Kollektivhus som konsumfellesskap

I 1939 lanserte OBOS det som OBOS-direktør Jacob Christie Kielland selv karakteriserte som en bebyggelse av en litt annen karakter.¹ Boligkomplekset det var snakk om skulle ligge på Bjølsen, og det skulle bestå av to boligblokker med til sammen 63 leiligheter samt en rekke fellesanlegg: sentralkjøkken og spisesal, barnehage, betjent vaskeri, lese- og røkeværelse, mosjonsrom og atelierer. Arkitekter for prosjektet var Frode Rinnan og Olav Tveten.

Prosjektet vekket adskillig oppmerksomhet og ble gjort kjent både i dagspressen og i Byggekunst våren 1939. Det ble omtalt på flere måter; som kollektivhus, toforsørgerhus og familiehus. Det ble også gjenstand for et eget debattmøte. Det ble derimot aldri realisert. Andre verdenskrig kom i veien, og da den var over bygde OBOS et ordinært borettslag på tomta.

Arkitektene bak det nyskapende boligprosjektet tilhørte den såkalte Sosialistiske Arkitekters Forening, og de var medlemmer av Arbeiderpartiet. De tilhørte altså et miljø der det arkitektfaglige engasjementet gikk hånd i hånd med det politiske. Andre arkitekter i samme miljø var Gunnar Øvergaard Jørgen, Eyvind Alnæs og Gunvor Eliassen. Mellomkrigstiden var en periode med stor utvikling både på arkitekturfeltet og politikkfeltet, og de sosialistiske arkitektene befant seg midt i skjæringspunktet mellom arkitekturen og politikken. De var sterkt opptatt av boligpolitikk, og beskjeftiget seg også med spørsmålet om nye boligtyper. Hva slags boligprosjekt var det som ble planlagt på Bjølsen på tampen av 1930-tallet? Hvilke tanker og idealer lå til grunn for boligprosjektet? Var huset tenkt som rammen rundt en ny og kollektiv livsførsel?

En bebyggelse av en litt annen karakter

OBOS utformet informasjonsbrosjyrer for alle sine boligprosjekter på 1930-tallet, også for det utradisjonelle komplekset på Bjølsen. Av brosjyren fremgår det at tomten var stilt til disposisjon av Oslo kommune, samt at kommunen garanterte for byggelånet og i tillegg bidro med et ekstraordinært topplån. Boligkomplekset skulle organiseres som et vanlig OBOS-selskap under navnet AS Trasophagan. Det innebar at kjøperne, på samme måte som i øvrige kooperative selskaper, måtte betale et innskudd. Oppføringen av fellesanleggene skulle nedbetales av beboerne i fellesskap, og det ble fremhevet at de månedlige kostnadene (husleien) derfor ville bli høyere enn i andre OBOS-bygg. Barnehagen, kjøkkenet, restauranten og vaskeriet skulle driftes hver for seg på forretningsmessig basis, og personalet skulle ansettes av styret i boligsel- Nr 4 – 2023 skapet. Det skulle beregnes en pris per barn i barnehagen og en pris per måltid i spisesalen. Beboerne kunne også betale for én times rengjøringshjelp per dag.

Informasjonsbrosjyren fra OBOS forklarte også bakgrunnen for prosjektet: «En del interesserte familier har vendt seg til OBOS og bedt selskapet hjelpe til med å planlegge et bygg som tilfredsstiller kravene i de tilfelle hvor husmoren har hele sin arbeidsdag opptatt utenfor hjemmet».² AS Trasophagan ble med andre ord prosjektert og markedsført som et kooperativt boligselskap med litt høyere husleie, men til gjengjeld mulighet til å bruke en rekke fellesrom og til å betale for ekstra tjenester. Målgruppen var familier der også husmoren (!) var yrkesaktiv, og det var nettopp en rekke slike familier som hadde tatt initiativ til prosjektet.³

Livet i toforsørgerhuset

Det er mulig at initiativtakerne hadde et lignende boligprosjekt i Stockholm i tankene da de henvendte seg til OBOS med sitt boligønske. Arkitektene som utviklet boligprosjektet for OBOS var i hvert fall kjent med et kollektivhus i John Ericssonsgatan på Kungsholmen, som sto ferdig i 1935. Det var tegnet av arkitekt Sven Markelius og utviklet i tett samarbeid med de svenske kulturradikalernes «førstedame», Alva Myrdal. Kollektivhuset i Stockholm var en bygård med 57 leiligheter, de fleste på ett eller to rom. Leilighetene hadde ikke fullverdige kjøkken, bare små tekjøkken, og det var lagt opp til at husets beboere enten skulle innta sine måltider i spisesalen eller få maten levert fra sentralkjøkkenet ved hjelp av en matheis. Rengjøring i leilighetene og klesvask ble utført av husets ansatte personal. I første etasje i bygården lå kollektivhusets egen barnehage, som var døgnåpen og bemannet med pedagoger.

Kollektivhuset i Stockholm tjente som forbilde for Frode Rinnan og Olav Tveten under planleggingen av boliganlegget i Oslo.⁴ Men bare til en viss grad, og det var nettopp forskjellene mellom de to som ble fremhevet da Byggekunst omtalte det planlagte prosjektet i 1939 under overskriften «Fra ‘kollektivhus’ til ‘familiehus’ - toforsørger-huset»⁵. Her forklares det at arkitektene hadde tatt utgangspunkt i kollektivhuset i Stockholm, men at de samtidig ønsket «å komme bort fra det hotellpreg som dette huset har, og videre å utforme bygget mer for barnets behov».⁶ Byggekunst fremholdt at anlegget ville tilby alle kollektivhusets goder, som felles kjøkken, matsal, mosjonsrom og barnehage, men at alle leilighetene samtidig skulle utformes som komplette familieboliger: «Det gir sannsynligvis den riktig smidige tilpasning til Oslo-forhold i dag».⁷ Og videre: «Husformen er først og fremst lagt an for familier hvor både husmor og husfar har arbeid utenfor hjemmet». Dermed var det «barnehagen som blir det viktigste nye element».⁸ Den største forskjellen mellom de to kollektivhusene lå altså i vektleggingen av familielivet og privatlivet. Det planlagte toforsørgerhuset eller familiehuset i Oslo kan best beskrives som et anlegg med komplette leiligheter – og i tillegg en rekke servicefunksjoner som skulle gjøre hverdagen enklere for beboerne. 

Skal vi bygge kollektivhus?

Dette «kollektivhuskonseptet» – altså boliganlegg med vanlige leiligheter og en rekke servicefunksjoner i tillegg – var noe de sosialistiske arkitektene utviklet gjennom 1930-tallet, og som de gjorde rede for i flere tekster. Disse tekstene kaster et lys over hva de sosialistiske arkitektene la i begrepet kollektivhus, og viser hvordan diskusjonen om nye boligtyper ble innvevd i samtidens arkitektoniske og politiske diskusjoner på komplekse – og kanskje overraskende – måter. Tekstene fra samtiden gjør det mulig å kontekstualisere eller historisere det planlagte kollektivhusprosjektet, det vil si å behandle det som et prosjekt som ble til som en del av en unik historisk prosess, og undersøke hvordan det hang sammen med kulturelle og sosiale forhold i samtiden.

I 1936 publiserte medlemmer av Sosialistisk Arkitekters Forening ikke mindre enn tre omfattende tekster som diskuterte behovet for nye boligtyper. Én sto på trykk i tidsskriftet Plan, hadde tittelen «Skal vi bygge kollektivhus?» og var skrevet av Gunnar Øvergaard Jørgen.⁹ En annen var signert Eyvind Alnæs og hadde overskriften «Fra enebolig til kollektivhus». Denne teksten var basert på et radioforedrag i NRK, og ble publisert i artikkelform i boken Vi snakker om hus og i leieboerforeningens medlemsblad Hus og hjem. Og dessuten; en serie på tre artikler med tittelen «Hvilke krav skal vi stille til boligen?» skrevet av Gunvor Eliassen. Disse artiklene sto på trykk i bygningsarbeiderforbundets medlemsblad, Bygningsarbeideren.

Det er viktig å merke seg at det først og fremst var i arbeiderbevegelsens organer at arkitektene formulerte og formidlet sine tanker og ideer omkring boligtyper og måter å leve på i andre halvdel av 1930-tallet. Dette reflekterer at det hadde oppstått en ny politisk situasjon. I 1935 dannet Arbeiderpartiet sin første styringsdyktige regjering i Norge. Det regnes som innledningen til en ny epoke i vår politiske historie og samfunnshistorie. Det var etter regjeringsdannelsen at de sosialistiske arkitektene sluttet seg til Arbeiderpartiet. Den nye politiske situasjonen representerte et nytt handlingsrom for arkitektene: Innenfor rammene av arbeiderbevegelsen, som nå var landets politiske tyngdepunkt, kunne de gå inn i rollen som fageksperter med evne til å utarbeide faglige løsninger på politiske problemer. Det innebar også at de måtte forankre sine faglige synspunkter i arbeiderbevegelsens politiske prosjekt.¹⁰

I de tre nøkkeltekstene om kollektivhustematikken opererte alle de tre arkitektene med den samme definisjonen av et kollektivhus. Nemlig et boligkompleks med forskjellige typer fellesanlegg, som for eksempel barnehage, lekerom, restaurant og leseværelse. Større komplekser kunne også ha gymnastikksal, svømmebasseng og idrettsplass. Anlegget måtte dessuten være utstyrt med moderne tekniske innretninger, og deler av husarbeidet skulle utføres av en ansatt betjening. Gunnar Øvergaard Jørgen definerte det slik: «Kollektivhuset representerer det organiserte forbruk av alle de ting som mer eller mindre direkte har tilknytning til boligen.»¹¹

Alle påpekte også at man allerede var på vei mot en viss kollektivisering av boformen i og med at flere tekniske innretninger, som elektrisitet, sentralfyr og varmtvannsforsyning var blitt vanlig i moderne leiegårder. Flere arbeidsoppgaver var med andre ord mekanisert og profesjonalisert og flyttet ut av de enkelte boligene.

Andre funksjoner, derimot, ble fortsatt løst individuelt: «Den annen hovedtype av tjenester som ydes i et utpreget kollektivhus, og som ennu ikke har trengt sig inn i den almindelige boligtype, er tjenester av en mere personlig karakter. Det dreier sig i hovedsaken om tre ting: rengjøring av leilighetene, matlagning, og omsorg for barna», påpekte Gunnar Øvergaard Jørgen.¹² Det var gjennom å profesjonalisere også slike funksjoner, som jo tradisjonelt ble ivaretatt av kvinner, at kollektivhuset ville skille seg fra andre moderne leiegårder.

Ved hjelp av et omfattende tallmateriale fra Sverige drøftet Gunnar Øvergaard Jørgen hvilke økonomiske konsekvenser det ville ha for forskjellige familier å flytte i et slikt kollektivhus og betale for å få utført en del av de oppgavene som tradisjonelt tilfalt husmoren. Konklusjonen var at dette ville passe for familier med middels inntekt, der begge foreldrene var yrkesaktive. I praksis den intellektuelle middelklassen, eller åndsarbeiderne, som Gunnar Øvergaard Jørgen kalte dem.

Det er verd å merke seg at arkitektene mente at boligtypen ikke var egnet for arbeiderklassen. Øvergaard Jørgen minnet om at svært mange arbeiderklassekvinner var tvunget til å ha lønnsarbeid, i tillegg til husarbeidet:

Det vilde være absurd å fortelle en slik familie, at veien ut av deres vanskeligheter skulde bestå i ennu mere lønnet arbeide for konen, og overgangen til en kollektivhusholdning som spiste op hele ekstrainntekten eller vel så det. Deres eget ønske er ganske sikkert at konen skal kunne befries for utearbeidet, slik at hun kan ofre sig for familien og husstellet uten å bli fullstendig utslitt. Det kan bare komme istand ved at mannens lønnsnivå blir hevet; og dette er selvfølgelig arbeiderbevegelsens hovedlinje.¹²

Han mente riktignok at en kollektiv boform representerte en «mere rasjonell ordning av familielivet»¹⁴, men ville likevel ikke gå inn for noen storstilt bygging av kollektivhus så lenge det bare var en liten del av befolkningen som ville ha glede av denne boligtypen. Eyvind Alnæs kom frem til det samme: «Ikke slik at vi på liv og død skal kjøre i vei med å bygge kollektivhus og tvinge alle mennesker over i slike boliger. Det er ikke realpolitikk.»¹⁵

Henvisningen til arbeiderbevegelsens hovedlinje og realpolitikken er et godt eksempel på hvordan arkitektene skrev seg inn i samtidens politiske diskurs. Alle de tre arkitektene sluttet opp om arbeiderbevegelsens eneforsørgerlinje i sine artikler. «Det hadde lenge vore eit mål for arbeidarrørsla at kvinna skulle få økonomisk fridom til å ta seg av heim og barn,»¹⁶ skriver Hilde Danielsen i artikkelen «Husmor og lønsarbeidar 1940-1960» i tidsskriftet Arbeiderhistorie fra 2001. Frihet fra hjem og barn derimot, var noe middelklassens utdannede kvinner strebet etter. Dette var arkitektene klar over, og særlig Gunnar Øvergaard Jørgen nevnte altså eneforsørgerlinja som en av grunnene til at de sosialistiske arkitektene ikke ville gå inn for noen storstilt bygging av kollektivhus.

I stedet argumenterte de for at den tekniske standarden i vanlige boliganlegg burde heves, samt at det måtte bygges barnehager i boligstrøkene. Dette var tiltak som ville bidra til å heve leve- og boligstandarden for store deler av befolkningen, og som ville representere et skritt på veien mot en mer kollektiv og ikke minst mer rasjonell boform. Eyvind Alnæs satte «en fornuftig anvendelse av kollektivhusprinsippet» opp mot arealkrevende eneboligbygging. I hagebylignende eneboligforsteder, argumenterte Alnæs, ville beboerne bli avskåret fra bysamfunnets goder. Dessuten mente han at eneboliger representerte en lite rasjonell måte å organisere hverdagslivet på for den enkelte familie. I et kollektivhus ville husstellet løses på en mer effektiv måte slik at «… beboerne kan bruke sin tid i hjemmet i større grad til hvile, står i det hele tatt friere med hvordan de vil innrette sitt daglige liv». ¹⁷

Aller mest ville denne friheten komme kvinnene til gode, fortsatte han, og viste til siste folketelling, som avdekket at over 40 000 kvinner i Oslo var yrkesaktive. Omkring halvparten av disse var husmødre i tillegg, og det var altså den siste gruppen familier som ville være tjent med en kollektiv boform. Arkitektene ville altså ikke utfordret arbeiderbevegelsens eneforsørgerlinje, men de var like fullt opptatt av kvinnenes situasjon.

Gunvor Eliassen, den eneste kvinnelige arkitekten blant de sosialistiske arkitektene, anla også et tydelig kvinneperspektiv i sin artikkelserie i Bygningsarbeideren: «Yrkeskvinner blir ofte stillet foran valget enten å renonsere på barn eller å påta sig en dobbelt arbeidsprestasjon, hvilket vanskelig lar sig gjennemføre ustraffet i lengere tid. En løsning av konflikten mellem yrkesarbeid og hensynet til hjemmets og barnas interesser er følgende boligform: rummelige familieboliger med felles drift og helt utbygget felleshusholdning».

Et klart standpunkt for innføring av nye boformer, med andre ord. Det mest interessante ved Gunvor Eliassens synspunkter omkring kollektive løsninger er likevel hvordan hun betraktet husarbeid nettopp som arbeid, og hvordan hun knyttet dette til utformingen av boligene. Og dette handlet ikke bare om situasjonen til yrkesaktive kvinner, men hadde også betydning for utformingen av boliger generelt: «Det skyldes for en stor del det underbetalte kvinnelige husarbeid med den uinnskrenkede arbeidstid, at man i hjemmene fremdeles arbeider med så primitive tidsødende metoder, sammenlignet med andre områder av det daglige liv hvor teknikk og rasjonalisering er nådd meget lenger frem», skrev hun.¹⁹ Et eksempel på slike primitive og tidsødende metoder var ovnsfyring. Husmødre som bar ved og koks og sørget for å holde fyr i ovnen i hver sin leilighet mottok ingen lønn, og hadde ingen avgrenset arbeidstid. I en gård med sentralfyr og sentral oppvarming av vann, derimot, ville ansvaret for oppvarming av leilighetene og oppvarming av vann ligge hos vaktmesteren i fyrrommet. Det innebar samtidig at disse oppgavene ville blitt overført fra én sfære til en annen – fra ulønnet kvinnearbeid til lønnet mannsarbeid. Eller med andre ord; fra reproduktivt arbeid til produktivt arbeid.

I det moderne industrisamfunnet ble arbeid forstått som lønnsarbeid. Boligen og hjemmet tilhørte ikke arbeids- og produksjonssfæren, men var stedet hvor arbeidskraften skulle reproduseres. Gunvor Eliassen ivret for en rasjonalisering og profesjonalisering av boligfunksjonene, og utfordret denne forståelsen av boligen når hun viste at også husarbeidet kunne trekkes inn i produksjonslivet.

Eliassen forfulgte dette arbeidsperspektivet videre, og brakte enda et interessant og kanskje overraskende poeng inn i diskusjonen. Husarbeid ble ikke bare utført av ulønnede kvinner i egne hjem. I middel- og overklassen ble mye av husarbeidet gjort av hushjelper. Gunvor Eliassen hevdet at hushjelpenes arbeidsforhold også var en av grunnene til at husarbeidet fortsatt var preget av lavproduktive arbeidsmetoder. Så lenge husarbeidet ble utført av ubetalte eller underbetalte kvinner med få eller ingen begrensninger i arbeidstiden, så fantes det heller ingen grunn til å innføre nye tekniske hjelpemidler og arbeidsbesparende metoder i boligene. Følgelig ville høyere lønn og kortere arbeidstid for hushjelper bidra til økt rasjonalisering av husarbeidet, heving av boligstandarden og utvikling av nye boligtyper. Her kom kollektivhuset inn i bildet, og Eliassen gjorde et poeng av at her ville husarbeidet utføres av et profesjonelt personale med definerte arbeidsoppgaver og regulert arbeidstid og lønn.²⁰ Rasjonalisering og profesjonalisering var en del av arbeiderbevegelsens politiske prosjekt på 1930-tallet, selvfølgelig sammen med kampen for gode lønns- og arbeidsvilkår. I sin lange artikkelserie om boliger i medlemsbladet til ett av de mektigste fagforbundene, Bygningsarbeiderforbundet, skrev Gunvor Eliassen seg inn i dette politiske prosjektet og brakte sine arkitektfaglige synspunkter inn i diskusjonen. Dette er et godt eksempel på hvordan de sosialistiske arkitektene opererte i skjæringspunktet mellom arkitektur og politikk gjennom andre halvdel av 1930-tallet.

Lamellblokker og minimumsboliger

De mange fellesfunksjonene var naturligvis det mest eksperimentelle ved det planlagte boliganlegget på Bjølsen. Men nyvinningene stoppet ikke der. 1930-tallet var en periode med stor utvikling på arkitekturfeltet. Modernismens gjennombrudd representerte ikke minst et gjennombrudd for nye bolig- og byplanidealer, og arkitektene i Sosialistiske Arkitekters Forening var blant de toneangivende modernistene i Norge. Den modernistiske idealboligen var basert på funksjonsseparering, og når det var snakk om familieboliger for det brede lag av byens befolkning, betydde det i praksis et ønske om så mange soverom som mulig. Man tilla egne soverom stor helsemessig betydning, ikke minst for den mentale helsen. Det var også viktig at kjøkkenet skulle være et rent arbeidskjøkken, og ikke skulle brukes til soving. Den modernistiske minimumsboligen ble utviklet i Tyskland, og skulle inneholde stue, et såkalt laboratoriekjøkken og minst to, helst tre, soverom samt bad og wc. For å få til stor grad av funksjonsdeling på et begrenset areal, var man villig til å gå ned på størrelsen på rommene.

På tross av at funksjonalismen slo igjennom som arkitektonisk stil på 1930-tallet, ble det ikke bygd modernistiske minimumsleiligheter etter tysk mønster for vanlige folk i Oslo. Bak funkisfasadene på for eksempel Sinsen, fant man toromsleiligheter med to udefinerte oppholdsrom som begge ble brukt som oppholdsrom om dagen og soverom om natten. De sosialistiske arkitektene var sterkt kritiske til disse tilsynelatende moderne boligene. Derfor er det ikke overraskende at OBOS-komplekset på Bjølsen ble utformet nettopp med minimumsleiligheter. I intervjuet i Arbeiderbladet påpekte OBOS-direktøren selv at leilighetene hadde en uvanlig planløsning: «Det er stor stue, men soverummene er små, til gjengjeld er det flere av dem.»²¹ Leilighetene var også gjennomgående, slik at de fikk lys fra to kanter. Boligkomplekset var tenkt utformet som to frittliggende lamellblokker – og tilfredsstilte dermed enda ett av modernismens viktigste bolig- og byplanidealer.

Sosial ingeniørkunst eller serviceboliger

Begrepet kollektivhus har en egen klang, og når en gruppe sosialistiske arkitekter tok opp temaet, er det knapt til å unngå at tankene går i retning av nye boligformer tilpasset nye måter å leve på og nye måter å organisere familie- og hverdagslivet. Slik var det også i samtiden, slik Gunnar Øvergaard Jørgen var inne på da han i 1936 hevdet at spørsmålet om kollektivhus var egnet til å føre samtalen over på «moralen i sin alminnelighet».²² Det samme uttrykte arkitekt Einar Karstad da han presenterte det svenske kollektivhuset i Bygningsarbeideren i 1935: «Også hos oss er det nødvendig å ta op spørsmålet om kollektivhus i en eller annen form, på tross av det borgerlige boligideal, og på tross av de skremmebilleder som den reaksjonære presse vil diske opp med i anledning dette nye begrep.»²³ Aftenposten ble trolig betraktet som en del av den reaksjonære presse i samtiden, og det ligger kanskje en viss skepsis mellom linjene da Aftenposten omtalte det utradisjonelle boligprosjektet i april 1939, under følgende overskrift: «Kollektivhus på Bjølsen. Obos lanserer en ny type boligkomplekser med barnehaver og tvungen spiseplikt i fellesrestauranten.»²⁴

På samme måte som kollektivhusbegrepet vekket debatt i samtiden, har (arkitektur)historikere i ettertid diskutert hvorvidt 1930-tallets ideer omkring kollektivhus representerte en form for sosial ingeniørkunst. Det er særlig svenske historikere og arkitekturhistorikere som har arbeidet med denne tematikken, som ofte har hatt Sven Markelius´ og Alva Myrdals kollektivhus i Stockholm som omdreiningspunkt. Siden dette boligprosjektet hadde stor betydning for planleggingen av det såkalte toforsørgerhuset i Oslo, er det relevant å kaste et blikk også på debatten omkring det.

I boken Att lägga livet till rätta: studier i svensk folkhemspolitik fra 1995 beskriver historikeren Yvonne Hirdman kollektivhuset i John Ericssonsgatan som et hus som var planlagt av eksperter som mente seg berettiget til å legge livet til rette for andre.²⁵ Hun karakteriserer kollektivhuset som en blanding av utopi og disiplineringsprosjekt, og antyder for eksempel at det bak barnehagen lå en forestilling om at barna var for verdifulle til å bli overlatt til foreldrene, og at barneoppdragelsen heller burde overlates fagfolk.

En annen historiker som har arbeidet med Alva Myrdals boligreformarbeid, men som er langt mindre kritisk enn Hirdmann, er Kirsi Saarikangas. I tidsskriftet Arbetarhistoria hevder hun at tanken om å bygge kollektivhus handlet om å legge fysisk til rette for at kvinner skulle kunne kombinere yrkes- og familieliv: «Ett nytt boende kopplat till ett nytt familjeideal, omfattande kraven på livsstil, hushållsarbete, barnavård och hela vardagslivet, ingick i Alva Myrdals modernistiska projekt».²⁶ Ifølge Saarikangas var Alva Myrdal opptatt av hvordan konkrete, fysiske endringer i hverdagsmiljøet kunne bidra til å skape bedre levekår, først og fremst for kvinnene og barna. I arbeidet med nye boligtyper var barna like viktige som kvinnene, skriver Saarikangas, fordi boligen var stedet hvor fremtidens samfunnsborgere skulle vokse opp og bli formet: «Det fanns en stark tro på arkitekturens makt: genom nya bostäder och bostadsområden kunde man skapa en ny livsstil och nya medborgare anpassade till ett nytt samhälle.»²⁷ Men i motsetning til Yvonne Hirdman, hevder Kirsi Saarikangas at Alva Myrdal ikke hadde noe ønske om å endre folks livsstil fundamentalt, og at hun ikke betraktet kollektivhus som en boligform som passet for alle. Saarikangas påpeker at Alva Myrdal betraktet kollektivhuset som en ideell boform for deler av middelklassen, og ikke som en allmenn løsning.

Arkitekturhistorikeren Eva Rudberg legger mindre vekt på spørsmålet om hvorvidt kollektivhuset representerte en form for sosial ingeniørkunst. I sin biografi om arkitekten bak kollektivhuset i Stockholm, skriver hun at de kollektive fasilitetene var å forstå som mål i seg selv.²⁸ Rudberg påpeker at de som flyttet inn i kollektivhuset selv ga uttrykk for at livet her stort sett utspilte seg som i en vanlig leiegård, men at hverdagen var betydelig enklere.

Det planlagte kollektivhuset i Oslo føyer seg inn i dette bildet, og kan diskuteres langs de samme linjene. At det ble til i en tid hvor eksperter ikke var tilbakeholdne med å kommunisere hvordan de mente folk burde innrette seg, er ikke til å komme bort ifra. Som når arkitekt Eyvind Alnæs fremhevet at kollektivhus representerte en mer rasjonell organisering av familielivet. Samtidig er Kirsi Saarikangas’ analyse treffende; det er relevant å betrakte det planlagte kollektivhuset som et eksempel på hvordan 1930-tallets boligdebatt kretset omkring arkitekturens makt til å bedre menneskenes livsvilkår.

I et hefte om kollektivhus i Sverige, utgitt i 1980, skriver arkitekten Dick Urban Vestbro at ideene om kollektivhus sprang ut fra de store utopiene, som for eksempel Charles Fouriers såkalte phalanstères. Når ideene skulle realiseres, derimot, handlet det om å løse praktiske oppgaver i hverdagen, og ikke om å innføre nye måter å leve på.²⁹ I Sverige ble det første bolighuset med fellesanlegg og ekstra service bygd allerede i 1907, og det hadde et utpreget borgerlig tilsnitt. Den viktigste forskjellen mellom dette huset og vanlige leiegårder, var at det fantes en betjening for hele huset i stedet for at de enkelte beboerne selv holdt seg med et tjenerskap.

På 1930-tallet, skriver Vestbro, fikk kollektivhuset en sosialistisk slagside. I den svenske funksjonalismens manifest acceptera fra 1930 ble tanken om kollektivhus som åsted for nye familietyper og nye former for livsførsel formulert: «I kollektivhusen skulle en ny familjetyp bo – den där hustrun förvärvsarbetar, makarna lever i kameratäktenskap och barnen till stor del omhändertas av samhället», oppsummerer Vestbro.³⁰ Men noe slikt ble aldri realisert eller videreutviklet. Heller ikke kollektivhuset på Kungsholmen var noe utopisk prosjekt. At kollektivhus ble oppfattet som et borgerlig fenomen, kommer også til syne i arbeiderbevegelsens skepsis: «Inom den socialdemokratiska arbetarrörelsen sades att kollektivhus var för vissa privilegerade grupper och att frågan om bristen på boendeservice måste lösas generellt», påpeker Vestbro.³¹

Det planlagte kollektivhuset på Bjølsen tilhørte utvilsomt den borgerlige «servicehustradisjonen» som Vesterbro beskriver. Heller ikke de sosialistiske arkitektene planla et kollektivhusprosjekt i tråd med de idealene som ble formulert i for eksempel acceptera.³² Toforsørgerhuset på Bjølsen var ikke noe utopisk prosjekt. Det hadde likevel definitivt en politisk slagside, men den besto først og fremst i og at arkitektene i sine tekster sluttet opp om arbeiderbevegelsens forståelse av kollektivhus, nemlig som en boform for enkelte grupper av middelklassen. Samtidig formidlet arkitektene tydelig at det var behov for å utforske og utvikle bedre boligtyper – for alle. I samtidens tekster ble det prosjekterte kollektivhuset fremstilt som et boligeksperiment, der hensikten først og fremst var å samle inn erfaring om nye boligtyper. Her er det viktig å huske at det slett ikke bare var de utførende arkitektene Rinnan og Tveten som var involvert i prosjektet. Bak det planlagte kollektivhuset sto en hel rekke aktører, deriblant OBOS, som oppdragsgiver og byggherre. At Oslo kommune bidro med ekstraordinær økonomisk støtte til prosjektet tyder også på at dette ble sett på som et verdifullt forsøksprosjekt – og ikke noen trussel mot det bestående.

Boliganlegget skulle inneholde komplette familieleiligheter, og fellesfunksjonene skulle fungere som et supplement til, og ikke en erstatning for familieboligene. Følgende passasje fra Byggekunst-artikkelen om boliganlegget er illustrerende i så måte: «Beboerne kan småhygge seg på eget kjøkken med å lage det beste de vet fra barndommens dager, eller de kan spare tid ved å ernære seg i matsalen».³³ Forskjellen mellom å ernære seg på en rask måte og å hygge seg med livretter fra barndommen er åpenbar. Poenget er at begge deler skulle være mulig i toforsørgerhuset. Boligtypen innebar ikke en nedvurdering av hygge og matlaging på eget kjøkken, men skulle gi beboerne frihet til å velge fra dag til dag. Restauranten, vaskeriet og barnehagen skulle avlaste husmødre – vel å merke de som hadde råd til å betale for tjenesten – men ikke gjøre familien overfl ødig.

Den viktigste politiske dimensjonen ved kollektivhuset handlet om kvinne- og arbeidspolitikk. Boligformen skulle gjøre det mulig for kvinner å ha både lønnsarbeid og familie. Og, ikke minst, en kollektiv husholdning ville innebære en profesjonalisering og rasjonalisering av husarbeidet, bidra til innføring av tids- og arbeidssparende teknologi i boligene og «oppgradere» husarbeid fra ubetalt, reproduktivt arbeid til produktivt lønnsarbeid.

Det var med andre ord mange tråder som løp sammen i arbeidet med dette prosjektet. Med sine modernistiske lamellblokker med modernistiske minimumsleiligheter og høye tekniske standard ville boligkomplekset representert en virkeliggjøring av noen av samtidens viktigste boligarkitektoniske idealer. De mange servicetjenestene kom i tillegg, som en realisering av den delen av det modernistiske programmet som gikk ut på en rasjonalisering og eff ektivisering av boligfunksjonene. Toforsørgerhuset på Trasophagan kan med rette kalles et tvers igjennom nyskapende prosjekt som tok opp i seg en rekke av samtidens diskusjoner omkring bygnings- og boligtyper, planløsninger, teknologi og arbeidsliv.

Ambisjonen bak kollektivhuset på Bjølsen var, slik det kommer til uttrykk i kildene, ikke å bane vei for nye livs og familiemønstre, men tvert imot å finne en boform som gjorde det lettere å føre et tradisjonelt familieliv også for familier med to yrkesaktive voksne. Det finnes heller ingen antydninger i kildene til at kollektivhuset var ment å legge til rette for noe samhandling beboerne imellom. Livet skulle utspille seg omtrent som i et vanlig boligkompleks, dog med den forskjell at beboerne ville ha anledning til å kjøpe en rekke tjenester. Et kollektivhus var altså å forstå som et konsumfellesskap, ikke som et sosialt fellesskap.