Christian Pagh: Direktøren for det hele

– Må ligge intensjon bak

Pagh studerte politikk og litteratur i Manchester, filosofi i Roskilde og Paris og moderne kultur i København og har nå stiftet familie i Oslo. Alle disse europeiske språkene og kulturene smelter sammen i ett stykk høyt utdannet, referanserikt menneske som legemliggjør alt EU må ha drømt om da de lanserte Erasmus-programmet i 1987. Arbeidet med byutvikling startet med utviklingen av kultursenteret Værftet i Helsingør og har resultert i grunnleggelsen av to byråer, UiWE og ovennevnte Urgent.Agency. Hvor på veien ble han så interessert i nabolag?

– I bunn har jeg filosofi og kulturteori, og jeg er veldig opptatt av mening. Hva er det som betyr noe for folk? Vi er styrt av våre fysiske omgivelser, alt fra de rent romlige kvalitetene som gjør noe med deg, til at vi oppfatter noe som stygt eller pent. Noe løfter deg, uten at du kan sette fingeren på det. Hva er det som gjør at folk føler seg som en del av noe eller føler seg misforstått og alene? Hva er et sted og hva gjør et sted? Dette, sier Pagh og gestikulerer mot torget, er et veldig typisk «sted».

– Det er veldig Tøyen! Det er spesifikt, og det har veldig mye stedskvalitet selv om det kanskje ikke er vakkert, i motsetning til Løren, som oppleves som stedløst, sier han.

– Hva slags nabolag vokste du opp i selv?

– Jeg hadde skilte foreldre, så det var delt. Min mor var venstreorientert hippie i villa i Gentofte, en litt sånn vestkantkontekst for å sammenligne. Det var trygt og fint, og i etterkant ser jeg at det også var ganske privilegert. Faren min bodde i en typisk københavnerleilighet og var mer old school, business høyremann. Det var fantastisk å vokse opp i villastrøk, å kunne sykle til venner, så jeg har masse fine barndomsminner derfra, men jeg har alltid vært fascinert av by og av fellesskap. Det betyr noe at det er menneskelig intensjon og presisjon bak – en opplevelse av at noen har lagt til rette for deg og andre, så du kan ta opphold et sted. Det var veldig velvalgte ord da Gaute Brochmann anmeldte Økern portal med overskriften Dødens portal – for det er virkelig et utrolig lite sjenerøst og tilbakeskuende bygg! Alt er utformet for å få deg inn i den enorme og uformelige bygningsmassen, som intet vil sine omgivelser, sier han.

Ifølge Pagh trenger det ikke være så komplisert å motvirke dette.

– Det er ikke så mye som skal til, det kan være en benk som er vendt rett vei, arealer hvor man kan spille fotball – den type ting. Det trenger ikke engang alltid å være vakker arkitektur, bare en intensjon om at her skal mennesker gjøre et eller annet. Det som ofte oppleves som mest stedløst er store kontormiljøer, motorveier og lignende – for hvem har skapt det, hvor kommer det fra og hva vil det? Den skalaen og den mekanistiske måten sånne prosjekter blir til på, er ikke stedsløftende, sier han.

Mindre regler, mer penger

I Norge er vi altfor orientert mot å nå minimumskravene i loven, mener Pagh.

– Men hvorfor er ikke det offentlige i stand til å løfte ambisjonsnivået? Vi må få utviklerne med på det. En typisk politisk og byråkratisk reaksjon på mangel på kvalitet er å komme med enda flere regler, og det kan jeg love deg at ikke er svaret! Man må ha flinke folk og ressurser, det er det som gjør forskjellen. Hvis du skal ha en god fest eller en god middag, trenger du en god DJ og en god kokk, ikke en jurist. Du må ha fagfolk. Og i Norge i dag er det primært ingeniører og økonomer som bygger og bestemmer i norsk byutvikling, selv om mange ikke har faglige forutsetninger for det. Ja, det er nok en større bevissthet hos både utviklere og embetsverk nå – og det har kommet til flere sosiologer og kunstnere – så jeg ser at det er i bevegelse, men det må mye mer til, sier han.

– Og der er Danmark ganske annerledes?

– Der er det en mye større tradisjon for forhandling. Jeg har sittet på byggherres side i møte med København kommune. Det var ekstremt konkret, tre måneder med møter annenhver uke, ti mann, sammen rundt bordet rundt plantegninger og skisser – det er mye fetere, da! Da får du muligheten til å diskutere detaljene én til én og ta avgjørelser – og finne nye løsninger sammen. Sitter det fagfolk på begge sider av bordet, så kommer du langt på den måten, sier han.

I tillegg må du aktivisere tredje sektor – foreninger, stiftelser, universiteter og andre kompetansemiljøer som ikke er bundet til forvaltningsloven eller styrt utelukkende av penger, forklarer Pagh.

– I Danmark har vi flaks som har stiftelsen Realdania, som kan kaste masse penger og ressurser inn i komplekse byutviklingsprosesser. Det å evne å legge til rette for at andre blir hørt, at annen kompetanse kommer inn når vi skaper by, det trengs sårt. Men det er også slitsomt, så egentlig har hverken kommunene eller de private interesse av det. Da vil det komme motstand, og de må forholde seg til at folk vil ha det på en annen måte. Men jeg tror det trengs. Med nabolag må du ha andre inn i skapelsesprosessen, sier han.

– Og helt konkret? Hva skal vi gjøre med det?

– For det første, vi må lage en sånn stiftelse med én gang. Tar du to-tre prosent av den nasjonale transportplanen, så har du 30 milliarder, og er på nivå med Realdania. I Norge bruker vi 120 milliarder i året på infrastruktur. Samtidig bruker vi bare ti millioner på Gnist – innovasjonsprogrammet for steds- og næringsutvikling på Doga. Det gis ingen penger til arkitektonisk tenkning i dette landet! Men dere skal bygge tunnel etter tunnel. Det er viktig å forstå at du ikke bare skal investere i fysisk infrastruktur, men også investere i tenkning, viten, etterutdanning og alt sånt, sier han.

Innspill og råd

Dette tankegodset har Pagh også formidlet som deltaker i innspillsforumet for arkitektur, bokvalitet og nabolag, ledet av Alexandria Algard, som leverte sine råd til regjeringen i desember 2021. Her ble det vektlagt å investere i økte ressurser på arkitekturfeltet i kommunene, å tydeliggjøre statens ansvar og mål for arkitekturfeltet, å satse på innovasjon, løfte samarbeid og innbyggermedvirkning og styrke krav til kvalitet og bærekraft i regelverket.

– Nå må vi slutte å jobbe med minimumskrav, og heller si at hvert eneste prosjekt skal bli helt utrolig bra. Vi ønsker en ja-kultur. Det prøvde man i København på 1990-tallet. «Nå skal alle embetsfolk begrunne et nei, ikke begrunne et ja.» Det er en ganske morsom måte å vende det rundt. For å få til det, må vi gi byråkratiet mye mer frihet, men da må de være flinkere – for hvis de ikke er flinke, er det dumt om de blir satt fri! De må ikke tro de selv skal treffe alle beslutningene, så da må man få inn tredje sektor-folk, og ha en større vitenhorisont i tidlig fase. Også må vi måle på andre skalaer enn penger og se verdi som noe mer enn kroner og øre, sier han.

– Krev mer mangfold

I Oslo har Pagh bosatt seg på Paulus’ plass på Grünerløkka, rett ved siden av Paulus kirke.

– Jeg ser ut på kirken, og selv om jeg ikke selv er religiøs, så elsker jeg den. Den gir meg tilhørighet. Kanskje det er det som gjør meg så deprimert på Løren – jeg ser ingenting som løfter meg. Det er så åndsløst. Det er ingenting som vil noe. Men Paulus kirke vil noe, den har ambisjoner, sier han.

– Hvordan får man den effekten i en helt ny bydel, for det må jo ha mye med historie å gjøre?

– For det første så kan man rive mindre og beholde mer. At man skal rive stålverkshallene på Ensjø er jo for eksempel helt tragisk. Så du kan ha mye mer transformasjon – og være litt mer crazy! Ta ett tårn på førti etasjer da, i stedet for at alt blir sånn medium tett og kjedelig. Men absolutt, tidsdybde er helt essensielt for et nabolag, det er det som er morsomt med gamle byer. Bare se deg rundt her på torget, med den gamle murgården bak disse 1970-talls- greiene, sier han og peker mot høydedraget opp mot Kampen.

– Og det er det du ikke har på Løren, for alt er fra samme tidsrom. I tillegg har ikke Løren et reelt mangfold av ting som skjer på gateplan. Men der kan man stille krav til utvikler. Selvfølgelig tjener de dårligere på små leietakere som ikke tjener masse penger, men kanskje de kan få en ekstra etasje på toppen da? Og til gjengjeld får du felleslokaler, pottemaker, nisjebutikker eller øvingslokaler – ting som gir et levende nabolag. Det er veldig lite nabolagsaktig med Baker Hansen, Mester Grønn, Kiwi og Vitusapotek. For da bor du bare i en maskin, og alt er likt som alle andre steder som er bygget sånn, sier han.

– Kjedebutikker kan gjøre mye skade på et nabolags egenart, også ditt nabolag sliter med det?

– Man må erkjenne at byen også skal romme kjedebutikker, men med et sånt sted som Grünerløkka, så vil det heldigvis alltid være lokaler som er litt for rare, litt for krokete, slik at det ligger en motstand i materien. Det får du fordi du bevarer de gamle bygningene. Og det er betryggende. Alt jeg sier om by har jeg fra Jane Jacobs’ The Death and Life of Great American Cities, egentlig. Hun sier at det som gjør en gate bra, er mangfold – noe nytt og noe gammelt, noe dyrt og noe rimelig, tett på hverandre. Men hvis alt blir likt, hvis alt blir dyrt, som for eksempel i Fjordbyen, så blir det kjedelig, sier han.

Nye folk i gamle hus

Pagh påpeker også en tendens hos Oslo kommune til å gå for grundig til verks hvis et gammelt bygg skal tas i bruk igjen.

– Kommunen eier masse. Vi får bruke gamle Munchmuseet nå i fem år, det er bra. Men ta for eksempel Grønlandsleiret 28. Det er et trøtt, gammelt hus som har stått tomt lenge, og nå renoveres det for mange titalls millioner kroner. Det er komisk! Må alt gjøres så ordentlig? Nabolaget er jo litt rotete, og det er da noe av sjarmen. Sikkerhet, ja, det er viktig, men alt må ikke være så innmari på stell, sier han.

Nå er triennaleteamet i full gang med å ta i bruk det gamle museet og gjøre klart til å invitere inn byens befolkning.

– Oslo arkitekturtriennale er ganske anerkjent internasjonalt, men det jeg har savnet tidligere er en sterkere lokal forankring. Både til fagmiljøene og litt mer utadvendt til alle mulige folk – så vi ønsker at de alle skal komme hit til Munch. Det er gøy at det blir lavterskel og at de kommer inn og ser. Og temaet tror vi jo også bidrar til det – at nabolag er noe mange har en holdning til og tanker om. Så kommer det folk fra Zagreb og New York og så videre, og så er håpet at alle disse forskjellige miljøene og folkene ramler inn i hverandre. Og ikke minst at triennalen ikke bare er de seks ukene og de åpningstidene, men at vi skaper nettverk utover det og en verktøykasse med tiltak og ideer for nabolagsutvikling, sier han.

«Du virker ganske avslappa en måned før triennalen braker løs», skal jeg til å si etter at han rolig har løftet lanken og smilende ropt «Herman!» til en triennale-kollega som krysser Tøyen torg, midt i et resonnement om nabolags arkitektoniske tidsdybde, uten å miste tråden. Men så ringer en annen kollega med dårlig nytt angående en prominent gjest, og det er mulig å skimte en lettere stressa, men ekspeditt direktør – og ikke minst noe av den relasjonsbyggeren som Erling Dokk Holm beskrev ham som da han fikk jobben.

– Jeg føler at folk er mye av jobben min. Triennalens eksistensberettigelse er å flette folk og tanker og ideer inn i hverandre på nye måter, og det skjer naturligvis ikke av seg selv, sier han.