Sverre Fehn hos Jean Prouvé
Sverre Fehn, 2CV-drodling på korrespondansen fra Expo´58 i Brussel.
Illustrasjon: Sverre Fehn. Foto: Nasjonalmuseet.Fra bøker til nettsteder figurerer ulike og til dels motstridende opplysninger om Fehn i Paris og hos Ateliers Jean Prouvé høsten 1953 og våren 1954. Denne informasjonen kommer alltid uten kilder.
Av Mari Lending
Sverre Fehn og Jean Prouvés felles pasjon for bilmodellen Citroën 2CV har unnsluppet arkitekturhistoriens interesse. Beretningen om Fehns opphold på Prouvés kontor er derimot allestedsnærværende. Fra bøker til nettsteder figurerer ulike og til dels motstridende opplysninger om Fehn i Paris og hos Ateliers Jean Prouvé høsten 1953 og våren 1954. Denne informasjonen kommer alltid uten kilder.
Paris-oppholdet settes ofte i sammenheng med en reise til Marokko. Ifølge Wikipedia studerte Fehn hos Prouvé året etter en reise i Marokko i 1952/53.1 Nasjonalmuseet fastslår at i «1952 og -53 reiste Fehn til Marokko, for å studera arkitekturen der» og at han året etter «arbeider hjå den franske arkitekten Jean Prouvé i Paris».2
Fehns første Marokko-reise fant sted høsten 1951. Skissebøkene viser at han ankom Tanger med båt fra den spanske havnebyen Algeciras og reiste med tog til Rabat 14. oktober. 3 Den seks uker lange rundreisen resulterte i hans mye refererte artikkel om marokkansk primitiv arkitektur, publisert neste sommer i Byggekunst 5/1952. Det finnes ingen spor av at Fehn skal ha vært i Marokko i 1952 eller 1953, derimot var han der for andre gang i 1954.4 Det er vanskelig å forklare hvorfor en udokumentert Marokkoreise i 1952/53 florerer, og ofte anvendes til å datere Fehns antatte opphold hos Prouvé i Paris.
Le Corbusier antydes gjerne som et motiv for Parisoppholdet. I Sverre Fehn. Samlede arbeider konstaterer Christian Norberg-Schulz og Gennaro Postiglione at reisen til Marokko fant sted «fra 1952 til 1953», at Fehn deretter «studerte og arbeidet» hos Prouvé «mellom 1953 og 1954» og samtidig «fikk muligheten til å ha omgang med Le Corbusier».5 Norsk Biografisk Leksikon gjentar at Fehn i 1953/54 «arbeidet og studerte hos den viktige franske arkitekten Jean Prouvé samtidig som han ble kjent med Le Corbusiers arbeider».6 En spansk nettside hevder at Fehn jobbet hos Prouvé i Paris og var «a regular visit to Le Corbusier’s studio», mens en EU-sponset nettside som opererer under mottoet «Building Knowledge» fastslår at Fehn flyttet til Paris etter Marokko-reisen «and worked for two years in the studio of Jean Prouvé. There he made the acquintance of Le Corbusier.»7
Fehn-resepsjonen kan fortone seg som en referanseløs viskelek og er ofte basert på oral-historie: Mye av Fehn-historiografien er forfattet av personer som kjente ham og som øser av egne minner og møter. I anledning Prouvé-affæren varierer informasjonen litt, men felles er mangelen på faktuelle kilder for hva som faktisk fant sted.
Jean Prouvé, Citroën 2CV, oppriss og snitt. Fonds Jean Prouvé.
Illustrasjon: Fonds Jean Prouvé.Ingrid og Sverre Fehn i Paris
Hva finnes av dokumenterbare fakta om Sverre Fehns Paris-opphold? Da Fehn søkte professoratet ved Arkitekthøyskolen i 1971 fører han «Jean Prouvés kontor, Paris (industrialisering av bygningselementer, 1954)» under punktet ‘Praksis’ på sin curriculum vitae.8 Denne CVen er nylig ekskavert, den har aldri vært publisert eller referert, og det er usannsynlig at den er kilde for oppholdet som beskrevet i forskjellige varianter. I august 1953 ble Fehn tildelt et ti måneders fransk statsstipend på 25.000 franc per måned for å studere arkitektur i Frankrike.9
Per Olaf Fjeld gir en interessant foranledning for Parisoppholdet i Sverre Fehn: Pattern of Thoughts (2009), nemlig at hans «wife was offered a job in Paris as a pianist», og videre at Arne Korsmo «was instrumental in helping Fehn secure a place in Jean Prouvé’s Paris studio».10 Pattern of Thoughts er basert på Fjelds egne erindringer og notater fra Fehns forelesninger, og på samtaler mellom de to gjennom tiår. Opplysningen om at Ingrid Fehns arbeid som pianist kan ha vært hovedgrunnen for reisen bekreftes av Fehn i et tospråklig, finsk 1992-intervju med tittelen «En arkitektonisk autobiografi», oversatt fra engelsk til norsk av Ingrid Fehn. På spørsmål om betydningen av musikk i hans liv og arbeid svarer Fehn: «Jeg er gift med musikk. Mitt hus er mer fylt av musikk enn arkitektur. Men jeg spiller ikke selv. Vi var med i en gruppe som introduserte Konkret Musikk i Oslo i 1954. Min kone studerte denne musikkform i Paris da jeg arbeidet hos Jean Prouvé».11 Faktum er at Ingrid Fehn tilbrakte 1954 med Groupe de Recherché de Musique Concrète (GRMC), og da hun vendte hjem til Norge var det hun som anbefalte at Arne Nordheim gjorde det samme året etter – etter at han hadde vært til stede ved den første konserten med elektronisk musikk i Norge, arrangert av Ingrid Fehn 28. mars 1955.12
Ingrid Fehn.
Foto: Faksimile: Ballade nr. 2/3 1988Om Ingrid Fehns arbeid med Ny Musikk var den direkte foranledningen for Paris-oppholdet peker det mot nok en manglende brikke i Fehn-puslespillet: Ingrid Fehn og hennes miljø av kunstnere, blant dem den Courtauld-utdannende middelalderspesialisten og pianisten Ole Henrik Moe, som i sin tid som direktør for Henie Onstad Kunstsenter, gjorde Høvikodden til et episenter for etterkrigstidens internasjonale avantgarde i Norge. Ingrid Fehn oppga etter hvert en egen karriere som pianist og formidler av europeisk elektronisk musikk i Norge. Hennes innsats på Fehns kontor danner i seg selv et eksempel på et underbelyst samarbeid; direkte, men også indirekte i oppgaver som kom i stand gjennom hennes krets. Gjennom Moe fikk Fehn blant annet i oppdrag å lage sin kanskje viktigste og vakreste utstilling Norsk Middelalderkunst, som ble vist i tre måneder våren 1972. «Utstillingen var kunstverket, eller det samtidige kunstverk», konstaterte Moe i en uredigert transkripsjon av et intervju fra juli 1993, og tilføyde at han selv nok fortjente litt ære for utformingen. Han bestemte at de bare skulle bruke jern og glass, mens vaktmesteren Johan Odda sveiset alle stativene etter Fehns anvisninger i løpet av én natt: Fehn «trodde ikke sine egne øyne da han så de sto ferdige om morgenen».13
Fehn og Prouvé
Men hva bedrev henholdsvis Fehn og Prouvé i Paris høsten i 1953 og våren 1954? Sommeren 1953 var Fehn i Frankrike der han, Geir Grung og Jørn Utzon presenterte boligkomplekset på Arnebråten ved CIAM-konferansen «Habitat», 19.–26. juli i Aix-en-Provence. Prouvé presenterte sitt Maison Alba ved CIAM IX – sannsynligvis var det der de to først møttes.
Året den unge Fehn oppholdt seg i Paris, var dramatisk for Prouvé. I juni trakk han seg som administrerende direktør for Ateliers Jean Prouvé etter en konflikt med Aluminium Français som hadde fått majoritetskontroll over atelieret Prouvé hadde etablert i Nancy i 1931, opprinnelig med 40 ansatte og med kraftige maskiner for å forme metallplater for arkitektur- og møbelprosjekter.14 Studal, den kommersielle grenen av Aluminium Français, var mer interessert i profitt og effektivisering enn i eksperiment. Prouvé, som drev sitt atelier som et laboratorium, ble i 1953 tvunget til å si opp 30 av sine compagnons, som han kalte sine ansatte og medarbeidere.
Prouvé var verken arkitekt eller ingeniør, men fikk sin utdannelse som lærling i smijernsarbeid og beveget seg på 1920-tallet til å arbeide med stål og aluminium. Han omtalte seg selv som en constructeur. Han samarbeidet med sin yngre, arkitektutdannede bror Henri Prouvé og ellers med en rekke franske arkitekter og kunstnere om utallige arkitektur-, interiør- og møbelprosjekter. Prouvé jobbet sjelden med typiske modernistiske stålrørsformer, men med bukkede, pressede, riflede og sveisede metallplater.
I 1947 flyttet han bedriften fra Rue de Jardinieres til et mye større anlegg i industriområdet Maxéville utenfor Nancy. Da Aluminium Français i 1949 kjøpte seg inn i Ateliers Jean Prouvé, kunne Prouvé oppskalere og bedrive omfattende forskning, utvikling av prototyper og produksjon: I Maxéville eksperimenterte han og broren med en stab på rundt tohundre compagnons med Maison Tropicales, Meudon, Metropole-husene og mange andre standardiserte og prefabrikkerte strukturer. Men i 1953 mistet altså designeren, håndverkeren, fabrikkeieren og industrialisten Prouvé kontroll over bedriften, som produserte storskala byggeprosjekter, fasader, bygningselementer, boliger, interiører og møbler i Europa og i Afrika. Han fortsatte imidlertid som administrator ved Ateliers Jean Prouvé i Maxéville frem til januar 1956.
Våren 1952 intensiverte Prouvés banebrytende samarbeid med Charlotte Perriand, som beholdt sin egen praksis, men samtidig formelt arbeidet på Prouvés atelier de neste årene.15 I 1954 oppførte han sitt eget hus i Nancy med elementer fra Maxéville-fabrikken, mens han delvis jobbet på Aluminium Français-kontorene i Paris, og pendlet tilbake til familien i Nancy i helgene. I 1955 etablerte han det mye mindre kontoret Jean Prouvé Construction i Paris.
Studal-brosjyrer for Prouvé-produksjoner, tidlig 1950-tallet.
Illustrasjon: Studal
Studal-brosjyrer for Prouvé-produksjoner, tidlig 1950-tallet.
Illustrasjon: StudalDet er vanskelig å forstå hvordan Sverre Fehn kunne ha studert eller arbeidet hos Jean Prouvé i Paris høsten 1953 eller våren 1954, ettersom Prouvé rett og slett ikke hadde kontor i Paris på den tiden. Filtrert gjennom Per Olaf Fjelds notater sa Fehn: «When I was living in Paris I met Prouvé, van Eyck, Corbusier, Baccama, and the Smithsons. One was floating in this group, and we sought out the same places.»16 Dette er kanskje en mer presis beskrivelse av året i Paris.
Det hendte at Fehn refererte til Prouvé ved senere anledninger. I en forelesning ved Cooper Union i New York i 1980 diskuterte han for eksempel plasseringen av kjøkkenet og badet i Villa Schreiner-planen: «As a matter of fact, it was an idea of Jean Prouvé that he worked with in the early fifties.»17
Men man kan også bli slått av mangelen på Prouvétankegods i Fehns arbeid, og ikke minst når det gjelder i den norske paviljongen til Expo'58 i Brussel – resultatet av en konkurranse han vant i 1956, ikke lenge etter han skulle ha arbeidet eller studert hos den ledende aluminiumskunstneren i europeisk modernisme. Paviljongen ble et eventyrlig eksperiment med materialer og ikke minst med ulike plast-kvaliteter i en verdensutstilling for fremvisning av teknologiske nyvinninger i atomalderen. Expo'58 fant sted i en utpreget kaldkrigsatmosfære og ble også en agon mellom nasjoner i bruken av plastmaterialer, inkludert Frankrikes og USAs paviljonger.18
Aluminium var fraværende på Fehns nærmest barokke materialpalett i Brussel, noe som ergret den norske aluminiumsindustrien intenst:
Vi har for vår del antatt at aluminium ville inngå som en del av byggematerialene, på bakgrunn av vårt lands meget betydelige aluminiumindustri, som er kjent over hele verden. Vi er derfor forbauset over at aluminium overhodet ikke vil inngå i paviljongens konstruksjon. Andre aluminiumproduserende land, som f.eks. Sveits, har som kjent i sin paviljong gitt aluminium meget bred plass.19
Den unge Jean Prouvé i sin Citroën, tidlig 1920-tallet.
Foto: Fonds Jean Prouvé
Citroën-annonse i Byggekunst anno 1923.
Illustrasjon: Byggekunst2CV
Det franske Citroën-selskapet ble grunnlagt i 1919, samme år som arkitektenes tidsskrift Byggekunst i Oslo. I 1923 publiserte Byggekunst en helsides annonse som fremholdt Citroën som den ideelle bilen for arkitekter og byggmestre. Den ikoniske modellen 2CV rullet imidlertid ut av fabrikkene først i 1948 og var splitter ny da både Prouvé og Fehn gjorde den til sin favoritt.
2CV´er er vedvarende til stede i Prouvés tegninger og den dukket også opp i plansjene han presenterte ved CIAM IX i Aix. Prouvé var til forskjell fra Fehn en maskintenker: Hans arbeidsmetode blir ofte referert til som «a 2CV way of thinking», som i hans «innovative bodywork of the Citroën Traction Avant as a point of departure for the functional synergies of the curtain-walled facade of the Maison de Peuple at Clichy».20
Prouvé, 2CV på plansje presentert ved CIAM IX i Aix-en-Provence.
Illustrasjon: ProuvéMen 2CV var like tilstedeværende i Fehns liv som i Prouvés arbeid.
En berømt anekdote fra den særegne, muntlige overleveringen som preger Fehn-historiografien, er Kenneth Framptons forslag om at glassfiberhimlingen i den nordiske paviljongen i Venezia var inspirert av kalesjen i hans 2CV kabriolet.21 Som vist i Sverre Fehn, Nordic Pavilion, Venice. Voices from the Archives (2021) er nok ikke dette den fulle historien om den vakre og besværlige himlingen, men det kan selvfølgelig være anekdotisk sant.22
La meg igjen låne Fehns stemme slik den manes frem av Per-Olaf Fjeld. Fehn snakker ustanselig om bilen sin. Et sted forteller han om hvordan han kjørte Norge rundt i sin 2CV for å samle gjenstandene som skulle stilles ut i Brussel: «in the end I had to put in a new motor».23 Forestillingen om en kurator-arkitekt som samler Munch-malerier, Hannah Ryggen-arbeider og arkeologiske gjenstander i en liten fransk privatbil bidrar om ikke annet til den frodige Fehn-mytologien. Et annet sted forteller han at han var så blakk da han startet Villa Nordköping-prosjektet at han måtte sove i bilen «in order to see the site».24
Fehns 2CV i en snøfonn i Atlasfjellene, ifølge Per Olaf Fjeld.
Foto: Privat samlingVar Fehn virkelig blant Prouvés compagnons? Hva innebar det at han ifølge sin egen CV utførte «industrialisering av bygningselementer, 1954» i Jean Prouvés verden? Det krever det mer detektivarbeid å ta rede på. De to ble tydeligvis godt kjent i løpet av det året Ingrid og Sverre Fehn bodde i Paris, mens Prouvé pendlet til Nancy. I et brev fra Prouvé til Fehn datert oktober 1975 er Prouvé er nettopp tilbake i Paris fra et besøk i Oslo. Han takker Fehn varmt for gjestfriheten, sender kjærlige hilsener fra sin kone, priser vennskapet deres, håper at de snart vil møtes igjen, og sier at reisens mest skattede øyeblikk var besøket ved Arkitekthøgskolen.25 Dette brevet er skrevet på brevpapiret til Prouvés Paris-kontor i Marais, reetablert som Ateliers Jean Prouvé i 1967, der Fehn ganske sikkert var på besøk mange ganger.
Brev fra Jean Prouvé til Sverre Fehn, 18. oktober 1975.
Foto: Nasjonalmuseet
Brev fra Jean Prouvé til Sverre Fehn, 18. oktober 1975.
Foto: NasjonalmuseetSluttnoter
1
https://no.wikipedia.org/wiki/Sverre_Fehn /
2
3
Sverre Fehn, skissebok «Maroc», Sverre Fehns arkiv, NMK.2008.0734, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Arkitekturavdelingen (forkortet: NM). Marokko-reisen 16. oktober–3. desember er kartlagt i Iván I. Rincón Borrego, «Sverre Fehn y la arquitectura primitiva de Marruecos», VLC Arquitectura 6, nr. 1 (2019).
4
Skisseboken fra denne reisen er uten skrift og datoer, Nasjonalmuseet daterer den til «Antagelig 1954». Ingrid Fehn bekrefter 1954-dateringen når hun skriver at hun det året kjøpte Pierre Schaeffers bok A la Recherche d´une Musique Concrète i en bokhandel i Casablanca: «Jeg var på jakt etter lesestoff til et flere måneders langt opphold i ørkenen, og bestemte meg for å ta med bare denne ene boken». Ingrid Fehn, «På sporet av en konkret musikk», Ballade 2/3 (1988).
5
Christian Norberg-Schulz’ og Gennaro Postiglione, Sverre Fehn. Samlede arbeider (Orfeus, 1997), 274.
6
Ulf Grønvold, «Sverre Fehn», https://nbl.snl.no/Sverre_Fehn (oppdatert 2022).
7
https://architectuul.com/architect/sverre-fehn
8
Sverre Fehns arkiv, Korrespondanse Fehn (1954–1997), NM. Vist i utstillingen «Professor Sverre Fehn» ved AHO, 1. oktober– 6. desember 2024.
9
Brev og tildelingsbrev fra kulturattasjé André Padoux ved Den franske ambassade i Oslo til Sverre Fehn, 24. august 1953. Korrespondanse Fehn (1954–1997), NM.
10
Per Olaf Fjeld, The Pattern of Thoughts (The Monacelli Press, 2009), 34.
11
«En arkitektonisk selvbiografi», i Marja-Ritta Norri og Maija Kärkkäinen (eds.), Sverre Fehn. Poetry of the Straight Line/ Den rette linjes poesi (Helsinki: Museum of Finnish Architecture, 1992), 50.
12
Ola Nordal, «Between Poetry and Catastrophe». A study of the Electroacoustic Music of Arne Nordheim (PhD-avhandling NTNU, 2018), 41–43. Stor takk til Lars Mørch Finborud for denne koblingen.
13
Notater, intervju med Ole Henrik Moe, Henie Onstad Kunstsenters arkiv.
14
Catherine Coley, «From The workshops to the Ateliers. Finding the Right Tools for the Job (1924–55)», i Jean Prouvé: The Poetics of the Technical Object (Vitra Design Museum, 2005).
15
Rojer Aujame, «A Synthetis of the Arts. The Collaborations of Charlotte Perriand and Jean Prouvé», I Mary McLeod (red.), Charlotte Perriand. An Art of Living (New York: Harr M. Abrams, 2003), 141.
16
Fjeld, The Pattern of Thoughts, 39.
17
«Sverre Fehn Lecture», forelesningsnotater, The Cooper Union or the Advancement of Science of Art, NY, 19. mars 1980, Cooper Union Archive.
18
For en detaljert fremstilling av materialene i Brussel-paviljongen, se Mari Lending, «’Boret store hull i uerstattelig oldsak’: Sverre Fehn og bronsealderen». I Tid og historie – et festskrift for Gro Bjørnerud Mo. Red. Kjerstin Aukrust og Geir Uvsløkk. Oslo: Novus forlag, 2023.
19
Brev fra T. Strømstad, A/S Nordisk aluminiumsindustri til Sverre Fehn, 27. februar 1958. Brusselmappen/ Sverre Fehns arkiv. Korrespondanse Fehn (1954–1997). Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, arkitekturavdelingen.
20
Bruno Reichlin, “Technical Thoughts, Techniques of Thinking)», i Jean Prouvé: The Poetics of the Technical Object, 30.
21
Kenneth Frampton, “The Architecture of Sverre Fehn», i Per Olaf Fjeld, Sverre Fehn. The Thought of Construction (Rizzoli), 11.
22
Mari Lending og Erik Langdalen, Sverre Fehn, Nordic Pavilion, Venice. Voices from the Archives (Oslo: Pax / Zürich: Lars Müller, 2021), se særlig kapittelet “Roof”.
23
Fjeld, The Pattern of Thoughts, 48.
24
Ibid., 64.
25
Brev fra Jean Prouvé til Sverre Fehn, 18. oktober 1975. Korrespondanse Fehn (1954–1997), NA.