Professor Sverre Fehn

Til kongen,

Idet jeg henviser til kunngjøring i Arkitektnytt nr. 3 1970, tillater jeg meg herved å søke professoratet i arkitektur, med fagområdet programmering og prosjektering av bygninger og anlegg for offentlige og spesielle formål, ved Arkitekthøgskolen i Oslo.

Med hilsen, Sverre Fehn

19. mars 1971 ble Fehn utnevnt til professor i Oslo med ansvar for Bygg 3. I hans første semester som professor lød emnebeskrivelsen:

Undervisningen vil omfatte prosjektering av komplekse bygg. De konkrete oppgaver blir valgt ut i samråd med studentene. Studiet bedømmes på grunnlag av innleverte arbeider.

Man kunne tro at mangelen på spesifisitet i denne første kursbeskrivelsen skyldtes begrenset tid til forberedelser, men arkivene viser at nesten hver kursbeskrivelse de neste femten årene sa nøyaktig det samme, og demonstrerer Fehns direkte og pragmatiske måte å skape rammene for sine studio. Det arkitektoniske prosjektet sto i sentrum.

Gjennom 1970- og 80-tallet ble Fehns bygde prosjekter færre og arbeidet stoppet tidvis helt opp. Professorgjerningen var imidlertid i full sving. I denne perioden var Fehn også kritiker, foreleser og gjesteprofessor ved en rekke skoler som Cooper Union (Carnegie Distinguished Professor in Architecture), Arkitektskolen ved Yale University, MIT og Architectural Association (AA) i London, der han var kritiker og forleste gjentatte ganger. Fehns korrespondanse og CV gir konturene av hans rike nettverk lokalt og globalt, med brev til og fra arkitekter som John Hejduk, Oscar Niemeyer, Jean Prouvé, Daniel Libeskind og Norman Foster.

Da Fehn i et intervju i 1995, etter 24 år som professor ved AHO, ble spurt om hva som var det viktigste å bevare ved skolens aktiviteter, svarte han: "internasjonal kontakt". 

Når vi ved Fehns hundreårsjubileum ser tilbake på hans arbeid og innflytelse, står vi overfor en utfordring som ikke er unik, men som er vanskelig å håndtere: hvordan forvalte arven.

De fleste later til å velge én av to veier når de skal håndtere en arv. Den første er å holde kursen og unngå endring. Før eller siden fører dette imidlertid til stagnasjon og idé-tørke. Det andre er å etablere en alternativ bane og meisle ut en ny vei. Å frigjøre seg fra fortiden kan skape en stor grad av frihet, men samtidig føre til tap av kunnskap, innsikt og mening. Som en pendel har AHO svingt fra den ene siden til den andre i tiden etter Fehn forlot skolen, men søker kanskje i sin kjerne etter en tredje vei. Hundre år etter Fehns fødsel og nesten 30 år etter at han gikk av med pensjon, skal vi ikke være redde for arven etter Sverre Fehn. Skolen kan hente maksimalt ut fra sin historie og samtidig kartlegge sine nye veier. Utfordringene vi står overfor i dag er andre enn på Fehns tid. Vi kan verken praktisere arkitektur på samme måte eller bygge bygninger som han gjorde. Vi er tvunget til å håndtere et helt annet sett av omstendigheter, realiteter og begrensninger.

I professor Sverre Fehns gjerning kan vi få øye på nyansene som fortsatt er gjenkjennelige og relevante, og feire ham for alt han har gjort både for skolen og arkitekturfaget. Vi kan beundre de tektoniske nyvinningene og de lysfylte rommene som skapes av de umulig tynne betongbjelkene i Venezia, vi kan lære av hans idéer om historie, transformasjon og historiefortelling gjennom hans arbeid på Domkirkeodden i Hamar, om den rike detaljeringen, følsomheten og poesien i hus som Villa Schreiner og Villa Norrköping, og følge jakten på nye materialer, løsninger og ideer i alle hans prosjekter og bygninger. Ved å romstere i arkivene på jakt etter professor Fehn bringer vi frem ny kunnskap om hans forelesninger ved AHO, hans skrifter, korrespondanse, og pedagogikk som kan la oss nærme oss hans arv på stadig nye måter.