Kartet, terrenget, kollisjonskursen

Rimer på brødfletta.

De 249 tegningene var hengt opp ganske tilfeldig på veggen, kunne en ansatt fortelle, omtrent som at de bare kjente litt fram og tilbake på hvor de skulle plasseres, og slang dem hulter til bulter utover uten tittel og avsender. Det betyr at man måtte gå med utstillingskatalogen – en sammenklipset bunke med A4-ark ferskt fra printerrommet – i hånd, og egentlig myse mellom vegg og papirbunke for å finne informasjon om hva man så på.

Ville man finne ut at planen over bilene i buede kriker og kroker var fra Mopos Varanger-prosjekt, eller at snittet av huset som vokser som en stilk opp av jorda tilhørte Peter Gustafson fra Taaod, måtte man lete i bunken, som slett ikke fulgte samme kronologi som rommet.

Nonchalanse og harelabb til tross: å la det ubevisste og tilfeldige spille inn i arrangeringen er like fullt et bevisst og interessant grep, men ikke uten fallgruver.

For hvordan skulle de bruke selve utstillingsgrepet til å selge kulepennskisser, risotrykk eller kollasjer til priser mellom 900 og 10 000 kroner til de som stakk hodene innom? Hvordan skulle de gi verkene høyde og tyngde, bare i kraft av seg selv, uten det umiddelbare etos av alle disse arkitektkontorene man kjenner så godt: Snøhetta, snøhetta, snøhetta …

De metter jo de flyktige strekene på det rufsete papiret med litt ekstra mening, disse avsendernavnene. 

Høydepunkter over det hele.

Ved å ikke gi avsender eller tittel noen plass på veggen, motvirker nettopp kurator at informasjonen skal distrahere, styre blikket og oppmerksomheten. Da unngår de også at statushierarkiet mellom arkitektene skal bli så lesbart ved første øyekast, og forskjellene i posisjoner mellom en nyutdannet og en veteran minimeres.

Enten er tegningen fin eller ikke fin, og den må tale for seg selv helt til man får sjekket opp den sparsomme informasjonen om verket – ikke gjort i en håndvending. Mange av verkene burde trekkes fram. Christian Dahles skrikende blå blekktegninger blør utover kvadratene sine, med blikk opp i taket på Pantheon, gjennom geometriske øvelser, bysituasjoner i øyehøydeperspektiv og ut langs solgløtt i fjorden. Sam Lunøe og Maren Hessens Våre spor-serie i trykket blyant, penn og pastell og litt collage, bygger ned skillet mellom arkitekturtegning og kunstverk. Komposisjonene på arket synes å være så veloverveide, med den smale, grå margen som danner en passpartout rundt motivet.

Det er også gøy å se tegningene fra Alexandriabiblioteket bre seg utover veggen i formidabel størrelse, og de abstrakte kollasjene til Element som – vent nå litt, faktisk er fasader, ja! Atelier Oslos Skogen i huset formidler lys og skygge og bærekonstruksjon i en genialt enkel blanding av skarpe og glidende valør-overganger. Katrine Wessels perspektiver viser hvor stødig og avmålt arkitektens blikk er på oppgaven man har satt seg: sterke, sorte, bestemte streker. Martin Hoplands Reisebrev fra Venezia viser poesien i den praktiske øvelsen der arkitekten bruker bildet til å sortere i visuelle inntrykk. Haakon Heyerdahl-Larsens skjematiske kulepenn-verker i snitt av kropp og hus og hage, inne og ute, fyller A4-sider som tegneseriespalter. Strekene leker og forteller, er kanskje de mest formelle av de utstilte verkene, men også kanskje de aller mektigste.

Men selv om det er flere eksepsjonelle enkeltverker i Arkitektenes tegninger, får ikke tegningene noe armslag i utstillingsdesignet. Noen har litt plass rundt seg, andre henger klint inntil tegninger de ikke står i noen naturlig relasjon til. Hulter til bulter og tett i tett hang de utover veggene, og fikk på den måten kanskje ikke så god hjelp av layouten til å selges. På utstillingens siste dag hang påfallende mange av tegningene igjen, som potensielt kunne vært nappet bort umiddelbart etter salg.

Veggen er bildet.

Formidlingsgrepet burde likevel tas på alvor, for mye tyder på at denne potpurrien av sprikende bildeinnhold nemlig er selve bildet. Opphengingen, rotete og tilfeldig, uten innramming, uten videre vurdering, liksom bare for at tegningene inneholder en idé som man skal minnes på, har en symbolsk verdi. 

Det er bakteppet til den kreative skaperen, slik banneret er for rockestjernen. Louis Kahn er foreviget mange ganger foran skisseveggen sin, Renzo Piano, Oscar Nimeyer, Álvaro Siza. Et av de mest kjente portrettene av Sverre Fehn, der han bøyer seg over tegnebrettet, foregår også foran en sånn rotete vegg av tegninger. 

Utstillingslayouten på ROM peker ikke bare mot den praktiske skisseveggen på arkitektkontoret, der ideer ligger til modning. Det peker også på hvordan disse nonchalante skisseveggene har avleiret seg til et eget, frittstående estetisk fenomen, som skal vekke ideen om det sofistikerte geniet i arbeid. På Arkitektenes tegninger var det layouten man egentlig stilte ut, og det er spennende at vi holder på sånn, selv om det kanskje ikke selger så godt.