Peter Opsvik

I 1993 var jeg i gang med et prosjekt for å utvikle et elektrisk soldrevet lett kjøretøy for u-land. Det var et samarbeide med industripartnere i New Delhi i India som jo var og er en av verdens mest luftforurensede byer. Prosjektet involverte en tid også Bajaj, verdens største produsent av tuk-tuk og mopeder. Norad var også involvert, men satte «krokfot» for prosjektet i en kritisk fase. Da ble Peter interessert. Vi bestemte oss for å lage en prototyp og demonstrere den nettopp i Asia. Basert på Peter og min design og som en krysning mellom motorsykkel og bil, ble en prototyp av «Butterfly» utviklet i Oslo, i verkstedet til Buddy. Den brukte både sol og vind, men vi konsentrerte oss etter hvert om sol. Vekten var bare 450 kilo. Den stod altså i kontrast til de mest populære elbilene idag som veier 2–3000 kilo og er ekstremt materialkrevende.

Vi fikk «Butterfly» shippet til hovedstaden Colombo i Sri Lanka for uttesting og jeg ble med som testpilot. Innovasjon Norge støttet testingen. Det gikk over all forventning. Videre tester ved Colombo-universitetet i Moratuwa bekreftet dette og konkluderte med at kjøretøyet hadde rekkevidde på 30 km per dag – bare med solstrøm fra kjøretøyets tak. I dag er effektiviteten av solcellene høyere og prisen bare en brøkdel, så kjørelengden ville ha vært nærmere 50 km per dag på sol alene. Peter og jeg var sammen på vei til noe viktig.

Innovasjon Norge fikk tilsendt alle rapportene og en søknad om videre uttesting i India med Bajaj. Søknaden ble avslått. Begrunnelsen fikk jeg muntlig per telefon da saksbehandleren ikke ville bekrefte dette skriftlig. Han uttalte at det norske virkemiddelapparatet og private investorer hadde satset så mye på Think at Innovasjon Norge ikke ville bidra til å skape en konkurrent til Think. Vår argumentasjon om at vi slett ikke var en konkurrent vant ikke frem. Vi ville jo utvikle noe helt annet – noe som brukte sol og skulle gjøre livene til folk i u-land bedre. 

Videre uttesting foregikk derfor ikke i India, men på Sunnmøre og i Stavanger og kjøretøyet endte opp i Oslo hvor Bellona lånte det og kjørte det i mange år.

Vi jobbet også med uttesting med partnere i åtte solrike storbyer langs Middelhavet via et EU-prosjekt i 1996. Der tegnet vi i tillegg inn stasjonære ladestasjoner med batterilager som ble forsynt av sol og vind. 

Vi måtte til slutt legge prosjektet bort da det ble mer tid- og kapitalkrevende enn vi maktet å håndtere. Verden var på den tiden veldig skeptisk til bruk av elkjøretøy og solenergi. Det er nå 30 år siden og ideene våre er endelig modnet.

Mitt private arkiv som jeg har donert til Arkivverket dokumenterer dette fine samarbeidet med Peter og andre. 

Når jeg skriver dette melder internasjonale medier at luftkvaliteten i Indias hovedstad New Delhi er seksti (60) ganger verre enn WHOs helsegrense og flere typer kjøretøy forbys brukt. Vi var altså inne på noe riktig. Ikke minst fordi solenergirevolusjonen som vi satset på nå er i ferd med å skje.

Der andre ville si «så forferdelig» om klodens miljøbelastninger var også Peter dypt bekymret, men i våre samtaler munnet bekymringen hans alltid ut i et «hva kan vi gjøre»? 

Peter var en mann som viste en følsom omsorg for naturen, han hadde vilje og etter hvert kapital. Dette endret ikke bare mine, men mange andres muligheter. I 2000 etablerte og finansierte han sammen med sin familie miljøtiltakstiftelsen «Minor Foundation for Major Challenges».

Peters bortgang er et stort tap for hans familie og mange, mange flere. Selv har jeg mistet en god og støttende prosjekt- og samtalepartner. Jeg er takknemlig og glad for å ha kjent Peter. Hans moralske støtte utgjorde en stor forskjell for meg på et kritisk tidspunkt da de fleste var veldig skeptiske til forslag om at vi burde utvikle elektriske kjøretøy drevet av sol. Minnene han har gitt meg er mange. De er alle gode og jeg bærer dem med meg videre til inspirasjon i fremtidige oppgaver. 

Verden er litt ensommere uten Peter. Jeg var jo blitt vant til at han alltid var der – klok, innovativ, støttende og vennlig. Når han nå er borte går mine varmeste tanker til hans familie. 

Harald N Røstvik,
Professor. Sivilarkitekt MNAL