So Danish!: En bygd fortelling

Når Dansk Arkitektur Center inviterer til «So Danish!», sin ferske – og første – permanente utstilling av hjemlandets arkitekturhistorie, gjør institusjonen det med den formidable selvtilliten tittelen antyder. Det første som møter gjester i Blox, det nederlandske stjernekontoret OMAs relativt nye og karakteristisk boks-aktige flerbruksbygning ved vannet i indre København, er en tekstplakat som ganske enkelt tar for gitt at Danmark har en særlig sterk posisjon på den globale arkitekturscenen.

«Vi er et lite land, som på et kart gjør svært lite vesen av seg, og likevel har arkitekturen vår et så sterkt DNA at merket 'made in Denmark' er et uomtvistelig kvalitetsstempel», slår institusjonen fast allerede i første avsnitt. Københavns sykkel- og badeglade byutviklingssuksess i senere år – man skal ikke gå langt fra senteret før man støter på monumentene over den – og det forbløffende internasjonale gjennomslaget til danske fagfolk som «Livet mellem husene«-ideologen Jan Gehl (f. 1936) og hans langt yngre kollega Bjarke Ingels (f. 1974) er trolig to av årsakene til de store ordene. Selvsagt dukker alle fenomenene opp underveis på utstillingens «reise»: I tråd med samtidens iøynefallende begeistring for mentale «reiser» av alle slag er det nettopp dét senteret lover gjesten.

Tittelen kan imidlertid virke gammeldags – som et tilbakeblikk til en tid da man holdt seg med forestillinger om markante, nærmest naturgitte forskjeller mellom ulike lands formgivning. Institusjonen later til å bruke den både som en påminnelse om den ganske visst stolte danske designtradisjonen og som en påstand om fagets tilstand i samtiden.

Tungt tekstlastet

Deretter hopper Dansk Arkitektur Center over 2000 år tilbake i tid – til den på alle måter klassiske arkitekturteoretikeren Vitruvius. Utstillingens påstand er at det den kaller Vitruvius' tre parametre – «Hvor holdbart er det? Hvilken nytte gjør det? Og er det vakkert?» – fortsatt er slik «vi» vurderer arkitekturen og dens funksjon, selv om innholdet i spørsmålenes begreper har endret seg med tiden.

Også selve utstillingen spenner opp det riktig brede historiske lerretet: Arkitekturhistorien som «So Danish!» forteller, strekker seg fra vikingtiden til 2000-tallet. Prosjektet lover på tidstypisk inkluderende vis «både ikoniske mesterverk og mindre kjent arkitektur som har definert Danmark». Like tidstypisk er det at bærekraftsperspektivet annonseres allerede i forkant – og at muligheten for en mer kroppslig opplevelse av arkitekturen, i form av film- og VR-teknologi, understrekes.

Når man entrer mønstringen, gir den imidlertid umiddelbart inntrykk av å være nokså tradisjonell – og utpreget teksttung. Dansk Arkitektur Center har fylt en heller smal, avlang utstillingsavdeling med overveldende mengder ord, fotografier, tegninger, objekter og modeller. Til sammen utgjør de en kronologisk organisert historie om dansk formgivning. Avdelingens to langvegger har fått i oppgave bokstavelig talt å bære nesten alle delene av denne fortellingen og er kjennetegnet av kollasjlignende lag av bilder og tekst. Over dem igjen henger et tosifret antall fotografier av klassikere fra flere perioder: Glyptoteket og Thorvaldsens Museum, Kartoffelrækkerne og Rundetaarn, Vor Frue kirke og det ganske nye Skuespilhuset, for eksempel.

Så mye å lese byr utstillingen på at den som vil få med seg det hele, må sette av god tid. Til gjengjeld har dette dristige valget gjort at senteret får anledning til å gi publikum en rekke innganger til historien: Hvert «oppslag» konsentrerer seg om én tidsperiode, og den større historiske sammenhengen bygningene inngikk og inngår i, blir ordentlig belyst. I tillegg tilbyr «oppslagene» tekster om særlig viktige bygninger, arkitekter og materialer (teglstein får ikke uventet angi tonen), og stilhistoriske begreper er på ingen måte bannlyst i dem. Den som er interessert, kan ganske visst lære mye om Danmarks bygningsarv her.

En og annen utflukt til nummer to-byen Aarhus tar utstillingen seg bryet med – til byens jugendpregede teater, for eksempel, og til Arne Jacobsens (1902–1971) med rette feirede rådhus og Kay Fiskers (1893–1965) kanoniserte universitetsbygninger. Men som de ovennevnte klassikerne vitner om, spiller København hovedrollen på alle måter. Også den øvrige provinsen er representert med et og annet prosjekt, men mønstringen tegner et bilde av et formgivningsland som er enda mer hovedstadsdominert enn Norge. Til gjengjeld er altså et mangfold av bygningstyper inkludert: offentlige og private, religiøse og kulturelle, slott og sosialblokker.

Bredt arkitekturbegrep

I tråd med signaturene som har gjort Danmark berømt som design-nasjon, ligger dessuten et bredt arkitekturbegrep til grunn for den kanon senteret har skapt. Husbyggekunsten dominerer ganske visst, men «So Danish!» inneholder også rikelige mengder møbler, lamper og andre mindre designobjekter, og heller ikke landskapsarkitektene er glemt. Den kulturradikale lysvirtuosen Poul Henningsen (1894–1967) har fått sin egen avdeling. En rekke elegante, utpreget moderne stoler «svever» skrått foran veggen og forteller om sittemøblenes særlige plass i den danske tradisjonen. Mangfoldet bidrar til den frodigheten som kjennetegner utstillingen.

Den som sterkere enn noen annen personifiserer kombinasjonen av arkitektur og design, er Arne Jacobsen, «modernismens altmuligmann», herren som med SAShotellet i København ga form til alt fra selve høyhuset til lysestakene i det. Dette monumentale prosjektet fra tiårene etter krigen har da også fått en egen reol. Den viser frem spennet som kjennetegnet hotelloppdragets formgivningsoppgaver. Jacobsen er rikelig representert også i presentasjonen av de tidligere fasene i hjemlandets modernisme (1920-årene utropes til en gullalder for dansk arkitektur) og fremstår i det hele tatt – og som seg hør og bør – som en av utstillingens hovedpersoner.

At også byplanleggeren Jan Gehl har fått en så sentral rolle i den – inkludert er for eksempel de gamle reisedagbøkene til han og Ingrid Gehl, hans psykologkone – er nok et bevis på at senteret har supplert den bygde arkitekturen med andre bidrag, i dette tilfellet tekster og ideer.

Gehl-gjennomslaget mange steder understreker at «So Danish!» i praksis handler om flere land enn tittelen tilsier. Lenge ble arkitektur i Danmark i hovedsak tegnet av utlendinger. Også i århundrene deretter har den danske arkitekturen stått under andre nasjoners innflytelse – utviklingen fra 1700-tallets klassisisme til det sene 1900-tallets postmodernisme, for eksempel, forener mange land, og slående mange av utstillingens tendenser har formet også Norge. Med tiden reiser så danske arkitekter ut og gjør landets byggekunst til et internasjonalt anliggende på den måten. Selvsagt får Jørn Utzons (1918–2008) verdensberømte operabygning i Sydney skinne, og til utstillingens større modeller hører den av Johan Otto von Spreckelsens (1929–1987) over 100 meter høye triumfbue fra 1980-årene i Paris' nye prestisjebydel La Défense.

For meg forblir i alle tilfelle utstillingens begrep om danskhet og «dansk» arkitektur uavklart. 

Moralsk pekefinger

«So Danish!» poengterer også, i takt med tiden, at kvinner ikke har vært tilstrekkelig godt representert i fortellingen om dansk formgivning – og forsøker å bøte på det ved å gi plass for eksempel til møbel- og tekstilformgiveren Nanna Ditzel (1923–2005). At kvinner ikke fikk adgang til landets arkitekturutdannelse før på 1900-tallet, og at en kvinnelig dansk arkitekt ikke vant en konkurranse før i 1930-årene, er med på å forklare at utstillingens «store menn» dominerer uansett: fra Nicolai Eigtved, gartneren som ble Danmarks «hoffbyggmester» fra 1735, til de allerede nevnte Jørn Utzon, som i 2003 fikk Pritzkerprisen, og Bjarke Ingels, vår tids største danske arkitektstjerne internasjonalt. Sistnevntes firma heter ikke BIG for ingenting.

Etter at gjesten har lest og billedstudert seg gjennom de lange linjene i Danmarks formgivningshistorie, kan vedkommende fortsette inn i et luftigere rom som først og fremst tematiserer vår tids mest presserende utfordring for så vel arkitekturinstitusjonen som hele menneskeheten: miljøkrisen.

«So Danish!» er tidstypisk også i at den gir så rikelig med plass til spørsmålene om natur og bæredyktighet – og i at den er så påpasselig med å rette den moralske pekefingeren som så ofte opptrer på 2020-årenes utstillinger. Plassbruken er imidlertid diskutabel, temaets alvor til tross: Kan hende kunne det firesifrede antallet år arkitekturhistorien som fortelles, består av, ha fått litt flere kvadratmeter til rådighet og miljøproblemene – og forslag til løsninger på dem – litt færre. Den historiske delen er iøynefallende kompakt og har ikke fått så mye rom som prosjektpresentasjonen tilsier.

Nasjonalmuseets forsømmelser

Sett fra nord er «So Danish!» særlig interessant ikke bare fordi den danske samtidsarkitekten Dorte Mandrups hvalformede opplevelsessenter-prosjekt på Andøya er funnet selskapet verdig, men – og først og fremst – fordi den er en påminnelse om det Norge lenge har manglet: en utstilling av den fulle historien om arkitekturen her til lands. Ikke siden «Historiens hus. Norsk arkitektur gjennom 1000 år» i Arkitekturmuseets gamle lokaler har publikum kunnet studere en heldekkende presentasjon, og den ble tatt ned for 18 år siden. I lokalene på Bankplassen har museet rett nok lenge stilt ut materiale fra samlingen som har belyst viktige perioder i landets bygningshistorie, men epokene er aldri blitt presentert samlet der.

At arkitekturen kom så dårlig fra det da Nasjonalmuseet i fjor sommer omsider åpnet dørene til sin nye samlingspresentasjon, gjør ikke saken bedre: På Vestbanen har feltet så langt måttet ta til takke med det som i beste fall kan kalles en birolle. Heller ikke den uklare fremtiden til museumsbygningen i Kvadraturen, hvis utstillingsrom dessuten har vært stengt store deler av 2023 på grunn av Statsbyggs utbedring av setningsskader, gjør situasjonen lysere.

Under tittelen «Arkitekturen må ikke forsvinne i Nasjonalmuseet!» uttrykte da også nylig styret i Arkitekturmuseets venneforening uro over «hvordan Nasjonalmuseet behandler arkitekturen, både i sine utstillinger og i sin forskning». I innlegget, som ble offentliggjort i Arkitektur i april, bemerket styret nettopp at disiplinen er «altfor dårlig representert» i den sammenslåtte institusjonens nye samlingsutstilling. Venneforeningen poengterte behovet for en «vaktbikkje og faglig motstemme mot Nasjonalmuseeets prioriteringer».

Etter at Stina Högkvist, museets avdelingsdirektør for samling, hadde svart i samme publikasjon og forsikret at institusjonen arbeider med å gjøre arkitekturen tydeligere i samlingsutstillingen, fulgte styret i venneforeningen i mai opp med å spisse kritikken og slå fast at arkitekturens tilstedeværelse i den er «svak, fragmentert og på grensen til usynlig».

Dansk selvtillit

Et besøk i «So Danish!» kan muligens – og forhåpentlig – få Nasjonalmuseets ledelse til å innse behovet for en mer omfattende og mangefasettert presentasjon av Norges arkitektoniske utvikling. Huset den norske institusjonen nå holder til i, er – sammen med de overveldende påkostede hovedstadskulturbygningene museet er blitt til parallelt med – i seg selv et bevis på samtidens økende interesse for og investeringsvilje i feltet. At den veksten i større grad burde gjenspeiles også i samlingsutstillingen, er åpenbart, og det er bare å krysse fingrene for at Högkvist raskt følger opp ordene sine med handling.

Oslo-institusjonens utstillingsvirksomhet har i det hele tatt ikke vært kjennetegnet av den selvtilliten på egne nasjonale vegne som «So Danish!» altså legger for dagen. Ved siden av et fotografi av interiøret i den ganske visst praktfulle Grundtvigkirken i København, tegnet av Peder Vilhelm Jensen Klint (1853–1930) og åpnet i 1940, står uttrykket «Den radikale strek». «Men noen streker er mer radikale enn andre. Noen streker er mer kunstneriske enn andre», heter det under. Senteret hevder at fordi arkitekturutdannelsen i Danmark takket være sin nærhet til landets kunstakademi tidlig ble definert som et kunstnerisk anliggende heller enn som en teknisk disiplin, ble resultatene noe for seg selv. Konklusjonen lyder slik: «Det har betydd at dansk arkitektur og design er levende, undersøkende, eksperimenterende og fylt med ulikhet. Arkitekter og designere har våget å utfordre det gjengse formspråk, og det er blitt til mange forskjellige radikale bygninger, mellomrom og former, som fortsetter å vekke gjenklang i store deler av verden.»

Den som synes at disse ordene blir i overkant store, kan trøste seg med at til og med skrythalsene bak slike fraser altså har ydmykhet nok til å innse at også denne tradisjonen står overfor enorme klimautfordringer. «So Danish!» rammes inn av kirkebygninger. Måtene henholdsvis begynnelsen og avslutningen av mønstringen presenterer dem på, forteller i seg selv mye om arkitekturens – og samfunnets – utvikling: Den romanske tegl-domkirken i Ribe fra 1100-tallet, som fulgte i kjølvannet av en trekirke fra 800-tallet, presenteres som den religiøse arkitekturen den var og er. Det avsluttende kirkeprosjektet, derimot, er et tilbygg til et hus fra middelalderen og etter det meste å dømme inkludert fordi det utelukkende består av «sunne og langtidsholdbare materialer».