Sverre Fehn 100 år – og gått ut på dato?

Dårlig magefølelse

Og det er egentlig ikke noe stress for meg å prøve å dra i gang en slik debatt, for sannheten er at jeg aldri har likt husene til Sverre Fehn. 

Jeg liker ikke å se på dem, jeg liker ikke å være inni dem. 

«Hver gang du skriver et dikt, må du finne balansen mellom tankene dine og språket ditt. Ingen ting burde forstyrre ideens essens. Det er det samme med arkitektur». 

Det sa Sverre Fehn i et intervju som ble gjengitt da han vant Pritzker-prisen i 1997. Og jeg er grunnleggende uenig i alt sammen. Jeg er uenig i sammenligningen med diktskriving. Jeg er uenig i referansen til språk i det hele tatt. Og jeg er uenig i viktigheten av ideens essens. 

Jeg anerkjenner hvor viktig Fehn var for både sin samtid og generasjonen som fulgte. Jeg ser kvaliteten i detaljeringen og den håndverksmessige finessen i prosjektene hans. Kort sagt forstår jeg hvorfor han regnes som en så viktig arkitekt. 

Men ingen ting av dette rokker ved opplevelsen jeg har i møte med bygningene han tegnet. Og det er jo det som må være utgangspunktet for et oppgjør med husene hans. Arkitektur er noe som erfares sanselig, ikke forstås intellektuelt. Det er et praktisk fag. Et håndverksfag. Eller det burde i alle fall være det. 

Sverre Fehn bidro til å motarbeide denne måten å tilnærme seg arkitektur på. Ja, jeg vet at han var flink som bare det til å sette sammen materialer og lage konstruksjoner. Den store feilen hans, var det som kommer til syne i sitatet over. Nemlig at han betraktet arkitektur som poesi. At han tenkte på arkitektur som kunst. Altså som moderne kunst, der ideene har forrang over det fysiske. Der interessen for konsepter går på bekostning av bruk. Der intensjonen til den individuelle arkitekten er viktigere enn den kollektive verdenen bygningen uløselig vil være en del av.

En mann av sin tid, men hva så?

Det jeg lister opp som ting jeg misliker, er nettopp egenskaper som andre har gitt Fehn ros for. For å sitere juryen til Pritzker-prisen: «Sverre Fehn representerer det beste av det tyvende århundres modernisme». 

Betyr det at jeg ikke liker modernisme som arkitektonisk uttrykk? Nei, det vil jeg ikke si. Det å kritisere Fehn og modernismen er ikke det samme som å gi sin tilslutning til Arkitekturopprøret, for eksempel. Jeg har ikke noe imot flate tak, store vindusflater, åpne plan, betongkonstruksjoner i seg selv. Så når jeg sier at jeg ikke liker husene til Sverre Fehn, har det med noe mer grunnleggende å gjøre. Altså selve holdningen hans til faget. 

Hvis vi starter med slutten av karrieren hans, og tar paviljongen han bygde for Arkitekturmuseet, for eksempel, er den stappfull av ideer. Det konstruktive konseptet med de voldsomme betongsøylene som bærer taket og glassveggene rundt, med noe betong utenfor der igjen.

Det er kanskje et interessant rom, kanskje ikke. Men som utstillingslokaler er dette en meningsløs respons på byggeoppgaven som er gitt. For dette er et rom som sier at arkitekturen i seg selv er det viktigste. Og viktighet er her nært beslektet med den logikken man ser i moderne maleri og skulptur. At kvaliteter som ærlighet mot materialene, verkets indre logikk og et utfordrende uttrykk er verdier i seg selv. Og disse faktorene trumfer brukbarheten.

Så kan man spørre seg om ikke all moderne arkitektur er slik, men det vil jeg ikke si. Hvis vi går tilbake til starten av den moderne arkitekturen og ser på et utstillingsrom som Kunstnernes hus, blir kontrasten åpenbar. Overlyssalene i Kunstnernes hus er alt det Fehns Arkitekturmuseum ikke er: Gode, åpne utstillingslokaler med fin sirkulasjon, der de mulighetene som ligger i moderne arkitektur brukes til fordel for besøkende og brukere, ikke som midler for arkitektens behov for å uttrykke seg selv.

Det er som om Fehns museum til sammenligning har tapt meningen sin. Det er ikke andre grunner til at ting ser ut som de gjør enn arkitektens «poetiske ideer». Og for meg blir dette en avsporing. Ikke først og fremst intellektuelt, men ved at det begynner å verke i hver eneste muskel i kroppen når jeg kommer i kontakt med en slik bygning. 

Betyr det at jeg ikke synes arkitektur er kunst? Ja. Og nei. Men mest ja. 

Vekk fra virkeligheten

Hvordan kunne det gå så fullstendig galt at man tok et håndverksfag som egentlig er til for menneskene og gjorde det til en intellektuell øvelse, der arkitektenes ideer som kunstnere hadde forrang? 

Det er den moderne arkitekturens store tragedie. Det teknologiske fremskrittet med industrialisering og individualisering bar i seg løfter man ikke kunne holde: nemlig at menneskene skulle settes fri og aldri lengte tilbake til de tradisjonene, de familieverdiene og den naturen vi forlot. De færreste tror sterkt på denne utopien i dag. 

Men allikevel må man spørre seg: Er ikke selve den moderne grunnideen om at form følger funksjon nettopp et bevis på at husene tross alt var til for brukerne? Som sagt var det kanskje slik i starten med en bygning som Kunstnernes hus. Med Le Corbusiers ideer om at arkitektur skulle være som biler og fly, altså bomaskiner.

Men der biler og fly, tannbørster og klær, forble bruksgjenstander som ble designet for å være både funksjonelle og vakre, slik at folk hadde mer lyst til å kjøpe det ene produktet enn det andre, tok den moderne arkitekturen en annen retning og identifiserte seg mer med kunsten enn konsumindustrien. Jeg sier ikke at det var et ulogisk valg. Men i ettertid mener jeg det var et ulykkelig valg.

Én ting er at denne retningen i løpet 1900-tallet skilte lag med virkeligheten og en felles erfaring av verden og flyttet inn i ideene og konseptene slik Fehn selv beskriver det.

For billedkunst og maleri var det ikke så farlig, disse disiplinene er uansett frigjort fra den virkelige verden. Men arkitekturen er uløselig en del av den. Og derfor oppleves bruddet så mye mer prekært her. Og én ting er at Fehn og andre arkitekters forsøk på å lage hus som moderne kunst ikke er noe særlig, langt verre er det at arkitekturen ved å foreta dette veivalget frasa seg makt og myndighet i 99% av alle byggeoppgaver, der kunst uansett ikke er mulig. Dette er et argument jeg skal forfølge i en annen tekst, men når man ser på den elendigheten av leiligheter og kontorer som bygges, med arkitekter som klager over sin marginaliserte plass, har vi nok i stor grad oss selv å takke, siden frontfigurene i faget og undervisningen trakk arkitekturen vekk fra virkeligheten.

Fehns hus

Er det ikke litt voldsomt å ta Fehn til inntekt for alt dette? Nei, jeg synes ikke det. Jeg opplever at Fehn – uten å mene noe vondt med det, naturligvis – både gjennom praksis og undervisning bidro til å underminere arkitektens eksistensgrunnlag.

En tekst jeg oversatte fra norsk til engelsk for denne utgaven, viser hvordan denne bekymringen også ble fanget opp i samtiden, der Peter Butenschøn fryktet «den konservative, autoritære og formalistiske tilnærmingen» på AHO, der undervisningen ble drevet «på armlengdes avstand til politisk analyse av samfunnet». 

Fehns AHO på 1970- og 80-tallet var med andre ord orientert bort fra virkeligheten. Og det lider vi under i dag. Nettopp derfor er vel også Venezia-paviljongen det eneste huset jeg virkelig liker fra Fehns hånd (tror jeg, da, for jeg har aldri vært der), nettopp fordi dette er en byggeoppgave der det arkitektoniske uttrykket i seg selv er så viktig. 

I den andre enden av skalaen har man bygg som har mer spesifikke funksjoner, som døveskolen i Skådalen, som Fehn fikk voldsom kritikk for og som ble kalt et «betong-helvete» i Dagbladet i 1975. Jeg er ikke døv og har ikke vært inne i denne skolen, og har ikke noe behov for å gjøre et poeng ut av dette huset. Men generelt sett føler jeg ikke at noen av husene hans fungerer særlig bra – inkludert boligene. 

Ta den feirede Villa Busk, som eksempel. Legg til side de fine detaljene, holdningen til terrenget, ideen om å bruke en borg som motiv og alt det der. For meg er problemet med huset at det er som å ikle seg en tvangstrøye. Som en arkitekt syrlig bemerket: Et så stort hus, og så kan du ikke ha mer enn seks personer til bords. Låste romsekvenser der hvert sted har akkurat sin bestemte funksjon er kanskje appellerende til arkitektenes kontrollbehov. Men for meg er det en absurd tilnærming til det å bygge boliger. 

Det kan selvsagt være beboerne i Villa Busk stortrives, det er i så fall flott. Men som en slags mal for andre boliger, fremstår det som et sidespor som mest handler om arkitektens selvhevdelse. For meg skal en bolig være mer av et skall, en invitasjon til menneskelig bruk, som bør kunne tåle å innredes, oppdeles og bebos på en rekke ulike måter. Dette betyr på ingen måte at arkitektene skal abdisere. De må bare tone ned eget markeringsbehov. Skala-forståelse, behandling av lys og himmelretninger, god sirkulasjon i planene, alt dette er viktige oppgaver en arkitekt kan løse bedre enn andre. Men han eller hun trenger ikke å diktere akkurat hvor man skal stå, gå eller sitte når man gjør akkurat det eller det.

Denne 1900-tallets tro på verdien av den individuelle arkitektens ideer er selvsagt ikke noe Fehn har skyld  alene. Man kan si at det var samtiden som valgte ham. Og han selv gjorde bare det han syntes var fint og kanaliserte samtidens strømninger gjennom sitt udiskutable talent.

Poenget er at det ikke gjør husene hans noe bedre å være i. Å forstå boligene hans er ikke det samme som å like dem. 

Gramatikk for én

Det samme gjelder Fehns senere kulturbygninger. Da jeg besøkte Bremuseet tidligere i høst, tenkte jeg at huset jo er litt gøyalt fordi det er så sprøtt. Men at det skal være stor arkitektur er det vanskelig å være med på, synes jeg. Fordi bygningen oppleves meningsløs. Alle faktene, de merkelige formgrepene, de konstruktive elementene uten noen egentlig funksjon. Er det noe poeng med dette her. Ja, selvsagt er det det. Og jeg gir ordet til Fehn selv: 

«I dag føler vi nødvendigheten av at et museum skal synliggjøre det usynlige. Vår fremtid avhenger av tilstanden i vår gammeldagse himmel. Den atmosfæren vi har pustet i gjennom tidene skjuler sine data i breens ismasser, og i isfjellenes ufattelige stillhet ligger skjulte vannmagasiner, som ved noen graderes forskyving vil oversvømme jordens fruktbare sletter».

Slik skrev Fehn selv i Byggekunst (vi må anta det er ham, saken har ingen byline) om Bremuseet i 1992. Før han fortsetter: 

«Museumsbyggets arkitektur søker å gjenspeile de ovennevnte tanker: Den oppadstigende bevegelse til et platå realisert av to monumentale trapper». Og det er eksteriøret med de skrå betongflater, som samtaler med de steile fjellsider». Et kjølig glassparti i betongen kan «gi assosiasjoner til de isgrønne bruddstykker som kler dalsidene etter brekalvinger.» Og så videre.

Her beskriver han igjen arkitekturen som et språk som svarer til omgivelsene. Et språk som snakker til noe større enn husets praktiske funksjon. Arkitekturen har alltid hatt en slik dimensjon, særlig i praktbygg som for eksempel kirker. Der symboler som tårnet, glassmaleriet, orienteringen mot himmelretningene skaper konkret sammenheng mellom form og betydning utover basale funksjoner. 

Men der en kirke er formet ut fra en felles forestillingsverden med symbolikk som er tungt rotfestet i en kollektiv forståelse av et bestemt fenomen, er modernismen til Fehn, helt i tråd med individualismen som preget samfunnet i siste del av 1900-tallet, et språk for de helt få. Kanskje bare for Fehn selv.

En stor del av problemet

Verden er i endring. Kall det en høyrebølge. Kall det nykonservatisme. Kall det postliberalisme. Kall det Arkitekturopprøret. Jeg tror ikke merkelappene er så viktige. Poenget er at dette ikke handler om dumme, onde eller mindreverdige folk. Det handler om en verdensorden som mange ikke føler seg hjemme i. Og en del av dette bildet er hus folk ikke føler seg hjemme i. Jeg synes i likhet med de fleste som leser dette at det er smertefullt at en mann som Donald Trump blir valgt til president av majoriteten av amerikanske velgere. 

Men jeg synes det er enda verre at så mange mennesker føler seg så marginalisert, misfornøyde og lite hjemme i et samfunn de tapende politikerne ville videreføre. 

Jeg synes ikke at Arkitekturopprøret har rett i at 1800-tallets formspråk er svaret på alle dagens byggeoppgaver, og måten de uttrykker seg på er meg totalt fremmed. Men det er for meg akkurat like forstemmende at arkitektfaget ikke svarer med en grundig revurdering av egen praksis og verdigrunnlag. 

Jeg sier ikke at Sverre Fehn er grunnen til at det bygges så mye dårlig i dag. Men for meg fremstår han uten tvil som en ganske stor del av problemet. 

Gaute Brochmann er redaktør i Arkitektur.