Helge Hjertholm

I studietiden arbeidet Hjertholm en kort periode hos arkitekten Peter Helland-Hansen. Etter studiene ved NTH i Trondheim dro han imidlertid til København for å etterutdanne seg innen byplanlegging og landskapsarkitektur. Der ble han ansatt hos den danske arkitekten Jørn Utzon, som akkurat hadde vunnet konkurransen om å tegne operahuset i Sydney. Det var noen år som satte dype spor hos Hjertholm. Utzon var opptatt av konstruktiv tydelighet, men også bygg som kunne endres, hvor utvidelser kan bygges når økonomien tillater det. Disse tankene videreutviklet Hjertholm senere i sine egne arbeider med selvbyggerlag og atriumhus på Vestlandet. Da Hjertholm sluttet hos Utzon, hadde han kjøpt et av de såkalte Romerhusene i Helsingør, og drev en egen praksis der noen år før han flyttet tilbake til Norge i 1965.

Hjertholm sin arkitektur var forankret i arven etter vestlandsarkitekter som Konow Lund og Helland-Hansen med sitt fokus på materialbruk og vær og vind, samtidig som han forble preget av sin tid hos Utzon, hvor det konstruktive, det modulære og det strukturelle var grunnstammen i alle bygg. I likhet med andre norske arkitekter, som Mjelva, dro også Hjertholm til Japan for å se på modulær trearkitektur, men han skulle alltid stå med én fot i vestlandsarkitekturen og påvirkningen fra Utzon. Hjertholm bodde også i mange år i Frederik Konow-Lund sin nydelige Villa Konow på Kråkenes i Bergen, et hus han var svært glad i og tok godt vare på.

I 1996 ble Hjertholm ansatt som professor på Bergen Arkitektskole og hadde lenge særskilt ansvar for undervisningen i andre klasse. For oss som hadde Hjertholm som lærer var det ikke byggene han tegnet, som gjorde størst inntrykk, selv om de var vakre og inspirerende. Det som gjorde inntrykk var hvordan Hjertholm vektla både alvoret rundt det å være arkitekt, og gleden ved å sammen med folk skape rammene om livene deres. Med sine nøye koordinerte vinter-sommerantrekk, religiøse overbevisning og forankring i den poetiske etterkrigstidsmodernismen, var han på mange måter en litt annerledes lærer. Han ga oss viktige og helt nødvendige verktøy for å oversette våre noen ganger litt radikale ideer til konkrete arkitektoniske forslag. Han var opptatt av bygningenes egenskaper, etterklangstid, lydrefleksjon, hvordan lyset kunne ledes gjennom et bygg, naturbasert konstruksjon og naturlig materialbruk. Spesielt interessant var hans kurs i akustikk, der vi jobbet både med akustikk i vanlige oppholdsrom og akustikk i rom for fremføring av musikk.

Men det var nok naturen som var det aller viktigste for ham, og i boken om treprisen skriver Hjertholm selv om hvordan naturen er utgangspunkt og kilde for alt og hvordan kunsten bare er en gjendiktning av naturen. Vi mottar og gir tilbake. Forelesningene hans begynte ofte med en avspilling av et stykke klassisk musikk og noen bilder av skaperverket.

Da Hjertholm holdt sin takketale etter å ha blitt tildelt Grosch-medaljen på Arkitekturmuseet i 2008, fremhevet han hvor viktig hans hustru Karen hadde vært for hans praksis. Ifølge Hjertholm var hun den beste samtalepartner han hadde hatt i livet og deltok i alle prosjektene han hadde tegnet. Hun var barnehagepedagog og en stadig pådriver for at Hjertholm skulle sette menneskene i sentrum, og at kunnskapen og opplevelsene til brukerne av bygningene var viktigere enn arkitektens visjon. Dette synet preget Hjertholm også i arbeidet hans med selvbyggerlagene. I dag fremstilles selvbygging som innovativt og nyskapende, men Hjertholm var arkitekt for både tradisjonelle selvbyggerlag i småhusområder, og for selvbygging i bygårdskala.

For Hjertholm var tanken om at folk er i stand til å bygge sine egne hus og ta riktige valg for egne liv sentral. Dette menneskesynet formet hele Hjertholms praksis, og formet også oss som var studentene hans. I et intervju med Torbjørn Tumyr i Klassekampen fra 2017, uttaler han at han var heldig som fikk lov til å tegne for folk som ikke har god råd. Da må ressursene brukes på en fornuftig måte. Å finne ut hvordan livene deres er, og hva de trenger av rammer rundt livene, syntes Hjertholm var en fantastisk prosess. Å skape rom hvor folk kan synge og danse og lese og alt der imellom. Hjertholm etterlater et inspirerende livsverk, som stadig nye generasjoner vil finne inspirasjon i, og som fortjener å dokumenteres i sin helhet. Det er nettopp denne omtanken og nøysomhetens arkitektur samfunnet lengter etter i dag, og som mange arbeider for å finne tilbake til.