Rivningsverdier og sløseri

Praktstykke fra 1960-tallet

ETA-huset var tegnet av arkitektene Dagfinn Endresen og Bjarne Grevskott Larsen, med innslag tegnet av norske interiørarkitekter og formgivere. ETA-huset var skapt for å fremheve den norske treindustriens store muligheter. Derfor ble bygningen utviklet som et toppmoderne miljø for produktutvikling, markedsføring og forskning, med morgendagens fasiliteter for å kunne håndtere et internasjonalt miljø. Dørene sto åpne for alle positivt skapende krefter, fra den enkelte håndverker til storindustrien.

ETA-huset i Oslo er et ukjent praktstykke i den norske 1960-tallsarkitekturen, og ble beskrevet som en bygning som absolutt måtte sees og oppleves: «Det er ikke hvert år Oslo får et forretningsbygg av en så høy standard,» skrev magasinet Skogeieren i 1968.

En ekstremt moderne bygning med nøye utvalgte materialer og høyteknologiske løsninger skulle la anlegget driftes sømløst. Det høyere rektangulære bygningskroppen var utsmykket med en curtain wall-fasade som bød på et tynt og fint vertikalt uttrykk med sine smale, utskutte aluminiumskledde stålprofiler som bar gråfarget glass opp til hver etasjes brystning. I førsteetasje hvilte en teak-kledd resepsjon på et glinsende terrazzo-gulv av svarte og grønne steiner. Fra resepsjonen skulle hele bygningen kunne styres, og den var utstyrt med alle tenkelige tekniske funksjoner, ventilasjons- og volumkontroller, rørsystem for post og anordning for telefonveksling. I den rektangulære bygningskroppens øvrige etasjer lå kontorarealer for firmaets ansatte.

UFO-studio

Skjermet fra Sognsveien, på baksiden av bygget, lå et ovalt studio. Dets UFO-lignende form ga opphav til tilnavn som «Boble» og «Flyvende tallerken». ETA-studio var tilrettelagt for kursvirksomhet, visninger, og vitenskapelige og forskningsrelaterte demonstrasjoner. Da det ovale studioet ble bygget var det Nord-Europas mest avanserte studio: «En elegant, liten teater-, kino- og musikksalong, samt foredrag og konferansesal,» ifølge NAVIFO (Organ for norsk audio-visuell forening, 1968).

Med en større scene i front og to mindre på hver side kunne det ta imot opp til 100 besøkende med sine stilige lenestoler, hver enkelt utrustet med betjeningspanel for tolk og voteringsanlegg. En heldekkende matte løp under stolene og tykke, bølgende gardiner fulgte rommets kurvede form. Bak gardinene var studioet utrustet med akustiske plater, og i tillegg hvilte hele studioet på et langt bærende akustisk dekke som sikret den beste lydkvaliteten.

Det ovale rommet ble også utleid til en rekke ulike utenlandske konserner for deres europeiske markedsføringsarrangementer. Under den rektangulære bygningskroppen og studioet lå et tredje, lengre bygg som knyttet anlegget sammen. Denne lavere blokken inneholdt store fleksible utstillingsarealer tilpasset støyende produksjonsprosesser, samt to bombesikre rom. Takket være det akustiske dekket kunne de buldrende prosessene på nedre plan foregå samtidig som møter ble avholdt i studioet over.  

Overflod av luksus

Som arkitektstudent forlot jeg mitt første møte med bygningen med en ambivalent følelse. Min forventning var at jeg ville kunne skimte den overfloden av luksus som fotografiene fra 1968 viste. I stedet var den enkle og elegante fasaden omringet av et ranglete metallgjerde.

Rivningsprosessen startet høsten 2022. Mitt arbeid har resultert i en serie fotografier av rivningsprosessen mens jeg har samlet fysiske og dokumentariske bevis om bygningens historie. Som arkitektstudent har jeg lurt på hvilket verdigrunnlag som ligger bak denne sjokkerende rivningen, og hvilke verdier vi kan lære av bygningen selv i en tid da gjenbruksparadigmet er i ferd med å erstatte etterkrigstidens bruk- og kast-mentalitet.

Første gang jeg slapp inn i bygningen ankom jeg gjennom hovedinngangen. Resepsjonen i teak var forsvunnet, gulvet var dekket av støv, men gjennom virvelen av smuss kunne den intakte svarte og grønne terrazzo-steinen fra 1968 skimtes. Materialet skulle ikke gjenbrukes og jeg fikk derfor lov til å ta med meg tre firkantede skiver av den blanke stenen.

Turen opp gjennom den rektangulære bygningskroppen, bød på materialer som hadde blitt tilført under en innvendig renovasjonsprosess i 2010–2012. Den gang hadde ETA-huset fått nye eiere og isolasjonen i veggene og vinduene trengte oppgradering. Kontoretasjene hadde etter renovasjonen fått et mer buet sirkulasjonsmønster, mange glassdører og -vegger hadde blitt installert og etasje hadde blitt fargekodet i lyst skrikende farger – ceriserosa, intens oransje, alarmrød, limegrønn og klarblå.

Ifølge avfallsrapportene fra disse årene ble tonnevis av betong, klinker, tre, elektroniske artikler og tegl sendt til gjenvinningssentraler. Dermed var mye av originalmaterialene som hadde kledd interiørene blitt kassert. Studioets nesten teaterlignende interiør, med scene, gardiner og Grand-stoler (produsert i Oslo), ble omgjort til et grått og hvitt fleksibelt møterom utrustet med en sammenleggbar skillevegg. Etter renovasjonen var det sirkulære rommet fratatt sitt originale uttrykk, erstattet av et tydelig oppdelt areal bestående av to nakne rom.  

Ti års levetid

Man kan spørre seg hvorfor denne bygningen ble dømt til rivning, bare ti år etter en total renovering? Byantikvaren i Oslo meldte i 2017 at man utredet oppføring av ETA-bygget på Gul liste, men uten fremgang.

I 2022 vurderte Plan- og bygningsetaten (PBE) igjen bygningen og beskrev i rivningsvedtaket «Anleggets eksteriør, særskilt frontbygningen og det røde sirkelformede bygget på toppen av bakfløyen, er svært godt bevart. Eksisterende bygg har store arkitektoniske kvaliteter i senmodernistisk stil fra 1960-tallet. Den er preget av forsøk på å fornye og berike den moderne arkitekturen. Studiobygningen, mot hagekolonien i vest, med sin enkle uttrykksfulle form og fasade er et eksempel på det. Sokkeletasjens frittstående søyler og glassfasade gir kontorbygningen et særpreg av høy kvalitet».

PBE tilføyer i samme dokument («Tillatelse til riving av bebyggelse – Sognsveien 72») at Byantikvarens Gul liste-utredning fra 2017 legges til grunn for denne nye verdisettingen. Ettersom PBE grunnet ferieavvikling ikke rakk å innhente ny avgjørelse innen frist, vedtas rivning av ETA-huset. 

Kunnskapen bak verket

Å rive bygninger uten grundig dokumentasjon og arkivering kan innebære risiko for å stå uten tilstrekkelig kunnskap om bygningenes historie og byggetradisjoner. Hvordan kan vi bevare denne kunnskapen i bransjen? Verdier som bordforskalingens mønster i betongen, som igjen kom til syne når studioets innside var skrellet bort, eller blottleggingen av himlingen med det essensielle ventilasjonssystemet som vanligvis gjemmes bort. Disse er de fysisk håndgripelige verdiene, nesten alle fremstilt i Norge.

La oss ikke glemme verdien av kunnskapen som ligger bak verket. Kunnskapen i å plasstøpe et ovalt studio i betong, å fremstille et akustisk bærende dekke som spenner langt mellom den lavere blokken og studioet, eller å få bygningen til å driftes sømløst takket være utallige skjulte elementer. Dette er dessverre den siste in-situ dokumentasjonen av ETA-huset, men selv om massen er livløs og jevnet med jorden kommer dokumentasjonen og arkiveringen av prosessen forhåpentligvis til å holde verdiene i live.