Venezia: Sopp, basketball og panafrikansk futurisme

Følelsen av å befinne seg i en slags fornøyelsespark melder seg alltid med det samme man kommer inn portene til Giardini-parken, som huser biennalens nasjonale paviljonger. Omringet av likesinnede fra hele verden, arkitekter og arkitekturinteresserte, i sine lindresser og sorte kjoler, er følelsen av stedets ånd ikke først og fremst stor byggekunst, men snarere å være i kulissene* til en westernfilm, der saloonen er tegnet av Sverre Fehn og sheriff-kontoret av Carlo Scarpa.

Som om man ikke befinner seg på et ekte sted, men i en arkitekturmodell i 1:1.

Og kanskje er det denne litt kunstige og klaustrofobiske følelsen som gjør de inviterte kuratorene og utstillerne til årets biennale så fristet til å utfordre rammene - for Venezia-utstillingen. Og faget som sådan.

Det er nemlig to til dels motstridende tendenser som kommer til syne blant dagens, og morgendagens arkitekter på biennalen i Venezia:

De som vil gjøre så lite som mulig. Og de som vil gjøre så mye som mulig – aller helst redde verden. Gjerne ved å drive med alt annet enn gammeldags, tradisjonell arkitektur. Og nettopp det er kanskje det de to posisjonene har til felles: Nemlig å fornye arkitektrollen. For arkitektur som uttrykk for den enkelte arkitektens geniale egenart er nesten helt borte.

Det at enkelte arkitekter synes at yrkesbetegnelsen har blitt en tvangstrøye de vil bryte seg ut av, er kjent også hjemme i den norske bransjen. Måten det skjer på i Venezia er likevel gjennomgripende, og det skyldes kanskje mest av alt at man i år, i stedet for å la rådende aktører i bransjen få utfolde seg, har bestemt seg for å lytte nye steder: Et av Lesley Lokkos sentrale grep har vært å invitere uerfarne, ukjente og marginaliserte arkitekter og kollektiver til å stille ut.

Og ikke minst: Arkitekter og kunstnere fra Afrika og den afrikanske diasporaen utgjør flertallet av de som stiller ut under årets biennale. Kjønnsbalansen er 50/50. Gjennomsnittsalderen er 43 år.

«Laboratory of the future» er hovedtema for årets utstilling. Altså noe sånn som Kuren for fremtiden. Og ifølge Lokko er den kuren «dekarbonisering» og «dekolonialisering». De to begrepene kan ved første øyekast virke som to ulike, adskilte temaer. Men utstillingen lykkes godt med å forene dem. For sett under ett, blir skillet mellom det globale nord og det globale sør definerende for begge problemstillingene:

På årets biennale blir skjev fordeling mellom ulike deler av verden og den globale klimautfordringen to sider av samme sak.

I åpningsrommet til hovedutstillingen møter vi David Adjayes 360 graders film om «Lost knowledge systems». Tittelen betegner det som går tapt når kulturer undertrykkes og blir glemt. Begrepet egner seg godt for å illustrere sammenhengen mellom biennalens to hovedtemaer: Når urfolk fortrenges, natur raseres og klimaendringer gjør uopprettelig skade, er det nettopp livsnødvendige kunnskapssystemer som går tapt.

I Olalekan Jeyifous’ pan-afrikanske fremtidsvisjon møter vi et slags fornybart paradis, hvor tenkt ny fornybar teknologi frakter mennesker i høy hastighet på tvers av det afrikanske kontinentet. Framstilt i et stort, eget, neongrønt og -gult rom, som inneholder både modeller, illustrasjoner og benker, er følelsen av fremtidsoptimisme slående – som om man befinner seg på en afrofuturistisk flyplass.

Blande Giardinis paviljonger viser også de vest-sentral-europeiske landene et oppløftende og bestemt pågangsmot, i stil med tanken om å være et fremtidslaboratorium. Vakre modeller av gjennomtegnede arkitektoniske verk må vike for en tilnærming preget av oppbrettede ermer, nytenkning og hastverk – på den gode måten. Den belgiske paviljongen utforsker sopp som et fremtidig byggemateriale, mens kuratorene av den nederlandske paviljongen har gått løs på sin egen bygning og lagt om rørene for å samle regnvann. Dette føles helt i tråd med den overordnede tematikken om dekolonialisering og dekarbonisering, selv i den koloniherretunge Giardini-parken.

I den sveitsiske paviljongen har kuratorene like godt revet veggen de deler med Venezuelas pavilljong, i et forsøk på å løsrive seg fra biennalens strenge nasjonalstatlige rammer.

I all sin enkelhet  trer den tyske paviljongen fram, kuratert av ARCH+, Summacumfemmer og Büro Juliane Greb. Oppsamlet restmateriale fra fjorårets kunstbiennale er stablet møysommelig sammen til en sekvens av ganger og rom, hvor også fjorårets utstilling er ivaretatt, der lag av vegger og gulv ble avdekket for å vise bygningens problematiske historie. Trelast, plastrør og kasser med skruer om hverandre, kaotisk og ryddig på samme tid.

Også Østerrike har prøvd å kvitte seg med biennalens stramme orden, men fått nei: Ideen til kuratorene fra arkitekturkollektivet AKT og Hermann Czech var å bygge en fysisk bro over fra paviljongen til boligområdet Sant'Elena, og tilgjengeliggjøre utstillingen for vanlige venezianere. Dette nektet biennalen dem å gjøre, og i stedet er broen bygget halvveis opp, og utgjør en utsiktsplattform over til Sant'Elena.

Tanken bak, som også utforskes inne i paviljongen, er å tematisere i hvor liten grad biennalen kommer de få gjenværende venezianerne til gode, noe som også poengteres ved å illustrere biennaleområdets ekspansjon gjennom årene, på bekostning av boligområder for byens innbyggere.Det er ikke i arbeidet med utformingen av den foreslåtte broen at arkitektene har lagt kreftene. Den er prosaisk og består av stillas-elementer. Det er det sosiale engasjementet som står sentralt i denne, og så mange av, av utstillingene under årets biennale.

I møte med nytt politisk og sosialt engasjement fra arkitekter, er det ofte nødvendig å spørre hvor det blir av selve arkitekturen, les: den arkitektoniske formgivningen. Spørsmålet er ofte særlig relevant på arkitekturutstillinger, der arkitekter gjerne benytter anledningen til å prøve å være kunstnere, i stedet for å utforske arkitektoniske problemer og muligheter. At man vil slippe løs fagets kunstneriske side, i det som tross alt er en utstilling, er forståelig og viktig, men burde ikke resultatene være spesifikt arkitektoniske?

Først stiller jeg meg selv dette spørsmålet på vei gjennom utstillingen og paviljongene, i møte med sosialistiske mexicanske basketballbaner, spansk videokunst om mat og fordøyelsessystemet og latviske liksom-supermarkeder. Men ettersom tiden går, inntrykkene synker inn, eller kanskje etter hvert som jeg glemmer hvordan en arkitekturutstilling pleide å se ut, så mildner jeg. Nei, tenker jeg. Det spesifikt arkitektoniske kan vente. Denne omdefineringen, disse nye utprøvingene – fra unge, marginaliserte praktikere, av hva som ligger til grunn for faget, og hva slags rammer faget må forholde seg til – må åpenbart komme først. (Et unntak er likevel Storbritannias paviljong, som inneholder en ren kunstutstilling, og som føles malplassert på arkitekturbiennalen).

Kanskje er ryggmargsrefleksen – hvor er arkitektur?! – et uttrykk for at man som vestlig europeer sliter med å ta inn over seg den nye tiden, der fagets rammer stadig må defineres på nytt, i tråd med at flere stemmer blir hørt, og stadig mer natur og livsgrunnlag utraderes. Alle de eksperimentelle bidragene fra hele verdens afrikanske diaspora vitner i hvert fall om at de går inn i, om ikke allerede lever i, denne nye tiden, med uredd selvfølgelighet.

Jeg forlater Giardini-parken, oppløftet, og beveger meg langs vannet inn mot turistmengden på Markusplassen. I 2021 innførte den italienske regjeringen et forbud mot enorme cruiseskip helt inne i den sårbare byen, noe som føles som et sjeldent framskritt – selv om resultatet selvfølgelig bare er at cruiseskipene legger til kai inne ved fastlandet i stedet.

Men det er stadig glimt av verden av i går. Det som nemlig ikke er blitt forbudt i Venezia, er yachter. Produksjonen av såkalte superyachter har de siste årene skutt voldsom fart, og mens jeg vandrer langs vannet passerer jeg en enorm yacht, på størrelsen med det man i gamle dager nok ville kalt et cruiseskip. Mannskapet skrubber iherdig den kailagte yachtens sider, men det er det som foregår på land som gjør mest inntrykk. Adkomsten til yachten skjer ved en trapp ned til kaia, og i bunnen av trappen er det en liten boks som utgjør et første trinn, og foran det lite teppe, en liten dørmatte, som en ung gutt pertentlig renser med en liten støvsuger. Og lenger inn i byen, på den andre siden av kanalen, vises den saudiarabiske prinsens prestisjeprosjekt Neom fram, med en gjeng vestlige arkitekter i spissen. Verden av i går er stadig i live.

* Noen vil kanskje si at hele Venezia er som en kulisse, men det stemmer jo ikke, disse husene har stått her i århundrer og det bor mennesker i dem, dog langt færre enn det pleide. Det gir heller grunn til å kalle det en slags bildevennlig spøkelsesby, heller enn en samling kulisser.