Arkitektstudio Elfrida Bull Bene: Elfridas laboratorium

Stryke bygget medhårs

Resultatet har altså blitt et prosjekt som begeistret Design og arkitektur Norge (Doga). De mener det viser «hvordan eldre bygninger kan få nytt liv ved at arkitekten lar den nye funksjonen følge formen» og beskriver et prosjekt som er «ikke først og fremst et gammelt bygg som er restaurert, men et moderne bygg som på glimrende vis trekker tråder tilbake til fortiden. Det er komplekst, nyskapende og respektfullt, og formidler arkitekturfaget på en subtil og inviterende måte».

– Hva er nøkkelen til å lykkes i denne type byggeri?

– Det handler om å ha respekt for det bestående. En ting er at bygget i seg selv er en materiell ressurs, men det handler også om å spore opp bygget i det kollektivet minnet til folk og byen. Når man holder på med bevaringsverdige bygg, er det mange lag med historier og minner. Når noe har stått i flere hundre år, handler det om å ta med disse historiene inn i prosessen, sier Klæbo.

For Bugge handler det om å skjønne at man gjennom vern og transformasjon kan bidra til at bygningen kan skape ringvirkninger utover seg selv. Da er det helt sentralt å finne ut hva som er det faktiske handlingsrommet.

– For arkitekten handler det om å finne det rommet mellom byggets fysiske begrensninger, tekniske krav, utbyggers økonomi og ikke minst de kravene som oppstår ved at bygget skal gjøres om til en helt ny bruk. Det kan ofte bli ekstremt komplisert, og den nye bruken kan fort stå i konflikt med selve byggverket.

– Hvordan løser man det?

– Da handler det om å finne potensialet og utforske hva som faktisk kan endres eller tilføres, men også å kunne innse at dette kanskje ikke er riktig bruk, og justere målsettingen underveis, sier Bugge.

Byantikvarens laboratorium er nettopp et godt eksempel på hvordan bruken tilpasses huset, forklarer Klæbo.

– Man må stryke bygget medhårs. Man spiller på lag med bygget og presser ikke inn funksjoner som krever en helt annen type bygg.

Mentor på veggen

Det første som slår en med Arkitektstudio Elfrida Bull Bene er kanskje navnet, spesielt siden ingen av de ansatte heter verken Elfrida til fornavn eller Bull eller Bene til etternavn. Historien bak den eventuelle navneforvirringen stammer fra oppstarten i 2006. Grunnlegger Klæbo ønsket et slags forbilde eller en mentor til kontoret og fant aut t hennes egen farmor, Elfrida Mathilde Bull, født i 1910, egnet seg perfekt til formålet.

– Det er litt personlig, men jeg følte hun måtte med i prosjektet med å starte kontor. Hun ble derfor en slags fiktiv mentor for både meg og kontoret, forklarer Klæbo.

Et stort svart-hvitt-bilde av farmoren henger derfor på veggen på kontoret, og det samme bildet pryder nettsiden til kontoret. På bildet ser vi en kjolekledd Elfrida stå sidelengs i en granskog og sikte bestemt med et gevær ut av bilderammen.

– Elfrida var en som gikk sine egne veier. Bildet er tatt på 1930-tallet, og hun står der i sommerkjolen og skyter på blink. For meg handler det om å tørre å være litt sær, litt annerledes, og å ha det gøy, men også om å ha en plan og følge den planen. Hun har hengt med kontoret siden og har fått en slags betydning som kan endre seg etter hvert som vi forandrer og utvikler oss, sier Klæbo.

De andre ansatte kan fortelle at hun også har skapt forvirring, og at Elfrida aldri glemmes i oppturer og nedturer.

– Mange tenker det er en ekte person, og det hender kunder ringer og vil snakke med Elfrida. Vi skylder også på henne om ting ikke går bra, og takker henne når vi har noe å juble for, sier Andreas Melve, sistemann ansatt, som har hatt en bratt læringskurve i sine 2,5 år hos kontoret.

– Og så er det fint å kunne dra kortet på Elfrida når vi har hatt en litt dyr lunsj, ler Klæbo.

Vært inni alle hus

Og kanskje har de også lært noe av Elfrida når det gjelder å treffe blink? I Vågsbunnen har de i alle fall truffet blink med Byantikvarens laboratorium, men innenfor et lite og historisk bykvartal, Hans Tanks-kvartalet, har de også fått til en rekke andre prosjekter. På mange måter er de blitt eksperter på det som på eiendomsmegler- og byutviklingsspråket kan kalles «indrefileten» av Bergen sentrum. Dette området utgjør urbane strukturer i kjerneområdet for Bergens middelalderby, hvor til og med bygrunnen er fredet.

– Jeg har ikke nok fingre til å telle alle prosjektene i kvartalet. Jeg tror vi har vært involvert i de fleste husene her på en eller annen måte. Også dette året er det Vågsbunnen, Vågsbunnen og Vågsbunnen for oss, sier Klæbo, som understreker at de også har mulighetsstudier, utviklingsprosjekter, en skole og en barnehage i andre deler av byen.

I tillegg til Byantikvarens laboratorium har de vært involvert i gjenreisingen av Frimerkehuset etter brann, og noen hundre meter lenger sør i kvartalet har et helt nytt hotell begynt å reise seg i Domkirkegaten. Selv om hotellet er et nybygg, handler det igjen om byggeri tilpasset omgivelsene. I tillegg har de siden 2016 holdt på med en reguleringsplan for store deler av kvartalet.

– Vi har gravd oss langt ned i kulturlagene i dette kvartalet, for å si det sånn, sier Bugge, før kontorets fjerde arkitekt, Marit Kornberg, ansatt siden 2016, utdyper:

– Dette er en del av byen hvor det har skjedd mye bruksendring de siste årene, og det er et område som er av stor interesse for byen. For oss har det vært viktig å ha respekten for det som er bevart, og at det vi legger til, må ha en kvalitet som uttrykker holdbarhet, sier Kornberg.

Gjenbruk for fremtiden

På et vis føyer Doga-merket til Arkitektstudio Elfrida Bull Bene og Byantikvarens laboratorium seg inn i rekken av prisdryss til ombruk, gjenbruk og transformasjon. Dogas hedersmerke ble for eksempel samtidig delt ut til Kristian Augusts gate 13 i Oslo sentrum, hvor Mad arkitekter og Entra Eiendom har rehabilitert et kontorbygg som omtales som «et forbildeprosjekt innen ombruk, gjenbruk og sirkulær økonomi».

Også Sundts premie, delt ut av Oslo Arkitektforening (OAF), gikk i år til transformasjon fra et kontorbygg til leiligheter på Frogner i Oslo. Her var det R21 Arkitekter som stod for arbeidet med det juryen mente var et prosjekt hvor tanken om gjenbruk preget hele prosjektet, «fra en optimal utnyttelse av eksisterende bygningsvolum til resirkulering av tegl fra nye åpninger».

Internasjonalt gikk årets Pritzker-pris til de franske gjenbruksarkitektene Anne Lacaton og Jean-Philippe Vassal, som sammen med Frédéric Druot allerede i 2007 kom med sitt arkitektoniske manifest Plus. Her slo de blant annet fast mantraet: «Never demolish, never remove or replace, always add, transform, and reuse!»

For Elfrida Bull Bene har Byantikvarens laboratorium vært et av mange rehabiliteringsprosjekter. De er i ferd med å omgjøre og delvis restaurere en gammel og fredet lystbolig i Fana, Stamerhuset, oppført i 1860, til barnehage, og de satte i stand den ikoniske kinobygningen Forum kino på Danmarks plass, tegnet av Ole Landmark i 1946, som ble ferdig i 2019.

Klæbo er ikke overrasket over at rehabilitering og gjenbruk nå premieres.

– Gjenbruk er naturlig nok fremtiden, vi har i prinsippet allerede mer enn nok bygg. Byggenæringen representerer en altfor stor miljøbelastning, og det gjelder over hele linjen fra produksjon til avfall. Det meste av bygningsmassen som finnes i 2050, eksisterer allerede, så rehabilitering, transformasjon og ombruk av bygg må prioriteres fremfor riving og oppføring av nybygg, sier Klæbo.

Skitt under neglene

Samtidig som det hviler et alvor over argumentasjonen bak den type prosjekter, knyttet til miljø, klima og kulturarv, er det også mye ektefølt glede og nærmest spenning i selve utførelsen av arkitektoppgavene, forklarer de fire arkitektene.

– I arbeidet med byggingen av Stamerhuset avdekket håndverkerne i forrige uke håndmalte tapeter i store rom i den fredede bygningen. Denne uken kom det til syne en original trapp som hadde vært innebygd i et kvasi-tilbygg fra 1980-tallet. Samtidig har vi oppdaget at bærevegger har blitt fjernet. Det er slike momenter som dukker opp, og som vi hele tiden må ta stilling til og finne løsninger på, forteller sier Klæbo.

– Hvordan forholder man seg til det?

– I eksempelet håndmalt tapet er jo det en kulturhistorisk skatt, samtidig er det noen som sitter på pengene og tenker: Dette blir dyrt. Å finne løsninger i den spagaten er spennende og gir en litt mer analog «skitt under neglene»-følelse enn om man jobber med nybygg i stor skala.

– Hvordan balanserer man gleden over å finne en skatt med økonomiske utfordringer?

– Det handler om å legge premissene på forhånd ved å ha skapt en holdning blant de involverte om hva som skal prioriteres, og at alle deler den samme logikken. Samtidig må vi erkjenne blindgatene og sideveiene, men da kan grunnholdningen styre oss tilbake på riktig spor.

– Hva er grunnholdningen til Arkitektstudio Elfrida Bull Bene?

– At enhver situasjon krever egne innfallsvinkler og svar. Enten det gjelder nybygg, ombygging, et stort eller lite prosjekt eller om vi skalløse en hverdagslig knute i et bygg eller en situasjon, leter vi etter landskapsmessige holdepunkter, sosiale identitetsmarkører, kulturelle eller historiske knagger som gjør at hvert prosjekt får sitt unike utgangspunkt. I en rehabilitering gjelder det å finne hvert byggs logikk, forstå konteksten og ha nok lokal kunnskap til å forstå hvor du er, og deretter legge premisser for handlingsrommet. Da kan vi agere, vite om vi skal legge til eller trekke fra, svarer Bugge og Klæbo i et slags fellesskap.

– Hva ville Elfrida svart på samme spørsmål?

– Noe enklere! Hva med: Sikt på blinken, den er i midten!