Folk / Minneord
Arkitekt Per Andersen har gått ut av tida, 79 år gammel; han ble bisatt i Kulturkirken Jacob fullsatt til trengsel skuddårsdagen.
Som en kreativ ungdom hadde han nok problemer med yrkesvalget: Han ble arkitekt og planlegger med utdanning fra Birmingham og etter hvert videregående studier i samfunnsplanlegging på Nordplan i Stockholm, men var også musiker, arrangør og band-leder livet ut.
Etter avlagt diplom var han en stund ansatt i privat konsulentvirksomhet, og hadde blant annet i ett års tid ansvaret for kommuneplanarbeidet for Vik i Sogn; resten av arbeidslivet ble delt mellom Oslo Byplankontor og Obos. Begge steder loste Per store og små prosjekter gjennom kompliserte plan- og byggeprosesser, som oftest med forbedringer i forløpet. Ved siden av helhjertet innsats, integritet og profesjonalitet i yrkesutøvelsen, startet han også orkester der han jobbet. Først med Guldfiskens Hornorkester, med et ukentlig tilhold i den brune restauranten som lå mellom Havnelageret og Børsen. I 70-åra ble det til Byplankontorets musikklag, forkortet til BPK (ml) - til forargelse hos en del, men til glede for andre. Dette laget var nok litt mer musikalsk utsvevende, blant annet medvirkende i sambafarsotten som gikk over byen på den tida.
Endelig i Obos: Planarbeidernes musiklag. Det er i hovedsak et semi-storband med litt strammere og arrangert musikk fra 1920-, 30, og 40-tallet, som i 25 år har gledet tilhørere - og ikke minst seg selv, i utallige gigs fra jazzklubber, faglige begivenheter og 1.mai-tog. Disse framføringene ble innimellom også direkte bindeleddet til yrket når prosjekter i Oslo fikk en tonesatt beretning fra innsida, som i Vålerenga Blues. Det er fortellingen om strøkets byfornyelse – en historisk noenlunde korrekt, men humørfylt og lyrisk oppsummering om prosessens viktigste aktører og faglige forbilder, idealer og hang-ups.
Han ble som pensjonist ansatt i Obos som leder av kulturprogrammet i Kværnerbyen. Som tidligere prosjektleder kjente han ikke bare stedet godt, men forsto også at fysisk utforming alene ikke makter å knytte folk og bosted sammen. I hans regi ble det gjennomført en rekke populære, og ikke minst samlende kulturarrangementer: En storslått opera som åpningsforestilling med en blanding av profesjonelle musikere og glade lokale amatører, konsert for over 50 tromboner (som var Pers hovedinstrument) og ellers fikk alle tilbud på kultursida for voksne og barn, som juletretenning, karneval og St.Hans-fest, musikkfølge.
Med inspirasjon fra Orchestra Piazza Vittoria som han fant fram til på sine mange Romabesøk, tok han initiativet til det lokalt rekrutterte Kværnerbyen Rooftop Orchestra – et litt tilsvarende improvisert overskuddsfenomen. Det hadde premiereforestilling på den store, elegante terrassen arkitekt Henrik Poppe hadde utformet på taket til en av blokkene. Dette orkesteret hadde en unik og meget blanda sammensetning og var sammen med andre innslag med på å endre stedet, fra det mange oppfattet som en industridump til et levende nabolag.
Per var full av energi og smittende humør til det siste, men satte store krav til omgivelsene – både faglig og i musikken. Han var en utprega sosial fyr, som raust og nysgjerrig bidro til å spre mye glede med sin væremåte og musisering. Samtidig tok han faget og livet på alvor, uten å bli særlig høytidelig. I praksis var han opptatt av å gjøre noe med utfordringen mange av oss sliter med, nemlig hvordan det forholder seg mellom de planlagte fysiske omgivelser og livet som skal leves der.
Han kunne også bli ettertenksom, som da han for et par år siden, etter å ha fått diagnosen, skrev diktet Mr. Parkinson, I presume – en sorgmunter, men realistisk beretning om skjebnens dystre innhogg i livet.
When you’re smiling var da også allsangen i Pers bisettelse – stødig akkompagnert av Planarbeiderne.
