Casper Mork-Ulnes: Arkitekt med californisk «can do spirit» 

Med bukser i veggene

For kanskje er Mork-Ulnes selv også en slags hybrid? Han er født i Norge, men også oppvokst i Italia og Skottland. Han flyttet til San Fransisco med diplomatforeldre allerede som 16-åring. Der utdannet han seg også til arkitekt i San Fransisco med en avstikker til New York. 

Mork-Ulnes Architects ble startet i 2005. Først var planen å tjene penger på prefabrikerte hus til hybler og hjemmekontor i hagen. Sammen med svigebror og snekker Nick Damner, utviklet de kostnadseffektive prefabrikerte småhus. Husene var bygget med resirkulerte olabukser som isolasjon og tegnet etter størrelsen på finérplatene for hindre kapp. 

– Vi pushet grenser for hva som var mulig og bygde hundre slike hus, noen på bare ti kvadratmeter. Disse ble sendt til hele USA og fikk omtale i blant annet i New York Times. Men ingen av oss var så flinke med business-delen av prosjekter – jeg ville tegne og han ville bygge – så etter hvert solgte vi konseptet videre til noen andre. I dag ville kanskje konseptet passet bedre, med boligmangel og hjemmekontorbølgen etter covid, undrer han.

Sjelen forsvinner etter rammesøknad

Mork-Ulnes tar oss i mot på kontoret sammen med konen, møbeldesigner Lexie Mork-Ulnes og arkitektmedarbeider Hanna Kjellberg-Line. Etter satsingen bakhagehusene ble Mork-Ulnes Architects et mer tradisjonelt arkitektkontor med bolig og fritidsboliger som hovedgeskjeft.

I 2011 flyttet paret til Norge og etablerte kontor i Oslo. Flyttingen skjedde mest av personlige årsaker. 

– Jeg ville egentlig ikke flytte, men Lexie våknet opp en dag og tenke «I can’t do corporate America anymore!». Hun jobbet for et stort amerikansk firma, men med to barn ønsket hun at vi flyttet til Norge. Begrepet «småbarnsfamilie» finnes ikke i USA, mens i Norge har vi et samfunn som legger opp til at man kombinere familieliv med yrkeskarriere. 

– Hvordan er det å kombinere San Fransisco med Norge? 

– San Fransisco er ganske ulikt alt annet i USA og på en måte ligner de to stedene litt på hverandre. Vi jobber jo med å tegne bra bygg begge steder. I Norge har man som arkitekt imidlertid mye mindre kontroll på prosjektene enn i USA. Med prosjekter i begge land er det veldig tydelig at rollen til norske arkitekter er blitt for utvannet. 

– Er det forskjell også på oppdragsgivere? 

– Kulturelt sett burde vi i Europa vært mer opptatt av kvalitet enn man er i USA. Her har vi en mye eldre bygningsarv enn i det relativt nye landet USA. Der er byggene ment å vare i 30-40 år, mens man i Europa lenge bygde for hundrevis av år. Dette burde være et essensielt bærekraftspørsmål, og det er derfor synd at vi ser det falle vekk i mye av det som bygges i Norge. I USA må man faktisk også dokumentere mye mer hva man tegner og bygger enn det man må i Norge. I Norge tar ofte arkitektjobben slutt etter noen sider med rammesøknad, da forsvinner også arkitektenes kontroll og sjelen i prosjektene.

«Alt er mulig»-kultur

I den nye boken har kontoret samlet tolv prosjekter som viser noe av utviklingen til kontoret. Her er norske hytter og amerikanske boliger formet under overskrifter som «Into the Outside», «The Domestic Scale». «Lineage og Craft» og «Elaborating Traditions». 

– Da jeg begynte som arkitekt var jeg ikke bevisst hvor jeg ville, men over tid ser vi nå at vi har hatt et tydelig prosjekt. Nå er vi blitt flere ansatte og det er fint å oppsummere historisk og spisse mer hvordan vi tenker om den arkitekturen vi skaper. 

– Dere er inspirert av blant annet «mid century Californian modernism» og «postwar optimism» skrives det i boken. Hva legger du i det? 

– Først og fremst handler det om holdningen til kontoret. Vi har en attitude som det jeg møtte da jeg kom til San Fransisco for første gang. Der tenker folk at alt kan fikses og alt går an – the can do spirit er fantastisk og noe vi har tatt med til Norge.

Mellom regionalisme og modernisme 

Arkitektonisk viser Mork-Ulnes til prosjektet Case Study Houses. Prosjektet fra etterkrigstiden var sponset av Arts & Architecture Magazine og utfordret arkitekter til å tegne billige boliger til hjemkomne soldater fra andre verdenskrig. 

– Ideen var å fremme at arkitekter ikke bare tegner for rike mennekser og at man brukte materialer som ikke kostet for mye. Det ble en utrolig mengde flotte prosjekter som man kan finne spor av hos oss. Det kan handle om detaljering, forholdet mellom inne og ute og at man skal bruke så lite materialer som mulig. De var også gode til å lage rom som virket store og åpne, selv om størrelsen ikke var så stor. 

– Er du modernist? 

– Haha! Det tør jeg ikke si i disse dager. Jeg vet ikke helt hva jeg er, men jeg setter pris på prinsippene i The Case Houses. Vi er imidlertid også opptatt av regionalisme og kan da peke på Sea Ranch-prosjektet i Nord California, hvor man utforsket en regionalisme som snakket med naturen og en agrar arkitektur med låver og gårdhus fra regionen. Jær-arkitekten Per Line, som burde vært mer kjent, er en norsk arkitekt som jobbet med mye av det samme – med hus som gled inn i landskapet og lokal materialitet. 

– Arkitekturdebatten i Norge kan være krass til tider. Hvordan er den sammelignet med USA? 

– I Norge følger kanskje arkitektene mer med på debatten enn det man gjør i USA. Den amerikanske arkitekten er ikke like opptatt av den politiske debatten om samtidsarkitektur. De jobber mer i et vakuum. I Norge føler jeg meg nok litt som en fremmed fugl og har nok derfor ikke engasjert meg så mye i debatten. 

– Samtidig har dere i USA en president som vil gjøre «Amerika vakkert igjen»? 

– Ja, absolutt. Det var nok mer oppmerksomhet rundt Donald Trumps ordre om arkitektur i forrige periode. Nå blir det kanskje overdøvet av alt det andre han sier, og jeg ser ikke så mange arkitekter som snakker om dette nå. Samtidig vet vi hvordan Trumps egne bygg ser ut og vi tar kanskje ikke hans arkitektoniske ambisjoner seriøst av den grunn.

Med skigard og ljorer

Et ikonisk prosjekt for Mork-Ulnes er hans egen familiehytte i Kvitfjell. Her er formen på hytten klart modernistisk med store vindusflater, bygget på søyler for å skåne landskapet, mens kledningen direkte inspirert av regionens skigarder i gran. Overlyset i hytten er inspirert av den norske, synlig i det ikoniske maleriet «Haugianerne» av Adolph Tidemand. 

– Før man hadde vertikale åpninger for lys hadde man en «ljore» i taket. Dette var en åpning i midten av taket for overlys med et kuskinn på toppen som kunne åpnes og lukkes. I denne hytten har vi fire slike ljorer og egentlig er hytten fire hytter bygget sammen i ett. 

– Men det er likevel en tydelig moderne hytte? 

– Absolutt. Vi har senket rammen og har store glassflater, men samtidig gjort det på en norsk introvert måte sammenlignet med en mer ekstrovert amerikansk arkitektur. Kledningen med skigard var ideen Lexie kom med etter å gått turer på ski rundt i området. Vi var veldig nervøse for hvordan det skulle fungere, men vi har blitt veldig glad i den fasaden som endrer seg i pakt med årstidene og i snøfokk ser det nærmest ut som hytten lever.

Nådde mål om turistveier

Mens kontoret stort sett har jobbet med boliger, har de nå også åpnet døren til konkurranseverden. I 2023 fikk de en seksårig rammeavtale med Nasjonale turistveger. De jobber nå med en rasteplass på Eidsvatnet, på strekket Geiranger-Trollstigen. 

– Det er ikke kultur for arkitektkonkurranser i USA. Dette har nok preget oss litt, men da vi flyttet til Norge var turistvegprosjekt en liten drøm for meg. Derfor er det veldig gøy å få jobbe med Eidsvatnet. 

– Er dere lysten på enda større prosjekter? 

– Vi hadde noen større prosjekter på gang i USA før pandemien, men for meg har det alltid vært et spørsmål om kvalitet. Jeg lurer fremdeles på hvordan arkitektonisk kvalitet tas vare på i det man skalerer opp et prosjekt. Det er ikke mange som klarer det.