FILM: En annan stad

Han løfter frem tre store prosjekt hvor Jan Inghe var prosjektleder. Wærn legger vekt på estetikk som et sentralt element i planprosessene. Med estetikk menes samklang mellom plan, rom og arkitektur. En slik samklang kan kvalifisere til betegnelsen by-kunst. Wærn viser beslektede prosjekt i andre nordiske land. Filmen er velegnet som grunnlag for debatt om arkitektonisk kvalitet som peker ut over det enkelte bygg, og om arkitektur som premissgiver for bymiljø i stor målestokk.

Filmen starter med lettere kaotiske scener fra en bys hverdagsliv, en by uten tilsynelatende orden, - enn si estetiske ambisjoner og det spørres: Er det slik vi ønsker at våre byer skal være? Wærn kommer med følgende tankevekkende kommentar: Det er et paradoks at det i dag synes lettere å skape varierte fysiske former, enn et variert innhold i våre byer.

Sagt med egne ord: Bruker deler av arkitektstanden sine posisjoner til å fremheve seg selv og sitt eget bygg fremfor å tenke og bygge fellesskap, bygge by, etablere allmenn orden? Har vi fremdeles troen på at vakre omgivelser kan gjøre oss til bedre mennesker?

Filmen peker bakover i tid og trekker viktig kunnskap frem fra arkivene. En slik kunnskap er at de humanistiske idealbyene forsøkte å forene kvalitetene ved den tette byen med den åpne grønne byen. Jan Inghe avskrev altså ikke drabantbyen, men søkte en syntese mellom by og natur. Det er fort gjort å få assosiasjoner til Ebenezer Howards Garden Cities.

I følge Wærn spenner Jahn Inghe buen høyt. Jan Inghe antyder at arkitektur og planlegging bør etterstrebe en kosmisk ordende struktur med skjønnhet i sin kjerne – ikke mindre. Arkitekten bør ha som ambisjon å humanisere byens og bygningenes tause materialer. Jan Inghe kaller dette Stockholm-modellen.

Underveis i filmen viser Wærn til teoretikere som Rob og Leon Krier og Christian Norberg Schulz. Jan Inghe inviterte disse inn i egne planprosesser. Det oppstod unike relasjon mellom teori og praksis.

Filmen løfter frem prosjektene Minneberg, Södra stationsområdet og Hammarby Sjöstad. Alle er første generasjons sentrumsnære fortettings- og transformasjonsprosjekt. Resultatene har vist seg holdbare over flere tiår. Den såkalte Stockholm-modellen er ikke statisk. Den utvikler seg prosjekt for prosjekt.

Wærn viser vakre tegninger produsert av byplankontoret. Det vakre håndarbeidet vitner i seg selv om et ønske om å gjøre det som skal komme vakkert. Ettersom prosjektene ble større og større, tvang teamarbeid og estetisk mangfold seg frem. Ikke alt kunne eller skulle tegnes av en hånd.

Den påfølgende virkelighet, det som til syvende og sist ble bygget, samsvarer imidlertid i stor grad med byplankontorets egne tegninger. Dette sier mye om byplankontorets og Jan Inghes autoritet i sin samtid.

Minneberg

Det første området som trekkes frem er Minneberg. Dette var et tidligere industriområde, lokalisert mellom en skogkledd ås og sjøen, og skulle gjøres om til et boligområde. Jan Inghe bygger her videre på de naturgitte kvalitetene som sjøen i forkant og skogen i bakkant.

En hovedakse binder disse sammen, en akse som danner ryggraden i en symmetrisk ordnet bygningsstruktur. I utforming av bebyggelsen gjør han noe radikalt for sin tid. Samtidens idealer var den åpne planen med frittstående identiske lamellblokker. Dette var et likhetsideal hvor alle skulle ha lik tilgang til alt. Jan Inghes radikalitet var å være konservativ, gripe tilbake til europeiske byplantradisjoner, hvor utformingen av byrommene var viktigere enn det enkelte bygg.

Det ble skapt en komposisjon av halvåpne karreer, noe som igjen gir varierte kvaliteter og opplevelser med tanke på sol, vind, utsikt, intimitet, beplantning osv. Bystruktur, så vel som arkitektur, kan oppleves som en helhetlig komposisjon med gjennomtenkte variasjoner.

Södra stationsområdet

Det andre prosjektet er Södra stationsområdet. Dette var 1980-tallets største og mest komplekse planoppgave i Stockholm. Det å bygge en ny jernbanestasjon midt i sentrum var oppgave stor nok for en relativt ung byplanlegger. Men Jan Inghe ville noe mer enn å bygge en stasjon, han ville gi Stockholm en ny og attraktiv bydel.

Bydelen skulle markere seg som et spesielt sted, ingen underdanig tilpasning. Jan Inghe dro her veksler på anerkjente europeiske byplantradisjoner. Det ble laget store håndtegnede og vakre perspektiver, perspektiver som endret seg underveis i prosessen.

Disse perspektivene er kunstverk i seg selv. Noen presenteres i dag i glass og ramme, eller tas på med hvite hansker. En så respektabel behandling av planer er noe enhver byplanlegger kan drømme om.

Södra stationsområdet var uansett en langt mer kompleks oppgave enn å tegne et samlet boligområde. Her handlet det om et sett av funksjoner og flere områder samtidig. Noe ble viktigere enn noe annet, og det viktigste var selve kjernen, stasjonsområdet. Tre element, en plass, et bygg og et tårn var nok. En geometrisk utformet plass i form av en bygningsmessig halv-bue omslutter plassen.

Midt på denne reiser det seg et tårn som en markør i bylandskapet; det er her noe viktig finner sted. Dette modige grepet er muligens inspirert av den katalanske arkitekt og byplanlegger Ricardo Bofill.

Området for øvrig var for stort til at det kunne tegnes og bygges som en enhet. Det ble etablert en strategi med et kvalitetsprogram. Slike program kjenner vi fra for eksempel utviklingen av Bjørvika. Det ble videre arbeidet med utvikling av bygningsmessige typologier og varierte og trygge gater. Her ble samarbeidet med brødrene Krier og Norberg-Schulz tydelig.

Hammarby sjøstad

Det tredje og siste prosjektet er Hammarby sjøstad. Dette er et enormt stort og komplekst prosjekt og Jan Inghes siste store oppgave. En tidligere ansatt ved Plan- og bygningsetaten ved Oslo kommune har fortalt at ved oppstart av planarbeidet inviterte Jan Inghe sine kollegaer fra de nordiske hovedstedene til et stort åpent seminar.

De ble alle stilt følgende spørsmål: Hvordan ville dere angripe en oppgave av tilsvarende størrelse og kompleksitet? De kom, og de bidro. Svarene var visstnok høyst ulike, slik at Stockholm kunne dra nytte av et stort knippe erfaringer. En slik åpen og inviterende holdning vitner uansett om generøsitet og faglig trygghet.

Igjen presenteres vi for store vakre tegninger. Hammarby sjøstad var femten ganger større enn Södra stationsområdet og det skulle bygges over lang tid. Mange aktører og arkitekter ville komme til å sette sitt preg på området.

Oppgaven var å identifisere og foredle de kvalitetene byplankontoret mente var viktigere enn andre på en slik måte at de ville bli til glede og nytte for byen langt inn i fremtiden. Kvalitetsprogram fikk nå betegnelsen miljøprogram – en ny tid.

Det vil ta for mye plass å gi en rettferdig presentasjon av et så stort prosjekt – se filmen. Jeg begrenser meg til å peke på at når en er gitt et så stort område, har en også mulighet til å reservere stor nok plass til de viktigste elementene.

I dette tilfellet er det først og fremst nærheten til vann og det å trekke kanaler inn i området som dannet premisser for utforming av bygningsmassene. Stockholm er jo blitt kalt Nordens Venezia.

Og videre igjen å etablere store sammenhengende byrom i form av bulevarder, romslige gårdsrom og passasjer mellom naturgitte kvaliteter. En av aktørene uttrykte gleden ved å kunne gå lenge og uforstyrret langs en kanal midt i byen, som et av områdets viktigste kvaliteter.

Sammenligninger

Filmen avsluttes med å vise til beslektede prosjekter i fortid og i samtid. Det føres interessante diskusjoner om aktuelle utfordringer, om likegyldighet, om menneskefiendtlige spekulasjoner og om mangel på estetiske intensjoner. En av Wærns nålevende samarbeidspartnere kommer med følgende kommentar i møte med et nytt og litt kjipt prosjekt: Det kan virke som om vi ikke lenger har råd til kvalitet. Med respekt for Wærns personlige stemme velger jeg ikke å kommentere denne sekvensen ytterligere.

Vår hjemlige arena

Filmen er sparsommelig med henvisninger til norske prosjekter. Kanskje er vi ikke så interessante? Det såkalte 1916-området i Bergen kunne vært et referanseprosjekt. Området var et resultat av en nordisk byplankonkurranse som ble vunnet av Lilienberg og Samuelson fra Gøteborg og ble videreført av Lilienberg og Greve.

Planen kjennetegnes ved et gjennomtenkt samspill mellom romforløp og arkitektur, mellom det store – åpne – monumentale og det intime – varierte. Planen er bygd opp rundt et tydelig tema med variasjoner. En måtte for all del unngå her-kommer-jeg-arkitektur.

Stadskonduktør Tønnessen, som var den som i praksis styrte planarbeidet og sørget for nødvendig tillit i det politiske miljø, kunne stolt melde at: «Der er ingen modsætninger mellom de kunstneriske og de praktiske krav.»

1916-planen hentet igjen inspirasjon fra konkurransen om Stor-Berlin i 1909. Den såkalte Stockholm-modellen stod med andre ord på skuldrene til en bred europeisk byplantradisjon.

Området Bjørvika i Oslo er kanskje det norske prosjektet som i betydning, størrelse og kompleksitet kan nærme seg Hammarby sjøstad. Planleggingen av Bjørvika startet da Jan Inghe fremdeles var aktiv og det var, som nevnt, faglige kontakter mellom byplankontorene i Stockholm og Oslo.

Bjørvika kan tolkes som en arvtaker av Hammarby i den forstand at Oslo viste vilje og evne til å etablere en stor samlet plan i samsvar med samtidens ambisjoner og med et tydelig hovedgrep. Begge områdene relaterer seg til vannet. Bjørvika-planen er en konkretisering av visjonen om Fjordbyen, å snu landets hovedstad sin oppmerksomhet mot Oslofjorden. Området knyttes videre sammen med relativt romslige byromstrukturer, hvor en hele tiden gjøres oppmerksom på nærheten til vannet, til fjorden.   

Når det gjelder arkitekturen, har Bjørvika endt opp med en noe mer oppdelt byggeskikk enn Hammarby sjøstad. I Bjørvika ble området, muligens inspirert av Bergen, strukturert av et sett allmenninger. Hver seksjon, hvert monumentale bygg, må formulere sin egen estetiske begrunnelse og har påfallende få estetiske referanser til tilliggende bebyggelse.

Nygårdstangen i Bergen kan på mange måter sammenlignes med Bjørvika, så vel som Södra stationsområdet. Dette er byens viktigste trafikknutepunkt. Her ligger et stort veikryss, et terminalområde forvaltet av BaneNor, et kjøpesenter, et bibliotek, en klosterruin, et stort parkeringsanlegg, Statens hus, en brannstasjon og en kombinert skole og svømmehall.

Området har vært gjenstand for flere konkurranser. Det foreligger en godkjent reguleringsplan. Det er nylig lansert et prosjekt som kombinerer et underjordisk parkeringsanlegg med ny terminal, en byarena, kontor og boliger.

Det er mye som skal presses inn på et langt smalt område. Arkitekturen er enda mer fragmentert enn i Bjørvika. Hvert bygg sin form, og jeg vil påstå de estetiske kvalitetene er høyst variable. Romlig har en ikke maktet å etablere en tydelig og attraktiv bevegelse fra Vågen, via Lille Lungegårdsvann til Store Lungegårdsvann.

På mange måter er dette fremdeles byens gordiske knute. Jeg kan ikke la være å spekulere i hva en kapasitet som Jan Inghe-Hagström kunne ha bidratt med her, på et kritisk viktig tidspunkt, vel vitende om at jeg aldri vil få svar. Men så er Stockholm Stockholm og Bergen er Bergen.

Sluttkommentar

Som nevnt innledningsvis bygger filmen på en hypotese om at det i perioden 1970 - 1990 ble bygget en rekke humanistiske idealbyer i Stockholm eksemplifisert med tre områder. Filmen gir arkitekt og byplanlegger Jan Inghe Hagstrøm æren for at områdene kan betegnes som by-kunst ved å fremheve estetikken som et bærende motiv for planarbeidet. Jan Inghe lanserer ideen om en spesiell Stockholm-modell. Dette gjør filmen tendensiøs, men ikke i negativ forstand. Enhver god dokumentar må ha en tydelig tendens, et budskap, og det har denne.

Alle som har vært gjennom større byplanprosesser kjenner godt til at mengden variabler som må håndteres er stor. Videre må en håndtere spenninger mellom rasjonelle og irrasjonelle innspill underveis i prosessen. Med forhold til aktører som statlig myndighet eller lokale interessegrupper, kan det i perioder være svært så krevende å få avgjørende innflytelse på det endelige resultatet. Slikt er ikke fremtredende tema i filmen.

Jeg opplever videre et tydelig slektskap mellom mellomkrigstidens noe enklere virkelighet, at det var mulig å tegne byen og så bygge den og hvor en byplanmester holdt blyanten i egen hånd, slik 1916-planen i Bergen ble til. Filmen viderefører, etter min oppfatning, denne forestillingen om byplanlegging inn i etterkrigstiden og med Jahn Inghe som mesteren.

I dag er byplaner resultat av omfattende teamarbeid og jeg forestiller meg at det også var tilfellet da for eksempel Hammarby sjøstad ble planlagt. Men for all del, kanskje var Jahn Inghe en mester og kanskje har vi behov for slike i dag, slike som kan gjøre byplaner til åndsverk?

Boken «Stockholms Annual Rings» av Mangnus Andersson viser Stockholms rike urbane tradisjoner. I boken presenteres noen av disse tradisjonene som forbilder for nettopp de prosjektene som filmen løfter frem. Dette kan bygge opp under påstanden om en egen Stockholm-modell.

Samtidig har jeg i denne anmeldelsen vist til planene for Stor-Berlin av 1909 og Bergen sentrum av 1916 som på mange måter bygger på samme lest. Vi har derfor muligens å gjøre med en europeisk modell. Stockholm-modellen, slik den presenteres i filmen, er uansett en god modell.

Når det er sagt reiser filmen uten tvil noen helt sentrale problemstillinger relatert til kvaliteten på dagens arkitektur og byutvikling. Mye av det som kritiseres er konsekvenser av en hårdhendt og statlig autorisert fortettingspolitikk. Vi har mistet noe på veien og svar kan ligge i fortiden ved vektlegging av samklang mellom plan, rom og arkitektur.

Det kan virke som om vi i vår iver etter å være flinkest i klassen på bærekraft har glemt eller valgt bort estetikken. Mange kan gjøre det, men av alle – ikke arkitekter. Har vi mistet troen på at vakre omgivelser kan gjøre oss til bedre mennesker?

Filmen løfter frem en rekke begrep som: romslighet - levende - dannelse - generøsitet - humanisme - sentimentalt - følsomhet - skjønnhet - lykke - gode proporsjoner – herlighet - harmoni. Anerkjennelsen av slike allmennbegrep som vesentlige kan i seg selv være nyttige bidrag til en verdidebatt om byplanlegging og arkitektur, en debatt som kan bevege seg bak tema som valg av stilarter.

Samsvarer byplanleggernes og arkitektenes kjernebegreper med allmennhetens/fellesskapets kjernebegreper og folks forventninger til en god by? Det holder ikke å velge et knippe formuleringer fra FNs 17 bærekraftmål prosjekt for prosjekt. Disse målene nevner for eksempel ikke skjønnhet og glede.

Alt dette gjør En annan stad til en severdig og viktig film. Stor takk til Rasmus Wærn.