Audun Engh: Motstandsmannen

Jeg husker jeg gikk i første klasse på arkitektskolen, og det gikk rykter. En medstudent, et år eller to over oss, skulle visstnok ha reist på studietur til Cuba, i regi av Byens Fornyelse. Eller hadde han bare lekt med tanken? Det spilte ingen rolle. Han var merket. Han hadde, vitende eller uvitende, leflet med forbudt tankegods. Vi visste ikke lenger om han var en av oss. Han var smittet av «New Urbanism».

Jeg lærte raskt at det betydde en forkjærlighet for symmetri og gated communities, anakronistiske liv i filmsettkopier av pittoreske småbyer – og dypt reaksjonære politiske holdninger. For vår del kunne medstudenten like gjerne ha gått på møter i Vigrid eller torturert kjæledyr. Det hang noe litt brunt og vanskelig over ham i flere år. Slik var mitt første indirekte møte med tankegodset til Stiftelsen Byens Fornyelse og dens leder Audun Engh.

Saneringsprotestene

Mitt første møte ansikt til ansikt med Engh skjer mange år senere til en sen lunsj i Hegdehaugsveien 34, i en ikke-modernistisk mursteinsgård som jeg håper skal virke avvæpnende. Engh har lenge vært en utrettelig stemme i den norske arkitekturdebatten, spesielt siden midten av 1990-tallet. Som veteran fra det radikale anarkistmagasinet Gateavisa, har han hatt et livslangt prosjekt mot dogmatiske autoriteter – og der hører arkitekturen hjemme, ifølge ham selv.

– Vi står overfor en ideologi og et regime som er helt uakseptabelt utfra demokratiske prinsipper, sier han.

Om arkitekturen, altså.

– Modernismens gjennombrudd på 1930-tallet sammenfalt med utviklingen av fascismen og kommunismen. Alle tre hadde til felles at de vendte fortiden ryggen, trodde på revolusjon, og hadde ledere som mente de hadde en rett til å påføre andre mennesker sine meninger, enten de ønsket det eller ikke. Fordi man stod for en objektiv sannhet.

Engh legger lite imellom når han omtaler arkitektene. Men en gang i tiden stod han rygg mot rygg med dem, i de store slagene mot saneringa i Oslo.

– Da jeg studerte jus, var jeg veldig aktiv i både Gateavisa og i Jussbuss, der de radikale, alternative jusstudentene holdt til. Der var jeg i boliggruppa. Blant oppgavene vi jobbet med, var å hindre riving av Oslos gamle arbeiderbydeler, som Rodeløkka og Grünerløkka, på midten av 1970-tallet. Det var protester og okkupasjoner.

Kommunen snudde, og Engh fikk jobb der.

– Flere av oss som hadde kjempet mot Oslo kommune, ble engasjert til å hjelpe kommunen med byfornyelse. Jeg jobbet tett med mange unge arkitekter som var opptatt av bevaring og restaurering. Og medvirkning.

– Så her ble din idé om folkets røst i arkitekturen vekket til live?

– Ja, beboermedvirkning ble et viktig stikkord. Og jeg fikk en sterk interesse for byhistorie og arkitektur, også for nybygging. Hvordan skal man bygge nytt? Jeg så ingen grunn til at det som ble bygget nytt, skulle ha dårligere kvaliteter enn de gamle arbeiderbydelene. De skulle ha fotgjengervennlighet, sjarm, spennende tilbud, liv på torg og gatehjørner.

Arkitekturens avvisning

Problemet var bare at arkitektene så ut til å nekte å la seg inspirere av de gamle strøkene.

– Hvis noen ønsker å bygge tradisjonelt, så kommer en kaskade av angrep om at dette «er ikke av vår tid», det er tilbakeskuende, pastisjer, kopier, Kardemomme by og så videre, sier han.

Han skjønte at veien til det gode byliv,  det ikke-modernistiske byliv, måtte gå utenom arkitektstanden. Veien gikk gjennom en rekke forskjellige organisasjoner og konstellasjoner av medsammensvorne, fra Stiftelsen Byens Fornyelse til INTBAU, organisasjonen han i dag er sekretær for i Norge.

I 1997 var Audun Engh hentet inn av «private sponsorer» for å tilrettelegge utstillingen «Byens rom» på Rådhuset i Oslo. Utstillingen, som blant annet viste tradisjonalistiske tendenser i byplanlegginga verden over,  utløste en voldsom og uforsonlig debatt i Dagbladet. Slaget stod mellom de som skulle kalle seg nettopp «tradisjonalister», blant annet kunsthistoriker Arnstein Arneberg, sivilarkitekt Piotr Choynowski og Engh, og «modernister», representert ved blant andre Christian Norberg-Schulz, Kjell Lund og Jan Carlsen.

– Norberg-Schulz skrev at det var intet i denne utstillingen som hadde interesse. Han stod for en fundamentalistisk avvisning av en hel trend.

Flere kom på banen, og mens «tradisjonalistene» langet ut om arkitektenes ideologiske sneversyn, var heller ikke modernistene nådige: «Heimat-stil», «Hitlers stormaktsfantasier», «fascisme»,  «dilettantisme», var noen av merkelappene.

– Enda verre ble det når vi arrangerte et debattmøte hvor det kom flere hundre arkitekter og Léon Krier var invitert som talsmann for tradisjonalistene. Da jeg hørte arkitektenes angrep på Krier, ble jeg satt 25 år tilbake i tid, til studentersamfunnet på søttitallet. Det var som å høre AKPs avvisning og fordømmelse av andres meninger, en klokkertro på at det man selv stod for, var det rette for menneskeheten.

Arkitektenes idéverden

Engh mener at arkitektene rett og slett er hjernevasket av modernismen, en ideologi som skaper barrierer mellom nåtid og fortid, mellom arkitektstand og lekfolk.

– Modernismen anses som en vellykket revolusjon, hvor alt som eksisterte tidligere er blitt irrelevant og kun kan bevares som kulturminner. Bauhausskolen til Gropius fjernet all undervisning i historie, for at studentene skulle være vaksinert mot å se den ikke-modernistiske arkitekturen som annet enn fortid. Mange tradisjonelle ideer er nå tabu, som ornamentikk eller symmetri. Det er fullt av uskrevne regler. Selv om det selvfølgelig finnes friheter også, legger han pliktskyldig til.

– Nå snakker du om 1920- og 1930-tallet. Hvordan ser det ut i dag?

– Dette gjentar seg når noen i dag vil oppføre nybygg i tradisjonell stil, som for eksempel tilbygget til Hotell Union Øye. Da mobiliserer arkitektene ideen om tidsånden, at en epoke skal domineres av én ide. Én tid, én stil.

Engh mener det er absurd å skulle avfeie det kan kaller «tradisjonell» arkitektur i dag.

– Det er samme retorikk som å be om et Norge for nordmenn, et udemokratisk angrep på ideen om mangfold og valgfrihet. Vi spiser italiensk og vietnamesisk mat. Vi spiller dataspill der vi kan være hvem vi vil. Vi kan velge vår egen identitet og egne impulser. Dette er lov på alle områder. Unntatt i arkitekturen og kunsten.

– Er denne modernismedominansen virkelig så total og undertrykkende?

– Heldigvis har vi i hvert fall ferdighusindustrien som viderefører den tradisjonelle byggingen …

– Mener du virkelig det? Eller prøver du bare å være polemisk?

– Nei, de forsøker jo virkelig å jobbe med lokal byggeskikk og gi folk noe de selv ønsker. Men kvaliteten er dessverre ofte dårlig. Og grunnen til det er blant annet at arkitektene ikke vil jobbe med den tradisjonelle byggeskikken. Fordi det er forbudt på arkitektskolene og i miljøet.

Sekt

Engh vender stadig tilbake til arkitektskolene. Han mener det er her selve grunnlaget for det han kaller kultdannelsen i arkitekturen blir lagt.

– Den amerikanske matematikeren Nikos Salingaros har skrevet et essay  («Twentieth 
Century Architecture as a Cult», red. anm.) der han snakker om åtte typiske kriterier for kultbevegelser, som gjenfinnes innen scientologien, blant Smiths venner og så videre. De samme finner vi også på arkitektskolene, mener han.

– Og du tar hans analyser for god fisk?

– Ja.

– Gjør det at du, og sånne som Salingaros, rett og slett ser dere som en motstandsbevegelse mot denne sekterismen?

– Ja. Vi er en motstandsbevegelse. Det finnes nesten ingen arkitektskoler i Europa der man lærer klassisk tradisjonell arkitektur og byplanlegging. Det finnes noen som er åpne og underviser i ulike tilnærminger uten fordommer. Men dette er unntakene. Mitt store samfunnsengasjement har vært mot autoriteter. Det er viktig å påpeke at vi ikke kan ha en så stor og viktig samfunnssektor som er styrt av ideologi.

– Hvordan styrer arkitektene denne samfunnssektoren?

– På to måter: Gjennom utdanningen og arkitektkonkurransesystemet. Du ser over hele verden at de samme ususal suspects sitter i juryene og redigerer tidsskriftene. Og se på Arkitektur N: Jeg har ennå ikke sett en eneste bygning som gjengir norsk regional byggeskikk.

– Mange arkitekter vil mene at mye norsk arkitektur har handlet om å bearbeide norsk byggeskikk?

– I tilfelle skjer det ofte på en så abstrakt måte at bare arkitektene selv ser det. Sverre Fehn sa en gang at han måtte knuse klientenes drømmer, fordi mange av dem ønsket noe mer tradisjonelt. Det er et typisk uttrykk for arkitektenes autoritære holdning.

– Men fortell mer om hvordan du mener vi utøver vår makt. 

– Arkitektur er en samfunnssektor, ikke en kunstform, som mange arkitekter dessverre er indoktrinert til å tro. Den massive enigheten blant arkitektene om hva som er gyldig arkitektur, er på kollisjonskurs med 
befolkningens interesserer. Der er arkitekturen en siste skanse i samfunnet. Skolemedisinen er blitt tvunget til å bli mer inkluderende og anerkjenne alternative behandlingsformer. Teologene er blitt tvunget til å godta at de ikke forvalter den eneste sannhet. Innen jordbruket aksepterer tilhengerne av den industrielle matproduksjonen at de ikke representerer den eneste veien. Alle andre felt er blitt mer inkluderende. Bortsett fra arkitektur og kunst.

Biophilia

– Hvordan kunne arkitekturen bli mer velinformert? Det er jo en stor, vitenskapelig gren og masse forskning som foregår?

– Det finnes en forskningsgren som arkitektene overser, Biophilia. Den handler om det motsatte av smak og behag, hvordan estetiske preferanser er basert på dyptliggende og instinktive behov. Som for eksempel behovet for natur. Mennesket er sannsynligvis programmert for å trives med naturlige byggematerialer. Og det er noe av grunnen til at folk ikke trives i glass og betong. De gamle arbeiderbydelene var alle naturlige.

– Men man bodde da fryktelig tett og under kummerlige forhold der, likevel?

– Å snakke om slum var en del av rivningsretorikken for Grünerløkka, for eksempel. Man ser det tydelig i England, hvor det er større sosiale spenninger enn i Norge. Arbeiderbydelene ga menneskene opplevelse av sted, mening og fellesskap. Høyhusene som erstattet dem, har ført til akselererende sosiale problemer. Arkitekturen har forsterket tendenser til avvikende adferd.

– Dette hørtes litt enkelt ut. «Forskning viser…», liksom?

– Ja, forskning viser at høyhusene har skapt problemer.

– Så arkitekturen former menneskelig oppførsel?

– Ikke former, men forsterker. Den kan virke positivt eller negativt for latente problemer. Jeg mener at mennesket har et instinktivt behov for naturlige materialer, symmetri og harmoni. Det får du i en 
klassisk bygård. Der har du en skala og detaljering som gjør det hyggelig å oppholde seg blant dem.

– Og biologien gir svar på hvorfor?

– Ja, faktisk. Mennesket har både instinkter og intellekt. Man kan bruke arkitektene som eksempel. Mange av dem som tegner betongblokker på jobb, bor i klassiske gårder, for eksempel på Frogner. Det kan man forklare med at jobben har økonomiske suksesskriterier, og man må skape noe som er trendy ut fra hva smakspolitiet mener. Men dette er ofte ikke personlig, det er styrt av intellekt og antatte     normer. Når arkitektene er hjemme, derimot, er også de mennesker av kjøtt og blod. Da er de styrt av darwinistiske følelser og begjær, av hva som er vakkert og tilfredsstillende.

– Så arkitektene er ikke i bunn og grunn onde?

– Arkitektene er som andre mennesker, folk som du oppfatter som hyggelige og normale, snille mot katten, og så videre. Men på jobben kan de gjøre de frykteligste ting, fordi det er forventet. Det er to verdener.