Ut av skyggen, inn på kottet
Utsnitt fra det virituelle rommet som viser utstillingen Stamina. Kari Nissen Brodtkorb og fire forgjengarar, som i tillegg til digitalt kan ses på Nasjonalmuseet mellom 16. mai og 19. oktober i år.
Foto: Nasjonalmuseet (skjermdump)Utstillingen Stamina føyer seg inn i rekken av utstillinger av sviskete liberalfeministiske troper, som viser frem kvinner som inspirerende skikkelser snarere enn aktører som navigerer i ofte fiendtlige systemer, skriver anmelder Ida Messel.
Av Ida Messel
I de senere år har museer flest drevet et iherdig arbeid for å rette opp i århundrer med forsømmelse av mennesker innenfor visse sosiokulturelle kategorier, med utstillinger som «løfter» eller hjelper med å «ta tilbake rommet». På mange måter er det befriende at kunstinstitusjoner er så bevisste sin egen agens, det politiske potensialet de har, at de ikke prøver å late som om de er nøytrale faktaopplesere.
Stamina. Kari Nissen Brodtkorb og fire forgjengarar, som står i Nasjonalmuseet mellom 16. mai og 19. oktober, kan leses som et fint, men svært forutsigbart innspill i dette ordskiftet.
Da Kari Nissen Brodtkorb ble født 3. mars 1942 i Oslo, var det kanskje ikke gitt at en kvinne skulle bli en av Norges mest anerkjente arkitekter. For det var ikke så mange kvinner som hadde fullført arkitektutdanningen i de snaue hundre årene før hun immatrikulert på NTNU og startet sitt eget kontor i 1985. Da hun startet som student selv, fikk hun også tidlig høre at «alle små piker i denne sal bør ta første tog hjem», men anerkjent ble hun for sitt virke, selv om juryen av 1991 til European Award for Steelstructures trodde hun var en mann.
Med det samlede volumet av utmerkelser og omtale, og ikke minst for det synlige avtrykket designpraksisen til Kari Nissen Brodtkorb har etterlatt seg i byer som Oslo, er det uansett mer enn rimelig å fastslå at hun er blant vår tids største norske arkitekter. En bauta er hun, også selv om boligarkitekturen har tapt status i terrenget, men om det skulle herske noen tvil, skulle den vært rettet opp av Nasjonalmuseet nå.
Det er bare det at avgrunnen som danner seg mellom formålet om å løfte frem de kvinnelige pionerne, og å likevel trykke dem sammen i en knøttliten, mørk krok av museet, mildt sagt er så svær.
En mørk krok
Utstillingen presenterer hennes arbeider sammen med fire historiske kvinnelige arkitekter: Lilla Hansen, Kirsten Sand, Kirsten Sinding-Larsen og Maja Melandsø. Ja, de er med, i et utstillingsdesign som riktignok starter kronologisk med kortfattede plansjer om dem, som en tilblivelseshistorie om den kvinnelige norske arkitekten. Men så mye armslag får de ikke. Nasjonalmuseet løfter kanskje kvinnestemmene ut av arkivskuffen, men bare inn i en … mørk krok, hvor besøkende kanskje må spørre opp til flere av vaktene om veien dit.
Det er egentlig mer enn nok av interessante gjenstander som stilles ut, og kanskje mest tankevekkende blir det når utstillingen i ulik forstand inkluderer ekstern omtale. For Stamina foregår som plansjer med Nissen Brodtkorbs prosjekter, montert ryddig og oversiktlig på stålnettingopphenget, i øyehøyde av rommets vegger. Men den tar også noen ganger omveien vekk fra selve nøkkelverkene i arkitektens karriere, ser på utmerkelser og avisutklipp med omtale, men også på måter hun figurerer i TV-program.
I sistnevnte blir det kanskje mest slående, i et vintage filmklipp fra NRK i utstillingen. Til funky toner inspiserer Nissen Brodtkorb tegningene til de andre jentene – ja hun kaller dem jentene i filmklippet – på kontoret. I disse øyeblikkene viser ikke utstillingen bare frem Kari Nissen Brodtkorbs karriere, men lykkes i å stille ut samtidens blikk.
Dessverre er det ikke plass til å gjøre mer av det.
Og det er gøy å se på bilder av den omfattende byggekarrieren til Nissen Brodtkorb, som har Stranden på Aker Brygge som største milepæl. Men finnes egentlig et vakuum der arkitektonisk essens kan isoleres fra en samtale om bygninger på denne måten? Er det mest interessant om formgivningen refererer til skipsfart eller til en ballettposisjon, eller er det interessant å snakke om hva slags sted Stranden ble? Går det an å la være å pirke i diskusjonen om hva slags strøk og bosted Aker Brygge er, hvem disse byrommene har blitt til for?
Mest talende blir det at fotografiene av byggene stort sett er så skrikende folketomme som de er, selv når «kropp i rom» og sensitivitet for sted fremheves som Nissen Brodtkorbs styrke og kjennetegn. Det holder vel ikke alltid bare å skrive det?
Suksess heller enn strukturer
Ved første øyekast lover Stamina kanskje etterlengtet anerkjennelse, posisjonerer seg som en handling for oppreisning, og omskriver den mannsdominerte moderne arkitekturhistorien. Men intensjonene til tross, kollapser Stamina under vekten av sin egen representasjonsstrategi.
I stedet for å konfrontere kreftene som utslettet disse kvinnene i utgangspunktet, trekker de seg tilbake til det trygge, apolitiske liberalfeministiske territoriet – fokuserer på individuell suksess, heller enn strukturer. Ironisk blir det, når museumsinstitusjonene unektelig er et av strukturenes viktigste ledd.
Det begynner å peke seg ut noen kuratoriske schlagere nå – de er høyst internasjonale – og de er som regel sakset ganske banalt ut av den moderne kritiske kunstteorien. Med små justeringer kunne Nasjonalmuseet tatt eierskap til tematikken, gjort det mer troverdig, mindre hult og gjennomsiktig, men presterer det motsatte. De innrømmer sitt eget slepphendte venstrehåndsarbeid i den innledende veggteksten: «Over hele verden løfter forskningen og museene nå fram kvinnene som har vært med på å forme omgivelsene våre», står det i direkte avskrift, som om det var en lekse museet har fått utdelt.
Resultatet er en slags visuelt manifestert oppreisning: Rader med arkitekttegninger, fotografier og biografiske tidslinjer som har som mål å bekrefte at kvinner alltid var til stede – bare ventet på å bli anerkjent. Men tilstedeværelse alene er ikke problemet, foruten kontekst og analyse. Sistnevnte har Nasjonalmuseet rett og slett ikke plass til å gå tilstrekkelig inn på med det stemoderlige arealet arkitekturhistorien har fått i den nyeste museumsdrakten, og ren synlighet uten nok analyse kjennes hult.
Stamina føyer seg inn i rekken av utstillinger av sviskete liberalfeministiske troper, som viser frem kvinner som inspirerende skikkelser snarere enn aktører som navigerer i ofte fiendtlige systemer. Livene deres er eksepsjonelle, historiene deres redusert til fortellinger om utholdenhet – om den ensomme kvinnen som lykkes til tross for alt. Dette er den klassiske «girlboss»-fortellingen: Ideen om at individuelle kvinner kan «bryte glasstaket» gjennom sitt talent, pågangsmot og besluttsomhet, uten å måtte utfordre selve takets struktur.
Også blir det kanskje ekstra snodig at utstillingen har en så tvetydig avsender, med Nissen Brodtkorb selv på kuratorlaget. Hvilke beslutninger har museet egentlig tatt om å la arkitekten få kuratere seg selv på denne måten, inn i en kraftig forenklet innflytelsesrekke som foreløpig har nådd et høydepunkt med en selv?
Nok en gang vasser uansett Nasjonalmuseet på grunna i trendbassenget, trer overflatiske teoretiske tolkninger ned over hodet på emnene sine. Stamina er en rimelig sterk fortelling, ikke om Kari Nissen Brodtkorb, kvinnepionerne eller arkitekturen, men om arkitekturhistorie-feltets foreløpige tilstand.