Alexandra Altermark: Alt for barnas byrom

– Sprutet av liv

Byrommet vi befinner oss i er midt i en toårig testperiode. En midtveisevaluering er allerede i gang. Målet er å forstå om basketbane, sykkelpark, klatrenett, byhage, treningsanlegg og «henge»-steder fungerer og om det er dette folk vil ha. Så langt er Altermark svært fornøyd med bruken.

– Vi har klart å lage et sted for lokal ungdom, men også lyktes med å tiltrekke oss unge fra andre bydeler og turister. Plassen er også nesten flat og har kjempepotensial for å lykkes med universell utforming. De uoffisielle brukstallene tilsier at vi bør få til en permanent arealendring.

Målgruppen her er ungdom, men hun mener møtestedet er for alle aldre. I fjor sommer myldret det av over hundre mennesker på enkelte tidspunkt.

– Ballplassene var i bruk, folk lå og «chillet» på gresshaugen der, andre hang i pullups-posisjon, mens veldig mange godt voksne liker seg på benkene her hvor det virkelig sprutet av liv fra plantekassene. Plantene er spiselig, vokser fort og tåler hardt vær.

Byvev for tjuagutter

Byutvikling handler ofte om å legge til rette for boliger, transport, næringsliv og kultur, men ofte skjer det på den voksne delen av befolkningens premisser. Dette er noe Altermark ønsker å snu.

– Barn og unge utgjør tjue prosent av landet. Denne gruppen må det også planlegges for. Alt annet ville vært ekstremt udemokratisk.

Hun viser til at stadig flere mennesker vil bo i by og tror det derfor er ekstra viktig å bygge en ny, urban kompetanse. Men i prinsippet skulle vi ikke hatt behov for denne type lekeplasser, forklarer hun.

– Det ideelle ville vært at vi klarte å bygge så barne- og ungdomsvennlig byer, at vi ikke måtte dedikere egne områder til disse. Hele byveven var tidligere et sted for utfoldelse, men slik er det ikke lenger.

Altermark viser til at man frem til midten av forrige århundre, og særlig frem til funksjonalismens byplanidealer og privatbilismen eksploderte, hadde norske byer som fungerte som «store lekegrinder».

– Voksne jobbet mer ute enn inne og byene vibrerte av torghandlerne, skomakere og vaskekjerringer. Ungene var med, og her i Bergen kalte vi dem for rævadiltere og tjuagutter. De lærte ekstremt mye og ble bombardert av ulike sosiale og motoriske utfordringer. Å prøve å få til det samme på et planlagt areal, blir aldri like bra, men vi må forsøke.

Barnas byrom-satsingen oppsto ironisk nok av at kommunen fikk påpakning for sikkerheten på kommunale lekeplasser i 2009. I dag er mandatet deres utvidet til også å ha ansvaret for rehabilitering og nyanlegg, som skal gjøre det attraktivt for barn og unge å leve i bynære områder.

– Vi følger med i planene for planlagt byutvikling, og ønsker særlig å være til stede der det fortettes, der vi vet vi får små leiligheter, med lite uteareal, steder hvor det trengs at noen stopper opp og finner steder hvor ungene kan være. Fortettingsområdene tilbyr også god kollektivtransport, samt gang- og sykkelvegnett. Det gjør at nye anlegg også fungerer som destinasjonspunkt for resten av byen.

Byutvikling på dansk

Altermark kommer fra Mo i Rana og flyttet til Bergen som 11-åring. Dialekten er derfor en herlig blanding, som gjør at mange tror hun kommer fra Møre og Romsdal.

– Jeg kommer ikke fra Ålesund. Har faktisk aldri vært der. Så jeg er bergenser på min hals, selv om jeg aldri blir godkjent som det, ler hun.

Interessen for arkitektur oppsto i møte med faget arkitekturhistorie, da hun studerte kunsthistorie ved Universitetet i Bergen. Hun valgte København og Danmark, hvor hun mener de er kommet lengre med å koble sammen arkitektur, landskap og byutvikling.

– Vi lærte om bylandskap og hvordan mellomrommene og byggene virker sammen for byen – i fortid, nåtid og fremtid. Danskene er gode på tidlig samarbeid mellom landskapsarkitekter og bygningsarkitekter, og programmering av bygg og byrom skjer med tanke på hva slags romprogram byen trenger akkurat der. Også detaljering og materialbruk velges ut og videreutvikles ut fra en slik analyse.

Hun var humaniora- og samfunnsvitenskapelig nerd allerede på videregående og skjønte tidlig at arkitekturen var en del av samfunnsutviklingen.

– Det er denne relasjonen til samfunnet som trigger meg som arkitekt. Tegning av lekre detaljer er selvsagt fint og superviktig for å sikre den kvalitative helheten, men det er ikke det jeg skal grisle med. Det er det mange andre som er mye flinkere til.

– Hvordan er det å jobbe som arkitekt i Bymiljøetaten?

– Det er fantastisk fordi det er her jeg best kan jobbe med å få til et bedre Bergen. Her er jeg med på å utarbeide programbehov og handlingsplaner for hvor og hva vi skal bygge for ulike strøk og bydeler. Det er spennende i privat sektor, hvor jeg også har jobbet, men i kommunen får jeg jobbet flere steder på en gang, med å påvirke, veilede, gi motstand og forhåpentligvis også inspirere.

Mange er nok redde for å bli en byråkrat i en etat, også hun, men den klisjeen viste seg ikke å stemme, forklarer hun.

– Er du god på prosess, får du det ekstremt spennende i kommunene med mange tverrfaglige og kreative prosjekter. Selvfølgelig kan du lene deg tilbake og bli en tørr bestiller, men det tror jeg de færreste ønsker å være. Jeg har i alle fall ikke lyst til å være det.

– Hvorfor er arbeid med Barnas byrom viktig for deg?

– At vi skal bruke tid på barn og unge er en viktig, iboende verdi for meg. Vi har en tilmålt tid på jorden og da vil jeg med min kompetanse bidra til å framsnakke og argumentere for midler til å gjennomføre prosjekter for denne gruppen. I tillegg er dette prosjekter hvor vi får leke oss til sluttprodukt med mye dialog og brukermedvirkning. Det er superspennende!

Grandiosa-beskyldningene

Det lekende byrommet ved Vågen har imidlertid ikke bare fått lokal applaus. Arkitekturanmelder i Bergens Tidende, Anders Rubing, skrev noe nærmere en slakt og mente at «på denne lekeplassen blir våre barn passive konsumenter». Han mente blant annet at barnas medvirkning her var «redusert til en styrt gruppe konsumenter av katalogleker fra Tyskland» med «Grandiosa-nivå».

Altermark stiller seg uforstående til kritikken.

– For oss har det vært viktig å lytte til hva brukerne har ønsket seg, og spesielt ungdommen.

Hun viser til at brukerdialogen har vært bred, og har fulgt hele planleggings- og designprosessen, blant annet med utarbeidelse av flere ulike konseptforslag. Hun sier kritikere bør forstå hva de faktisk prøver å få til og til hvilken pris.

– En god anmeldelse bør kunne si noe om hva prosjektet har prøvd å gjøre, og å gi faglig begrunnede tilbakemeldinger ut ifra akkurat det.

Hun mener anmelderen ikke kan ha satt seg nok inn i prosjektets formål og rammer for bruk, målgruppe, tid og pris.

– Det er selvsagt greit å være kritisk til prefabrikkerte apparater, men personlig er jeg glad for at vi kan tilby tilrettelagte arealer for trening – hvor 16-åringen kan teste ut skills og muskler med resten av guttegjengen. Stedegne apparater og mindre programmerte arealer er viktig noen steder, men ikke alltid det rette svaret på ethvert prosjekt.

Gammel stein og lyktestolper

Aktiv Tollbodkai ble bygget på raske 6,5 måneder vinteren 2022-23. Da ble også 3000 tonn giftig masse fjernet, og mange av installasjonene er også alt annet enn katalogvarer.

Kommunale lagre ble nemlig endevendt for potensielt gjenbruk. Her finner vi kantstein fra en feilleveranse da Festplassen ble oppgradert på 2000-tallet. Et styltelignende klatrestativ er bygget av utrangerte lyktestolper fra Nygårdsparken og pingpong-bord, en disse/huske og benker har fått tak over seg ved hjelp av gjenbrukte containere fra blant annet den sovjetiske jernbanen.

Stativer er gjennomført farget i en dyp brunfarge, som et skjult vink til mastene på seilskutene som en gang lå fortøyd her. Alt er også montert og bygget for å lett kunne demonteres.

Drømmer om parkvoktere

Kaien er ett av flere lignende tiltak under Barnas byromparaplyen. Allerede jobber hun med nye prosjekter i Olsvik og Åsane, med samme mål. En av drømmene til Altermark er at man kan hente inspirasjon fra utlandet og få inn menneskelig drift av plassene.

– I Danmark og England har man parkvoktere med sosial oppgaver. De er hyggelig og tilbaketrukne, men er tilstede og fasiliterer med løse piknikstoler, utlån av baller, skateboard, byggeklosser, brettspill, bøtter og spader og annet lekeutstyr. Vi kan nok ikke ha det alle steder, men på viktige destinasjoner, byparker og aktive byrom, tror jeg vi trenger et menneske som kan lime det hele litt sammen. De blir også superviktige sosialarbeidere.

En beslektet drøm for Tollbodkaien er at man i sommerhalvåret får til kafédrift. I prosjektet har kommunen etablert publikumstoaletter, vann og strøm – og har også prøvd å fri til food truck-miljøet med tilrettelagte arealer.

– Dette har vært etterspurt av flere brukergrupper. Hvor kult hadde det ikke vært for barnefamilier å kunne få servert risgrøt, eller fiskesuppe, på en lørdag?

Som byutvikling er prosjektet en del av et forsøk på å revitalisere denne litt glemte sentrumsbydelen.

– Dette er en litt grå og død del av byen, som vi håper blir aktivisert. Her kan også frivillige organisasjoner bidra. Bymiljøetaten kan bygge, men vi er avhengig av at andre ser muligheter for bruk når vi er ferdige. Det er da et byrom fylles med liv.

I evalueringen av prosjektet vil derfor en tettere dialog med eksterne vektlegges.

– Er bergensværet en utfordring?

– Været her kan være helt grusomt – kaldt, vått og sterk vind. Containerne er et forsøk på skjerming fra vind og nedbør og målet er at man alltid finner en vegg med le. Containerbyggene har strømuttak, benkebord, lovlige grafittivegger og pingpong under tak.

Vil viske vekk aldersskiller

Til tross for at parksesongen knapt har begynt og barn og unge er på skolen, har vi i løpet av vår tid på plassen sett treningsapparater, benker og klatrestativ i bruk.

Det er tidlig vårformiddag og drømmene til Altermark slutter ikke her. Hun ser for seg at det kommunale bygget på kaien, med kjøkken og forsamlingslokale, kan integreres i driften.

Ved kaiene kan en sauna ligge og basketbanen kan bli skøytebane om vinteren. Til sommeren vil hun ha Fotball-EM på storskjerm. Det handler igjen om at ekte byliv skapes i byrom hvor alle aldre møtes.

– Det er faktisk kjekt for de unge at også voksne kommer hit. Da blir det ekte fellesskap. Min erfaring er at vi må skjønne at det er et gode for både voksne og barn at vi kan komme sammen. Nøkkelen til vellykket byutvikling på dette nivået er derfor å viske vekk skillet mellom lekeplass og byrom – da får vi også en bedre bruk av de offentlige pengene.