Beate Ellingsen: – Jeg er så lei av det navnet

Rett skulle være rett

Det tok likevel noen år før hun etablerte aksjeselskapet. Det skyldtes at hun fikk jobben med å innrede Oslo Tinghus. Da måtte hun få orden på firmaet og prøve å bli mere profesjonell. Bestillingen var 52 rettssaler, med ønske om 20 varianter av størrelser og utforming for å høste erfaring med like løsninger for ulike typer sivilsaker og straffesaker, og se virkningen innredningene hadde på aktørenes væremåter og interaksjon.

– Rettssalsutvalget var mest opptatt av avstanden fra dommerbordet til aktørene, som de ville ha på solid avstand. Jeg var jo ikke så gammel og hadde ingen å spørre. En henvendelse til Thomas Mathisen, som var kjent for sitt arbeid innen rettssosiologi, førte til råd om sofaer i rettssalene. Vi måtte i stedet bruke sunn fornuft og utforske dimensjoner horisontalt og vertikalt med utgangspunkt i Terje Grønmos hoveddisposisjon for huset.

For å hente inspirasjon reiste hun, på eget initiativ, til Sverige, Tyskland og England for å studere rettssalsutforminger i de ulike landene. I Stockholm satt dommerne i olabukser, knapt hevet opp fra resten av salen, mens de i Old Bailey i London satt med parykker og kapper mange meter opp, for å inngi frykt og respekt. 

Da hun utformet vitneboksen i Tinghuset var hun blant annet opptatt av å ha et vertikalt element for å understreke aksen og gi en psykologisk trygghet.

– Ofte har jeg hatt dette studiet i bakhodet når det gjelder alvoret i centimetere. Hvor høy en stolrygg er, små oppkanter som skjermer og danner egne rom, hvor få centimeter som skal til for å skape mellommenneskelig avstand eller likeverdighet. Det gjelder å ha en varhet for disse delvis skjulte dimensjonene. Det gjør faget og ansvaret utfordrende.

Med Oslo Tinghus fulgte Høyesterett. I 1994 flyttet Byretten og Lagmannsretten ut av bygget og inn i nye Oslo Tinghus. Høyesteretts hus skulle kun romme denne rettsinstansen, med flere saler.

– Programmet fra Statsbygg omhandlet først bare rettssalene, men jeg så at dette måtte handle om noe mer. Det syntes viktig å bevare de rike trearbeidene fra blant annet jury- og publikumsinnredninger. Det var meningen at disse skulle settes på lager, men i stedet benyttet vi dem som brystninger i blant annet møterom og dommer rom. Jeg gjorde om på veldig mye, og har i ettertid undret meg over at jeg turte. Nå står det igjen som noe av det jeg er mest stolt av, sier Ellingsen, og presiserer at hun i arbeidet med Høyesterett jobbet sammen med tidligere riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen, som var hyret inn som antikvarisk rådgiver for prosjektet, og som viste henne stor tillit. 

All verdens frihet

Beate Ellingsen jobber med interiøret som en forlengelse av arkitekturen, skaper rom som samhandler med den, mener Bjørg Aabø, interiørarkitekt hos Snøhetta, som var ansatt hos Ellingsen gjennom mesteparten av 90-tallet.

– Vi brukte aldri ord som konseptutvikling den gangen, som er blitt så vanlig siden, men det var jo egentlig det vi gjorde. Det handlet alltid om å finne essensen i bygget, hva arkitekturen uttrykte og ba om romlig, for så å forholde seg til de menneskene som skal bruke det. Hva er viktig for dem, hvor kan de utfordres, og hvordan gi dem mer enn de kanskje spør om selv, sier Aabø.

Hun omtaler Ellingsen som en som markant har vært med på å tydeliggjøre interiørarkitektur, i ordets videste forstand, som fagområde her i landet.

– I forhold til mange kontorer, har det aldri vært det kommersielle som har drevet henne. Jeg opplever at det er lidenskapen for faget, omgivelsenes betydning for oss, det skapende og estetiske, hvordan detaljer fremhever funksjoner og løfter den menneskelige dimensjonen i et rom, som er hennes drivkraft.

Der mange interiørarkitekter tidligere i stor grad måtte underordne seg arkitektenes grep og idéer, var ikke det så ofte situasjonen hos Beate Ellingsen, mener Aabø. Tvert imot ble Ellingsen ofte oppsøkt av arkitekter som ga kontoret hennes stor frihet i å forme interiørene i byggene deres.

– Beate er en veldig tydelig og kraftfull dame, som krever ekstremt mye av seg selv, og dermed setter en standard for dem rundt seg. Men når hun stoler på deg, får du all verdens frihet, sier Aabø. 

Stolthet og skam: Nationaltheatret 

Nå er Nationaltheatrets videre skjebne viktig for Beate Ellingsen. Innredningsoppdraget med renovering av anlegget ble utlyst i oktober 2018, og med bakgrunn i en lang rekke sentrale rehabiliteringsprosjekter ble hun tildelt oppdraget. Oppdragsgiver er Kulturdepartementet, mens Statsbygg har regien.

– Dessverre har prosjektet kommet inn i et uheldig dødvann. Dette skyldes etter min mening i stor grad manglende stram styring fra Statsbyggs side og teaterets egen prioritering og urealistiske visjon i forhold til byggets begrensninger. Prosjekteringen, slik jeg opplever det, manglet fasthet for økonomisk realitetsbehandling, innenfor byggets muligheter og rammer.

Det fredete teaterbygget er i dag i en veldig dårlig forfatning, med presserende vedlikeholdsbehov, i tillegg til hva Beate betegner som «kaotisk, vilkårlig innredning uten helhet, maksimal utnyttelse og estetisk ivaretakelse». I tillegg til scenekunsten er servering, publikumstilbud og formidling av stor betydning.

– Vi ble engasjert bare noen få måneder etter de øvrig prosjekterende. Annonseteksten for interiørarkitekt lød, i Statsbyggs ånd, på «Nationaltheatret brukerutstyr – Prosjektering H102 Interiørarkitekt». Statsbygg har i alle år holdt fast ved interiørarkitekten som ansvarlig for brukerutstyr, uten å sette søkelys på det viktige aspektet med brukerkoordinering, planskisser, brukerutveksling og møblerte planer.

Denne første fasen er helt avgjørende for et velfungerende anlegg. I tilfellet Nationaltheatret er det spesielt viktig å fordele husets begrensede kvadratmetere. Hoveddisposisjonen for romfordelingen skjedde i hovedsak mellom teaterets brukerrepresentanter og arkitektkontorene, påpeker Ellingsen. Et gammelt teater er rikholdig når det gjelder type rom og komplekse funksjoner som skuespillergarderober, hurtigskift, rekvisitt, studioer, nærverksteder for smie, snekker, kostyme, sminke og så videre.

– Rommene fordrer stor grad av tekniske avhengigheter grunnet mye spesialutstyr, ventilasjonsbehov med mer, langt utover løse stoler og bord. Vi hadde grundige gjennomganger med mange forskjellige brukerrepresentanter og utarbeidet blant annet detaljerte funksjonstilpasninger og kombinasjonsmøbler for flerbruk.

Prosjekteringsgruppen ble tiltransportert kontrahert samspillsentreprenør før forprosjektet. Modellen for byggeprosjekt var «totalentreprise med samspill», hvor kalkyler er en sentral del av en «felles målstyring» i regi av entreprenør. Til tross for deres ønske om å inkludere alle de prosjekterende i samspillsentreprisen, ville ikke Statsbygg at dette skulle innbefatte teaterteknikk og interiørarkitekt, noe som skapte uheldig avstand mellom de prosjekterende, mener Ellingsen.

– I denne type prosjekter – med Statsbyggs vante rollefordeling – er risikoen stor for at interiørarkitektens rolle blir innkjøpskoordinator, med begrenset påvirkning på et helhetlig resultat for interiørene.

– I hele mitt voksne liv har jeg fulgt teateret gjennom forestillingene. Å ta del i dette fra innsiden var en fantastisk utfordrende oppgave. Deltakelse i prosjektet var utbytterikt og spennende, med stor tyngde i alle fag og grundig behandling vis à vis antikvariske myndigheter. Det ligger et enormt potensial i dette unike teatret, med mange internasjonale, rehabiliterte forbilder.

I skrivende stund skal to ulike løsninger utredes. Tullinløkkaløsningen, der man etablerer lokaler til en ny, moderne scene og støtteareal i nybygg på Tullinløkka, og i Nasjonalgalleriet som videreutvikles. Det skal vurderes en scene med sal og plass til ca. 500 seter, og en inkubatorscene med sal og plass til inntil 200 seter, og hvor Nationaltheatrets historiske bygg rehabiliteres uten ombygging.

Den andre muligheten er Nullminusløsningen: Dagens hovedbygning rehabiliteres uten omfattende bygningsmessige inngrep. Det skal gjøres nødvendige antikvariske og tekniske oppgraderinger og oppussing. Det er en forutsetning at rehabiliteringen ikke medfører behov for refundamentering.

En viktig oppgave er således å systematisere, tilpasse funksjonene og utnytte hver krinkel og krok ut i fra de nye forutsetningene. Kostnadskalkylene for disse løsningene skal igjen utarbeides. Dette fordrer – etter Ellingsens mening – en kritisk gjennomgang av ambisjonsnivå på alle poster og mengder, i tillegg til en omforenet funksjonsgjennomgang med de endrede planene der støtteareal også kan avlastes i deler av Nasjonalgalleriet.

– Det er et stort spørsmål om dette blir nok en kostnadskrevende runde som igjen munner ut i ytterligere utsettelser og videre skammelig forfall, med risiko for svikt i publikumstilstrømning og tap av de dyktigste skuespillerene. 

Mer enn «brukerutstyr»

«Interiørarkitekt til prosjektering av brukerutstyr» er ansvarsdefinisjonen som Statsbygg har brukt på denne type prosjekter gjennom lang tid. Ellingsen har erfaring med dette fra oppdrag som blant annet Oslo Tinghus (1994), Halden Fengsel (2010) og forprosjekt til det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen (2015).

– Sentral generell faglige styrke for en interiørarkitekt, slik vi har erfart det i mange prosjekter – bør grovt sett være kartlegging med grundig brukergjennomgang for funksjonsforståelse, studier av hoveddisposisjon med møblering for innspill til hovedplaner. Bevissthet rundt ganglinjer, dørplasseringer, og utdyping av brukerutstyret, med endelige møbleringsplaner. Neste fase er produktssøk, mengdeoppstilling, utlysninger, evaluering, kontrahering av leverandører og oppfølging.

– Brukermedvirkning har fått mer oppmerksomhet de senere årene. Det er bra, for uten funksjonalitet hjelper det ikke om det er vakkert. Interiørarkitekter tar dette mer på alvor, mens arkitektene ofte er opptatt av de arkitektoniske grepene. Interiørarkitektenes forslag til justeringer er ikke alltid like populære og kan skape uheldige konflikter mellom formal estetikk, funksjonsforståelse og arealøkonomi.

– Statsbygg har i alle år holdt fast ved interiørarkitekten som ansvarlig for brukerutstyr, uten å fokusere på det viktige aspektet med brukerkoordinering, planskisser, brukerutveksling og endelig møbleringsplaner. Denne første fasen er avgjørende for et velfungerende anlegg.

– Å utøve vårt fag gir rikholdig erfaring. Etter å ha vært virksom i 45 år har jeg vært med på fantastiske reiser i mennesker, hus, visjoner, resultater, stolte håndverkere, digitale utviklingstrinn og logistikkhåndtering av varierende vanskelighetsgrad. Respekten for vår yrkesgruppe har vært jevnt økende gjennom disse årene, samtidig som den senere tid preges av en merkbar endring. Endringen består naturlig nok av generelt langt flere utøvere, voksende kontorer med imponerende profesjonalitet og størrelse, men dessverre er det fremdeles varierende forståelse fra oppdragsgivere når det gjelder hva vår profesjonalitet og nytteverdi består i. 

Institusjonsbygger

I alle år har offentlige institusjoner vært et viktig felt for kontoret. De har gjort både privatboliger, hytter og andre private oppdrag, men offentlige institusjoner står likevel i en særstilling.

– Offentlige institusjonsbygg skal signalisere funksjon og inngi trygghet. Her er de romlige opplevelsene av stor betydning og et viktig felt for vårt fag.

I arbeidet med Halden fengsel ble hun bevisst betydningen av å skape trygge rom som legger til rette for nærhet og fellesskap.

– Det var med ydmykhet vi fikk lov til å gi dette form. Kriminalomsorgen møtte oss med stor respekt og hadde stor tillit til oss. Man kan ikke bare utplassere noen møbler, man må forstå behovet tilstrekkelig til å finne optimale løsninger.

Den siste tiden har driften og pleien i eldreomsorgen vært et viktig tema. Selv om det først og fremst handler om driften, tror Ellingsen man likevel ikke skal undervurdere betydningen av de romlige opplevelsene når det gjelder funksjon og atmosfære.

– I disse oppdragene er innredningene, materialbehandling og romforløp av stor betydning for å skape trygghet for beboere. Med den økende mengden med demente er det påkrevd å forstå hvordan rom og flater virker når det gjelder kognitiv svikt, sier Ellingsen, som den senere tiden har jobbet med innredning av Solhøy omsorgsboliger i Vestby med arkitekt Stein Halvorsen.

– Bruk av farger er av stor betydning for mennesker med kognitiv svikt. De må kunne orientere seg, kjenne seg igjen, finne veien hjem. En farge er ikke bare fargen, men valøren. Med de nye lyskildene og de strenge kravene til luminans er varme flater blitt enda viktigere. Hvis alt da bare er hvitt, blir det kaldt, fremmedgjørende og upersonlig. Med de oppdelte oppdragene i offentlig sektor, der interiørarkitekten kan risikere å bli engasjert sent i prosessen, kan det veldig lett skje at helheten glipper. 

Den største feilen

De siste månedene har Ellingsen ryddet på kontoret, for å gjøre klart til nye faser. Prosjektene er utallige fra en tid der alt ble tegnet for hånd. Skisser, telefax med håndskrifter fra ansatte, håndtegninger med personlig preg fra egen hånd og mange av de ansattes dukker opp.

– Det er lett å kaste bunker med møtereferater, men mye vanskeligere å ta stilling til alle de vakre, kreative, personlige tegningene som forteller så mange flere historier enn dagens upersonlige datategninger.

Gjennom årene har rundt 115 interiørarkitekter vært innom kontoret hennes. Mange har gått en grundig læretid, som har resultert i at kontoret ble hjemsøkt av headhunting, forteller hun. Under den siste tidens opprydning har hun gjort seg mange refleksjoner, med utgangspunkt i replikker fra ansatte som opp gjennom har sagt sin mening om hvordan kontoret kunne utviklet seg.

– Det er mange av rådene jeg kunne ha fulgt, men jeg var ikke i stand til det. Kanskje fordi jeg ikke er profesjonell nok, og uten bevisste mål. Jeg har aldri hatt noen visjon langt der fremme, jeg har latt meg oppsluke og snublet i egne bein når det gjaldt prosjektene og utfordringene i det daglige. Når folk kom med langsiktige råd, selge ut aksjer, få inn partnere, så var jeg aldri der. Vi har gradvis krympet, mens andre kontorer bare har vokst og vokst. Det er jeg dypt imponert over. Jeg har ikke ønsket det. Tanken på å ha ansvar for 30 personer ville gjort meg til et nervevrak.

– Men noen ting burde jeg ha gjort, jeg burde for eksempel ha skiftet navn. På et tidspunkt tenkte jeg at det var for sent, men det var nok feil.

– Hvilken forskjell kunne det ha utgjort?

– Det hadde gjort meg friere, og gjort det lettere å fordele ansvar og fokus. Det er annerledes å være partner i hva det nå skulle hett – Spot, Sputt, Bim eller Vi-i-in – enn å være partner i Beate Ellingsen AS. Det er nok den største feilen. Jeg er så lei av det navnet.

– Men nå er det for sent?

– Ja, nå er det for sent, ler Ellingsen.

Hva hun har lyst til å bruke energien og nysgjerrigheten på framover, holder hun, enn så lenge, tett til brystet.

Ramme Kulturdestinasjon – Om å være oppdragsgivers redskap

I 2014 ble kontoret engasjert til å være med på videreføringen av Ramme. Byggherre Petter Olsen gikk selv i dybden som formgiver innenfor landskap, arkitektur, interiør, utsmykning og teknikk, og tok daglig del i å vurdere detaljene rundt utformingen innenfor alle felt.

– Tegningsmengden var enorm og detaljeringsgraden langt utover det som preger moderne byggesaker. Som oppdragsgiver hadde han en sjelden glede og engasjement i anleggets varierte detaljering. Det er blitt en labyrintisk bevegelse der de store voluminøse rommene står i stor kontrast til de små intime hotellrommene på bakkeplan. I tillegg til et bredt spekter av hus, inneholder Ramme et mangfold av spesielle og unike rom. Dette er med på å gi interiørene en sjelden opplevelsesrikdom. Olsen har selv grundig planlagt og utplassert kunst, utsmykninger og antikviteter, ut ifra sine indre bilder. Gjenstandene er fra hans egen samling bygget opp gjennom mange år, sammen med løpende innkjøp – der tematiserte ideer har påvirket valgene. Det var fra byggherrens side en sjelden vilje til å gjennomføre håndverkskvalitet ned til minste detalj, forteller Ellingsen.

– Som interiørarkitekter har vi vært et slags faglig redskap for å illustrere og iscenesette hans egne visjoner, formidlet til øvrige aktører gjennom omfattende studier i tegninger, beskrivelser og illustrerte lister. Vår viktigste rolle var å kommunisere og viderebehandle Olsens egne arkitektoniske og helhetlige grep til utførende entreprenører og håndverkere, og bidra inn med faglige råd og innspill der det var ønske om det. Det har i alle henseende vært et unikt prosjekt å ta del i. Det er med ydmykhet vi har prøvd å levendegjøre Petter Olsens indre bilder sammen med en stor gruppe kompetente fagfolk.