Sverige: Taket løfter seg, men gulvet synker

I midten av forrige århundre kalte den amerikanske arkitekturskribenten G. E. Kidder Smith Sverige for «verdens beste arkitekturland – i gjennomsnitt». For å forstå hvilke strukturelle forutsetninger som gjorde den fremgangs-epoken mulig, les gjerne Claes Caldenbys essays i svenske Arkitekturs temanummer om «Sverigebilder» respektive «Byggnadskultur».

Fra et samtidsperspektiv er den fremmed, men fascinerende: aspirasjonen etter å heve gulvet, minimumsnivået for alt som bygges. Et stadig stigende tidevann som løfter alle båter, store som små. 

I dag er det gjennomsnittlige nivået heller lavt – og synkende. Men samtidig er toppene riktignok høye. Vi kan notere oss svenske arkitekter og arkitektur i Sverige som er bedre enn på lenge. Svenske kontorer publiseres internasjonalt, vinner priser, konkurrerer og bygger på eksport. Mens det laveste nivået og gjennomsnittet er på vei ned i sanddynene. Taket løfter seg, men gulvet synker. 

Dreneringen kan ikke bare tilskrives de siste to årenes økonomiske krisetider. Middelmådigheten virker heller til å ha skutt fart under byggeboomen rundt 2018, som allerede føles veldig fjern. For akkurat nå preges svensk økonomi generelt og byggebransjen spesielt, av lavkonjuktur. Arbeidsløsheten blant arkitekter er høy. Særlig er det boligmarkedet som har kollapset – luksusbyggherren Oscar Properties´ konkurs er et talende eksempel. Etter å både ha skaffet arbeid til en ny, lokal generasjon arkitekter og hentet arkitektnavn som OMA, BIG og Herzog & de Meuron til Stockholm, står mange av de siste elegante leilighetene man rakk å bygge nå uten eiere.

I Gøteborg er det i stedet en frastøtende ny skyskraper av amerikanske SOM som står til allmenn, pinlig beskuelse. Og tom. Et tragisk monument over det nylig konkursrammede byggefirmaet Serneke. Sveriges andre by kjemper samtidig fremdeles med å bygge sammen den historiske bykjernen med den gamle havnen på andre siden av Göta Älv. Men det er avisoverskrifter om giftig politikerstyring av kommunens byutviklingsprosesser, infantil «stygt- og pent»-debatt, og ødeleggelsen av verdifulle kulturmiljøer som i dag dominerer bildet av arkitektur-Gøteborg. Frihavnens badstu- og badelandskap av Raumlabor, Escencial og Mareld er et unntak i form av et godt utført offentlig prosjekt som også er elsket av innbyggerne. 

Tilstanden er ikke bare bekymringsverdig ut fra et estetisk eller etisk perspektiv, men også ut fra et økologisk. Gøteborg er en av mange svenske byer som trues av klimaendringene. Høyere havnivå, ja, men i stor grad også av flere skybrudd og lokale oversvømmelser. Vi burde forberede oss bedre nå, for ikke å risikere svært store skader på de bygde omgivelsene. At slike investeringer samtidig er en mulighet til å skape vakre og verdsatte offentlige rom burde være en selvfølgelighet. Exercisfältet i Uppsala, tegnet av landskapsarkitekten Charlotta Råsmark i White er et fantastisk bevis på det. Som park, overvannsdam og flombeskyttelse i ett, er det en form for «grønn infrastruktur» som i ekstremværets tid ikke bare er ønskverdig, men virkelig også nødvendig – i så godt som hver bydel. I dag er de gjennomførte eksemplene på dette altfor få.

For om noe karakteriserer arkitektur-Sverige de siste årene, er det dessverre et fravær av felles ambisjoner. Staten er ingen arkitekturelsker. Offentlige anskaffelser av arkitekttjenester blir ikke sjelden fortsatt gjort ut fra laveste pris per time. Det blir verken bra eller billig.

Det finnes ingen svenske motstykker til de nye konserthusene, bibliotekene og store museene som er oppført i nabolandene det siste tiåret. Ikke engang togskinner investerer vi i. I stedet er det monstrøse storsykehus og endeløse motorveitunneler som bygges, som ikke akkurat er gratis det heller. Arkitekturen må visst bli minst århundregammel før Sverige investerer i den: Kungliga Slottet, Nationalmuseum, Rosenbad og Riddarholmen renoveres grundig. Neste gang står Kungliga Operan for tur. Men det er ikke en generøs gest – de vil møte økt husleie som et resultat. 

Hvilken arkitektur som skal utgjøre fremtidens elskede kulturarv fra vår egen tid, la oss si om hundre år fra nå, finnes det få svar på. I rikspolitikken behandles arkitekturspørsmål i stedet som vulgær ammunisjon i den såkalte «kulturkrigen». Som oftest er de imidlertid bare fraværende. 

Den nye nasjonale arkitekturpolitikken Gestaltad livsmiljö ble klubbet gjennom av Riksdagen i 2018. Den har først og fremst hatt gjennomslag som kommunikasjonsverktøy, på lokalt nivå. Ifølge en undersøkelse som nylig ble gjennomført av Sveriges Arkitekter, har 172 av landets 250 kommuner en arkitekturpolicy – eller jobber med å lage en. Antallet er fordoblet mellom 2019 og 2024. 109 kommuner har en ansatt byarkitekt, ytterligere 56 om man regner med konsulenter eller andre løsninger for byarkitekt- oppdraget. Men den nasjonale politikkens instruksjon om at det offentlige skal være et forbilde som bestiller, finnes det seks-syv år senere få bygde spor av. 

Politikken bestemmes i praksis ikke av velformulerte ord, men gjennom budsjetter og beslutninger. Retorisk konsensus er ikke nok: det var Reinfeldt-regjeringen (borgerlig Alliansen) som tok initiativet, og den forrige regjeringen (sosialdemokrater med støtte fra miljøparti og venstre) som lanserte dette nye politikkområdet. Fra deres manglende interesse for å faktisk gjennomføre noe substansielt i tråd med sitt eget forslag, har den nye høyreregjeringen (moderater, liberalere og kristendemokrater støttet av nasjonalistiske Sverigedemokraterna) gått over til å aktivt motarbeide den. En mer ordløs policy, uten navn eller tydelig avsender, som virker til å gå ut på å bremse eller til og med reversere alt som ligner satsninger på arkitektur og byutvikling.

Det begynte med at investeringsstøtten til boligbygging ble fjernet, noe ikke bare arkitektene, men også byggebransjens fagforbund, eiendoms- og entreprenørbedriftene oppfattet som katastrofalt. Allerede før dette finansielle kvelertaket var det alternative finansieringsmodeller som lå bak det meste av den interessante boligarkitekturen i Sverige: private boligbestillere med både egen vilje og egne midler, som for eksempel den blå eneboligen i Djursholm av Byggfenomen. Arkitekter som, hvis de har tilgang til ressursene, selv opptrer som eiendomsutviklere og i heldige tilfeller når like langt som Förstberg Lings og Bellevilles urbane rekkehusprosjekt i Malmø-bydelen Sorgenfri. Eller det folkebevegelse-lignende eksemplet ETC Bygg, et mediekonsern på venstresiden som engasjerte Kaminsky arkitektur og arkitekten Hans Eek for gjennom en sofistikert form for crowdfunding bygge utleieboliger med høye miljø- og arkitekturambisjoner – for å vise at det går, siden ingen andre gjør det.

Men det brede gjennomslaget uteblir. På den politiske scenen har arkitekturen i stedet fått fortsette å være punchingball det siste året. Riksarkitektens budsjett ble inndratt, i praksis en nedlegging av den stillingen. Arkitekturmuseet Arkdes, som nylig satset på en egen inngang og en ny samlingsutstilling i et prosjekt signert det internasjonalt anerkjente arkitektkontoret Arrhov Frick, skal om kort tid inkluderes som en underavdeling av Moderna museet. Og mest dramatisk av alt: Det statlige forvaltningsorganet Boverket har av regjeringen fått i oppdrag å ”forenkle” byggereglene, i det som ser ut som en julegave til skruppelløse byggefirmaer og eiendomsutviklere. I praksis virker det til å innebære at det er fritt frem for å produsere leiligheter uten vinduer, uten noe krav til laveste takhøyde og så videre. Det neste på listen er tilgjengelighet, støynivåer og å i det hele tatt ha et kjøkken. Det som blir skrotet er arkitekturens minimumsnivå, det som pleide å utgjøre gulvet.

Midt i denne bølgen av antipolitikk og økonomisk nedgangstid for byggebransjen, står mange svenske byer i store omstillingsprosesser. På steder som Boden, Luleå og Skellefteå står man overfor «det grønne skiftet» i svensk industri. Det er en renessanse basert på løfter om CO2-fritt stål, serverhaller, et mer bærekraftig skogbruk og en mer følsom gruvedrift – for lokalsamfunn i nord som i årtier har kjempet mot stagnasjon. Men planene har møtt uventede hindringer. Batteriprodusenten Northvolt skulle være lokomotivet i Skellefteås vekstreise, men nå er krasjet nært forestående og fremtiden mer uviss. Sara Kulturhus på samme sted, et kultur- og hotellkompleks i tre, tegnet av White, er enn så lenge det store arkitektoniske flaggskipet for denne nordsvenske bølgen. Prosjektet ble vist på Veneziabiennalens hovedutstilling og The Guardians arkitekturkritiker Oliver Wainwright utropte det til verdens (!) beste bygning etter et besøk på stedet. 

I tre-sjangeren er det ellers Wisdome Stockholm av Elding Oscarson som utmerker seg, og det med ettertrykk: en velfortjent Kasper Salin-pris og i tillegg Dezeens utmerkelse for beste kulturbygg i fjor. Det er et teknisk sett svært avansert prosjekt med form og konstruksjon i vakker symbiose. Likevel må det som pilotprosjekt betraktes som en tapt mulighet for den svenske trebyggeribransjen til å etablere seg på et høyere nivå når det gjelder kompetanse og kvalitet. Prosjektet, et tilbygg ved Tekniska museet, er til og med sponset av skognæringen – men i stedet for å ta det som en mulighet til å bygge opp egen lokal erfaring og infrastruktur rundt avanserte trekonstruksjoner, lar man et sveitsisk firma utføre jobben. Vi står igjen med et fantastisk hus, men fremdeles uten evne til å bygge det. 

Ombyggnad, återbruk, renovering, restaurering, anpassning, kulturmiljö og byggnadsvård er ellers, akkurat som mange andre steder, det området som arkitekter nå trekkes mot. Det svenske språket har ingen like tydelig fellesbetegnelse for dette området som det norske «arkitekturvern». Det danske transformation har derfor etablert seg som begrep også her. Men spørsmålet er om vårt mangfold av ord og uttrykk for å som arkitekt jobbe med det allerede eksisterende også kan være en styrke. 

Bevaringen av et nedbrent barokk-slott, som Erik Wikerståls mesterlige prosjekt for Stjärnorps slottsruin, er tross alt noe helt annet enn den ”kompliserte kulturarven” fra 1970-, 80- og 90-tallet som utgjør en betydelig del av eiendomsporteføljen i landet og som fremfor alt en yngre generasjon arkitekter nå engasjerer seg stadig mer i. Ikke bare av klima- og miljøårsaker, på linje med den antirivningsaktivismen som drives lokalt av initiativer som ACAN, Fasad, Rivningsraseriet og 08demolition, og på EU-nivå av House Europe. Men også fordi det ganske enkelt er forlokkende som arkitektoppgave, langt bortenfor foreldregenerasjonens facebookbråk om den falske dikotomien mellom ”klassisk” og ”modernistisk” (som om framtidens arkitektur handlet om valget mellom enten 200 eller 100 år gamle ideer). Ingen av de foreldede ideologiene gir jo svar på hvordan et postmoderne kontorbygg fra 1988, med lav takhøyde og små vinduer, skal kunne bli et godt boligbygg? 

Blant yngre svenske kontorer er det blant annet Norell Rodhe, som nylig ble invitert til Brygge-triennalen og medvirket med paviljongen Raamland, som har utforsket denne nisjen på meritterende vis.

Hjemme i Sverige er det den nye bydelen Varvsstaden i Malmø som har lansert seg selv som gallionsfigur for gjengjenbruksarkitekturen. Litt nord for bykjernen driver bygg- og eiendomsselskapet Peab med transformasjonen av gamle industribygg på Kockums gamle verft, som skal romme en blanding av næring og bolig.

En intern «materialbank» av demonterte byggematerialer utgjør en del av verktøykassen. Eller en del av PR-kampanjen, avhengig av hvordan man ser det. Planen for området rommer nemlig ikke bare gjenbruk, men også en hel del nybygg. 

Kjellander Sjöbergs prosjekt Gjuteriet er Varvsstadens hittil største og det mest fascinerende. Det monumentale industribygget i tegl fra 1910 hadde forfalt etter at virksomheten ble lagt ned i 1984 og i stor grad også blitt ødelagt i en brann. Arkitektene har nå delvis bygget opp bygningens ytre skall i en lappeteppe-versjon, og til dels tatt i bruk den robuste traversbanen som tidligere ble brukt for å flytte støpte motor- og farkost-deler. Bæreevnen i stålstrukturen var intakt og dermed kunne et antall «lette» trevolumer løftes opp av den. Halve huset, et kontor for 700 personer, henger altså i luften.

Flere av Sveriges mest fremtredende arkitektkontorer, noen allerede nevnt overfor, har blitt knyttet til ulike delprosjekter i Varvsstaden-satsningen. Wingårdhs har til og med etablert sitt eget Malmøkontor her.

Det er i seg selv en illustrasjon på hvordan Malmø nå fremstår som det mest håpefulle stedet for arkitektur i Sverige. Den nye byarkitekten Finn Williams arvet i stor grad disse forutsetningene, men virker til å på kort tid ha skapt en ny dynamikk og engasjement rundt byutviklingskontoret. Til tross for at kommunen egentlig er den fattigste av Sveriges storbyer, finnes det en lokalpolitisk vilje rundt arkitektur og samtidig en evne til å forvalte det man allerede har. Arkitektkolleger i Stockholm og Gøteborg, hvor byarkitektstillingene fremstår som både mer slitne og handlingslammede, ser sørover med misunnelige blikk. 

Blikkene faller også på en annen, nærliggende del av Skåne. I Brunnshög i utkanten av Lund, etableres det akkurat nå en helt ny bydel, drevet frem av en nybygd trikkelinje og en satsning på vitenskapelig infrastruktur av ypperste klasse. Her finner vi det ytterst uvanlige byutviklingsprosjektet Råängen – som drives av Domkyrkan i Lund. I stedet for å selge kirkens jordbruksmark til kommunen, valgte bispedømmet å selv engasjere seg i byggeprosessen. Katedralen ble bygget på 1100-tallet og mantraet for prosjektet er å beholde samme tidsperspektiv inn i framtiden – det vil si, hvordan bygger vi for de kommende 900 årene?

På byggeplassen ble arbeidet innledet med kunstnere og midlertidige installasjoner, i en prosess ledet av kunstkurator Jes Fernie og arkitektkontoret White. Den første permanente bygningen ble deretter ikke et hus, men et offentlig rom: Hage av norske Brendeland & Kristoffersen, et storslått stykke arkitektur utført med lavmælt finesse. Nå finnes det også konkrete planer for et boligbygg av Barcelona-baserte Flores & Prats, og en ny fase av Råängens utvikling der velrennomerte arkitekter som Petra Gipp, General Architecture, Lundvall Payne, Celsing og Escencial er inviterte inn for å tegne hvert sitt hus i en felles skissefase. Først i neste omgang skal tomtene, inklusive de respektive arkitektenes planer for dem, selges til eiendomsutviklere. En omvendt bestiller-arkitekt-prosedyre, som det blir svært interessant å følge videre.

Akkurat som den røde paviljongen i Stockholm, er Råängen et lite fyrtårn på en overskyet svensk arkitekturhorisont. Men i hvilken grad kan det vise vei? En institusjon med tusen år av akkumulerte midler handler i dette tilfellet eksemplarisk. Men egentlig er det ikke særlig oppløftende at arkitekturen må vende seg til kirken for å finne en pålitelig forbundsfelle? Som tilbyr barmhjertighet og et løfte om mål og mening bortenfor profitt og utnyttelse? Nei, rimeligvis er det staten, regionene, kommunene – og bedriftene – som burde ta dette til etterretning. Og neste gang de trenger tak over hodet, spørre: hva hadde kirken gjort?