SERIE: Når kunsten imiterer livet

«Arkitekten», som har sin premiere i dag, er regissert av Kerren Lumer-Klabbers og basert på en ide og manus av Nora Landsrød og Kristian Kilde. I serien spiller Eili Harboe den frustrerte arkitekten Julie. Det vil si, hun er en frustrert intern som lager kaffe i et fremtidig Norge hvor de overordnede i arkitekturkontorer fortsatt er snobbete og hvor landets nyliberale tendenser ikke har avtatt.

Arkitektenes minimalistiske klesmote er tatt på kornet i en serie som ellers både estetisk og stemningsmessig minner om The Lobster (Giorgos Lanthimos, 2015), Den Brysomme mannen (Jens Lien, 2006) og Sånger från andra våningen (Roy Anderson, 2000).

«Arkitekten» vant Viaplays talenkonkurranse, og bærer til tider preg av å være en debut fordi serien iblant blir for kunstnerisk, og godt kunne vært et kvarter kortere uten at noe budskap hadde gått tapt. Samtidig evner miniserien i likhet med de nevnte kjente storfilmene på vellykket vis å skape et komisk-dystopisk landskap. Skuespillerne, særlig Harboe, sier på kunstnerisk vis replikkene sine som om de var i teatersalen, men ikke på den ubevisste måten som ellers ødelegger norske serier. Virkningen er heller at det kunstige ved serien bidrar til å aksentuere virkeligheten vi lever i.

Hvis en sykepleier kun har råd til 1,5 prosent av boligene som bygges i Oslo i dag, har arkitektene i seriens dystre fremtid ikke råd til noen av dem. Forskjellen er, med andre ord, ikke stor. Julie spør overrasket hvordan sin kjipe, jevngamle kollega Marcus (Fredrik Stenberg Ditlev-Simonsen) har klart å komme seg inn i boligmarkedet. Stolt som han er rister han det bare bort, men hans kjæreste Nina (Alexandra Gjerpen) røper det snart, uten at jeg skal avsløre fremgangsmåten.

Da en av byens største eiendomsutviklere, Lobos, etterlyser forslag til hvordan 1000 rimelige leiligheter kan bygges i byens sentrum, hiver Julie seg med. For det første vil hun svare hva Friedrich Engels en gang kalte «Boligspørsmålet», kapitalismens evige problem med å skape gode og mange nok boliger. For det andre vil hun tjene penger for å få nok egenkapital.

Ideene blomstrer i den ulovlige P-hus-leiligheten Julie bebor for 23 000 i måneden, som må leses som en kommentar til den kjente Instagram-kontoen Min_drittleilighet. Mellom linjene ligger kanskje et MDG-styrt Oslo hvor bilene er forvist, men hvor kapitalismen fortsatt råder.

Til å begynne med tenker Julie ambisiøst, til slutt ender hun med et realistisk forslag hvor P-huset simpelthen fylles av ekte vegger istedenfor gardinforhengene som nå skiller leieboerne fra hverandre.

Vennen Kaja (Ingrid Giæver) – som også bor i P-huset og som på fritiden angriper fiendtlig arkitektur – blir fortvilet av å høre om planene. «Vi forbedrer jo bare noe som allerede eksisterer», sier Julie til sitt forsvar.

Det er ikke bare veggene som representerer en forbedring, arkitekten har også en ny patent for kunstig sollys. Premisset for serien virker å være et «smutthull» i bygningsloven som muliggjør å bygge hjem uten sol, et ekko av virkelighetens utvikling hvor Erna Solbergs regjering fjernet kravet til sollys. Julies idé minner dessuten bemerkelsesverdig om det ekte Lobos, Obos, som har eksperimentert med «kunstig belysning». Incube Lightning, kalte Obos teknikken de brukte på Vollebekk i Oslo; Julie kaller sine leiligheter for Cubez.

Obos – det legendariske boligsamvirket som en gang opererte etter sosialistiske prinsipper hvor pris og sollys var designet inn i leilighetene, er i virkeligheten også med på Oslo kommunes forslag for en sosial boligstrategi. 1000 nye boliger skal bygges. Problemet er ikke bare at 1000 nye boliger er for få til å løse krisen. Tragedien er også at istedenfor å trekke lærdom fra etterkrigstidens prisregulerte samvirkemodell, har kommunen i samarbeid med Obos landet på en løsning som innebærer at du kjøper femti prosent av en bolig, for å så leie resten. Finanstilsynets egenkapitalkrav på 15 prosent blir dermed minimert noe, men for å ta del i denne parodien av en sosial boligpolitikk, må du være rik: ikke bare må du nedbetale lånet, du må også betale inn leiepenger til Obos og kommunen.

«Det er forretning her også. Dette er ikke sosialpolitikk» understreket byrådsleder Raymond Johansen da samarbeidet med OBOS ble lansert i 2021. Når Julie skal selge inn modellen til Lobos, sier hun: «det handler ikke om å hjelpe folk. La oss bare være helt ærlige. Det handler om å tjene penger.» «Nei,» svarer representanten (Mona Grenne) fra Lobos, «det er jo ikke veldedighet vi driver med i Lobos.»

Raymond Johansens ikke-veldedighet er ikke bare usosial, den er ulogisk. Som en Kjell Senneset, seniorøkonom i Prognosesentret, allerede hadde påpekt om slike modeller året før, «kan [de] føre til høyere priser fordi antall etterspørrere vil øke». Johansen har også vurdert å imøtegå de eiendomskapitalistenes krav om at den såkalte leilighetsnormen i hovedstaden bør ryke. Regelen stadfester at leiligheter i sentrum skal være av en viss størrelse (utbyggere har nemlig en tendens til å bygge så lite som mulig for å selge det for så dyrt som mulig). Men som det sies i «Arkitekten», i Berlin er det tross alt blitt trendy å bo under bakken.

Det vi trenger, er imidlertid ikke mindre sollys, mindre leiligheter og symptombehandlende forslag som leie-til-eie. Vi må også innse at aktivisme mot fiendtlig arkitektur også representerer symptomlindring. Det vi trenger er gode boliger for alle til en sosial pris. Julie vet tross alt dette innerst inne, men hun trenger egenkapital. Hva som er byrådets unnskyldning, er uvisst.

Arkitekten har premiere på Viaplay torsdag 4. mai. Se traileren her.