Forband med forbehold

En eldre mann ber kona holde spaserstokken hans et øyeblikk, stryker så over den porøse overflaten og lener det rynkete kinnet inntil en av Kirkeby-skulpturene i museet. Hva er det som skjer?

De fleste av kvadratmeterne i samtidskunstmuseet Arken sør for København, er viet til teglsteinsperioden i kunstnerskapet til Per Kirkeby (1938–2018) denne høsten. Blant de murte, påfallende arkitektoniske monumentene kan man også se verk som aldri før har blitt oppført.

De kolossale strukturene hører ikke helt hjemme innendørs, når de liksom mangler gatestøv, sølepytter eller gule ugresstuster rundt seg til fordel for sterile flater. Ellers er skulpturene å finne i hageanlegget til Henie Onstad på Høvikodden, eller i forlengelse av offentlige rom ala arkade-kuben ved togstasjonen i Humlebæk eller den palladiske, edderkoppaktige installasjonen på Gruvtorget i Höganäs.

Likevel er tilfellet med utstillingen Bricks – Per Kirkeby at kunsten endrer lokalene mye mer enn lokalene endrer kunsten. Kirkebys installasjoner reforhandler hele den sosiale avtalen om hvordan man skal bruke rommet. Barn i tolv-tretten års alder leker gjemsel blant søylene. Rundt omkring lener folk seg på verkene. Noen sitter på dem, med bena i kors og fører samtaler med vennene sine, karakteristisk dansk, med flaskeøl i nevene.

Det hviler en mystikk over Kirkebys arbeider, i overraskende relieffer eller slake buer som ikke har noe sted å lande. Når de likevel fremstår så harmoniske og innbydende, har det ikke bare å gjøre med formmessig diskresjon. Det handler også om selve teglsteinen. Med størrelse som passer perfekt til en håndflate av gangen, er det noe veldig menneskelig med den. Den har bygget byene våre slik vi kjenner dem i dag, og især København som i mange perioder har hatt mer leire tilgjengelig enn treverk og stein.

Det er også en umiddelbar ærlighet med teglbyggerier, ser man bort fra de nyere ikke-konstruktive fasadeløsningene, og historiske eksempler som er skrinlagt av puss. Håndverket viser frem seg selv uten å behøve noen nærmere forklaring. Står man ved Grundtvig kirke i Bispebjerg, som er blant Nordens største teglbygg, ser man samtidig på resultatet av hender som har lagt klosser ved siden av – og oppå hverandre – over seks millioner ganger. 

Verdt å merke seg er det likevel at Kirkebys tegl-skulpturer ikke oppføres til årets største Arken-utstilling uten forbehold, der den introduserende tekstens siste avsnitt foregår som en slags advarsel om støtende innhold. Teksten er det siste man leser før man trer inn under en av de røde buene, og setter et sterkt kuratorisk avtrykk på utstillingen:

«Arken er bevidste om, at det kræver meget energi at fremstille mursten, men det er samtidig et materiale, der kan holde længe og kan genbruges. Det er også tilfældet på Bricks – Per Kirkeby hvor værkerne er bygget sådan op, at de efter endt udstilling vil blive skilt ad og murstenene genbrugt.»

Bærekraftdiskursen er sterk i Danmark, men det betyr ikke alltid at den er presis. Det er brente klosser som danner Kirkeby-skulpturene i Arken i høst, men det kunne like så godt ikke vært det. Det finnes som kjent gode måter å fremstille murstein uten å måtte stille ovnen inn på 600°C. I høst har man også kunnet se to mur-teknologiske nyvinninger på utstilling andre steder i København: ‘monoblok’ av Lynge Lynge Architects et. al. og ‘Nælde, hamp, hør og ålegræs’ av Frans Drewniak og Sara Martinsen. Skal nyvinninger få fremtidig fotfeste må man fortsette å dyrke håndverket. Arbeider som dem man kan oppleve i Bricks – Per Kirkeby er sterke estetiske insentiver om nettopp det, helt uten overflatiske ankepunkter.

Med hell kunne Arken allerede benyttet seg av gjenbrukt tegl i stedet for å brenne ny, og med det støttet opp under det verdifulle, fremvoksende håndverket av mursteins-rensing. Museet har gått for den billigste varianten og prøver å redde det inn med et avsnitt i introduksjonen som i beste fall virker rettferdiggjørende, og i verste fall fremstår som om organisasjonen forsøker å ta avstand fra deler av innholdet i utstillingen.

Det er litt trist å bli minnet om at de imponerende arbeidene skal ødelegges så fort utstillingen er ferdig. Utover det er ikke eksempelet med veggteksten særlig mer alvorlig enn en god intensjon som ender i mageplask. Avsnittet står likevel igjen som et kuriøst tegn i tiden for hva slags stemme det forventes at kunstinstitusjoner skal være. Tross at formidling er i kjernen av museets eget håndverk synes ikke retorisk timing å være like viktig som å sparke i en eller annen retning.