Vandringer i det gamle og nye København

Oehlenschlægersgade er en gate Thomsen holder spesielt kjær, med sin tunge karrébebyggelse og lange ubrutte løp så typisk for Københavns brokvarterer. I samme gate, i nummer 1, holdt det røffe vertshuset Café Guldregn til inntil få måneder tidligere. «Anno 1922», kan vi lese i vinduet i eksklusiv gullskrift.

Senere, under et pitstop på småskakke Lygtens kro, forteller han at mange av Københavns brune buler har overlevd fordi et nytt og ungt klientell har funnet veien dit på kveldstid, mens drukkenbolter og andre vindskjeve eksistenser fortsatt befolker dem på dagtid. 

Stående utenfor Guldregn nevner Thomsen et paradoks ved den voldsomme gentrifiseringen det gamle arbeiderkvarteret Vesterbro har gjennomgått. En ny form for konformitet og borgerlighet har oppstått, med kodifiserte regler for hensiktsmessig adferd i bygårder og nabolag og i trafikken. Er det ikke da litt rart, spør han, at så mange beboere i sånne områder omtales som hipsters? Opprinnelig er jo begrepet knyttet til amerikanske motkulturelle bevegelser, særlig beat-generasjonen.

Vi er på vei inn i Frederiksberg, en integrert del av den københavnske byveven, men offisielt med egen bystatus. Og med en annen sosial og politisk profil. I motsetning til arbeiderklasse-København har fine Frederiksberg nesten alltid hatt konservativ borgermester. En tidligere viseborgmester i Frederiksberg meddelte engang Thomsen at «vi befinder os på Frederiksberg, hvor vi meget nødigt bruger uartige ord, som f.eks: København».

Intime Værnedamsvej er det første som møter oss. Tidligere var det flere slaktere, bakere og andre småforretninger her. Folk elsket det, her fantes fremdeles en type geskjefter som andre steder forsvant med supermarkedenes inntog. I «Bilen ind i byen» (2008) har Thomsen og kollega Frederik Stjernfelt beskrevet Værnedamsvej, og Nordre Frihavnsgade på Østerbro, som: «stadig herlige gader med tæt trafik af både biler, cykler og fodgjængere, der gør dem til levende byrom for lokale såvel som for folk der, der kommer langvejs fra, attraktioner for kunder, ansatte og flanører, kørende som vandrende».

Nå vedgår han at Værnedamsvej i senere tid er blitt vel «supersmart», et inntrykk vi selv satt igjen med etter et besøk tidligere på dagen. Foruten delikatessebutikker, trendy kaféer og lekre restauranter, hvorav etablissementer som Le Gourmand og Les Trois Couchons bygger opp under gatens fransk-parisiske touch, finnes nå også finere kjedebutikker som Maanesten og Pigen & Diamanten, sikre tegn på at kommersialiseringen er skrudd til et hakk.

Men fortsatt har gaten sjarm og karakter i massevis.

Den ferskeste av Københavns metrolinjer, Cityringen, tar oss sømløst – og førerløst! – fra Frederiksberg Allé til Nørrebro og livlige Mimers Plads. Dette er kjerneområdet for det nye multietniske København, det lokale svaret på Grønland i Oslo. Det er en del av hovedstaden Thomsen har skrevet lite om, men som han er veldig svak for. Det er variert, levende, byr på mange forskjellige typer mennesker. De mange innvandrerne som har kommet til, bidrar med liv og variasjon og en helt ny atmosfære av internasjonal storby. Det lett kaotiske og ikke-planlagte er noe han godt kan like. Trafikken over plassen likeså, for ikke å snakke om den newyorkske toglinjen i høybane som skjærer gjennom området og flukter med boliger i gårdskvartalene nærmest togsporet. Miksen av stilarter i bebyggelsen rundt gir også stjerner i margen.

Vi følger Nørrebrogade et stykke i retning sentrum. Også her vrimler det av ansikter, lukter og lyder, og butikker og servicevirksomheter, som inntil for få tiår siden var nærmest ukjent i Danmark.

Idet vi entrer Stefans gade, forandrer gatebildet seg. Borte er innvandrerpreget. Vi aner etter hvert et mønster som Thomsen bekrefter for oss. Mens hovedåren Nørrebrogade fortsatt er ganske blandet og smårufsete, om enn på en annen måte enn da strøket var arbeiderdominert, er parallell- og sidegatene atskillig mer gentrifiserte.

Jægersborggade møter oss med et flott og tett gateløp. Mindre næringslokaler ligger tett i tett på bakkeplan i den velholdt eldre karrébebyggelsen, i de neste fire etasjene er det boliger hvis beboere gjenspeiler endringene på bakken. Lokalene er særpregede og flotte. Spesialbutikkene i gaten har likt utseende skilt med navnet på etablissementet båret oppe av en smijernanretning som stikker ut fra fasadelivet. Lekre vindusutstillinger og butikkinteriører inviterer til visuelt og fysisk konsum. Her er hele bøtteballetten av gentrifiseringsmarkører: kunstgalleri, vintage-utsalg, en butikk som selger kaktuser- og andre sukkulenter, delikatesseforretninger, salg av håndlagde karameller i et lokale, gourmetsjokolade i et annet og organisk og vegansk is i et tredje (laget med flytende nitrogen, hva ellers?), keramikere og smykkedesignere, en «undergrunnsvinbar», kaffebarer inkludert én med eget brenneri og sågar egen kaffeskole, konseptrestauranter. 

Typisk nok betjener få av dem ordinære hverdagsbehov. Trolig den mest gentrifiserte gaten i hele København, sier Thomsen. Selv stiller han seg ambivalent. Det er bra at andelsforeningene leier ut næringslokalene billig og tilfører aktivitet i gaten. Men dette er åpenbart blitt en middelklassens gate, der ethvert spor etter århundrelang arbeiderkultur er radert ut.

Turen fortsetter videre gjennom staselige Assistens Kirkegård. Her ligger mange kjente dansker begravet, deriblant H.C. Andersen og Kierkegaard, men også senere henfarne som Thomsens dikterkolleger Dan Turell og Michael Strunge. Det er få mennesker i sikte, såpass få at vår guide poeten tillater seg å slå lens bak noen busker. Andre deler av kirkegården er i mer aktiv bruk, Assistens er en såkalt kirkegårdspark.

Så er vi der, ved Den Sorte Firkant. Det er en del av det København som fantes da Thomsen kom til byen med familien i 1972, men som nå er borte. Han sier det her fantes et i særegenhet kompakt bymiljø med en egen kultur, et svært intenst folkelig kvarter. Store deler av bebyggelsen ble sanert og erstattet med nybyggeri på 70-tallet. Flere av gatene er for ham nedslående eksempler på hvordan en bydels identitet kan bli fullstendig ødelagt, de kunne like gjerne ha ligget i forstadskommunen Herlev som på Nørrebrø.

Vi kjenner ikke Herlev, men skjønner hentydningen – lyst, luftig, uten mennesker. For Thomsen er det maktpåliggende å bevare den kompakte urbaniteten som fortsatt er igjen i København. Den allmenne danske skjønner ikke dette.

Hva gjelder gårdsrydningene, skriver Thomsen i «Parcelhuskvarter på højkant» (2009), skulle han ønske man hadde moderert seg litt. Da ville man også hatt et langt større utbud av boliger. Og minst like viktig hadde man da tatt vare på et unikt københavnsk miljø, som med sine mange mennesker og «sin labyrintiske hemmelighedsfuldhed» økte fornemmelsen av å befinne seg i en spennende, stemningsmettet og ikke helt overskuelig storby. For, som han skriver, det å miste orienteringen hører på mange vis også med til storbyopplevelsen. Og, «[j]a, det er sandelig blevet lyst i Den sorte Firkant, så hvor skal vi nu gå hen og begå mørkets gjerninger?»

For med til denne overvåkningskulturen, fortsetter han, hører en forestilling om at alt skal kunne tåle dagens lys, noe som ikke minst kommer til uttrykk i de «uhyrlige glastårne» man typisk nok smekker utenpå husene i de nye, åpne gårdene. Her sitter man så «med sine stikkelsbærben og drikker morgenkaffe» i alles skue, «mens man kigger ned i gården til Lissie og Poul, der lægger an til picnic på grillbænken. Næ, vi har ikke noget at skjule. Vi er såmend så tilforladelige, at vi næsten har fortjent et rigtigt parcelhus».    

Blågårdsgade er neste stopp, i hjertet av Nørrebro. Før det Thomsen kaller «gågadevæsenet» tok av, fantes det i alle brokvarterene noen sterke og levende handlegater. Vesterbro hadde Værnedamsvej, på Amager var Holmbladsgade vital, på Østerbro kunne Nordre Frihavnsgade «levere frisk fisk, tapetklister og efterårets romaner», som det heter i «Bilen ind i byen». Og på Nørrebro «løb Blågårdsgade som en dirrende livsnerve af sporvogne, biler og tæt handel af enhver slag». På åttitallet ble den omgjort til gågate, men i kontrast til gågatene i den sentrale bykjernen ble intensiteten helt borte.

Thomsen gjør noen håndbevegelser som for å illudere livet som engang fantes i gaten.

I København Con Amore beretter Thomsen om en dag han som ung gutt var sammen med familien på besøk hos sine københavnske fettere. Han satt sammen med sin mor i en sporvogn på Nørrebrogade da han fikk øye på en isenkremmer som med skiltet «Pissebilligt!» reklamerte for nattpottene han hadde hengende i en snor på fasaden. På fornemme Frederiksberg bare ti minutters gange unna hadde et slikt skilt vært utenkelig. Skiltet hadde neppe heller fått lov til å henge lenge hjemme i provinsbyen, «hvor man også kunne lede forgæves efter et dansested, som hed ’Diskotek Dødens Pølse’ og et værtshus ved navn ’Hop Op I Frøen’».

Thomsen er på det rene med at når denne arbeiderkulturen forsvinner, skyldes det jo ganske enkelt også at arbeiderklassen i gammeldags forstand i det hele tatt er forsvunnet. Like fullt er det med sorg han erkjenner at København er blitt fattigere av at denne kulturen er feid ut av gatebildet. 

Det er vi utvilsomt enig i både for Oslos og mange andre byers del. Men dette er ikke stunden for å deppe over bykulturens ensretting og forflatning. Et knippe Thomsen-favoritter venter. Ahornsgade, Egegade, Birkegade, Elmegade, alle veldig tette og kompakte. I Elmegade får vi opplevelsen av å bevege oss inn i en kløft, gatens to knekk lukker utsynet i begge ender. Det er slik han husker mange av gatene i den Den Sorte Firkant – tette, kompakte, massive. En særlig favoritt er gatestubben Ahornsgade, knekken sett fra hver av gateendene gir den et slikt massivt preg. Aller best liker han å komme fra Nørre Allé ned mot hjørnet av Ahornsgade og Poppelgade, som vi gjør nå, «hvor det lille, dystre vidunder af et gotisk gyserhus stikker sine små pyntetårn op i himlen». På forfatterkollega Jokum Rohdes foto i København Con Amore kan man se hvorfor de to kaller det Batmanhuset, «men Tornerose kunne også godt have ligget derinde og sovet, lige siden man opførte ejendommen, der ville have været endu bedre end Dakota Bulding som setting for Rosemary’s Baby».

Tilbake i Nørrebrogade retter Thomsen oppmerksomheten vår mot den andre siden av gaten. Sakramentskirken er hjem for nabolagets katolske menighet. Kirker som denne liker han godt, innvevd i karreens fasaderekke. Han peker på avbildningen øverst på gavlveggen, en pelikan med nebbet orientert mot eget bryst og noe som kan se ut som en dråpe ved siden av. Og forklarer Kristus-symbolikken: «Ifølge sagnet gir pelikanen avkommene sine næring av eget blod ved å stikke hull på brystet sitt med nebbet om det ikke er mulig å skaffe føde på annen måte». Thomsen er selv troende og går til gudstjeneste i Vor Frue Kirke i indre by, der et høydepunkt har vært den høytidelige stillheten ved fredagsaltergangen.

Hva som får ham til å føle et håp, skriver han i «Kritik af den negative opbyggelighed» (2005), både for denne verdenen og for den kommende, er å spasere ned en festlig støyende storbygate, som for eksempel Mitropoleos i Athen eller for den saks skyld Nørrebrogade, og så for en stund sette seg inn i en gammel kirkes kjølige mørke. Han forestiller seg hvordan «utviklingen og århundrernes omskiftelser bølger gennem denne livlige gade», hvordan hus rives ned og nye bygges, hvordan «rendestenene afløses af kloakker og gaslygterne af elektricitet», hvordan butikkenes kunstferdige utstillinger skifter med moten og årstidene og innehaverne, hvordan «stejle stilladser konstant stilles op og pilles ned, stilles op og pilles ned, hvordan lupus og pokker og hjernefeber udryddes og nye sygdomme straks florerer, hvordan smukt håndmalede skilte langsomt falmer, mens herligt hypnotiserende neon bliver tændt», hvordan mennesker fødes og dør og stiger til topps og kommer til kort og går til grunne i gaten, hvor kinoer og biblioteker og internettkafeer kjemper om oppmerksomheten, «mens butiksfolk, børsmæglere, knallertbude og labre luddere myldrer ud og ind imellem hindanden og forbander trafikken og møgvejret og de evindelige prisstigninger».

Og der, midt i det hele og som det eneste som aldri forandres, ligger kirken, som den alltid har gjort og alltid vil gjøre, og i dette hus foregår nøyaktig det samme som det alltid har gjort og alltid vil gjøre, år ut og år inn til tidenes slutt, «for her forsøger man ikke følge med tiden, men taler med kirkens nedarvede liturgi direkte ind i den fra evighedens synsvinkel». Slik en gate kan han like.

Før vi sier hadet til hverandre utenfor restauranten der vi har fått tilfredsstilt aftenens mer kjødelige behov, bekrefter vi morgendagens avtale: klokken 14 hjemme hos ham i Bartholinsgade, på den andre siden av Søerne. Thomsen har mer på hjertet om København før og nå, om storbyens vekst og fall, om byen som trøst og avlastning. Og mye annet. 

Vi er fortsatt lydhøre.

Den 2. april i år mottok Søren Ulrik Thomsen «det lilla Nobelpriset» i litteratur, Svenska Akademiens nordiske pris for 2025.