Dagny Thurmann-Moe: – Fargekrigen er (nesten) over

«Hold kjeft lille jente»

Dagny Thurmann-Moe kommer inn i norsk offentlighet i 2015. Hun har da tidligere en utdannelse innen informatikk, pedagogikk og sosiologi fra Universitetet i Oslo og har jobbet flere år i it-bransjen. Hun dukker opp som fargeekspert i stillingen som kreativ direktør og trendanalytiker for butikkjeden Fargerike. De første overskriftene handler om «Rødt gir deg energi», «Den blå bølgen skyller inn» og «Farger for et bedre liv». 

Rundt 2016 begynte også kampen mot grå norsk norsk arkitektur for alvor. Og i 2017 kom boken «Farger til folket!». I Aftenposten slakter hun året etter fargebruken i Bjørvika og spør om utbyggere, kommuner og arkitekter har glemt mennesket. «Holder det å sette legoklosser i gråskala på rekke og rad og krysse fingrene for at de enorme glassfasadene på bakkeplan i kombinasjon med vindtunneler vil gjøre jobben», spør hun retorisk i en undring over hva som er gjort for å skape yrende byliv i Oslos nye bydel. 

– Mange boligutviklere og arkitekter ble veldig provosert av meg til å begynne med. I sosiale medier ble det en del hersketeknikker, som egentlig var underholdene. Det var imidlertid absurd hvilke argumenter som ble brukt. Det ble litt sånn «hold kjeft lille jente, dette kan ikke du noe om»-holdning blant gutta på byutvikler-gruppen på Facebook. 

Koi og Thurmann-Moe lanserte blant annet egne innspill i debatten hvor de fargela Barcode. I offentligheten var det da stille fra arkitektstanden, men ifølge Thurmann-Moe tikket meldingene inn privat. 

– Det kom masse støttende henvendelser fra arkitekter. De sa «kjemp på videre, ikke gi deg nå, vi støtter saken!». Mitt mål har heller aldri vært å ta arkitektene. Jeg vet at kunnskap om farger har blitt svekket i arkitektutdannelsen og at de møtte en mur hos utviklere og kommuner som ikke har vært opptatt av fargebruk. 

Ble ikke grå i puberteten

Som de fleste barn var Farge-Dagny opptatt av fargeblyanter, blanding av ulike farger og hvilke farger hun hadde på klærne. Men der fargeinteressen har en tendens til å forsvinne i tenårene, skjedde det motsatte for henne. 

– Idet man i puberteten blir opptatt av omgivelsene og hva de tenker om deg, forsvinner manges intuitive forståelse for farger. Men jeg stoppet aldri der. Jeg nerdet heller videre og leste faglitteratur fra jeg var 16. 

Hun ble etterhvert en populær blogger under tematikken «skandinavisk stil i et maksimalistisk perspektiv».

– Den ble skapt i frustrasjon over at det ble satt likhetstegn mellom dansk og skandinavisk stil. Danmark er historisk det mest fargeløse landet i Norden, mens Norge har vært det mest fargerike. Den sammenblandingen som foregår er historieforfalskning.

Deretter ble hun hentet til stillingen i Fargerike hvor hun i fire år utviklet nye farger basert på trendanalyser. 

– Hvordan jobbet du med å finne neste trendfarger? 

– Det handlet mye om intuisjon og min forståelse av markedet. Det viste seg ofte å være riktig, så jeg fikk mange gode resultater der. 

– Du har ikke formell utdannelse innen farger. Hvordan tilegner du deg tilstrekkelig kunnskap om det dere jobber med? 

– Det er riktig at jeg er selvlært, men jeg har fortsatt å lese faglitteratur og bygger hele tiden videre på den lidenskapen jeg hadde som tenåring. 

– Men skulle du ønske at du hadde en fargeutdannelse? 

– Den type utdannelse finnes ikke i Norge i dag, men det hadde kanskje vært en drøm å lage en utdannelse. Norge trenger en utdannelse om farger i et bredt perspektiv – hvor det både handler om fargebruk utendørs, i institusjoner og private boliger. Det burde bli en egen fagdisiplin. Arkitektene kan ikke bli eksperter på alt. Da må vi heller satse på egne fagpersoner som er dedikert til farge. 

– Et bygg er ikke en satellitt

I dag har KOI syv ansatte og fulle ordrebøker. Når vi kommer inn dørene er kollegaene blant annet midt i fargeprøving i forbindelse med en jobb på en Knut Knutsens-villa. 

– I denne boligen jobber vi med bevaring og nennsom fornyelse der det er behov for det. Det er utrolig spennende å jobbe med Knutsens materialbruk og supplere med tekstiler, møblering og andre flater. Vi har et godt samarbeid med Hamran på prosjektet, og en fantastisk entrepenør som forstår både bygget og viktigheten av detaljene.

– Hvordan jobber dere metodisk og teoretisk når dere kommer med forslag til farger? 

– På fasader er det viktig å se på omgivelsene. Hva kan gjøre område bedre? Hvordan kan stedsidentiteten forsterkes og ikke forringes? 

– Hvilke hensyn tar dere til de originale fargene på et bygg som allerede står der? 

– Vi forholder oss først og fremst til de andre byggene rundt og hvordan vi kan skape en harmonisk helhet i gaten. Samtidig er det viktig for oss å jobbe med riktige fargesettingsprinsipper i forhold til arkitektonisk epoke, særlig på bygg fra før år 2000. I Nordre Gate på Grünerløkka hadde vi et moderne bygg i tilnærmet «bæsjefarge» hvor vi tilpasset fargene til nabobyggene og den historiske fargebruken, men gjorde det også moderne. Da brukte vi historiske farger på hoveddelene, men dro på litt mer i innstikk på bygningen. Dermed fikk vi en fargepalett som både er moderne og har kulturhistorisk forankring. 

– Hvordan balansere dere hensynet til det moderne og historiske? 

– Hvis huset har et morderne formspråk holder det med kontrast. Da skal ikke det være kontrast i fargebruken også. Men i små detaljer er det lettere å «dra på». Det hender også vi sier nei til å endre fargene, dersom vi mener disse fungerer. En annen gang mente både vi og beboere at fargene på større blokkbebyggelse fra 1960-tallet ikke var optimale og ville endre, men fikk der motstand fra Plan- og bygningsetaten. Saken er enda ikke avgjort, og vi håper vi kommer i mål med en palett som skaper gode omgivelser for de som skal leve rundt byggene. 

– Hvor viktig er det å ta hensyn til originalfargene? 

– Vi er veldig opptatt av de originale fargesettingprinsippene i ulik arkitektur. Men hvis de originale fargene ikke passer inn i blant dagens omgivelser, vil vi ikke bruke dem igjen. Det er fordi et bygg ikke er en satellitt. Vi er mer opptatt av byens helhet enn hvert enkelt bygg. 

Hun trekker frem arbeidet med Egerkvartalet på Karl Johan hvor KOI gikk bort fra de opprinnelige fargene, som både Koi og Byantikvaren konkluderte med at var for mørke. De fant heller frem lysere farger fra samme arkitekturhistorisk epoke. På et av byggene endte de også opp med å bruke arkitektens fargeplaner som aldri ble realisert.

– Hvordan jobber dere metodisk med slike problemstillinger? 

– På historiske bygg går vi inn i arkivene. På bygg fra de siste 20 årene finnes det sjelden noen prinsipper om fargesetting, så der stiller vi oss friere.

– Du er dermed ikke redd for å male over originale fargevalg på nyere bygg? 

– Nei, på bygg fra vår egen samtid kan vi bruke dagens farger. Det er fordi jeg ikke er redd for tidskapsler. Ser man på den mest interessante arkitekturen og interiøret fra en epoke, er dette alltid det mest tidstypiske. Det tidløse har jeg ikke tro på.

– Hvorfor ikke? 

– Å ha et mål om å skape estetiske utrykk som ikke bærer preg av en epoke er absurd. Et bygg vil alltid avsløres av farger, materialvalg og formspråk. Vi må heller skape fargekonsepter med særpreg og identitet som passer inn. Da skaper man noe som er estetisk bærekraftig, som er en mye mer interessant enn det uoppnåelige tidløse. 

Digger arkitekturopprøret 

For Thurmann-Moe henger denne nye vendingen samfunnet tar mot farger også sammen med Arkitekturopprøret. Hun kaller det et «folkeopprør som har vært bra for bransjen». 

– Jeg digger opprøret og det er en velsignelse for bransjen. Formuleringene er ikke alltid like konstruktiv, men jeg heier på meningsutvekslingen. Jeg mener ikke at vi nødvendigvis må ha klassisk arkitektur, men arkitekturen må passe inn i byen og være i menneskelig skala.

– Et av oppdragene deres er å bistå arkitekter som fargekoordinatorer. Hvordan er det å jobbe med arkitekter i slike oppdrag? 

– Vårt studio er lagt opp med tanke på tverrfaglige samarbeid, så når de kontakter oss opplever vi spennende og gode prosjekter. Vårt mål er å bidra til å styrke arkitektens estetiske visjon for bygget gjennom god farge- og materialbruk. Men om arkitekter får oss tredd nedover halsen av en utvikler, kan det være mer krevende.

– Hvorfor er farger viktig? 

– Fordi det er det viktigste ikke-verbale kommunikasjonsmiddelet. Det har enorm stor påvirkning på hvordan vi har det og hvordan vi oppfatter omgivelsene. Farger er lysbølger og lys er energi som vi mennesker trenger. Farger er derfor viktig både ute og inne. Særlig er fravær av farger skadelig og sort-hvitt-omgivelser er fra naturens side unaturlig for mennesker.

Thurmann-Moe mener farger spesielt er viktig i Skandinavia og andre land langt mot nord. 

– Historisk ser vi at bruken av rødt og gult tiltar jo lengre nord vi kommer. Dette er farger som har lengst fargebølger og gir mest energi. 

– Gul og rød er de tradisjonelle fargene fra jordsmonnet i Norge. Men du mener de er valgt bevisst på grunn av effekten fargene gir? 

– Det har nok vært ubevisst, men samtidig tror jeg det har vært en forståelse av at fargene også hadde en funksjon. Riktignok var dette de to billigste fargene å fremstille, men det aller billigste ville vært å ikke ha farge i det hele tatt. Jeg leser det som en intuitiv forståelse av fargenes påvirkning. Den har imidlertid forsvunnet fra moderne mennesker og arkitekturen de siste 20-30 årene har frem til de siste årene egentlig glemt fargene. 

– Fargekrav vil skape kreativitet 

For nå ser Thurmann-Moe at fargene gradvis kommer tilbake. Oslo og andre byer har fått fargeveiledere og arkitektkontorenes nye prosjekter har på kort tid kommet med fargerike renderinger.

– Hvor er norske farger på vei?

– Tilbake til historien. Vi opplever en enorm interesse for historiske farger og materialbruk. Der ser vi også at byantikvaren får så mange henvendelser at de ikke har tid til svare på alle. Vi har gått fra «generisk og global» til «lokal og stedsspesifikk». Fra å tenke grått, sort og hvitt, spør man nå hvilke farger finner vi akkurat her? Hvordan kan vi forsterke stedsidentiteten med fargevalg og få dette til å føles som Oslo, Steinkjer eller Kristiansand? 

– Det er helt andre tider i dag enn bare for få år siden. I 2016 fikk jeg høre fra en professor ved AHO at de ikke trodde på farger og at de dermed ikke anså farger som relevant for utdannelsen. Nå oppfatter jeg det som at instituttet har dreid seg i en mer fornuftig retning og studentene ved samme sted har blant annet krevd mer fargeutdannelse.

Mens jeg litt beskjemmet igjen kler på meg de svarte klærne og forlater Thurmann-Moe og KOIs fargerike, lurer vi på om hun tilslutt ikke har en brannfakkel til arkitektene? 

– Nei, det har jeg ikke behov for lenger. Nå er fargekrigen vunnet og for meg handler det mer om å spisse seg og få farger inn i alle prosjekter. Min største kamp nå er å få kommunene og Plan- og bygningsetaten til å legge sterkere estetiske føringer. Vi trenger skikkelig gode veiledere til hvordan man kan tegne gode bygg med stedsidentitet og hvilke farger man kan bruke. Her må de bli strengere – da blir det også morsommere å være kreativ med fargearbeidet.