Atle Aas: Lag av minner

Stedets kraft

Arkitekten åpner døren til det andre rommet han har arbeidet i, og som han har gjort om dels til utstilling og dels til arena for samtaler: Her skal skoleelever lære og snakke om ugjerningene. Ytterdøren Manshaus skjøt seg gjennom, ruver foran gjennomhullede tepper og veggelementer. Sammen med dem opptrer utdrag fra dommen og pressen.

– Du skal føle deg trygg, du skal snakke, du skal se andre mennesker, sier Aas om sitt ønske for det som skal foregå her.

– Bruks- og opplevelsesmessig er det en dualitet i dette rommet.

Veggtekstene minner om mørket – om «en høyreekstrem terrorist» som samme dag drepte søsteren sin og gikk til angrep på moskeen. Hva kaller man en slik arkitektoppgave?

– Jeg synes det er vanskelig å kalle det noe, svarer Aas.

– Det jeg vet, er at jeg bruker hele meg når jeg skal gjøre noe sånt som dette. Det er også en installasjon. Det ordet er nok det nærmeste jeg kommer.

Skui, området bygningen ligger i, bryter, som den, med forventningene. Arkitekten husker at han som liten var med faren sin, Nils Aas, hit da skulptøren skulle kaste søppel fra atelieret.

– Det er atypisk for Bærum, sier han om strøket.

– Hvis man tenker på Bærum, tenker man på velholdte forsteder. Dette er et helt annet Bærum. Her er det industri, og det er mørkt.

Arbeidet med moskeen føyer seg inn i en rekke oppgaver som har gjort Aas’ karriere annerledes enn de aller fleste kollegenes, og som har ført til at han i disse dager er i samtaler om beslektede oppdrag i både Kyiv og New York. Felles har de alle at de innebærer å forholde seg til historien – og til dystre historier, enten de handler om massedrapsmenn eller om det offentliges behandling av mennesker som var annerledes.

– Jeg har erkjent at de fysiske stedene hvor det skjer ting av historisk viktighet – det er de stedene jeg har måttet forholde meg til – er bærere av en særegen kraft, sier Aas.

– At de i seg selv har en fortellerkraft som er en ressurs hvis man skal fortelle med troverdighet. Stedene har fysiske – og mentale – spor i seg av den hendelsen som jeg er blitt gitt i oppgave å tydeliggjøre. Han bruker moskérommet han sitter i, som eksempel.

– Ok, det har skjedd, det er grusomt, hvordan kan vi gjøre noe ordentlig ut av dette – i en tid som vår, hvor sannheten er så hardt prøvet? Se på det kulehullet der. Du kan ikke tulle med det og late som om det ikke er sant. Min tilnærming til historie er veldig fysisk, for det er den fysiske verden jeg jobber med, det er den jeg skjønner noe av.

Aas anslår at denne oppdragskategorien i senere år har fylt åtti prosent av tiden hans – og utgjort en litt mindre andel av inntektene. Flere norske arkitekter arbeider beslektet – Manthey Kula, for eksempel, med sitt minnested ved Utøyakaia – men Aas vet ikke om andre her til lands som har jobbet med flere slike prosjekter over lang tid. Det begynte med Falstadsenteret i Nord-Trøndelag for to tiår siden. Aas lister opp de mange rollene han spilte der, og som viste seg å bli typiske for disse oppdragene: arkitekt, rådgiver, utstiller, den som dokumenterte.

– For så vidt også håndverker, legger han til.

– Jeg kommer fra folk som kan håndverk: faren min, men også farfaren og oldefaren min – de var møbelsnekkere. Jeg har den respekten, men også, vil jeg påstå, kunnskapen. I en ideell verden ville jeg ha bygd alle tingene mine selv – hvis livet hadde vært ti ganger så langt. 

Utstillingsoppvekst

Arbeidet med moskeen har likhetstrekk med transformasjonen hans av Falstad-anlegget, mener Aas. Han snakker om da han reiste rundt til møbellagre og hærens overskuddslagre i nærområdet og fant gjenstander å fylle minne- og menneskerettighetssenteret med. Han minnes gamle dører som ble til bord, og en kasse med bibler. Som i moskeen endte objektene som en installasjon.

– Det ble bygd som en anstalt for rampete gutter fra Midt-Norge, og de fikk et flott bygg, sier han om det monumentale anlegget.

– Men det er et bygg som bare har kjent smerte. Det er jo designet for det også – for å huse smerte. Det fungerte som skole frem til krigen, da det ble til Norges nest største og visstnok mest brutale fangeleir. Etter krigen internerte nordmenn tyskere der. Så ble det spesialskole og bolig for psykisk utviklingshemmede. Veldig røft, slik jeg har forstått det. Dét var det frem til Falstadsenteret slik vi kjenner det i dag, ble unnfanget.

Aas kom nokså tilfeldig inn i prosjektet: Faren var nordtrønder og hadde laget en skulptur til stedet. Sønnen møtte senterets direktør og ble grepet av bygningen på sitt første besøk.

– Det lå lag på lag av gjenstander fra de forskjellige epokene. Alt var til stede. Det jeg fant der, var så sterkt.

Aas utdannet seg opprinnelig til fotograf, og alstadsenteret fikk ham til å hente frem kameraet etter at det hadde ligget i fred i mange år. Med et Hasselblad-apparat i hendene utforsket han den ødslig beliggende bygningen i en hel uke. Han minnes vinterkulden, ensomheten og lydene.

– Jeg holdt på utover kvelden så lenge jeg turte. Det var skummelt, og jeg ble redd.

De 30 fargebildene vandringen resulterte i, ble Aas’ måte å nærme seg arbeidet med senteret på – og endte med en utstilling der. Han forble del av Falstad-prosjektet i et tiår og bidro til flere utstillinger på stedet. Utstillingene har fulgt Aas – han laget dem i årene da han arbeidet som prosjektleder i Peter Butenschøns Norsk Form, og senere så vel på Forsvarsmuseet i Oslo som i Hegnhuset på Utøya.

– Jeg er vokst opp med utstillinger – det har jeg virkelig fra morsmelken, sier han.

– For meg er det en av de mange måtene man snakker med verden på.

Sosial arkitektur

Derfor brukte Aas bare et døgn på å bestemme seg for å si ja til å gi form til 22. juli-senteret, som da han fikk henvendelsen, skulle stå ferdig bare et halvt år senere.

– Det var et utrolig godt utgangspunkt for en sånn som meg. Vi kunne si: «Hvis vi ikke får gjort det sånn, så blir det ikke noe av.» Vi hadde et slags tak på dem: «Her må dere se bort fra dét, ellers går det ikke», kunne vi si når det var tale om urimelige HMS-ting, husker han om byråkratiet prosjektet var omgitt av.

Også i regjeringskvartalet ble «kraften i stedet» og alt Aas oppdaget der, det førende prinsippet for arbeidet. Opprinnelig skulle utstillingen bare fylle den såkalte vestre paviljongen.

– Vestre paviljong er kanskje byens vakreste rom. Men jeg ville videre innover, nærmere der bomben sprang. Der så jeg uttrykkspotensialet og tenkte at det er jo her vi må gjøre det.

Derfor kom prosjektet til å fylle mye mer av høyblokkas førsteetasje enn planlagt.

– Dette var fire år etter angrepet, men det var så til stede, alt sammen, så potent. Fortellerkraften i det var så sterk, minnes Aas.

I den tomme bygningen fant han sin kollega Erling Viksjø og den integrerte kunsten han preget betongmonumentet sitt med, resultatene av arbeidet til en gjødselbombe på nærmere ett tonn, Statsbyggs reparasjoner i kjølvannet av katastrofen og konsekvensene av ubesluttsomheten deretter.

– Du hadde alle disse jævlig kraftige fortellingene parallelt. Så jeg tenkte at her er det bare å gå inn og henge opp to skilt. Utstillingen ble en siste hinne, vårt lag, som veldig skånsomt forsøkte å knytte det hele sammen. Det svever utenpå alt det andre.

Aas bruker begrepet «sosial arkitektur» om slike prosjekter. Mange mennesker og sterke følelser er involvert.

– Du går inn i et felt som er ufattelig sårt, påpeker han.

– Du må forholde deg til folk hvis barn er drept. Det blir jo ikke verre enn det. Du må nærme deg det med respekt og forståelse. Du må være sosialt klok.

Han husker godt møtet med de etterlatte etter Utøya-drapene. Aas hadde foreslått å bruke sms-ene til ungdommene som var der da Anders Behring Breivik angrep, til å skape en tidslinje i slekt med den arkitekten hadde skapt til 22. juli-senteret. Han var usikker på hvordan foreldrene ville reagere.

– Men det var en aksept for det, så vi fikk tilgang til disse sms-samtalene. Jeg tror ikke det var gjort før. Her har du folk som sitter på den andre siden, nærmest, og snakker. Jeg tenker på det som noe av det viktigste jeg har gjort.

Selv har Aas aldri vært medlem i Arbeiderpartiet, men han er gift med Camilla Stoltenberg og har i mange år bodd i samme hus som broren hennes, Jens Stoltenberg, og hans familie. Har det gitt arbeidet med steder som Utøya og regjeringskvartalet en særlig følelsesmessig ladning for ham?

– Jo, det har det, begynner Aas.

– Noen har spurt meg om jeg er kommet inn i arbeidet via dette, og det er jeg veldig glad for at jeg ikke er. Men det er klart: Breivik håpet og trodde jo at Jens satt på toppen av det bygget. Min eldste sønn var leder av Blindern AUF og skulle ha vært på Utøya det året, men dro ikke. Så det er veldig nær meg.

Arkitekten tenker seg om.

– Jeg er jo ikke noe interessant mål, men jeg er mye rundt folk som er mål, og det gjør at jeg reflekterer rundt det. Camilla er også blitt en sånn person etter hvert. Jeg føler meg som en «innocent bystander» til disse tingene, men det er et element i mitt liv. Det å være i en sånn situasjon er noe jeg kan kjenne på.

Kunsten å lage ting

Aas vokste opp i kunstnerkolonien Ekely, på Oslos vestkant. Begge foreldrene er upåklagelig representert i Nasjonalmuseets samling. Moren, Tonje Strøm, var tegner og maler.

– Jeg er en fyr som har forsøkt å bli så lite lik opphavet mitt som mulig, svarer Aas på spørsmål om hva han fikk med seg hjemmefra.

– Jeg har aldri kalt meg kunstner. Jeg har prøvd å gjøre andre ting. Likevel har man et genetisk talent. Jeg skjønner meg på form, jeg vet hvordan man lager ting, jeg vet hvordan et trestykke oppfører seg når du gjør dét og dét med det, jeg vet hvordan det er smart å sette sammen to ting. Det bruker jeg.

«En slags ghetto», kaller Aas Ekely – omgitt av «det rikeste av det rike».

– Jeg vokste opp med å lengte etter middag klokka fem. Hvorfor kunne ikke foreldrene mine si at jeg skulle være hjemme da? Jeg lengtet etter alle de konvensjonelle tingene, og jeg mislikte intenst festkulturen deres og alkoholmisbruket og det å våkne opp om morgenen og måtte gå over folk som lå og sov.

Da foreldrene hans skilte seg, ble det «så dramatisk og kjipt hjemme» at han skjønte at her gjaldt det å komme seg unna. Han var 14 år gammel og reiste til en fjern slektning i Chicago, «et bedremannsbarn fra Lillehammer» som importerte skandinavisk design til USA og ga skolegutten fra Oslo jobb på lageret sitt. Etter et mislykket mellomspill på to gymnas i Norge endte Aas så på en kostskole i England som ga ham strukturen han behøvde.

– Noen ganger er det sånn at du skjønner at nå må jeg spise dét, dette er sunt for meg. Sånn tenkte jeg da.

Det var i England at han begynte å fotografere. Med tiden ble han fotostudent – først i Bournemouth, deretter i San Francisco. På vestkysten møtte han dessuten sin fremtidige kone, en medisinstudent som var der på Fulbright-stipend.

– Det var full orden på henne, sier han om Camilla Stoltenberg.

– Jeg har alltid søkt meg mot damer som påfører meg mer orden enn jeg klarer selv.

Hun skulle dessuten tilbake til Oslo. I 1985 viste Aas en utstilling av bilder fra Mexico på Fotogalleriet. Han var nysgjerrig på både bygninger og menneskene i dem, brukte kameraet som inngangsbillett til ukjente fellesskap og ville satse i den retningen.

– Jeg utforsket miljøer, mennesker og steder, nesten litt vitenskapelig, med en tørr tilnærming. Når jeg snakker om meg selv som fotograf, kjenner jeg meg igjen i det jeg har rundt meg her, sier han og titter mot den nøkterne utstillingen han har skapt.

– Det er samme fyren.

På Kunstnernes Hus hadde Aas imidlertid møtt Per Maning, som den gang drev landets toneangivende reklamebyrå, Haugen & Maning. Hos ham fikk den unge fotografen jobb.

– Så jobbet jeg som reklamemann i et par år. Per ble stadig mer interessert i fotografi, og jeg kunne jo dette. Så jeg stod i mørkerommet med ham. Da han ble tilstrekkelig interessert i fotografi, ble det slutt på Haugen & Maning. 

Enkelt og ærlig

Aas fortsatte i bransjen i det små da han ble med kona til Sandnessjøen fordi hun skulle ha turnustjeneste der. I nord lagde han logo for kjøpesentre, for eksempel, og en aluminiumsskulptur til Mosjøen lufthavn. Senere skulle han komme til å gi form til en rekke omslag for norske forlag. Likevel ble han i tiltakende grad frustrert av denne typen jobber. Aas savnet det han kaller materialitet, og endte med å dra på opptaksprøve til Arkitekthøgskolen i Oslo.

– Litt tilfeldig, sier han om valget som gjorde ham til arkitektstudent i en alder av 28.

– Fatter’n hadde alltid drømt om å bli arkitekt, så det lå i meg. Men det var ikke i hodet mitt da jeg begynte med fotografi.

Han smiler. venstre Aas har med minnesteder skapt seg en nisje i formgivningens verden som gjør at han får bruk for både arkitekten og kunstneren i seg.

– Jeg må i ettertid si at jeg var opptatt av arkitektur som vakre gjenstander mer enn av de store byplangrepene.

Etter tre år i Norsk Form begynte Aas å tegne – delvis for seg selv, delvis i samarbeid. Han har aldri jobbet på andre arkitektkontorer enn de små han har skapt selv, bemerker han. Til de mer tradisjonelle arkitektoppgavene han har utført, hører hus og hytter.

– De er alle de vanlige ordene som arkitekter bruker, svarer Aas på spørsmål om hva som kjennetegner dem, og ler.

– Enkle og ærlige.

Pause.

– De handler mye om materialer, og de har fleksibilitet i seg. Ofte er det tradisjonelle volumer. De kan godt ha saltak.

Aas begynner å bla digitalt: en hytte på Tjøme, en hytte ved Sjusjøen, et ombygningsprosjekt i Huk Aveny, et påbygg på Ekeberg.

– Egentlig ikke, svarer han på spørsmål om andre arkitekter har vært særlig viktige for ham.

– Hver gang jeg har fått en oppgave, har jeg forsøkt å møte den jomfruelig. Men jeg ser jo at jeg liker det veldig rene og asketiske.

Aas har for lengst innsett at han kan kalles en blanding av arkitekt og kunstner. Han har tross alt begge utdannelsene.

– Jeg har ikke lenger behov for å distansere meg fra foreldrene mine. Og hva er det å være kunstner, da? Det er en som bruker seg selv til å vise frem noe som ikke alle andre kan se. Jeg blir så takknemlig når noen kan vise meg noe jeg ikke har sett før, og det er det jeg driver med. Om det har gitt ham et godt yrkesliv?

– Yrkesliv? Det er et godt liv, svarer han straks.

– Livet er jo alt: det man lager, og menneskene man omgir seg med. Jeg føler at jeg har fått gjort mange viktige ting og vært i nærheten av å få fortalt noen viktige fortellinger. Det er det ikke alle som får anledning til. Jeg har fått lagd en familie som funker. Den jeg kom fra, funket ikke.

Atle Aas ler igjen.

– Så jeg føler meg skikkelig vellykket.