Kerstin Gjesdahl Noach

Det var med vantro vi den 7. mars i år mottok budskapet om at Kerstin (1935–2024) hadde forlatt oss. Noen få uker tidligere hadde hun vært på besøk på sin gamle arbeidsplass NTNU for å diskutere de lange linjene i undervisningen i arkitekturhistorie, der hun selv hadde stått så sentralt. Lett på foten, i alpelue og med sekken på ryggen som alltid, var hun fortsatt levende engasjert i faget. Vi hadde en fin samtale og var enige om å møtes igjen veldig snart. Slik skulle det ikke gå. 

Kerstin var født og oppvokst i Drammen. Hun ble uteksaminert som arkitekt fra NTH (nå NTNU) i 1958. Året etter ble hun stipendiat ved arkitektavdelingen, og leverte sin lisensiatavhandling i 1962, senere utgitt som boka «Et byggemiljø. Trondheim 1800-1850». 

Hun var deretter ansatt hos byantikvaren i Oslo og senere Riksantikvaren, før hun i 1967 var tilbake ved NTH i en dosentstilling ved Institutt for arkitekturhistorie. Her møtte hun sin kjære Niels, og sammen fikk de barna Jens og Sophie som også begge har utdannet seg til arkitekter.

Instituttet hadde ansvaret for forskning og undervisning i arkitekturhistorie, og Kerstin arbeidet særlig med det norske materialet. Men for Kerstin var det viktig å sette den norske arkitekturhistorien inn i et europeisk og særlig nordisk perspektiv, og hun utviklet valgfaget «Nordisk arkitektur» som et grunnlag for hennes egen forskning. Hun var spesielt opptatt av boligarkitektur, og har bl.a. publisert artikler både om de første NTH-professorenes villaer og etterkrigstidas firemannsboliger i Trondheim. 

Hun videreførte undervisningen til den legendariske Erling Gjone, ikke minst gjennom den årlige «Norgesekskursjonen», som hun selv beskrev som en allmenndannelse for arkitektstudenter, og som har gått sammenhengende siden Johan Meyer innførte den ved NTHs oppstart i 1910. 

I 1970-årene bidro Kerstin til dette tiårets store nyorientering innen bevaring av bygninger. Kerstin og kollegiet på instituttet utviklet begrepet bygningsvern, som i 1974 ble lansert som undervisningsfag på masternivå ved arkitektavdelingen på NTH. I samsvar med miljøengasjementet som vokste fram i denne tida ble stående bygninger nå betraktet som ressurser i vid forstand; økonomisk, bruksmessig og estetisk. Dette innebar også at interessen ble utvidet fra det som tradisjonelt var definert som bevaringsverdig til hele den eksisterende bebyggelsen. 

Kerstin fortjener også betegnelsen ekspert-aktivist. Ved inngangen til 1970-tallet forelå det saneringsplaner for store deler av de eldre trehusmiljøene i Trondheim. Den økende motstanden mot planleggingen var en reaksjon mot modernismens stereotype modeller for problemløsning og formuttrykk. Studenter og unge arkitekter engasjerte seg i aktivisme og opinionspåvirkning, hvor de truede bygningsmiljøene ga muligheter for konkret synliggjøring av nye idealer og programsaker – nærmiljø, lokalkultur, beboerrettigheter og kamp mot ressurssløsing. Spørsmålet om vern av byens historiske bygningsmiljø ble løftet fram ved at Trondheim kommune opprettet Antikvarisk utvalg i 1970, hvor Kerstin representerte den arkitekturhistoriske ekspertisen blant de fem oppnevnte medlemmene. Utvalget leverte sin innstilling i 1976, et arbeid som inngikk i utarbeidelsen av «Midtbyplanen», som sammen med folkeaksjonene banet vei for at 1970-tallets rivningsbølge ble erstattet av 1980-tallets bevaringsplaner. Takket være samarbeidet mellom grasrotaktivister og eksperter som Kerstin, kan vi fortsatt vandre gjennom en by som har bevart mye av sin historiske identitet.

Kerstin fungerte som instituttleder i lengre perioder, og fratrådte sin stilling som professor ved NTNU ved oppnådd aldersgrense i 2002. Helt til det siste var hun engasjert i bevaringsspørsmål. Sist med rivningen av Siemens-blokka på Sluppen i 2020. 

For oss som har vært hennes kollegaer husker vi hennes dype fagkunnskap, og en person med uvanlig høy integritet. Aldri var det konflikter rundt Kerstin, selv i et fagmiljø med mange sterke personligheter. Hun var ikke blant de som ropte høyest, likevel var hun høyt respektert både av kolleger, studenter og fagmiljøet ellers. Og vi som jobbet tett med henne visste at det også var mye humor bak den tilsynelatende korrekte fasaden. 

Vi er takknemlige for å ha hatt Kerstin som kollega og venn.