conservative, authoritarian and formalist approach in our school, conducting their teaching at arm’s length from any political analysis of society."²⁵ De Carlos svar var diplomatisk og antydet at ILA&UD trengte begge posisjonene for debattens skyld: «I’m not surprised Norberg-Schulz is playing his game and I hope you keep on playing yours accepting the idea that everything in life is dialectical.» I 1977 lot Norberg-Schulz til å svare på Butenschøns foredrag. Han hevdet at medvirkningen hadde vært for prosess-orientert – «hence the fight against power structures which make participation difficult or impossible – as well as the suggestion of alternative models of ‘democratic’ interaction" – og ikke tilstrekkelig fundert på en dypere forståelse av felles verdier knyttet til sted og bolig: problemstillinger som ville bli vektlagt på Oslo-seminaret i 1982.²⁶ Her ser vi igjen at flere perspektiver, også innenfor én skole, bevisst ble dyrket ved ILA&UD.

Fehn ankom ILA&UD i 1979 da energien fra disse første årene og de intense debattene om brukermedvirkning var i ferd med å avta. De Carlo skrev at «the theme of participation had come to a sort of dead end, the generalities of the problem had been discussed in depth over the three previous years, and it seemed necessary to investigate more specific aspects».²⁷ For å oppnå dette delte ILA&UD temaet i en rekke undertemaer. På forhånd skrev John O'Sullivan – som deltok som Fehns medarbeider i Oslo – at det som måtte til var en klarere forståelse av hva det innbar å lese steder og bygninger, snarere enn en ny tilnærming til medvirkning.²⁸ Og AHO delte interessen for å lese steder: en næranalyse av Kongsbergs historie og tømmerkonstruksjoner, var tilsynelatende knyttet til Fehns analyse av tradisjonell norsk tømmerkonstruksjon. For O'Sullivan representerte leseprosessen en spesifikk tolkning av «social, the physical and the economical factors… The comprehension of relationship between factors must be simultaneous in order to understand the whole».²⁹ I sin forelesning trakk Fehn en klar grense mellom subjektivitet og bredt anvendbare verktøy og metoder.

Fehns foredrag fant sted midt i denne vendingen fra politisk medvirkning til den enkelte formgivers sosiale engasjement. Her finnes ingenting av det medvirkningsspråket som så sterkt hadde definert ILA&UD: Fehn reflekterer i stedet over lyset, skyggene og fargene som ble dannet av den Nordiske paviljongen i Venezia. Mens gjenbruk av en eksisterende struktur i museet på Hamar utvilsomt hadde sterk resonans til ILA&UDs tidligere arbeid, la Fehn nå vekt på de mer abstrakte dimensjonene knyttet til sin teori om horisonten: «When the ground becomes history: man's position leaves the horizon…All answers are given by his position in relation to the earth and the sky.»³⁰ På denne tiden ble Fehns foredrag sjeldent publisert, og enda sjeldnere på engelsk, som Fjeld observerer.³¹ Foredraget i årboken ble derfor viktig for formidlingen av Fehns ideer. I 1981 siterte arkitekten Peter Cook ILA&UD-forelesningen i et essay i Architectural Review, som grunnlag for det følgende, som siktet helt konkret til Fehns arbeid: «I have a hunch that when we have all become a little more bored by the tricksy world [of eclecticism]…we shall look much more carefully at the architectural development of the 1950s, 1960s and 1970s on the northern fringe of Europe.»³² Med Fehns forelesningsnotater fulgte en serie skisser, «images à Urbino», som later til å anvende forelesningstemaene om natur og menneske, bakken og horisonten, på byen. Sammenligningen av posisjonen til en person og et tre på toppen av et platå som ligner Urbinos svimlende bymur, følges av billedteksten «even the tree got the same poetry.»

Det er uklart hvordan denne forelesningen påvirket studentenes arbeid. En viss bekymring kan spores hos Oslo-studentene, over den nøyaktige fremstilling av topografi og vegetasjon, noe som var relativt uvanlig ved ILA&UD, hvor bymiljøer var i fokus og trær normalt ble tegnet som stiliserte kuleformer. Forelesningen påvirket utvilsomt Alison og Peter Smithson. Smithson-parets rolle i ILA&UD var ekstraordinær: De holdt foredrag, fungerte som kritikere og gjennomførte egne designprosjekter blant studentene. I 1979 engasjerte de seg i noen av problemene ved De Carlos collegi: studentboligprosjektet som ble fullført i 1966, og som var startskuddet for hans tilknytning til byen og universitetet. Smithson-paret mente at valget om å plassere studentboligene langs en trafikkert vei utenfor den historiske byen isolerte dem, og de forslo en ny vei gjennom landskapet.³³ Etter å ha gått opp noen mulige ruter året før, valgte de i 1979 en rute som gjennomhullet bymurene. Smithsons bemerker at de valgte ruten som i minst grad forstyrret utsikten fra den gamle byen, og tilskrev avgjørelsen delvis til Fehn og hans opplevelse av å stå på bymuren, «coming to an edge and looking down» – den samme posisjonen som er avbildet i skissen hans.³⁴ Slik sett reflekterte Fehns foredrag den skiftende ånden i ILA&UD og vendingen bort fra ideen om at byens innbyggere og deres behov skulle ivaretas gjennom medvirkningsprosesser til ideer nedfelt i Smithsons prosjekt.

Det finnes andre hint av Fehns vedvarende innflytelse på ILA&UD utover hans opptreden i Urbino i 1979. Etra “Connie” Occhialini, professor i byplanlegging, var offisielt organisasjonens sekretær, selv om deltakerne husker henne som langt mer enn dette. I 1981 trådte hun ut av skyggene med foredraget "Visible, Invisible and Unique", der hun reflekterte over sin subjektivitet i lys av Urbino, mens hun speilet Venezias kaleidoskopiske fasetter i Italo Calvinos Usynlige byer (1972). Hun peker på Fehn som inspirasjon for å utvikle en slik subjektivitet: «Secret signs about the architecture in Urbino and around I came to know through the eyes of many of the people who came to ILA&UD.»35 Til tross for et også vitenskapelig-positivistiske språk hentet fra laboratorie-språk, er Occhialinis forelesning preget av en overraskende atmosfærisk tone som gjennomsyret ILA&UDs tilnærming – og i tråd med den poetiske tonen i Fehns foredrag.

Et annet spor etter Fehn finnes i aktivitetene i 1982, der AHO-studenter gjenga en skisse av en bevinget hest fra Fehns presentasjon av Villa Norrköping. På dette tidspunktet, etter forflytningen til Sienna, hadde ILA&UD offisielt endret fokus fra medvirkning til å arbeide med alternativer til postmodernismens «eklektisisme». Slik Fehn, som Cook foreslo, tilbød et alternativ til sitering og eklektisisme, lot Oslo-studentene til å se det samme potensialet i den nordiske paviljongen. De foreslo en egen designmetode de kalte «analogisme», og anvendte visuell assosiasjon for å gripe den erfaringsmessige analogien mellom trekronene og taket på paviljongen: «the brain is scanning for a pattern that is an analogy (likeness) to the problem.»³⁶ Sett i sammenheng med Fehns forelesning i 1979, er kanskje en lignende analogi virksom i Villa Norrköping, der hestens utspredte, beskyttende vinger ligner måten pergolataket folder seg ut fra kjernen av mursteinstrukturen for å beskytte terrenget.

I disse fragmentene overskrider Fehns innflytelse på ILA&UD langt hans deltakelse i 1979. Den norske arkitekten inntok en sentral posisjon i organisasjonen da den gikk fra mer sosiologiske tilnærminger til en bredere betraktning av hvordan mennesker bebor bygninger. Forskjellene mellom deltakerne fra AHO (også innad på skolen) og andre skoler avslører i hvilken grad diskusjon og debatt var vesentlig for disse skiftene. Til syvende og sist illustrerer også en relativt perifer skikkelse som Fehn hvordan ILA&UD aktivt turnerte et mangfold av posisjoner, slik at mange stemmer og perspektiver kunne bidra meningsfullt til organisasjonens kompleksitet over mange år. Til slutt ble det plass til både praktikaliteter og poesi.

Sluttnoter

 

¹

Se for eksempel "ILA&UD", Wikipedia, endret 22. mai 2023, https://en.wikipedia.org/wiki/ILAUD.

²

«Sverre Fehn: 1997 Laureate Biography", https://www.pritzkerprize.com/sites/default/files/inline-files/1997_bio.pdf.

³

Fjeld bemerker at Fehn utviklet mange varianter av denne dialogen med Palladio, den første dateres til et år før ILA&UD. Per Olaf Fjeld, Sverre Fehn: The Patterns of Thought (Monacelli Press, 2009), 80.

⁴

Sverre Fehn, "The Tree of Life", i ILA& ILA&UD Annual Report Urbino 1979: Signs and Insights (Milano: Urbino, 1979), 99. 

⁵

Ibid.

⁶

Se for eksempel Christian Norberg-Schulz, «The Poetic Visions of Sverre Fehn” i Norberg-Schulz og Gennaro Postiglione (red.), Sverre Fehn: Works, Projects, Writings, 1949–1996 (Monacelli Press, 1997), 23.

⁷

Sommerkurset ble senere redusert til fem, og deretter fire uker.

⁸

Invitasjoner var blitt sendt til Edinburgh, Harvard, Zagreb, Moskva og Ljubljana, som ikke var i stand til å skaffe de nødvendige midlene for å delta. Giancarlo De Carlo, "Report on the First Residential Course Urbino," i ILAUD: 1st Residential Course Urbino 1976 (Milano: Gammaoffset for ILAUD, 1977), 6. 

⁹

Sverre Fehn, "An Architectural Autobiography," i The Poetry of the Straight Line: Five Masters of the North (Museum of Finish Architecture, 1992). 

¹⁰

Fjeld, Sverre Fehn: Patterns of Thought, 73. 

¹¹

Leuven-seminaret ble publisert som Jan Schreurs, Marcel Smets og Lode Janssens (red.), Leuven Seminar on Participatory Design (Leuven: Uitgeverij Acco, 1981), 58. 

¹²

"The only distinction being that some would be senior, others junior researchers, according to their personal experience." De Carlo, "Rapport", 6. 

¹³

Brev fra Anne Guri Grimsby, Frederica Miller, Øyvind Mo, Terje Moe, Alv Aamo Skogstad, Baldur Olafur Svavarsson, Sverre Svendsen og Maril Sylte til Giancarlo de Carlo, januar 1983. Box: Corrispondenza 1982–1985, ILAUD Archives, Biblioteca civica d'arte Luigi Poletti, Modena. 

¹⁴

Per Olaf Fjeld, “ILAUD and the Nordic Schools”, i Paolo Ceccarelli (red.), Giancarlo de Carlo og ILAUD: A moveable frontier (Milan: Fondazione OAMI , 2019), 36.

¹⁵

Se Mirko Zardini, "Fra Team X til Team x: International Laboratory of Architecture and Urban Design (ILAUD)," Lotus International 95 (1997): 76–97; John McKean, "Week by Week," Building Design, 23. november 1979, 9.

¹⁶

"The diversity in approach … is to be considered as a desirable occurrence, since it gives the opportunity of enriching both comprehension and the imagery of the problem of designing, through the comparison of different points of view pertaining to different backgrounds. » Giancarlo de Carlo, "Introduction," i ILA&UD: 2nd Residential Course Urbino 1977 (Urbino: ILAUD, 1978), 6. 

¹⁷

"First Draft of the Platform", 58 og PG Raman, "Observations on the Milan Meeting of April 12th and 13th, 1976" i ILA&UD: 1st Residential Course Urbino 1976, 76.

¹⁸

I en presis definering beskriver De Carlo lesning som: «the attempt of understanding the real needs, the cultural traditions, the expectations, the means of expression of the Urbino community, through the perception of tensions circulating in the organisational and formal configuration of the environment." Giancarlo de Carlo, "Design Work," i ILAUD: 2nd Residential Course Urbino 1977 (Milano: ILAUD, 1978), 73.

¹⁹

De Carlo uttaler at "in order to know how to read, you have to know how to look deep into the stratifications, you have to discover and critically select the significant signs" (forfatterens oversettelse). De Carlo og Bunčuga, Conversazioni Con Giancarlo De Carlo, 138. Se Elke Couchez, "Reading by Drawing – ILAUD 1977: A Tentative Tool for Urban Regeneration," OASE 107 (2020): 39–47; Elke Couchez, "Architects Who Read: ILAUD, and Reading as Direct Experience," i Caroline Voet, Eireen Schreurs og Helen Thomas (red.), The Hybrid Practitioner: Building, Teaching, Researching Architecture (Leuven University Press, 2022), 95–110. 

²⁰

Anne Guri Grimsby, Frederica Miller, Øyvind Mo, Terje Moe, Alv Aamo Skogstad, Baldur Olafur Svavarsson, Sverre Svendsen, and Marit Sylte, “Permanent Activities: Oslo School of Architecture”, i 1982 Year Book: Multiplicity of Language vs. Eclecticism (Milan: Sansoni Editions, 1983), 35.

²¹

Denne effekten er gjentatt i Fjeld, “ILAUD and the Nordic Schools,” 35–38.

²²

Brev fra Petter Bogen til Giancarlo de Carlo, 13. januar 1977. Boks: Korrespondanse 1975–78, ILAUD Arkiv. 

²³

"Topic 1," i ILA&UD: 1st Residential Course Urbino 1976, 18. 

²⁴

Forelesningen er oppsummert i Peter Butenschøn, «Participation – some critical notes on a fuzzy subject," i ILA&UD: 1 st Residential Course Urbino 1976, 51–52. Denne tolkningen støtter seg på Isabelle Doucets kapittel «Democracy with a twist? Users, uses, and missing voices at the heart of ILAUD’s emancipatory mission", i Lonergan og Couchez (red.), This Is Not a Summer School: The International Laboratory of Architecture and Urban Design (ILAUD) (Zurich: gta Verlag, 2025). 

²⁵

Brev fra Peter Butenschøn til Giancarlo De Carlo, n.d., Box: Corrispondenza 75-78, ILAUD Archives.

²⁶

Christian Norberg-Schulz, "Dwelling Participation Place," i ILAUD: 2 nd Residential Course Urbino 1977, 147.

²⁷

Giancarlo de Carlo, " Introduction to the Presentations”, i ILA&UD Annual Report Urbino 1979, 6.

²⁸

Brev fra John O'Sullivan til Connie Occhialini, 1. mars 1979. Box: Corrispondenza 1979, ILAUD Archives.

²⁹

John O'Sullivan, "How to Read the Environment," i ILA&UD Annual Report Urbino 1979, 67.

³⁰

Fehn, The Tree of Life.

³¹

Fjeld, Sverre Fehn, 173.

³²

Peter Cook, "Trees and Horizons: the Architecture of Sverre Fehn,” The Architectural Review, 2. august, 1981. https://www.architectural-review.com/essays/trees-and-horizons-the-architecture-of-sverre-fehn.

³³

Alison og Peter Smithson, "Connection between New Colleges and Old City", i ILA&UD Annual Report Urbino 1979, 88–91. Fortolkningen av dette prosjektet står i gjeld til Krista Kamleithner’s kapittel «Reading the Environment: ILAUD, the “User” and Cities in Transformation», i This Is Not A Summer School.

³⁴

Sverre Fehn sitert i Smithson, "Connection," 90. 

³⁵

Connie Occhialini, "Synlig, usynlig og unik," i Arkitekturens språk: forelesninger, seminarer og prosjekter, Urbino 1981 (Firenze: Sansoni Editore, 1982), 57. 

³⁶

Grimsby et. al., “Permanent Activities: Oslo Architecture School”, 57.