Folk / Minneord
Vi har vært heldige som fikk ha Jan som venn og kollega gjennom mange år. Dødsbudskapet kom brått og brutalt til oss i forrige uke, og vi ønsker å dele våre gode minner om en som det var så veldig lett å bli glad i.
Jan og Christine traff hverandre allerede på studiene på Ås, Hilde traff Jan i Asplan Viak og Gro ble kjent med Jan da vi startet Agraff arkitekter i 2001. Her jobbet vi tett og intenst sammen både med å bygge opp firma, men ikke minst drive fram prosjekter. Jan var en nøkkelspiller på laget.
Som fagperson var Jan bunnsolid og hadde klare holdninger og et solid etisk navigasjonsapparat. Jan var utstyrt med et solid «bullshit-filter» og mente at det viktigste prosjektet er det vi har nå, og den beste akkvisisjonen er å gjøre en god jobb. Han tok til orde for å handle snarer enn å prate. Jan kunne trylle fram magi av små tiltak, se muligheter i umulige utgangspunkt og bringe fram usynlige kvaliteter.
Jan var grundig og tok absolutt ikke lett på ting, men mente at han trivdes med å løse floker og uttrykte dette med å frodige gloser med påfølgende tur ut for å trekke «frisk luft» Da skulle man helst ikke forstyrre eller tilby hjelp- Det «ødela stemninga».
Denne grundigheten kunne jo være krevende for folk rundt, som kanskje likte å forenkle litt. Han var en stayer og ga seg ikke. Ved utvidelsen av Havstein kirkegård kom vi raskt opp med et «enkelt» konsept rundt kulturlandskapet; åkerholmer, blomsterbånd og gårdveier. Men Jan grublet og grov: Hva er egentlig en åkerholme, hva mener vi blomsterbånd, og har alle gårder gårds dam? Resultatet av Jans utrettelige grundighet og ustoppelige leting etter mening og svar, ned til hver minste mutter, ser man i Havstein kirkegård i dag.
Jan så deg og oppdaget med en gang om ikke alt var som det skulle. For av og til er jo livet litt strevsomt. «Javel, så du mener at menneske får du være på fritida?» var en av Jans måter å si at det er helt ok å være litt lei seg. Han hadde i grunn mange fine betraktninger som kunne være til hjelp for andre. Som å sammenlikne prosjektutvikling med skihopping: Om du vil for mye på hoppkanten- så flyr du ikke langt. Man må være på- men samtidig også litt avslappa- for å få til den beste satsen som gir god flyt- og dermed et godt og langt hopp.
En annen sportsanalogi var å sammenlikne bygge-bransjen med en fotballkamp. Man er et lag som samarbeider om å få ballen i mål, men så er der 11 andre spillere på banen som bare jobber med å hindre deg i å få det til – og da kan man jo bare forestille seg hvem han siktet til…
Jan spurte heller ikke «trenger du hjelp» Han bare kom, satte i gang og jobba, gjerne så svetten spruta, enten det var på prosjekter, ute i felten, under rigging av arrangementer eller på privaten med rivning av vegger eller sjauing til konfirmasjon.
Og Jan ville ikke lage fest, han ville lage en fantastisk fest og var alltid intenst til stede både før, under og etterpå. Det var alt fra prosjekter med flytende trær og flammer på fjorden til å bygge overraskende installasjoner til bursdagen din. Jan var «all in». Fikk han ansvaret med å «pynte» til julefesten, så holdt det ikke med en gren til pynt over bordet. Et grantre, minst tre ganger så langt som høyden under taket, var null problem. Da trer man bare grana inn horisontalt inn, og henger det opp med wire. Barkebiller og annet snadder som drysset på tallerkenene forsterket bare skogsfølelsen og julestemninga. Han ønsket alltid bål, maks kos, noe som hang høyt, hadde bevegelse, krevde en del jobbing og som var bittelitt livsfarlig.
Jans fantastiske kone, bestevenn og kjæreste Elin var den selvskrevne leder av «pårørendeforeningen» Dette var hennes humoristiske betegnelse på den gjengen som var gift med oss. Hun var den som kom innom med oppmuntringer når vi satt i innspurter og som har vært en klippe gjennom Jans tøffe sykdom. De var et superteam som spilte hverandre gode.
Jan valgte å være åpen om sykdommen, smertene og nå til slutt, dødsdommen han fikk rett før påske. Ett år +/- var beskjeden. Vi satte umåtelig pris på at han valgte denne åpenheten. Dette gjorde at vi fikk noen flere gode samtaler og treff enn hva vi kanskje ellers ville fått.
Nå går våre tanker til Elin, Tord og Øyvind og resten av den fine flokken Jan etterlater seg.
En varm og flott fyr har gått ut av tiden og det blir utvilsomt et tomrom etter ham. Vi kommer til å savne leken, galskapen, gleden og varmen. Jan var rett og slett en virkelig god venn og det er til å grine av at vi har mistet ham. Men det det kommer til å spire og gro etter Jan og han vil alltid være hjertelig til stede i våre minner.
Kjærlig hilsen
Christine, Hilde og Gro med familier
